Religionens utvikling

Evolution-Christian-ManSå godt som alle kulturer og alle folkeslag gjennom historien er og har vært religiøse. Dette er ikke tilfeldig. Når en atferd er så utbredt og så universell er dette solid bevis på at den har en biologisk forankring. Mennesket er genetisk disponert for religion.

Men hvis vi er biologisk disponert for det og har vært det gjennom de 50.000 årene siden religion trolig oppstod, da er dette en sterk indikasjon på at religion er en evolusjonær tilpasning. Det vil si at individer gjennom historien har tjent på å være religiøse.

Dette kan være noe ubehagelig for de som liker å se på seg selv som veldig rasjonelle og som ser på religion som tull og tøys. I denne artikkelen skal jeg forsøke å argumentere for hvorfor religion og altruisme ble naturlig selektert. Jeg advarer om at det ikke akkurat ligger bibeltekster i genene våre og det er derfor delvis gjetning og usikkerhet rundt teorien jeg presenterer, men jeg tror at de fleste vil se logikken i den.

For at religion skulle bli naturlig selektert måtte den være nyttig for bærerne av genene som disponerer dem for religion. Hva i alle dager kan være nyttig med religion? La oss begynne med et faktum: sjimpanser er ateister. De tror ikke på Gud. De tror ikke på noe helvete. De tror ikke at det finnes noe overnaturlig vesen som straffer dem hvis de gjør noe galt. Følgelig er sjimpanser opportunister. Dersom de tror de kan slippe unna med å stjele, svindle, voldta og drepe så gjør de det.

Samtidig vet vi at et fellestrekk for religioner er at de er samlende for gruppen, noe som forener gruppen rundt en felles sak som gjør at de kan stå samlet mot fiender. Det er altså ikke usannsynlig at religion — troen på et allmektig overvåkningskamera i himmelen — gjorde at bærerne av religionsgenene oppførte seg bedre. De ble kanskje mindre opportunistiske som følge av dette fordi de følte at de alltid var overvåket — av Gud. Dette gagnet både dem selv og gruppen.

Samme logikk gjelder også altruisme, som er sterkt relatert til blind tro. Å gjøre visse typer handlinger i nåtid for belønning i det neste liv har vært en motivasjon for mange mennesker. Selv om altruisme ofte innebærer at man gjør ting man ikke liker er det faktisk forbløffende ofte at man tjener selv på disse handlingene. De ti bud for eksempel inneholder en rekke befalinger som bare er sunn fornuft: du skal ikke drepe, stjele, lyve, begjære din nestes hustru osv. I tillegg har man Den Gyldne Regelen som sier at man ikke skal gjøre mot andre det man ikke vil at andre skal gjøre mot en selv.

Felles for disse reglene er at de er kjipe for en viss type mennesker: folk med lav IQ. De samme menneskene tjener likevel på disse handlingene rent biologisk fordi det gir dem større sjanse for overlevelse.

Kan det derfor tenkes at religionens opprinnelig funksjon var å få folk til å oppføre seg mer fornuftig enn deres lynne og intelligens egentlig skulle tilsi? Ut fra denne teorien er religion de smarte ledernes måte å få resten av flokken til å følge fornuftige regler, noe lederne tjener på, mens de dumme sauene også tjener på dette fordi de gjør lure ting uten å skjønne helt hvorfor.

Hvis dette er riktig kan det religiøse mennesket betraktes som en overgangsart til det fornuftige mennesket, som er i stand til å tenke og handle langsiktig uten å følge de smarte ledernes regler blindt, en “missing link” mellom den ateistiske sjimpansen og det fornuftige mennesket.

Det er meget trolig at religiøse gjennom hele historien har måttet forholde seg til folk som ikke hadde anlegg for religion, og i de fleste tilfeller var det folk som hadde sjimpanse-gener. Nettopp derfor ser vi også en enorm og nærmest unison frykt blant religiøse for “de ugudelige.” I nesten alle tilfeller er frykten at samfunnsordenen skal kollapse. Religiøse advarer mot frislipp av homofili — i frykt for at samfunnet skal kollapse. Religiøse advarer mot mangel på frykt for gud — i frykt for et samfunn hvor mordere, tyver og voldtektsmenn får herje fritt.

Mange ler av dette som hysterisk paranoia, men disse holdningene er svært utbredte blant religiøse. Er dette bare tilfeldig eller kan det være en biologisk basis for at disse holdningene er så utbredt? Kan det tenkes at det ligger 50.000 år med bitter erfaring bak holdningene? Vi vet at det for eksempel finnes tilsvarende tabu mot incest i nesten alle kulturer, og det er bred enighet om at dette tabuet er nyttig og har en biologisk basis. Kan den religiøse frykten for kollaps av samfunnsorden også ha en tilsvarende basis? Det virker for meg sannsynlig.

Vi ser konturene av en konflikt som har utspilt seg gjennom hele menneskets historie: en konflikt mellom de ateistiske apemenneskene som laget kvalm og bråk, og de religiøse menneskene som ville ha en samfunnsorden basert på samhold og fredelig samarbeid.

Faktisk kan dette være forklaringen på at religiøse ofte er så sterkt negative til evolusjon. Religiøse er ofte til dels fanatisk opptatt av å distansere seg fra apene, og benekter ofte slektskap. Kanskje er det nettopp de negative erfaringene med ape-menneskene blant oss som har gjort at de instinktivt ikke vil assosieres med dem?

Dette ser for meg ut til å være essensen av det vi i dag kaller venstre og høyre. Venstresiden er de ateistiske sjimpansemenneskene som er opportunistiske og grafser til seg det de kan når de føler at de kan slippe unna med det. Høyresiden er de religiøse menneskene som har en lojalitet til høyere prinsipper forankret i det allmektige overvåkningskameraet i himmelen: Gud ser alt, derfor er det best å oppføre seg sivilisert.

Vi vet at mennesket har utviklet seg kontinuerlig de siste 50.000 årene, og i denne perioden har mennesket avlet frem stadig fredeligere og mer intelligente versjoner av seg selv. På et eller annet tidspunkt var mennesket blitt skjøvet så mye i retning fred, intelligens og individualitet at en helt ny type menneske har utviklet seg: det fornuftige mennesket.

Det fornuftige mennesket er smart nok, tålmodig nok og samtidig fredelig nok til å se den langsiktige verdien av universelle regler for fred, selv når de ikke er forankret i blind tro. Kort sagt, det fornuftige mennesket er en videreutvikling av det religiøse mennesket, der hvor tanketom tro og altruisme erstattes med fornuftig, langsiktig egoisme. Mange av reglene fra religionen bevares, men nå med en rasjonell forståelse av hvorfor de er verdifulle.

Det fornuftige mennesket er i likhet med ape-menneskene også ateistisk, men av stikk motsatt grunn. De venstreorienterte ape-menneskene er ateistiske fordi de vil bort fra sivilisasjonens lenker, bort fra privat eiendomsrett og en samfunnsorden. De liberalistiske fornuftsmenneskene derimot forankrer religionens visdom i fornuft fremfor i tro. Liberalister er siviliserte nok til at de ikke trenger religion for å oppføre seg som folk.

Oppsummering

For å oppsummere ser det ut som om språkets utvikling for 50.000 år siden satte i gang en dominoeffekt, der hvor det var en konflikt mellom de ape-lignende ateistiske opportunistene, og de som ønsket en samfunnsorden med allmenngyldige regler. Disse var opprinnelig religiøse, men etter hvert som mennesket ble temmet og ble smartere utviklet det seg en ateistisk variant av denne.

Min teori er altså at de religiøse er en overgangsart fra våre barbariske ape-lignende forfedre til det fornuftige siviliserte mennesket. Folk som er genetisk disponert for sosialisme er rest-arven etter disse barbariske ape-menneskene. Hvis denne teorien er riktig forklarer dette hvorfor sosialister er så overrepresenterte blant både ateister og overgripere.

 

Posted in filosofi, politikk, religion, vitenskap | 40 Comments

Epigenetisk evolusjon

DarwinI dag skal jeg beskrive en type evolusjon som jeg aldri har sett blitt beskrevet før. Det kan skyldes min egen uvitenhet, men det kan også godt hende at jeg setter ord på en prosess som ikke har blitt beskrevet ordentlig før. Av mangel på et bedre ord kaller jeg dette for epigenetisk evolusjon. Et annet beskrivende ord ville være kjedereaksjons-evolusjon eller domino-evolusjon.

