I følge Bellona er helium alt for billig. Karl Kristiansen sier:
“Det er sannsynlig at fremtidig teknologi vil etterspørre helium i et helt annet omfang enn hva som er tilgjengelig gjennom slik fremstilling, og alternative produksjonsmetoder i betydelig mengder er vanskelig å forestille seg, sier Kristensen.”
Arild Hermstad, leder i Fremtiden i våre hender, sier:
“Vi betaler ikke riktig pris for helium i dag. Årsaken er at USA historisk har ment at deres lager av helium er mer av et avfallsproblem enn en ressurs.”
I følge Nobelprisvinner i fysikk Robert Richardson kan vi allerede om 25 år slippe opp for helium.
Felles for alle disse tre er altså at de påstar at markedet tar feil. Helium vil om få år bli en enorm mangelvare, men på grunn av at kapitalister er dumme selger de helium billig nå, selv om de kunne fått en mye bedre pris ved å vente.
Jeg skal gi to svar til dette. I det første svaret skal jeg anta at alle disse miljøvernerne har rett: Helium er grovt underpriset på grunn av dumme, dumme kapitalister, og innen 25 år vil prisen på Helium stige dramatisk. Men hvis dette er riktig kan Bellona og andre miljøorganisasjoner tjene grovt på å kjøpe underpriset Helium i dag, lagre den og selge den til kjempeprofitt om 25 år.
Faktisk vil dette oppkjøpet presse opp prisen på helium allerede i dag, og dermed vil folk bruke mindre av det til tull. På den måten kan miljøorganisasjoner slå to fluer i ett smekk: de kan redde en sjelden og verdifull ressurs OG de kan tjene noe enormt med penger på det! Da kan de dumme, dumme kapitalistene bare angre på at de solgte billig.
Forøvrig illustrerer dette hvordan det frie markedet fungerer aldeles ypperlig til å finne rett pris på en vare. Dersom det genuint kommer til å bli knapphet på en ressurs om X antall år vil ikke kapitalister sitte på gjerdet og vente til prisen går opp. De vil kjøpe nå med en gang, og dermed presses prisen opp lenge før ressursen blir knapp.
I det andre svaret mitt skal jeg anta at kapitalister faktisk ikke er så dumme. Husk, det finnes faktisk kapitalister som har som heltidsjobb å sniffe opp profittmuligheter, og de har en tendens til å spesialisere seg på forskjellige fagområder. Jim Rogers, for eksempel, er en kapitalist som har gjort seg meget rik på å se ting i fremtiden som ikke mange andre gjorde, og han har spesialisert på råvarer. Dersom det finnes gode og troverdige grunner til å tro at Helium kommer til å bli en meget knapp ressurs om kort tid vil slike kapitalister som han kjøpe opp og lagre Helium for salg i fremtiden.
Det kan godt hende at det finnes kapitalister som hamstrer helium, men mye tyder på at det ikke hamstres så mye, og hvis dette er tilfelle tyder det på at de fremste ekspertene på spå ressurser i fremtiden tror at det ikke kommer til å bli knapphet på helium i overskuelig fremtid. Det kan for eksempel nevnes at det på månen alene finnes millioner av tonn med helium i overflatesanden deponert av solvinden gjennom milliarder av år. Tanken er definitivt ikke ukjent.
“Mining a celestial object isn’t a new concept — Harrison Schmitt, Apollo astronaut, geologist and former Senator, recommended mining the moon for helium in February 2011. [...] The United States has stockpiled helium since 1920, but current consumption rates could deplete the stockpile within 20 years, according to Discovery News. Lunar mining could boost the supply and bring down the cost of helium, but the project is currently prohibitively expensive. Schmitt estimates lunar mining would cost $15 billion over 15 years.”
Så akkurat i dag er gruvedrift på månen for dyrt, men 20 år er langt tid for romfartsteknologi å falle i pris, og det kan se ut som om kapitalister ikke hamstrer helium fordi de tror at gruvedrift i rommet blir vanlig og billig.
Hvilket scenario som er det riktige er vanskelig å spå, men en ting er 100% sikkert: Miljøvernere forstår ikke grunnleggende økonomisk teori. Dersom de hadde gjort det ville de forstått at markedet er en alldeles glimrende mekanisme til å skape det riktigste prisnivået gitt kunnskapen til en hver tid.
Complexity theory is a a fairly new science that has emerged in the last 50 years or so. It attempts to understand “messy” systems that on the surface appear to be chaotic and disorganized, such as the weather or the geometry of coastlines or clouds, yet when understood properly is highly ordered.
The most famous part of complexity science is no doubt fractal geometry, which is a kind of mathematics developed by Benoit Mandelbrot to explain self-similar patterns in nature. But in this article I will talk about lessons from complexity theory that can be applied to human systems, to society.
Lesson #1: order may be produced bottom up
One of the most important lessons from complexity theory is that you don’t need a top down planner to produce order. In complex systems order spontaneously emerges bottom up from local interactions between distributed components in the system. This is sometimes called self-organization.
Lesson #2: complex structures often arise from simple rules
Simple rules give rise to simple behavior, right? Wrong! One of the key lessons from complexity theory is that surprisingly simple rules may give rise to highly complex patterns. Fractals are perhaps the most visual examples of this. All throughout nature we find stunningly beautiful fractal patterns (clouds, trees, leaves, flowers) that are governed by a few simple rules.
Computer generated fractal: simple rules give rise to complex patterns
Natural fractal: closeup of broccoli
Lesson #3: maximum diversity at the edge of chaos
An important lesson from complexity theory is that too much regulation results in very fixed and boring patterns, whereas too little regulation results in chaos, which is also fairly useless and boring. However, if the rules are tweaked just right there is a narrow zone in which the mixture of connectivity, rules and randomness produces a remarkably complex and interesting behavior.
Ice is an example of a too much connectivity. Every water molecule is so tightly connected to other water molecules that the result is pretty boring. Liquid water is slightly less well connected and slightly more interesting, but still pretty boring, and in water vapor the connectivity between water molecules is too lose resulting in just random, chaotic behaviorm which is dull too.
But consider the human brain. Neurons follow certain rules that do not just connect them to other neurons but actively prevents connections to be formed or activity to spread. This results in very interesting and intelligent behavior. The human brain and the mind it runs is capable of designing skyscrapers and moon rockets.
Lesson #4: complexity is not the same as chaos
Just because something appears to be highly chaotic and complex doesn’t mean that there is no structure and order to it. Consider the map below of all the internet connections in the world. At first glance it appears highly chaotic like a tangled web.
Splatter map of the Internet
However, if you go into any node in this network you will find that it is entirely ordered. Information is not simply mushed together into one giant soup. On the internet millions of individuals can keep their information separate and interact only with a highly limited number of people if they wish. Viewed globally the picture is pretty messy, but the way to evaluate the order within a network is not to look at the whole picture, but to look at the rules that govern each individual nodes. Is the information just a mess at the node level? No, on the contrary. Viewed locally it is highly organized.
The lesson to draw from complexity theory is that once one shifts perspective from the global network to the node level, the complexity disappears and order emerges.
Lessons for the organization of society
There are many lessons for politics in complexity theory. To the creationist or the central planner the notion that order can arise from below without intelligent design and without a central coherent plan is anathema. They believe only in intelligent design. This is the reason why creationists reject the theory of evolution and why central planners reject the free market. However, complexity theory gives a scientific foundation for how and why order my arise bottom up. There is nothing magical about it and when done correctly the bottom-up approach produces far superior results to the so-called intelligent design.
As a rather odd side-effect of the misplaced belief in intelligent design and top down control, some of the poorest cities in the world have a much better traffic flow than rich, Western cities, simply because the government cannot afford to set up traffic lights and signs. As a consequence the traffic becomes self-organized. Watch the video below from Hanoi, and notice how smoothly the traffic flows, because no single person is in charge of traffic. Rather, the flow of traffic emerges from the interactions and independent decisions of local agents.
Second, politicians believe that the more rules the better the outcome. A rule, to a bureaucrat or a politician is something that orders the universe. The lack of rules results in chaos and disorder, they believe. Complexity theory shows that often the best and most intelligent results are achieved with the simplest of rules. One such set of very simple rules is: be peaceful, respect other individuals’ lives and property, and apart from that you can do whatever you want. If someone breaks this rule, retaliate.
This method of social organization has evolved many times independently of each other in various species. Individuals in a social species are peaceful to each other and typically only resort to violence in self-defense, sometimes known as tit-for-tat. The rules are very simple, yet produce stunning order in nature, and given that it has arisen so many times and survived for a long time it must be a very efficient and productive rule set.
These rules are precisely the rules of the free market. They are so simple that everyone in society can understand them easily and respect them and the result is something similar to what we see in the traffic video from Hanoi above: apparent chaos, which is surprisingly efficient and versatile.
Third, complexity tells us exactly at which level we find maximum creativity and pattern creation, namely with the right mixture of freedom and rules. If there are too many rules, the result is stifling tyranny, producing nothing of value to anyone. If there are too few rules the result is social disorder and civil war.
A variety of research implies that the optimal rules for human creativity is the tit-for-tat rules of the free market. Here the normal function of the government is to stay out of people’s lives, and only resorts to violence to maintain peace and order and to secure the lives and properties of the individuals in society.
The social planners will object to this and claim that this is “too simplistic” and that the world “is more complex than that.” They will say something like the following: “to separate out the contribution of one person from another is impossible. The industrial society is too complex with too many interdependencies to talk about separate individuals, separate properties and separate contributions. It is all just a big messy soup where everything is part of everything else, and nothing is truly real except the group.”