Tanken er som følger. Sett nå at det dukker opp en ny mutasjon som skaper en ny egenskap som er veldig gunstig for en organisme. Dette genet sprer seg til det er totaldominerende. Her slutter normalt historien for ordinær evolusjon, men sett nå at denne mutasjonen får en merkelig etterdønning. Sett nå at mutasjonen endrer atferden til organismen på en så omfattende måte at dette kan beskrives som en miljøendring.

Med andre ord, mutasjonen føre til en så markant endret levemåte at det er som om organismen flytter fra et miljø til et annet miljø med et annet klima. Hva fører en slik miljøendring til? Jo, det medfører et endret naturlig seleksjonspress på andre gener. Det ene nye genet fører altså til seleksjonspress på andre gener.

Jeg skal bruke et av de mest spektakulære og viktigste eksemplene på denne effekten, nemlig utvikling av språk. Mye tyder på at selv om mennesket rent fysiologisk utviklet seg i sin moderne form for 200.000 år siden, utviklet språket slik vi kjenner i mennesket seg trolig så sent som for 50.000 år siden. Kort tid etter at genene for språk utviklet seg spredde mennesket seg over hele kloden og delte seg i forskjellige raser.

Da skjedde noe underlig. I de neste 50.000 årene endret skjelettene til mennesket seg. De ble mindre, lettere og tynnere. Nøyaktig samme utvikling ser på dyr som har blitt temmet av mennesket og gjort husdyr. Seleksjon for tamhet (altså mer fredelighet) gir akkurat en slik reduksjon i beinbygning.

Dette kunne vært forklart klimatisk eller som følge av en annen faktor. Problemet er bare at denne utviklingen skjedde parallelt i alle hovedrasene på jorden, uavhengig av hverandre. Det skjedde både i Europa, Asia og Afrika. Vi hadde altså et eksempel på at 3 raser helt uavhengig av hverandre under svært forskjellig klima og miljø likevel hadde en felles utviklingstrend. Hvordan kan dette være mulig?

Svaret er at selv om de alle sammen levde i forskjellige klima hadde de likevel en ny miljøfaktor som var felles: språk. Eller rettere sagt hele genkomplekset som koder for språk.

Her ser vi altså at de nye språkgenene fører til miljøpåvirkning på grunn av endret atferd, og dette igjen legger seleksjonspress på genene for tamhet. Det er altså snakk om en dominoeffekt, hvor utviklingen av ett gen/egenskap, fører til utviklingen av en annen egenskap.

Eller sagt på en annen måte: språk ser ut til å være mest nyttig blant fredelige individer. Vi kan til og med omformulere dette til et narrativ: fredelige mennesker som snakker sammen og samarbeider om å forsvare seg selv er mektigere enn ufredelige mennesker. I et samfunn bygget på språk vil derfor over tid de fredelige menneskene erstatte de ufredelige. Fred er en logisk konsekvens av språk. Blant de som behersker språk vil konflikter og uenigheter mest naturlig løses med argumenter, ikke med våpen.

Så hvorfor kaller jeg denne typen utvikling for epigenetisk evolusjon? Epigenetikk betyr at kun en liten andel av genene våre er aktive til en hver tid. Resten er sovende, og de er blitt selektert på en sånn måte at visse typer miljøsignaler gjør at disse genene blir aktivert. De er som et bibliotek hvor gener hentes frem når de trengs.

Effekten av epigenetikk er at en miljøforandring kan bruke flere generasjoner på å manifestere seg fullt ut. Prakteksempelet på dette er høyde som følge av nok ernæring. En befolkning som har levd nær sultegrensen i generasjoner har aktivert en rekke gener for å spare på kalorier, og dette medfører blant annet at de blir lavere. Når så denne gruppen mennesker får tilgang på rikelig mat vil deres barn vokse opp til å bli høyere enn dem selv. Disse barna vil da få barn som er enda høyere og det tar 3-4 generasjoner for epigenetiske dominoeffekten å få full effekt.

I epigenetisk evolusjon er det ikke snakk om å bare aktivere gener som sover, men å “aktivere” gener som er lagret i en populasjon gjennom mikroevolusjon. Det vil si at gener som er sjeldne i en befolkning blir avlet frem via naturlig seleksjon slik at de blir hyppigere. Epigenetisk evolusjon er når det er et nytt gen som er årsaken til miljøendringene som fører til en slik mikroevolusjonær “aktivering.”

Posted in vitenskap | 3 Comments

Sjimpanser og sosialisme

Dette er del 2 i serien om sosialisme og genetikk. Jeg forutsetter at folk har lest del 1 “Er sosialisme genetisk?” I denne artikkelen forsøker jeg å besvare spørsmålet hvor sosialisme kommer fra, rent biologisk, og hvorfor det finnes visse genetiske tendenser for dette.

Nøkkelen ligger i sammenhengen mellom alenemødre, kriminalitet og sosialisme. Som jeg viste i min forrige artikkel er det en sterk korrelasjon mellom kriminalitet og politisk tilhørighet på venstresiden. Men samtidig er det også en tilsvarende korrelasjon mellom alenemorskap og kriminelle barn, samt sosialistisk tendens. I denne artikkelen vil jeg argumentere for at sosialismen har alenemoren som biologisk basis, og at dette er noe som stammer fra våre forfedre for 5 millioner år siden som etter all sannsynlighet var sosialt organisert på samme måte som sjimpansene. Skal vi forstå hvordan vi levde før vi ble mennesker må vi altså se på hvordan sjimpansene lever.

Før vi ble menneske

sjimpanse_7485Sjimpanser lever i jungelen, hvor det er rikelig med mat. På mange måter er den tropiske jungelen en slags naturlig velferdsstat. Det er lett tilgang på mat og ressurser, men samtidig mange farer som lurer. Dette er hvordan våre forfedre levde.

Sjimpanser er aggressive, og de er svært seksuelt promiskuøse. Alle puler med alle. Som konsekvens av dette vet ingen hvem fedrene er. Sjimpanse-samfunnet er organisert som et gigantisk alenemor-samfunn, der hvor hannene ikke beskytter sine egne barn først og fremst men gruppen fordi de ikke vet hvem deres egne avkom er. Sjimpansene er altså organisert som en form for sosialisme. Hannene beskytter stammen, ikke familien.

I tillegg har forskere observert at sjimpanser på mange måter er sosiopater. De har ingen problemer med å takle andre individers lidelse, og føler ingen sympati eller trang til å dele med noen med-sjimpanser som er i nød. Dersom sjimpanser hadde vært mennesker med en IQ på 85 ville de altså vært meget gode kandidater for å bli kriminelle.

Skal vi altså oppsummere våre forfedres måte å leve på ville vi oppsumert dem på følgende måte: det var bygget rundt alenemoren, ressursforvaltningen var i stor grad sosialistisk, og atferden var i betydelig grad sosiopatisk. Alt dette var mulig fordi våre forfedre levde i Edens hage, en naturlig velferdsstat i jungelen med rikelig og enkelt tilgjengelige ressurser.

Fra ape til menneske: ut av Edens hage

Ferden fra ape til menneske startet for rundt 3-5 millioner år siden. Da ble det brått kaldere og tørrere på jorden. Edens hage — den naturlige velferdsstaten — kollapset og etterlot seg i stedet et åpent savanne-landsskap, med færre ressurser og et større behov for å arbeide.

Noen av våre forfedre ble igjen i det lille som var igjen av jungelen, og disse er i dag de store apene, våre nærmeste slektninger. Noen andre av våre forfedre tok sjansen på å gå ut på savannen. Dette var mer intelligens-krevende og hjernen økte i størrelse, men lenge levde våre forfedre på samme måte som sjimpansene.

Rundt 2 millioner år siden endret dette seg radikalt. Fra paleontologien ser vi at i tillegg til at hjernen ble større, ble også forskjellen i størrelse mellom hannen og hunnen mye mindre. Hos sjimpanser er hannen større enn hunnen fordi hannene bruker vold og aggresjon til å konkurrere om hunnene. Det at hannene ble dramatisk mye mindre tyder på at den voldelige konkurransen mellom hannene ble kraftig redusert. Dette er trolig tiden da ur-mennesket gikk bort fra alenemor-samfunnet over til det monogame familiesamfunnet.

I et monogamt forhold er det ikke nødvendig med konkurranse om kvinnene i samme grad. Når fedrene visste hvem barna deres var, kunne de få bedre utnyttelse av sine ressurser ved å først og fremst investere i sine egne barn, og ikke i naboens. Monogami var første steg vekk fra voldelig alenemødre-sosialisme over til ikke-voldelig privat familie-økonomi.

Økt utviklingstempo

Når ur-mennesket utviklet monogami og kjernefamilien økte også utviklingstempoet. Under sjimpanse-sosialismen i den naturlige velferdsstaten i jungelen stoppet all utvikling opp. Sjimpansene har stått stilt i 5 millioner år. Mennesket har til sammenligning gjennomgått en rivende utvikling, og har endret seg kraftig i løpet av bare 3 millioner år. Det ut til at utviklingstempoet bare har økt. De siste 50,000 årene og særlig de siste 5000 har evolusjonen aldri vært raskere. Den ser ut til å være aksellererende.

Årsaken til dette ser ut til å være at man får større genetisk “avkastning” ved å investere privat i egne barn enn å investere i hele stammen. Når man investerer i hele stammen går utviklingen fryktelig tregt, eller stopper opp. Alle fordeler et enkeltindivid har blir bokstavelig talt spist opp av de andre.

I et familieorientert samfunn derimot går det meste av investeringer inn i ens egne barn, noe som fører til økt utviklingstempo.

Likheter med moderne sosialisme

Enkelte likheter mellom sjimpansenes sosialisme og moderne sosialisme er påfallende. Begge promoterer et alenemødre-samfunn. Begge motvirker utvikling. Begge er assosiert med vold og kriminalitet (sosiopati). Sjimpansene er svært voldelige, og alle menneskelige stammesamfunn som har bevart sosialisme i stor grad er fremdeles svært voldelige.

Utviklingen av det moderne mennesket derimot er en utvikling vekk fra sosialismen. Først fra alenemor-samfunnet til kjernefamilien og dernest over til privat eiendomsrett og kapitalisme.

Noen vil kanskje reagere på at jeg assosierer økningen i alenemødre med sosialisme, men det er velferdsstaten som har gjort dette mulig, og folk på venstresiden har vært svært ivrige etter å hylle alenemoren. Karl Marx mente at kjernefamilien var en “borgerlig institusjon” og ville utrydde den. Feminister har lignende holdning overfor menn (“kvinner trenger en mann som en fisk trenger en sykkel”).

Min teori er at dette ikke er tilfeldig. Sjimpanse-genene eksisterer fremdeles i menneskeheten i større eller mindre grad, og mer hos noen enn hos andre. De som kjemper for sosialisme i dag er altså individer som har mer aktive sjimpanse-gener enn andre.

 

Posted in filosofi, politikk, vitenskap | 47 Comments

Er sosialisme genetisk?

Etter mange masseskytinger i USA blåser debatten om våpenlover hardt. Generelt sett vil demokratene forby eller sterkt regulere våpen, mens republikanerne vil la dem være fritt tilgjengelig. Jo lenger til venstre folk er, jo større tilhengere av våpenforbud er de.

De peker på mordraten i USA som er mye høyere enn i andre vestlige land. Kritikerne påpeker at dersom man bryter ned statistikken i rase, finner man at hvite i USA ikke dreper mer enn hvite i Europa. Det er i all hovedsak svarte som dreper i USA, og de dreper hovedsaklig andre svarte. Nest på listen kommer Hispanics.

Venstresiden er raskt ute med å si at dette både er rasistisk å påpeke, og dessuten er det fattigdom som får folk til å drepe, ikke rase, og svarte i USA er fattige på grunn av det hvite slaveriet. Så det så.

Atter andre påpeker at du i stedet for å dele inn kriminalitet etter rase kan dele det inn etter IQ, og da forsvinner alle raseforskjellene. “Peak crime” ligger på IQ rundt 85, og dersom du ser på andelen kriminelle svarte med IQ 85 er det den samme som for hvite eller andre. (Har du lavere IQ enn 85 er du ikke smart nok til å være kriminell, og har du høyere er du smart nok til å skjønne at kriminalitet ikke er særlig lurt)

Årsaken til de høye kriminalitetstallene for svarte er altså simpelthen at svarte har et lavere IQ-snitt enn hvite, hispanics og asiater.

Atter andre påpeker at dette også er feil måte å lese statistikken. Du kan nemlig dele inn statistikken i om man har hatt en god oppvekst (to biologiske foreldre, ikke-voldelig, stabil barndom) eller dårlig oppvekst (alenemor, voldelig, ustabil barndom). De fleste kriminelle uavhengig av rase og IQ havner i sistnevnte kategori. Sagt på en annen måte: så lenge du har to foreldre, samt en fredelig og stabil barndom er sjansene for å bli kriminell lav.

Men selv om alle disse har en gyldig vinkling av statistikken er det en faktor ingen snakker om, en måte å kategorisere dataene som gir en (epi)genetisk forklaring, nemlig politisk standpunkt. Faktum er nemlig at så godt som alle kriminelle er demokrater (sosialister). Nesten alle mord utføres av folk som stemmer venstreorientert.

Du kan altså ta hvilken som helst av disse kategoriene, og dele dem opp i politisk tilhørighet og du vil konsistent finne at de kriminelle er dramatisk overrepresentert blant venstreorienterte. Sagt på en annen måte: svarte republikanere dreper ikke, det er det svarte demokrater som gjør. Ei heller dreper republikanere med IQ 85. Det er det demokrater som gjør. Ei heller er det republikanske barn av alenemødre og voldelige ustabile hjem som dreper, det er det demokrater som gjør.

La meg nå skynde meg å legge til at de fleste venstreorienterte ikke er kriminelle, men det motsatte er sant: de fleste kriminelle er venstreorienterte. Det er altså ikke så enkelt at venstreorienterte er kriminelle, men sammenhengen er reell og signifikant, og trolig er den biologisk.

Men før jeg går videre er jeg sikker på at det er mange som ønsker å se statistikken for dette. Dessverre er det her ikke noen som har gjort en enkel studie som dokumenterer den direkte sammenhengen mellom politisk tilhørighet og kriminell tilbøyelighet. Vi må foreløpig basere oss på indirekte data, hovedsaklig rasedata. Av en eller annen grunn er nemlig amerikanere veldig opptatt av rase. Bieffekten av det er at vi har mye data kategorisert på rase.

Svarte er definitivt mest kriminelle, men de stemmer også overveldende demokratisk. Et meget godt eksempel på dette er to byer som er omtrent like store i USA: Detroit i Michigan og Plano i Texas. I Detroit stemte 98% av befolkningen på Obama i 2012. Det er også en av de aller mest kriminelle storbyene i USA, omtrent på nivå med uland. Detroit har veldig strenge våpenlover, men også en av de høyeste mordratene.

Til sammenligning er Plano Texas en republikansk bastion. Nærmere 70% av befolkningen stemmer republikansk, og “alle” har semi-automatvåpen. Våpenlovene er svært liberale, og Plano har USAs laveste mordrate.

Det er viktig å forstå at selv om det bor veldig mange svarte i Detroit er det ikke slik at Plano er kritthvitt. Det bor mange svarte der og mange hispanics også, men de bor i en republikansk kommune, og er derfor lovlydige.

Dette mønsteret finner du over hele USA. Det er heller ikke så enkelt at lav IQ = høy mordrate, for det viser seg at det er en sterk korrelasjon mellom IQ og ateisme. Lav IQ er assosiert med sterk religiøsitet. Disse sterkt religiøse er som regel republikanere og de er ikke voldelige. Ateister i USA er derimot sterkt assosiert med venstresiden.

Dataene er ikke entydige men de peker i retning av en politisk segmentering av kriminalitet. Kriminalitet er i hovedsak et venstrefenomen.

IQ og empati

Det er ikke noen enkel sammenheng mellom IQ og politisk standpunkt, selv om venstresiden ofte er flinke til å prøve å få det til at republikanere er en gjeng med dumme hillbillies. Ja, det finnes mange dumme republikanere, men de er som regel lovlydige. De dumme demokratene derimot blir i betydelig grad kriminelle.

Det er for enkelt å si at sosialisme er det samme som kriminalitet, fordi kriminalitet er så sterkt knyttet opp mot IQ. Det er mer riktig å si at sosialister har et genetisk anlegg som lettere gjør dem kriminelle dersom de har lav IQ.

Overgrep mot andre henger sammen med empati. Dersom du er en empatisk person er det mye mindre sjanse for at du begår overgrep. Empati på sin side henger sammen med IQ. Jo høyere IQ du har, jo større mental kapasitet har du til å sette deg inn i andres perspektiv. Empati er en form for IQ-test.