But what complexity theory teaches us is that complexity is not the same as chaos. Being intertwined in a web of relations is not the same as being merged into one big soup. This can be proven quite easily. Suppose you have a brain and you place it in a mix master which truly transforms it into a soup. Would that brain still be as intelligent as the un-mixed brain? Of course not, because that web of relations between neurons really matters. They are crucial to the intelligent behavior of the mind.
It is only when one tries to take the global perspective of the Intelligent Designer that the self-organizing network looks chaotic, much like the splatter map of the Internet above. But this complexity disappears when one takes the view of each individual inside that network. Each transaction in the free market is ordered and logical, and the result is therefore a wonderful emergent logic machine which preserves the identity of properties.
Therefore, rather than thinking of the world in terms of a supernatural Intelligent Designer creationists and social planners should try to appreciate the beauty and efficiency of the natural, self-organized world.
Gjennom en årrekke har jeg gjort en observasjon i en lang rekke uavhengige situasjoner: mennesker er ofte flinke til å føle at noe er galt. Følelsene gir en tilbakemelding om en er lykkelig eller ulykkelig, og om livet er forståelig eller fremmed. Dette er i utgangspunktet en fantastisk egenskap og brukt riktig kan den bidra til å gjøre at vi opprettholder ting som er bra og korrigerer ting som er dårlig.
Problemet er bare at mennesker ofte er tilsvarende elendige til å identifisere hva som er galt. Det virker som om når hjernen skal forsøke å forstå hva hjertet forsøker å fortelle en tyr folk som en refleks til alle myter og tillærte “korrekte” svar, uten noen form for kritisk tenkning eller videre refleksjon. Ofte ender de opp med å snu virkeligheten fullstendig på hodet, og finner løsninger som er direkte skadelige, samtidig som de legger skylden på de tingene som faktisk kunne løst problemet.
Et nylig og meget illustrerende eksempel på dette er en artikkel i Aftenbladet hvor kunstner Pia Noreger forteller at hun er ulykkelig og flytter fra Stavanger. I artikkelen får vi vite en rekke ting som har bidratt til at Pia Noreger har gått lei.
“Fem år hadde frisør Tom Kjørsvik brukt på å overtale byråkrater og gårdeiere til å male gaten i sterke farger etter anvisning fra en lokal kunstner.”
Saken er altså at folk i Norge ikke har rett til å bestemme fargen på sitt eget hus men må søke offentlige anti-kapitalistiske byråkrater om lov. Dette opplevde Pia Noreger som enormt slitsomt. Men attpåtil ble hun mistenkeliggjort:
“Jeg søkte gleden ved å gi, men fikk snart høre at jeg bare gjorde det for at kafeen min Bøker & Børst skulle tjene penger på det.”
Sosialdemokrater som hater profitt og kapitalisme var altså negativt innstilt til Pia Noreger fordi de mistenkte henne for å ikke være en god og lydig sosialdemokrat som ofrer seg for fellesskapet.
Men dette var altså ikke alt. Hun startet en populær og annerledes restaurant, hvor hennes to katter gikk fritt i lokalet og hun serverte kundene sine hjemmelagde brødskiver, men opplevde enorm motstand:
Byens svar på dette ble en lang rekke klager, krav og reguleringer. Én gjest klaget på kattene. Mattilsynet kom på befaring og forbød dem. De populære brødskivene ble slått ned på i en annen sving, fordi Noreger bare hadde to vasker og ikke tre i det trange lokalet. Det måtte være én til å vaske hendene i, én til å skylle paprikaen i og én til å skylle oppvasken i. Alle ansatte måtte arbeide med hårnett, egnet arbeidsskjorte, forkle og engangshansker. Videre: Helsesjefen ville forby gjestene å røyke ute i bakgården. Etter en naboklage på høylytt kvinnelatter etter klokken 23, ble hun pålagt støymålinger. Støyen viser seg etter to målinger til over 100.000 kroner å være innenfor det akseptable.
Anti-kapitalistiske offentlige byråkrater og institusjoner gjorde altså livet hennes surt ved å ikke respektere hennes selvbestemmelsesrett og muligheten til å drive en restaurant nøyaktig slik hun selv ville på sin egen eiendom. I tillegg var det enkelte av hennes kunder som heller ikke respekterte hennes rett til å bestemme over egen eiendom og krevde at kattene måtte bort. Folk som har flyttet inn i et restaurant/utelivsområde midt i tykkeste sentrum ble irritert over at det var støy etter kl 23. De respekterte altså ikke førstemannsretten.