Robin Hood: Den empatiske tyven

Så hva skjer dersom en person med kriminell tilbøyelighet er født med høyere IQ? Jo da blir han for empatisk til å bli en overgriper. Derimot ligger den kriminelle tendensen der og får et annet uttrykk: den empatiske tyv. Det er ikke tilfeldig at Robin Hood er alle sosialisters helter. De gir en landeveisrøver heltestatus fordi han brukte røveriet sitt til å hjelpe andre. Han var en empatisk tyv. Akkurat som dem selv.

Venstreorienterte med relativt høy IQ blir altså ikke kriminelle, men deres tilbøyelighet til å begå overgrep blir kanalisert inn i statlige inngrep. De har ingenting i mot å skatte folk halvt i hjel, fordi det går til en god sak.

Dette kan også forklare hvorfor sosialister ofte synes mer synd på overgriperen enn på hans offer. De selv har genetisk anlegg for å bli en overgriper, men har for høy IQ til å bli det. Derimot har de sympati for overgriperen fordi de føler at han er et offer for sine gener.

Det kan også forklare hvorfor republikanere er tilhenger av privat våpeneierskap, mens demokratene ser på dette som galskap og vil ha forbud mot våpen. På seg selv kjenner man andre. Republikanere vet med seg selv at de aldri kommer til å begå overgrep.  De er fundamentalt gode mennesker. De speiler så dette på andre og tror at alle er like ansvarlige som dem. De vil derfor at alle skal kunne eie våpen.

Demokratene derimot vet innerst inne at de har tilbøyelighet til å begå overgrep. De speiler denne selv-innsikten på andre og tror at alle sammen er like uansvarlige som dem selv. De vil derfor ha forbud mot våpen.

Korporativisten: den smarte overgriperen

Mange tror at Wall Street-finansfolk er tilhengere av kapitalisme, men slik er det ikke. Det er en underlig mønster der hvor finansfolk og rike forretningsfolk i USA stemmer demokratisk. Hvordan kan dette ha seg? Er demokratene mer næringsvennlig enn republikanerne?

Nei, de samme finansfolkene som stemmer demokratisk driver også aktiv lobbyisme for å rigge spillet i sin favør. De er tilhengere av korporativisme. Men å rigge spillet gjennom legalisert korrupsjon er en form for avansert kriminalitet. Teknisk sett er det lovlig, eller vanskelig å bevise som ulovlig. Dette kalles ofte hvitsnippkriminalitet. Vel, det kan se ut som om hvitsnippkriminelle i stor grad stemmer demokratisk, de også. De er venstreorienterte.

Hvitsnipp-kriminelle er venstreorienterte som har såpass høy IQ at de begynner å ane muligheten til at de er smarte nok til å slippe unna med kriminalitet. De som er i midten (rundt 100) er for smarte til å begå simpel kriminalitet, men for dumme til å begå hvitsnipp-kriminalitet. Dermed står vi overfor muligheten at også den gruppen som venstresiden selv fremhever som fæle kjeltringer — kapitalister — i stor grad er venstreorienterte. Republikanere er generelt sett mer ærlige, også når de blir rike, eller hvis de er smarte.

La oss ta et berømt eksempel, nemlig svindleren Bernie Madoff. Er det tilfeldig at han donerte enorme beløp til demokratiske politikere? Det blir selvfølgelig bare et enkelteksempel, som man ikke kan trekke noen generell konklusjon ut fra, men igjen kan vi bruke etniske data til å få en pekepinn. Vi vet at jøder er sterkt overrepresentert i Wall Street-finansmiljøet og at det er et ganske skittent miljø. Vi vet også at jøder i betydelig grad stemmer demokratisk. Bernie Madoff var for eksempel jøde.

Poenget her er ikke å fremheve hverken svarte eller jøder som kriminelle, men å vise til at hver gang rasedata peker i retning av kriminalitet peker det også i retning sosialisme. Dette burde være utgangspunkt for en dyptpløyende studie av sammenhengen mellom politisk tilhørighet og kriminalitet. Ut fra de dataene vi allerede har tyder alt på at det først og fremst er demokrater som er kriminelle, og at republikanere nesten alltid er fredelige og greie.

Konklusjon

Det finnes per i dag ikke noen entydige data eller konkrete DNA-bevis på at sosialisme har en viss genetisk basis, men korrelasjonen mellom kriminalitet og sosialisme er så sterk at man bør betrakte kriminalitet som et utslag av sosialisme, en form for sosialistisk livsstilssykdom om man vil.

Egentlig burde det ikke være så sjokkerende at kriminelle stemmer sosialistisk. Sosialisme går jo ut på å plyndre andre mennesker. Sosialister føler eierskap over andre mennesker. Er det virkelig så rart at overgripere er tiltrukket av denne type politikk som kan legitimere deres egen kriminelle tilbøyelighet? Sosialisme gjør at kjeltringer kan stjele fra andre — helt lovlig — og atpåtil føle at de gjør en god gjerning.

Hvis min hypotese derimot kan bevises entydig med spesialisert statistikk som går på politisk standpunkt, vil det vise følgende: republikanere og høyreorienterte er sterkt underrepresentert blant overgripere. Demokrater og venstreorienterte er sterkt overrepresentert. Poenget her er at sosialister da ikke kan skylde på fattigdom, dårlig oppvekst eller andre miljøfaktorer, fordi de menneskene som er høyreorienterte ikke vil ikke ende opp som kriminelle likevel.

Posted in filosofi, politikk | 21 Comments

Den skjulte nyheten i Køln

kølnDet har nå gått noen uker siden de seksuelle terrorangrepene i Køln, og mye har blitt skrevet om det. Mange har fokusert på at dette vitner om en helt horribel ukultur blant mange av de såkalte “flyktningene” som kommer til Europa. Andre har fokusert på media og politiet dysset saken ned. Atter andre har fokusert på at feminister som vanligvis strør rundt om seg med beskyldninger om patriarki og voldtektskultur når det gjelder hvite menn unnskylder og bortforklarer noe som ser ut til å være en ekte voldtektskultur.

Derimot er det en ting ingen har skrevet noe om. Det er en nyhet som har gått alle hus forbi, og denne nyheten er kanskje viktigere enn noe av det andre som har blitt skrevet om. Nyheten er at denne saken ble en stor nyhetssak likevel, til tross for medienes og politiets skamfulle forsøk på å legge lokk på den.

Hvordan skjedde dette? Hvordan kunne noe som alle mediene og politiet opprinnelig boikottet likevel bli en stor nyhetssak? Svaret er: sosiale medier. Folk hadde med seg mobiltelefoner og delte sine historier og filmopptak av den horrible atferden til disse halv-apene. Sjokkert og indignert over at mediene ikke skrev om saken fortsatte folk å dele saken og den gikk viralt.

Da hundretusener hadde delt nyhetene desentralisert via sosiale medier var det ikke lenger mulig for mediene å holde saken nede. De var nødt til å ta tak i den og rapportere det, ellers hadde de mistet det lille de hadde av ansikt igjen.

Saken er altså at Køln-angrepet viser at mainstream media i dag har blitt detronisert. Medias hegemoni er over. Media har ikke lenger monopol på nyhetsformidling. Eliten har ikke lenger monopol på sannhet. De kan ikke diktere agendaen.

Dette faktum gjenspeiles av det faktum at alle tradisjonelle medier i dag sliter med inntektene. VG måtte nylig kutte mange stillinger. De takler ikke konkurransen fra internett.

Gutenberg 2.0

Mange har snakket om at internett er en slags Gutenberg 2.0. For de som ikke kjenner sin historie var altså Gutenberg en kar som oppfant trykkekunsten i Vesten. Før dette var bøker noe som var ekstremt dyrt. Det skrevne ord var godt voktet av eliten, i dette tilfellet den katolske kirken.

Martin Luther var den første til å for alvor bruke denne nye teknologien til å utfordre og avskaffe den katolske kirkens makt over religiøse sannheter. Som en konsekvens av dette fikk flere tiår med religionskrig i Europa, hvor ulike versjoner av kristendommen var i krig med hverandre. Etter krigen konkluderte krigstrøtte europeere at kanskje ytringsfrihet og religionsfrihet ikke var en så dum idé.

Internett har samme rolle som trykkekunsten hadde. Teknologien gjør nyhets- og informasjonsformidling så billig at gud og hvermann kan gjøre det. Sosiale medier har i praksis samme rolle som Luthers protestantisme, en plattform som utfordrer den etablerte eliten.

Et lokalt eksempel

Makten i de sosiale medier kan illustreres med et norsk eksempel, nemlig partiet Liberalistene. Dette er et parti som bare er litt over ett år gammelt, men som fra første stund har fokusert og satset knallhardt på å være best på sosiale medier. Effekten av dette er at partiet nå vokser med en halv prosent nye medlemmer per dag. I disse dager runder partiet 1000 medlemmer, halvparten av Rødts medlemsmasse.

Dersom partiet vokser i samme tempo (5 nye medlemmer per dag) vil partiet ha rundt 4000 medlemmer ved stortingsvalget i 2017. Dette har skjedd med så godt som null dekning i de tradisjonelle mediene.

Hvis Liberalistene følger opp suksessen og blir et nytt parti på Stortinget om noen år vil det i såfall være det andre nye norske partiet som har brutt den politiske lydmuren på kort tid. Begge partier vil i såfall ha lykkes å gjøre dette på samme måte, gjennom profesjonell satsing på sosiale medier.

Liberalistene på Facebook finner du her.

 

Posted in feminisme, filosofi, politikk, teknologi | 10 Comments

Er delingsøkonomien et gode?

Delingsøkonomien er et nyord som har tatt verden med storm. Ledet an av tjenester som Uber og AirBnB er det vanskelig å unngå å få med seg. Delingsøkonomien er både elsket og hatet på alle sider av politikken.

Noen hater den fordi de anser den som svart arbeid satt i system. Andre elsker den av nøyaktig samme grunn. Delingsøkonomien har appell på både venstresiden og høyresiden. Venstresiden har alltid hatt sansen for deling, og delingsøkonomien for dem ser ut som et steg nærmere sosialisme. For høyresiden og særlig liberalister har delingsøkonomien appell fordi den utfordrer og bryter ned eksisterende statlige monopoler og utvider det frie markedet.

Spørsmålet er så: hvem har rett? Og er delingsøkonomien et gode? Jeg skal svare kort. Begge har rett, og delingsøkonomien er et gode. Grunnen til at jeg svarer så kort og raskt er at jeg vil fokusere på det spørsmålet ingen spør seg fordi det ikke er på radaren til noen for øyeblikket. Spørsmålet som ingen spør er: kan delingsøkonomien være et symptom på at noe er alvorlig galt i økonomien?

Fattigdom og delingsøkonomi

Grunnen til at jeg spør dette er at jeg har tilbragt en god del tid i uland, og jeg har der fått sett ekstrem-delingsøkonomi på nært hold. Det er ikke uvanlig at 2-3 personer deler samme seng, eller rom, og at det bor 8-9 personer under samme tak i et bittelite hus. Kjøretøy er lastet fullere enn du kan forestille deg. Folk har ofte ikke egen datamaskin men sitter tett i tett på internett-café. Selv mobiltelefon er noe som deles av mange.

De fleste fra Vesten som ser dette blir først sjokkert og lattermild, og dernest betenkt over at dette i det hele tatt er lovlig. Det er jo ikke trygt for å si det forsiktig. De aller fleste tenker likevel ikke på at dette er en allerede vel-etablert form for delingsøkonomi. Delingsøkonomien er ikke noe nytt. Den har eksistert lenge, og særlig i fattige land.

Faktisk er det en direkte sammenheng mellom delingsøkonomien og fattigdom. Jo fattigere folk er, jo mer deler de. Og spør du fattige folk som deler er det ingenting de drømmer mer om enn å slippe å dele med andre. Det vi kaller privatliv er jo nettopp det å slippe å dele livet sitt med andre mennesker. For fattige mennesker er det å slippe å dele en essensiell del av det å bli rik. Alle drømmer om sitt eget rom, sin egen mobiltelefon, sin egen datamaskin, sin egen bil, sitt eget hus. Sitt eget.

I lys av denne sannheten som er så åpenbar i alle uland, hva betyr det da at delingsøkonomien begynner å bre seg i Vesten? Svaret er fattigdom. Vesten og vanlige folk er i ferd med å bli fattigere på vesentlige områder. Som konsekvens av dette begynner folk å dele for å opprettholde levestandarden sin.

Dette besvarer spørsmålet mitt. Delingsøkonomien er et symptom på at Vesten er blitt fattigere på viktige områder. Hvilke områder er dette? Særlig på de områdene der hvor Uber og AirBnB har vært suksessfulle: transport og bosted. Hoteller er dyre, men også hus, på grunn av at eiendomsprisene er drevet opp over hele Vesten, grunnet sosialistiske reguleringer og andre former for ødeleggende politikk.

Det samme ser vi innen bil. Taxinæringen er et monopol og gjennomregulert, og bil og drivstoff er yndlingsskatteobjekter. Politikere hater privatbilen nettopp fordi den representerer privatlivet. Derfor gjør de sitt ytterste for å sabotere privatbilen, og finner på alle mulige slags unnskyldninger for å ikke bygge vei. Resultatet er at transport bare blir dyrere og dyrere.

Sosialismen og fattigdom

Sammenhengen mellom deling og fattigdom gir oss meget nyttig innsikt om sosialismen. Det er ingen som står mer på barrikadene for kollektiv enn sosialister. De vil at vi skal bo kollektivt, utdanning skal være kollektiv og transport skal være kollektiv. For sosialistene dreier dette seg om ideologi. De vil at ting skal gjøres kollektivt (selv om de ofte selv sniker unna og velger private løsninger) ene og alene fordi de ikke liker at folk gjør ting individuelt.

Men siden deling henger nøye sammen med det å være fattig, betyr ikke dette at sosialister egentlig ønsker at alle skal være fattige? Jo, nettopp. Det er ikke bare det at de hater “de rike,” de hater faktisk rikdom som sådan (unntatt når de selv nyter godt av den selvfølgelig) fordi det aller første mennesker bruker sin rikdom til er å slippe å dele med andre. Folk bruker sin rikdom til å få seg eget hus, eget rom, egen bil, egen mobiltelefon. Sitt eget. Dette strider mot alt en sosialist tror på. Hvordan våger noen å være sin egen sjef i sitt eget liv? Hvor umoralsk!

Sammenhengen mellom deling og fattigdom gir oss en innsikt i hvorfor sosialister har en så sterk tendens til å hate rikdom. Rikdom gjør nemlig at folk trenger å dele mindre, og folk foretrekker faktisk å ikke dele hvis de kan unngå det. Dette gir sosialister mindre makt. Derfor har sosialister et kjærlighetsforhold til fattigdom. Fattigdom er for dem veien til makt.

Arbeidsdeling versus forbruksdeling

Nå høres jeg kanskje fryktelig negativ ut til delingsøkonomien. Det er jeg ikke. Det er en del av det frie markedet og jeg har sansen for en hver ting som kan bryte ned eksisterende statlige monopoler. Det jeg ville frem til her er at det finnes underliggende negative trender i økonomien som gjør at delingsøkonomien har fått en slik oppblomstring i Vesten. Noe(n) gjør oss alle fattigere.

På mange måter er delingsøkonomien nært beslektet med arbeidsdelingsøkonomien. Forskjellen er bare at i delingsøkonomien deler folk på forbruket av ting, mens i arbeidsdelingsøkonomien deler folk på produksjonen av ting.

På mange måter står disse delingsformene i et motsetningsforhold på samme måte som tilbud og etterspørsel. Når man struper inn tilbudet vil etterspørselen øke. En måte å kompensere for dette er å begynne å dele mer av det som produseres. Det er dette vi nå ser i det som kalles delingsøkonomien.

Politikere har strupet inn produksjonen gjennom reguleringer og skatter, og har dermed skapt et marked for delingsøkonomien.

Posted in filosofi, økonomi, politikk | 9 Comments

Ble Solvik Olsen “slaktet”?

solvik_olsen_stort_1Kanskje har du merket deg en litt sær trend i norske medier. Et foruroligende antall artikler har en overskrift som følger formelen “X blir hyllet for Y” eller “X blir slaktet for Y.” Sist ut i denne sjangeren er en artikkel i Dagbladet med tittelen “Slakter statsrådens Facebook-poster: -Useriøst og polariserende.”

Tenk altså: det finnes folk på internett som kommenterer! De gir av til ros, og av til ris. Woooow. Hvilken nyhet! Jeg opplever å få positive og negative kommentarer på internett hele tiden. Du kan spørre en hvilken som helst blogger, kjendis, politiker eller person i nyhetene at de opplever at folk kommer med kommentarer på Facebook og Twitter hele tiden. Noe annet ville jo vært direkte sjokkerende. Ris og ros på internett er normalen.