Hun skrev et leserinnlegg om dette og fikk mange sympatiske svar. En av dem kom med blomster til henne:
En dame hadde stavret seg på toget fra Bryne og kom ens ærend til Bøker & Børst for å gi meg blomster. Hun hadde vokst opp under krigen og var bekymret for et samfunn som blir kaldere og hardere.
En eldre dame som altså hadde opplevd Norge før sosialismen og velferdsstaten for alvor ble innført var altså bekymret for at samfunnet blir kaldere og hardere.
Videre fortsetter hun å klage på at Stavanger er blitt så dyr å bo i at kunstnersjeler ikke har råd til å bo der:
Vi hadde kanskje hatt råd til 60 kvadratmeter på Storhaug, men det ville ha kostet oss så mye at det ville ha gått ut over vår definisjon av livskvalitet, sier Pia Noreger.
Boligprisene i Stavanger har steget radikalt på grunn av anti-kapitalistiske tiltak som har gjort at boligprisene nærmest har eksplodert. Maktekåte politikere ønsker ikke å bygge ut veier og parkeringsplasser fordi de vil leke med tog og tvinge folk til å reise som sild i tønne. De ønsker heller ikke å omregulere jordbruksjord midt i byen til boliger. Maktkåte, bortskjemte politikere nekter å tillate folk å bygge høyt fordi det er “så stygt.” Akkurat den samme type drepende reguleringer som Pia Noreger selv opplevde i restaurantbransjen blir pådyttet boligbyggere. Alle nye boliger må nå bygges med handicapdo. Det er ikke lov til å utbedre badet sitt uten konsesjon fra kommunen og fra 2015 kan det bli ulovlig å bygge annet enn såkalte passivhus som er vesentlig dyrere å bygge. Resultatet er at kunstnertyper som Pia Noreger ikke har råd til å bo i Stavanger lenger.
For å oppsummere, Pia Noreger har opplevd statlige inngrep i privat eiendomsrett (=anti-kapitalisme) som har gjort henne ulovlig. Hun har opplevd at folk hetser henne for å være opptatt av å tjene penger (=anti-kapitalisme). Hun har opplevd at folk ikke aksepterer at hun kan gjøre hva hun vil i sin egen restaurant slik som å la sine katter gå fritt (= anti-kapitalisme). Og sist men ikke minst, takket være anti-kapitalistiske “miljø”-tiltak slik som å nekte å bygge veier, nekte å bygge parkeringsplasser, nekte å bygge høyt, nekte å omregulere jordbruksjord og nekte å bygge billig har boligprisene nærmest eksplodert og gjort at hun ikke har råd til å bo i byen.
Kort sagt, Pia Noreger har fått føle den overformyndende, totalitære, anti-kapitalistiske, sosialistiske velferdsstaten på kroppen over en lang periode og dette har gjort henne ulykkelig. Hjertet hennes forteller henne at noe er alvorlig galt i samfunnet. Hva slags svar får hun så når hun spør hodet sitt til råds?
Flytter fra pengejaget
Kunstnerparet Pia Noreger og Pål Jackman flytter fra Stavanger. Ikke først og fremst på grunn av boligprisene. Først og fremst fordi oljepengene har gjort noe med mentaliteten i byen.
Vi får en tirade om at Stavanger har blitt så annerledes og lite fargerik på grunn av oljepengene og rikdommen og at det er for mye privat næringsliv. Pia Noreger og hennes ektemann Pål Jackman snakker om hvordan byen kunne blitt bedre dersom bare staten og det offentlige hadde vært større og fratatt folk valgene i livet og heller tvang dem til å leve slik Pia Noreger og Pål Jackman vil at folk skal leve. Da ville de regulert alle andre sine liv slik at hele Stavanger ble et stort kunstnerparadis.
Pia Noreger er også veldig opptatt av klimaet og vil bli kvitt all den fæle oljeindustrien og ha massevis av flotte miljøtiltak slik som passivhus, nei til nye veier, nei til parkeringsplasser, nei til å bygge i høyden og ja til massevis av spennende og fargerik kollektivtrafikk. Ja, for da vil alt bli så mye mer annerledes!
Det ironiske er at Pia Noreger klager over at det er for lite kreative og tenkende mennesker i Stavanger, men hun er altså ikke mer tenkende og kreativ selv enn at når hun skal forsøke å identifisere årsakene til hvorfor hun er ulykkelig lander hun på det første og beste tanketomme oppgulpet hun har lært i den sosialdemokratiske enhetsskolen.