Dette er altså overhode ikke nyhetsverdig. Det er en hverdagslig hendelse på lik linje med at solen skinner eller at det regner. Så hvis det ikke er en nyhet, hvorfor i alle dager skriver avisene så mange tøysete artikler om ingenting? En mulighet er selvfølgelig at de ikke har noe bedre å skrive om og derfor må skape nyheter ut av ingenting.

Det kan nok være noe i en slik forklaring, men det forklarer ikke den ideologiske slagsiden i sånne artikler. I en ideologisk nøytral verden ville du like ofte sett artikler med overskrifter slik som “Anders Behring Breivik hylles i sosiale medier: -han er en folkehelt” eller “MDG slaktes for sine miljøutspill: -useriøst og uansvarlig.”

Slike overskrifter er selvfølgelig fullstendig utenkelige. Verden vil fryse til is før du ser slike overskrifter i norske aviser.

En mer sannsynlig forklaring på hvorfor slike artikler dukker opp så ofte er at media er full av politiske aktivister forkledd som journalister. Det er ingen hemmelighet at knapt en eneste journalist i Norge stemmer Frp (i hvert fall tør de ikke si det høyt). Faktisk hater de fleste journalister Frp og leter etter en anledning til å “ta” dem når de sier noe som strider mot deres egen venstreekstreme ideologi.

Så hvordan kan man slenge dritt om meningsmotstandere uten at det helt åpenlyst er aktivisme og drittslenging? Dersom journalisten skrev en artikkel om hva hun selv mente om for eksempel Ketil Solvik Olsens uskyldige vitser, ville det hele virket som et absurd diktat fra propaganda-minister Goebbels. Så i stedet søker journalisten heller litt på Facebook og twitter og saumfarer nettet etter noe som finnes i bøtter og spann på nettet: negative kommentarer. Den som leter finner. Det trengs ikke mer enn to kommentarer på Facebook og vips er det “opprør på Facebook.”

Faktisk har denne teknikken et eget navn. Det kalles “astroturfing.” Ordet kommer fra kunstgraset AstroTurf, og begrepet er ment å henspeile på det å skape en kunstig grasrotbevegelse — en kunstgrasbevegelse om du vil.

Vær på vakt på folk som “hylles” og “slaktes” i media. Når du ser slike ord brukes i overskrifter er det høyst sannsynligvis journalistens politiske og ideologiske agenda som skinner gjennom.

Posted in filosofi, politikk | 1 Comment

Er menn ufølsomme?

Mange såkalte progressive feminister har et litt spesielt syn på menn. Det er ikke uvanlig at de ser på kvinnen som standard for godhet og psykisk helse, og at menn derfor ofte er dårlige mennesker fordi de ikke er særlig flink til å være kvinner. Et eksempel på dette er den feministiske fordømmelsen av mange menn som “ufølsomme” og ikke i “kontakt med sine egne følelser.” Dette blir av ledende feminister fremstilt som en patologi, at det er noe galt med menn. Er dette riktig? Er menn dårlige mennesker fordi de er dårlige kvinner?

La oss først se på spørsmålet om menn er mindre sensitive enn kvinner. Svært mye tyder på at dette er riktig. Ytringer som de fleste menn oppfatter som helt greie blir av et betydelig antall kvinner oppfattet som “mikroaggresjon.” Kvinner ser generelt ut til å bli litt lettere fornærmet eller såret enn menn.

Videre viser spørreundersøkelser at menn er flinkere enn kvinner til å ikke bry seg. Menn og kvinner har blitt spurt om hvor mange ganger de tenkte på barna sine mens de var på jobb, og svarene viser at kvinner tenker mye oftere på barna enn mennene mens de er på jobb.

Til slutt viser også forskning at kvinner er mer bekymret for barn og er mer opptatt av å beskytte dem enn menn.

For feminister er dette solid dokumentasjon på at menn er dårlige mennesker. (evt. dårlige kvinnesker?) Grunnen til at feminister har dette synet er at de benekter evolusjonsteorien og insisterer på at menn og kvinner har nær identiske hjerner, og er psykologisk sett helt like.

De som derimot er opptatt av biologi og evolusjon vil umiddelbart forstå at dette er svært usannsynlig. Regelen i biologi er at forskjeller er normen, og at likheter krever forklaring. Organismer som lever i forskjellige miljøer over lang tid vil bli spesialtilpasset disse miljøene og vil dermed utvikle målbare forskjeller.

Kvinner og menn er intet unntak. Kvinner føder barn, menn gjør ikke det. Dette er en helt utrolig stor miljøforskjell, og det ville vært et uforklarlig mirakel dersom menn og kvinner var psykologisk sett helt like på alle måter. Det er jo et helt kromosom som skiller menn og kvinner og det er ingen grunn til å tro at ikke dette kromosomet også koder  for psykologiske forskjeller.

En av disse forskjellene er sensitivitet. Dette tyder på at det finnes en evolusjonær grunn til at menn og kvinner har forskjellig grad av sensitivitet. Mindre sensitivitet hos menn er trolig ingen feil slik feminister ynder å tro, men en evolusjonær tilpasning som gjør dem flinke på de tingene de fra naturens side er ment å være flinke på.

Så hva kan dette være? Det er egentlig ganske logisk. Kvinners sensitivitet er relativt lett å forklare. Kvinners primære biologiske oppgave er å ta vare på barn, og det betyr i praksis å være veldig bekymret for barn. Utenfor denne primæroppgaven (for eksempel på en arbeidsplass) kan det hende at denne sensitiviteten ikke er en fordel men en feiltilpasning, en ulempe.

Hva er så fordelen ved at menn er mindre sensitive? Veldig enkelt: konsentrasjon. Menn er mye flinkere enn kvinner til å konsentrere seg dypt. De har evnen til å stenge ute sanseinntrykk og følelser og konsentrere seg svært hardt over lang tid.

Blant enkelte forskere og matematikere er denne egenskapen nærmest legendarisk. Slike individer omtales gjerne som “distré” når i realiteten de bare ikke er interessert i omgivelsene og er opptatt med å tenke på de tingene som interesserer dem.

Hva i steinalderen var det menn trengte slik konsentrasjonsevne til? Det er ikke lett å si med sikkerhet, men en god kandidat er jakt. Når du står der og speider etter byttedyr eller sikter på dem med pil og bue kan det være en smule distraherende om du bekymrer deg for barna dine hvert 3. minutt. “Oisann, jeg bommet visst fordi jeg tenkte sånn på lille Oompa og lille Loompa.” De genene der har ikke mye sjanse til å føres videre.

Selv om vi ikke jakter på mammut lenger er denne dype konsentrasjonsevnen fremdeles svært nyttig. Absolutt alle oppfinnelser, teknologiske nyvinninger og vitenskaplige oppdagelser som vi i dag nyter godt av krevde dyp konsentrasjon. Nesten alle disse fremskrittene ble gjort av menn. Hadde menn vært like sensitive som kvinner ville vi trolig fremdeles levd i steinalderen.

I stedet for å demonisere menn for å være dårlige kvinner, bør vi heller sette pris på at menns evner og unike miljøtilpasninger gjør at de kan bidra på måter som gagner både kvinner og barn.

På tilsvarende måte kan det være greit å være litt mer tolerant for kvinners sensitivitet, for dette er også en spesialtilpasning som trolig har reddet liv og helse til mange barn. Sagt på en annen måte, kvinner og menn er forskjellige og har forskjellige styrker og svakheter. Det beste for alle er at menn og kvinner får lov til å gjøre det de er best til.

Helt til slutt vil jeg nevne noe svært interessant. Menn og kvinner er fysisk sett ganske forskjellige, og det er betydelige psykologiske forskjeller også, men på ett område er det en slående likhet som krever forklaring. Menn og kvinner er i gjennomsnitt omtrent like intelligente. Hvordan kan dette ha seg?

Hvis vi igjen tyr til evolusjon er det mulig å komme med en sannsynlig forklaring. Kvinners primære biologiske oppgave (altså å oppdra barn) må være omtrent like intellektuelt krevende som mennenes primære biologiske oppgave. Dette er et lite stikk i siden til feministene som rakker ned på hjemmeværende mødre og ber dem om å få seg “en ordentlig jobb.” SVs Inga Marthe Torkildsen har jo gått ut og sagt at hjemmeværende kvinners arbeid ikke er like verdifullt som å gjøre tradisjonelt mannsarbeid.

Det faktum at menn og kvinner i snitt er omtrent like intelligente er et solid hint fra vår biologi om at kvinners arbeid med barn faktisk er like intellektuelt viktig og krevende som mennenes utearbeid. Det er verdt å tenke på neste gang man hører feminister rakke ned på hjemmeværende mødre.

 

Posted in barn, feminisme, filosofi | 9 Comments

En dypere biologi

Biologi er viktig. De fleste har fått med seg dette. Likevel er debatten rundt arv og miljø veldig enkel og grunn. Enten er noe genetisk, eller så er noe miljøbetinget. Gener blir sett på som noe stabilt og uforanderlig noe, mens miljø er den dynamiske komponenten. Moderne forskning viser at dette synet er alt for enkelt. Genetikk er langt mer dynamisk enn folk tidligere har trodd. I denne artikkelen skal jeg prøve å gi en dypere innsikt i denne nye forskningen.

Epigenetikk

genome_iStockForestill deg at genene er som gravitasjonen, mens når du beveger deg er det som miljøpåvirkning. Normalt vil gravitasjonen alltid være den samme uansett hvor mye du vandrer rundt. Og til daglig er gravitasjonen konstant. Miljøet påvirker ikke genene. Men hva med om du bruker en rakettmotor til å skyte deg opp i verdensrommet? Da vil du oppleve at gravitasjonen endrer seg. Den blir svakere. Du har altså påvirket hvordan gravitasjonen påvirker deg!

Det finnes en tilsvarende måte miljøet kan påvirke genene. Nei, jeg snakker ikke om mutasjoner men hvilke gener som er aktive. Du kan se på genene dine som et gen-felt, hvor de aller fleste genene til en hver tid er inaktive, sovende. Du befinner deg i et miljø hvor noen av genene dine er skrudd på, mens de andre er skrudd av. Ved å endre din atferd og ditt miljø kan du dermed påvirke hvilke gener som er aktive og hvilke som ikke er det. Dette samspillet mellom gener og miljø kalles epigenetikk.

Akkurat som du kan endre gravitasjonens påvirkning gjennom å bevege deg kan du også endre genenes påvirkning gjennom atferd og miljøendringer.

Noen av disse endringene er relativt trivielle men de er verdt å nevne likevel. Du har helt sikkert hørt om hvordan folk som har type 2 diabetes kan bli kvitt dette gjennom bedret kosthold og fysisk aktivitet. Vel, dette er et eksempel på hvordan man kan øke metabolismen (altså aktivere genene for forbrenning) og redusere fettlagring gjennom atferdsendring.

Et annet trivielt eksempel er litt mer interessant fordi det går på atferd. Forskere har oppdaget et gen som ser ut til å epigenetisk kode for aggresjon. Genet fungerer slik: dersom et barn opplever en stabil, ikke-voldelig oppvekst vil genet forbli sovende. Dersom barnet traumatiseres eller utsettes for vold og ustabilitet i barndommen vil genet aktiveres og barnet utvikler aggressivitet.

Dette genet er så og si ikke-eksisterende i orientalere, mens temmelig utbredt blant afrikanere. Hos hvite finnes genet utbredt et sted mellom afrikanere og orientalere. Dette er et interessant mønster, og det kan tyde på at aggresjonsgenet har blitt selektert for blant afrikanere. Genet forblir sovende så lenge det er stabile forhold og da er nytteverdien av aggressivitet lav. I perioder med krig, vold og ustabilitet vil derimot de som er aggressive ha et fortrinn og har kanskje lettere for å forsvare seg og sin familie. Dette eksempelet illustrerer hvordan epigenetikk kan gjøre gener mer fleksible og tilpasningsdyktige.

Epigenetisk arv

Epigenetiske effekter kan arves, på en ikke-genetisk måte. Den mest trivielle og direkte måten dette skjer er ved at visse kjemiske endringer gjøres på et gen som skrur genet av eller på, og når cellen reproduserer seg gjennom celle-deling arver den nye cellen disse kjemiske endringene. Dette er trolig den eldste og viktigste funksjonen til epigenetikk i flercellede organismer. Når en organisme lager spesialiserte celler i forskjellige steder i kroppen kan man gi et epigenetisk “minne” til genene i en celle slik at de “husker” hvordan de skal lage en ny lignende spesialisert celle.

Alle andre epigenetiske effekter stammer trolig fra denne urfunksjonen. Det finnes likevel noen meget interessante former for epigenetisk arv som ikke bare går fra celle til celle, men som går fra generasjon til generasjon for organismen som helhet. Dette er spennende saker. Jeg skal gi et klassisk eksempel på dette. I mange uland hvor det er lite mat er folk ikke særlig høye. Så kommer industrialiseringen til landet og de får overflod av mat. Resultatet er da at deres barn kommer til å bli høyere enn sine foreldre. (Og ha en epigenetisk høyere IQ).

Dette kommer ikke som noen bombe, men det som er spesielt er at barnebarna kommer til å bli enda høyere, og oldebarna kommer til å bli høyest av dem alle. Selv om kostholdet ikke blir bedre fra generasjon til generasjon tar det altså 3-4 generasjoner for den fulle effekten av det bedrete kostholdet å manifestere seg i form av økt høyde, økt levealder og høyere IQ.

Dette er et eksempel på en kompleks form for epigenetisk arv. Per i dag har vi ikke identifisert særlig mange av dem, men det er ingen tvil om at denne typen fler-generasjons-effekt gjør at genene blir enda mer fleksible og tilpasningsdyktige.

Mikroevolusjon

Men genene vår har et ess opp i ermet som gjør dem enda mer fleksible, og det er noe som kalles mikroevolusjon, eller ikke-mendeliansk utvikling. Dette er en form for utvikling som ikke krever nye mutasjoner, men som baserer seg på omstokking og selektering av eksisterende genvarianter.

Innenfor en rase (eller en populasjon som biologer liker å kalle det) er det stor genetisk variasjon. Befolkningen som helhet lagrer et svært stort antall genvarianter. Noen av disse er “aktive” og noen av disse er “sovende.” De aktive genene er gener som er svært utbredt i befolkningen, mens de sovende genene er gener som er lite utbredt i befolkningen, men eksisterer.

Fra generasjon til generasjon stokkes genene sammen i nye kombinasjoner og under visse omstendigheter er det visse av disse kombinasjonene som er mer overlevelsesdyktige enn andre. Individer som bærer disse vil da få flere avkom slik at disse genene blir mer vanlige, eller mer “aktive” i befolkningen om du vil.

Forskjellen mellom mikroevolusjon og epigenetikk er at de sovende genene ikke er lagret i et individ men er spredd ut over en hel befolkning, og at det tar mange generasjoner å avle frem og dermed “vekke til live” et sett med egenskaper. Faktisk tar det rundt 25 generasjoner med knallhard seleksjon å gå fra ett ytterpunkt til et annet.

Selv om epigenetikk er kraftige saker er mikroevolusjon mye kraftigere. Selv om det altså ikke involverer et eneste nytt gen men bare rekombinasjon og fremavling av eksisterende gener i nye kombinasjoner, kan effektene være svært dramatiske. Hunden er et eksempel på dette. Genetisk sett er hunden så godt som identisk med ulven. (99,9% identiske)

Det betyr at så godt som alle gener som eksisterer i en hunderase finnes i ulven. En puddel er så godt som genetisk identisk med en ulv. Eller rettere sagt, siden så godt som alle genene som er i en puddel finnes i ulven er det vanskelig å se forskjell på et ulveindivid og et puddelindivid ut fra genene.

Hunderasene som eksisterer i dag er et produkt av mikroevolusjon, via kunstig avl. Siden kunstig avl i praksis bare er naturlig seleksjon på høygir får vi i realiteten et eksempel på hvor raskt mikroevolusjon potensielt sett kan reagere på miljøendringer. Er seleksjonspresset sterkt nok kan man i en befolkning se relativt ekstreme endringer på bare 25 generasjoner. For mennesker utgjør det ca 500 år.

Makroevolusjon

Alle domestikerte planter og dyr er eksempler på hvor kraftig mikroevolusjon kan være. Det at du kan endre en ulv til en puddel på noen få dusin generasjoner vitner om hvor utrolig rask og kraftig mikroevolusjon kan være. Likevel finnes det grenser for hvor mye du kan endre på en ulv uten å tilføre nye gener eller genvarianter. Da trenger man nye mutasjoner. Dette kalles makroevolusjon.

I motsetning til mikroevolusjon hvor genene er spredd over mange individer starter en mutasjon alltid i et enkelt individ og må spre seg derfra. Sammenlignet med mikroevolusjon som kan virke på tusenvis av individer samtidig må den gode mutasjonen spre seg fra person til person, fra generasjon til generasjon.