Sett nå at du leste en anmeldelse av Stieg Larssons “Menn som hater kvinner” i Dagbladet som hadde følgende påstander:
- Stieg Larsson er en sadistisk kvinnehater fordi han lar sin kvinnelige hovedkarakter bli grovt voldtatt i boken
- Stieg Larsson er nazist fordi Anders Behring Breivik har lest boken og likte den godt
- Stieg Larssons hovedfigur Mikael Blomquist er ikke homofil, ergo er han en homohater
- I følge salgsstatistikken er boken populær både blant sykepleiere og rasister, ergo er sykepleiere åpenbart rasister
Jeg tror de fleste som hadde lest en slik bokanmeldelse ville fått hakkeslipp, og spørsmålet hadde ikke dreid seg om anmeldelsen er usaklig — det hadde vært innlysende — men hvorfor anmelderen hater Stig Larsson så inderlig og hvilke stoffer han dopet seg på da han skrev anmeldelsen.
Vel, noenlunde den opplevelsen fikk jeg da jeg leste artikkelen “Det amoralske univers” hos Vepsen. I denne artikkelen gjør artikkelforfatteren Jonas Bals nøyaktig de samme “argumentene” mot Ayn Rand og hennes roman Atlas Shrugged som den tenkte LSD-rusete anmelderen ovenfor gjør mot Stieg Larsson og hans bok Menn som hater kvinner.
I sin anmeldelse påstår Bals at Ayn Rand hater svake, gamle og middelmådige så mye at hun lar dem bli kvalt av røyk i en togulykke i boken. Han mener til og med at dette er et skjult budskap om at svake mennesker bør sendes i gasskamre. De som faktisk har lest boken (og forstått den) vet at Ayn Rand gjør samme grep som Stieg Larsson. Larsson lar det skje fryktelige ting med sine romankarakterer av nøyaktig samme grunn som Rand: for å avdekke utilslørt ondskap.
Alle normale mennesker som leser (eller i filmversjonen: ser) scenen hvor Lisbeth Salander blir brutalt voldtatt vrenger seg i medfølelse og sinne over at hennes voldtektsmann kan være så ond. Ingen tenker på Larsson som sadist fordi han lar henne bli voldtatt i boken. Det ville vært absurd! Hensikten til Larsson er å bevisstgjøre leseren på hva slags grufulle handlinger genuint onde mennesker kan finne på å gjøre mot andre mennesker, og dette skjønner de aller fleste som leser bøkene hans. Ayn Rand lar av samme grunn uskyldige barn, gamle og middelmådige dø i en grufull togulykke: for å illustrere ondskapen i den politikken og ideologien som forårsaket ulykken.
En viktig del av plottet i boken dreier seg nemlig om hvordan styringskåte politikere som snakker varmt om fellesskap og samfunnsansvar innfører strenge lover og reguleringer som medfører blant annet denne togulykken som konsekvens. For en normal leser er dette poenget også tindrende klart. Det er de sosialdemokratiske politikerne og intellektuelle som er de onde i boken. Det er deres valg og handlinger som fører til alle de forferdelige konsekvensene. Men for Bals er det et tegn på at Ayn Rand hater middelmådige og svake mennesker.
Virkeligheten er ikke like melodramatisk som togulykken i Atlas Shrugged, men sosialdemokratenes politikk er ikke mindre fatal. Arbeiderpartiet, som Bals er medlem av, er politisk ansvarlig for at 2500 mennesker dør unødvendig i helsevesenet hvert eneste år, noe Arbeiderpartiets helseminister innrømmer selv. Dette er virkelighetens Atlas Shrugged. Dette er ondskapen Ayn Rand snakker om, en snikende ondskap som er så diffusert gjennom samfunnet at det er vanskelig for de fleste å føre den tilbake til sin kilde.
Denne formen for skader og lidelse som følge av statsinstitusjoner kalles strukturell vold. Denne formen for vold er ikke like brutal og direkte som Breiviks henrettelser på Utøya, men den er ikke mindre dødelig. Arbeiderpartiet dreper hvert år 2500 mennesker på samme måte som Josef Stalin strukturelt myrdet 2,5-7,5 millioner ukrainere i perioden 1932-1934. Stalin drepte i denne perioden ikke med kuler, men han tok fra dem maten og jordbruksredskapene deres med makt og resultatet var Holodomor, folkemord med sult som våpen. På samme måte myrder altså Arbeiderpartiet og deres sosialdemokratiske allierte 2500 nordmenn hvert eneste år ved å ta fra dem pengene deres i skatt og dermed muligheten til å kjøpe livreddende helsetjenester fra sivile.
Det er soleklart at Arbeiderpartiets årlige strukturelle drap ikke er like omfattende og ille som Stalins, men vi skal huske på at Breivik for eksempel “bare” drepte 75. Arbeiderpartiet dreper 75 mennesker hver 11. dag i Norge, hele året, hvert år, år etter år.