Dersom mutasjonen er god eller nyttig kan den likevel spre seg forbløffende raskt. I løpet av bare noen hundre generasjoner kan en mutasjon spre seg over et helt kontinent eller i visse tilfeller over hele verden. Vi snakker om da om at et helt nytt gen kan spre seg til hele verden i løpet av 5000 år, eller til en større region på bare rundt 1000 år.

Jeg skal gi ett eksempel på en slik mutasjon som har vært viktig for en bestemt gruppe menneske, nemlig et gen for melketoleranse. Slike gener har oppstått flere steder uavhengig av hverandre, deriblant i Afrika og i Europa. I Europa ga dette genet den etniske gruppen som hadde dette genet et enormt fortrinn, særlig i Nord-Europa, fordi det gjorde at de som hadde dette genet kunne leve på kumelk.

Målt per areal gir melkeproduksjon 2-3 ganger flere kalorier enn kukjøtt. Det betyr at melkedrikkerne kunne leve tettere sammen og ha større stammer som ga dem et militært fortrinn sammenlignet med nabo-stammene. Derfor spredde dette melkegenet seg raskt og i Skandinavia i dag er over 90% av befolkningen melketolerant.

Konkurransefortrinnet til melk blir større jo kortere vekstsesongen er, slik som i Skandinavia. For rundt 6000 år siden eksisterte ikke dette genet for melketoleranse, men i dag har store deler av den europeiske befolkningen dette genet, og særlig nord-europeere.

Styrt evolusjon

På skolen lærte du at gener var noe rigide greier, at arv ikke var særlig fleksibelt og at evolusjon er noe som foregår veldig sakte, over millioner av år. Alt dette er feil. Vi vet nå at evolusjon skjer svært raskt. Mennesket utvikler seg fremdeles og opplever temmelig markante endringer i løpet av bare noen få hundre år.

Men selv om altså epigenetikk og mikroevolusjon gjør at individer og befolkninger kan reagere genetisk på miljøendringer i løpet av bare noen få generasjoner er scenen duket for en enda mer halsbrekkende rask utvikling. Biologer har nemlig trolig knekket koden for hvordan man skal endre på genene til menneskefostre ved hjelp av spesielt konstruerte virus. I dag står man altså overfor muligheten til å gjøre den jobben som naturen bruker 5000 år på i løpet av én eneste generasjon.

Ikke nok med det, etter hvert begynner vi også å identifisere epigenetiske metoder for å vekke til live bestemte gener for å oppnå bestemte resultater. Trolig kan vi i løpet av noen år via epigenetisk tilpasset kosthold endre biologien til et menneske uten å endre genene.

Selv om det meste er ukjent fremdeles er det verdt å være klar over hvilken utvikling vi trolig går i møte i løpet av kort tid.

Posted in vitenskap | 17 Comments

Den moderne svartedauden

Mange rike land gjennomgår nå en utrydningskrise som mange steder er av samme størrelsesorden som svartedauden på 1300-tallet som tok livet av over halvparten av Europas befolkning. Nei, jeg snakker ikke om ebola eller AIDS, men om de lave fødselstallene i rike land som nå har falt under reproduktiv rate.

Det trengs 2,1 barn per kvinne for at en befolkning skal kunne opprettholde seg selv. Gjennomsnittet i EU ligger i dag rundt 1,6 barn per kvinne. Det betyr at for hver generasjon forsvinner ca 25% av befolkningen. Dersom dette pågår i 3 generasjoner er effekten større enn svartedauden.

SvartedaudenI flere land er tallene langt verre. I store deler av Europa er fødselsratene under 1,5, og i rike kinesisk-ættede land er det nesten katastrofe. Japan ligger best an med 1,4 barn per kvinne, noe som er helt katastrofalt for landet. Sør-Korea har 1,25, Hong Kong har 1,18, Taiwan ligger på 1,12, Macau har 0,94 og Singapore har utrolige 0,81 barn per kvinne. Det betyr at i løpet av én generasjon vil befolkningen i Singapore krympe med 60% som er like stor andel av befolkningen som døde i Europa som følge av svartedauden.

Denne demografiske vinteren er så stort problem at den med rette bør kalles den moderne svartedauden. Nei, den er ikke umiddelbart like skadelig fordi den ikke rammer folk i voksen, arbeidende alder, og den medfører ikke masse smitte og sykdom. Likevel er effekten genetisk og evolusjonært den samme. Det er en utrydningsbølge.

Dersom man var rasistisk anlagt ville man umiddelbart gått inn i en krisemodus på vegne av den hvite eller den gule rase. Dette ville i såfall være en tabbe, for evolusjon opererer på individer, ikke på grupper. Det er nemlig slik at den reproduktive raten ikke er lik for alle i en befolkning. Noen mennesker (som ofte har visse gener til felles) får flere barn enn andre innenfor samme befolkning.

Dette er meget interessant fordi det åpner for å betrakte det som skjer nå som en form for pest og de som overlever denne pesten er de som har genetisk (eventuell kulturell/moralsk) immunitet.

Hva slags pest er det snakk om? Svaret ser ut til å være: overflod.

Overflod må ikke forveksles med profitt, altså overskudd. Overflod er et så stort overskudd at man får følelsen av å ha ubegrenset med ressurser.

I utgangspunktet høres det rart ut at overflod skal være et problem, men ikke glem at alle organismer er evolusjonært tilpasset svært begrensede ressurser. Når begrensningene forsvinner, takler ikke organismen dette fordi den er feiltilpasset. Et velkjent eksempel på dette er fedme-epidemien i Vesten, som nå har spredd seg til verdens uland. Men egentlig er fedmen bare et symptom på den underliggende epidemien: overflod av mat. Våre gener er ikke tilpasset dette og resultatet er fedme, og i mange tilfeller sykelig fedme og død.

Når overflod av mat kan gjøre en hel befolkning syke og feite skal det ikke mye fantasi til for å forstå at overflod kan ha negative og dødelige konsekvenser også på andre områder. Ett av disse områdene er en sykelig lav fødselsrate. Nært forbundet med dette er hedonisme, narsissisme og “you only live once”-kortsiktig tenkning. En annen konsekvens er depresjon og psykiske lidelser.

Dette høres jo ikke særlig bra ut. Heldigvis finnes det lyspunkter. Som jeg nevnte opererer naturlig seleksjon ikke på grupper, men på individer og individer er forskjellige. Folk har forskjellige gener. Da svartedauden herjet var det noen som overlevde smitten og det var folk som hadde en naturlig immunitet eller et genetisk forsvar mot sykdommen. Overflodsepidemien har en lignende effekt: noen takler overflod bedre enn andre. Noen klarer å få to eller flere barn, selv om de bader i overflod. Det er kun de som får mindre enn 2 barn som luker ut genene sine fra vår genetiske fellesarv.

Og hvem er det? Her viser det seg at det ikke er tilfeldig hvem som slutter å få barn. Vi har ikke fullverdig statistikk for dette fra Norge og andre europeiske land, men i USA viser statistikken en klar trend: jo lenger til venstre folk er på den politiske aksen, jo færre barn får de. De som får flest barn er de erkekonservative, gjerne religiøse.

Dette er delvis gode nyheter fordi politisk standpunkt er også svært arvelig (ikke bare genetisk, men også kulturelt). 80% av barna har et politisk standpunkt i samme retning som deres foreldre. Det betyr at akkurat nå arbeider evolusjonen sakte men sikkert mot sosialismen. Liberalister har lenge vært klar over at sosialisme ikke er økonomisk bærekraftig, men mye tyder på at sosialismen heller ikke biologisk bærekraftig. Sosialisme er en feiltilpasning som vil luke seg selv bort i møte med overflod. Konservative vil overleve den moderne svartedauden ved hjelp av demografi.

Spørsmålet er om også liberalisme som ideologi er biologisk og kulturelt bærekraftig. Det vil bare tiden vise, men dette er et tema som bør komme på radaren til alle som er opptatt av fremtidens utvikling. Dersom det er slik at liberalister følger etter i samme fotspor som sosialistene og ikke får barn forsvinner eventuelle gener som disponerer folk for å tenke og handle liberalistisk. Den viktigste overføringen av ideologi i samfunnet foregår kulturelt fra foreldre til barn. Dersom liberalister ikke får barn betyr det at idéene dør sammen med dem.

Posted in barn, filosofi, kultur | 42 Comments