Men fordi Arbeiderpartiets drap er strukturell vold og ikke like åpenlyst og direkte som Breiviks sitter ingen sosialdemokrater i dag på tiltalebenken. Breivik har blitt kalt feig som dreper uskyldige ungdommer og barn, noe som er helt riktig, men han har i det minste vært redelig nok til å ta ansvar for sine handlinger og erkjent at det er han som har gjort det. Norske sosialdemokrater derimot nekter å erkjenne at de er direkte skyld i at 2500 mennesker dør hvert eneste år i Norge, og fortsetter dermed å la det strukturelle massemordet pågå, år etter år.
Det dør veldig mange mennesker i Atlas Shrugged, og de aller aller fleste av dem dør som følge av en politikk som ikke er helt ulik Arbeiderpartiets. Ayn Rand hadde omtanke for andre mennesker og hun ønsket ikke at samfunnet skulle råtne hen og at mange mennesker skulle dø. Derfor skrev hun Atlas Shrugged. Boken var en advarsel til alle om hvilke dødelige og forferdelige konsekvenser sosialismen og dypest sett altruismen har for verden og for folks lykke.
Ikke altruist, ergo narsissist
Bals gjør det utrolige logiske krumspringet å påstå at siden Ayn Rand ikke er altruist må hun være narsissist. Det er som å si at siden Mikael Blomkvist ikke var homofil må han være homohater. Dette er et solid tegn på han ikke har lest Atlas Shrugged, for Ayn Rand har veldig mye å si om narsissister. Boken er nemlig full av narsissister, og de er alle sammen politikere, intellektuelle og korrupte forretningsfolk som preker “fellesskap.”
Hun gjør et stort poeng av at de som kakler høyest om “solidaritet” og å “ofre seg for fellesskapet” er de mest dobbeltmoralske kjeltringene blant oss. De er nemlig megalomane narsissister forkledd som altruister, ulv i fåreklær. I boken kaller hun ikke disse menneskene for narsissister, for det ordet var ikke utbredt i 1957 da hun skrev boken. Derimot bruker hun ofte ord som “looter” (plyndrer) og “moocher” (snylter) om narsissistene. Her er hva hun har å si om narsissister forkledd som altruister i Atlas Shrugged:
“Run for your life from any man who tells you that money is evil. That sentence is the leper’s bell of an approaching looter.”
Kort sagt, for Ayn Rand er det ikke store skille mellom en altruist og en narsissist, for altruismen er så uhyrlig og så umenneskelig at den bringer frem det verste i mennesket. Et menneske som forsøker seg å leve som en altruistisk Dr Jekyll vil sprekke og bli en narsissistisk Mr Hyde.
Ayn Rands alternativ til den umenneskelige altruismen og den nedrige narsissismen er det hun kaller rasjonell egoisme, hvilket innebærer et liv uten noen form for menneskeofring. Menneskeofring er i følge Ayn Rand en barbarisk skikk som hun kaller for moralsk kannibalisme, altså ideen om at det å ofre og konsumere et annet menneske er et moralsk gode. Hun oppsummerer den moralske kjernen i rasjonell egoisme som følger:
“I swear, by my life and my love of it, that I will never live for the sake of another man, nor ask another man to live for mine.”
Siden Bals er såpass intellektuelt lat at han gjør seg opp sterke meninger om forfattere han aldri har lest skal jeg hjelpe han litt ved å gi en smakebit fra denne “forferdelige” romanen. Denne smakebiten er en sentral monolog i boken (en av de såkalt “lange talene”) presentert av en mann (en høyst gjennomsnittlig mann forøvrig) som arbeidet på en motorfabrikk som gikk fra å være USAs fremste industribedrift til å gå konkurs på bare 4 år. Han forteller sin historie til Dagny Taggart.
(Klippet er i tre deler, se gjerne alle tre)
Jeg oppfordrer Bals og lesere til å lytte gjennom hele talen og gjøre seg opp en mening om dette er skrevet av en narsissist som hater svake og gjennomsnittlige mennesker. Hør godt på hvordan hun beskriver Starnes-arvingene. Er de altruister eller er de narsissister? Eller begge deler?
Hvorfor har vi rettssaker i en rettsstat? Hva er hensikten? Den primære funksjonen er å gi enkeltindividet rettsvern og muligheten til å forsvare seg selv mot statens voldsmakt og uriktige anklager.
Store deler av apparatet og lovverket rundt en rettssak er bygget for denne ene hensikten. Derfor har tiltalte like mye rett til å tale i retten som anklager, derfor antas tiltalte å være uskyldig inntil det motsatte er bevist, og derfor har anklager bevisbyrde i saken.
I en rettsstat er det ikke rettens oppgave å være sjelesørger, å saumfare tiltaltes barndom, å forsøke å vise at tiltalte er uempatisk eller har personlighetsforstyrrelser. Straks skyldsspørsmålet er avklart skal en rettssak i prinsippet være ferdig.
Ut fra disse kriteriene burde rettssaken mot Anders Behring Breivik vært meget kort. Det var en mengde vitner som så han både i Oslo og på Utøya, en rekke kameraer fanget opp bilder av han i Oslo og på vei til Utøya, hans stemme er tatt opp på av politiets nødtelefon hvor han erkjenner de faktiske forhold og sier at han overgir seg, og han befant seg fysisk på Utøya med drapsvåpnet i hånda da politiet ankom og arresterte han.
I avhør har han erkjent de faktiske forhold og innrømmet handlingene, men nekter straffeskyld fordi han angivelig handlet i nødverge. (Se her for en gjennomgang av Breiviks argument for frifinnelse.) Dersom Norge hadde vært en rettsstat ville altså rettssaken mot Breivik fortont seg veldig annerledes. Svært lite tid hadde blitt brukt på de fysiske bevisene i saken som er overveldende, og som også er erkjent av tiltalte. Detaljerte forklaringer om hendelsesforløpet fra Breivik hadde ikke vært nødvendig.
Det eneste relevante argumentet i denne rettssaken burde være hvorvidt Breivik handlet i nødverge eller ikke, altså om hvorvidt hans argument om at Arbeiderpartiet truer nasjonens sikkerhet ved å tillate muslimsk innvandring har hold.
Men siden Breivik har erkjent de faktiske forhold, hvilket involverer bevisste drap på uskyldige mennesker, og disse handlingene er bevist hevet over en hver tvil skal bevisbyrden i en rettsstat nå reverseres. Normalt er det å drepe ubevæpnete mennesker mord, og det er derfor Breivik som har bevisbyrden for at disse voldshandlingene var nødverge.
Klarer han å bevise dette? Dette blir et litt teoretisk spørsmål siden Norge ikke er en rettsstat, men et flertallsstyre. Vi kan dele spørsmålet inn i 2 varianter.
Variant 1: Hvis Norge var en rettsstat ville denne situasjonen aldri ha oppstått fordi velferdsstaten er et grovt brudd på rettsstatlige prinsipper. Med andre ord, det ville vært utenkelig at vi hadde hatt dagens sosialdemokratiske styresett. Hele problemstillingen med skadelig innvandring hadde derfor vært fullstendig irrelevant, siden innvandring kun er skadelig når man har svake straffer for ekte kriminalitet (mord, overfall, voldtekt, tyveri, ran osv.) samtidig som man belønner kriminell atferd (snylting osv.) og straffer hederlig atferd (næringsvirksomhet osv.). Breivik ville altså trolig aldri vært en massemorder dersom Norge hadde vært en rettsstat.
Variant 2: Norge er i dag faktisk ikke en rettsstat, men et flertallsstyre, hvilket betyr at flertallet har rett til å gjøre hva det vil med mindretallet. Vil flertallet forby homofili eller kastrere tatere er dette helt greit i et flertallsstyre. Vil flertallet ødelegge landet med en ekstremt skadelig velferdsstat eller ha latterlig lave straffer på reell kriminalitet er dette helt greit i et flertallsstyre. Flertallet kan lage nøyaktig hvilke lover det bare vil og gjøre hva det vil mot mindretallet. I et slikt samfunn kan Breivik ikke gjøre krav på nødrett fordi flertallet i et flertallsstyre per definisjon ikke kan være landssvikere, selv om de skulle tenne fyr på landet og brenne det ned til aske. I et flertallstyre har flertallet alltid rett.
Som vi skjønner er hele rettssaken fra et rettslig ståsted stort sett unødvendig. Det som tas opp i retten nå har lite å gjøre med lov og rett, og ser ut til å være mer et slags renselsesritual hvor hensikten er å demonisere og/eller sykeliggjøre Breivik for å plassere han i den trygge kategorien “ekstremt unntak.” Derfor letes det med lys og lykte etter tegn til mental sykdom og traumer i barndommen som kan forklare hans tanker og handlinger. Dette gjøres ikke for å fastsette strafferammen men for å gi en form for sjelefred, en forklaring som passer inn i ens virkelighetsforståelse.
Men det er noe desperat med denne prosessen. Under overflaten lurer likevel endel ekle spørsmål. Alle vet jo at Arbeiderpartiet er de gode og de snille i samfunnet. Hvordan i alle dager kan en tilsynelatende intelligent mann bli så sint på Arbeiderpartiet at han går til det steget å forsøke å utradere hele partiets elite?
Og vel er Breivik en såkalt ensom ulv, men det er ikke mer enn 80 år siden hans ideer var svært utbredt i Europa, inkludert i Arbeiderpartiet og Norge. Allerede for 2 år siden begynte jeg å advare mot en farlig trend i Europa i retning nazisme. Jeg var ikke synsk, jeg var bare ikke blind for de skadelige effektene av sosialdemokratenes politikk og så hvilke reaksjoner det ville medføre. Breivik er et ytterpunkt, men like fullt en del av denne trenden. Når sosialdemokrater blir sinte og føler seg maktesløse blir de nazister og de blir voldelige. Det så vi på 1930-tallet, og det ser vi antydninger til i dag.
Likevel finnes det enkelte lyspunkter som ærlige mennesker bør gripe fast i og lære av. Danske Weekendavisen skrev nylig en artikkel hvor de påpekte at ungdommer med innvandrerbakgrunn var sterkt overrepresentert blant heltene på Utøya. (Artikkelen er dessverre bare i papirutgaven, men er omtalt i denne bloggen.)
Professor ved Oslo Universitet Nina Witoszek gir en spenstig forklaring som sosialdemokrater både på høyre- og venstresiden bør merke seg: innvandrere kommer fra land uten en velutbygd velferdsstat og har derfor en kulturell forståelse av viktigheten med individuelt initiativ og det å kunne ta vare på seg selv. Norsk ungdom derimot er i større grad pasifisert og lært opp til å bli tafatte velferdsmottakere som forventer at staten skal gjøre alt for dem.
Her ligger det en lærdom og venter på de sosialdemokratene som er modige nok til å gripe fatt i den. Det er noe fryktelig galt med norsk kultur når den på en og samme tid kan avle frem passivitet i folket og en massemorder.
I dag skal jeg skrive om noe som jeg synes er mildt sagt besynderlig. En rekke såkalte libertarianere tror på de villeste konspirasjonsteorier (aliens, 9/11 var en inside job osv.). Dette er et stort paradoks som vitner om en gigantisk selvmotsigelse i grunnleggende filosofiske antakelser hos disse libertarianerne.
Paradokset er som følger: i likhet med liberalister tror libertarianere at statlig aktivitet stort sett er ekstremt ineffektiv, innovasjonsbremsende og til dels inkompetent. Det finnes knapt et budsjett eller en tidsfrist som ikke blir sprengt når staten er involvert. På dette punktet er altså liberalister og libertarianere helt enige.
Men så skjer det noe rart: straks statlige organer skal gjøre ting i hemmelighet finnes det nærmest ingen grenser for hvor dyktige mange libertarianere tror at stater er. La meg illustrere dette med et tankeeksperiment. Sett nå at amerikanske myndigheter i 1996 annonserte at de om 5 år skulle klare å gjøre følgende:
- fjernstyre to kommersielle fly inn i World Trade Center med en så stor nøyaktighet at de treffer akkurat der hvor statlige ansatte har plassert ut massevis av eksplosiver i bygningen
- detonere eksplosivene slik at det ser ut som om det er flyene som har fått bygningene til å kollapse
- fly et småfly inn i Pentagon og forsøke å få det til å se ut som om det var et kommersielt passasjerfly som fløy inn i det.
- rigge eksplosiver i WTC 7 og utløse disse på en måte slik at de etterligner en bygning som blir ustabil og kollapser på grunn av brannskader som følge av skader påført av World Trade Center kollapsen.
Hvor mange libertarianere (som i dag tror at dette var en konspirasjon) hadde trodd at den amerikanske stat hadde vært i stand til å klare å gjennomføre dette på tiden på en troverdig måte, selv dersom det skjedde helt åpenlyst og uten noen form for forsøk på hemmelighold? Sannsynligvis svært få. Libertarianere har med rette god grunn til å tro at stater ikke er særlig flinke til å gjennomføre slike prosjekter.
Men hvis vi nå legger til den uendelig store kompleksiteten at titusener av statsansatte skal gjennomføre denne operasjonen helt hemmelig slik at ingen sivile får vite om utplasseringen av sprengladningene osv. og gjennomføre et koordinert skuespill den 11. september med folk i felten for å sikre at operasjonen går etter planen, da tror plutselig de samme statsskeptiske libertarianerne at det ikke bare er mulig, men både realistisk og sannsynlig!
Satt litt på spissen: libertarianere tror ikke at staten er kompetent nok til å få trikken til å gå punklig, men de tror at staten er kompetent nok til å gjennomføre et av verdenshistoriens største live-skuespill som involverer tusenvis av mennesker som ikke skal røpe noenting og de skal klare å gjennomføre forberedelsene til aksjonen uten at noen får vite noenting og koordinere alle disse handlingene slik at alt går helt perfekt på akkurat en bestemt dato.
Og ikke nok med at de gjennomfører denne planen tilnærmet perfekt, de skal også gjøre livet litt vanskelig for seg. Det hadde vært veldig enkelt for staten å fly et passasjerfly inn i pentagon, akkurat som i World Trade Center, men i stedet risikerer de å avsløre hele skuespillet sitt ved å fly et småfly inn i Pentagon i stedet for dernest å fjerne sikkerhetskameraer av hendelsen og håpe på at det ikke var noen vitner eller folk med mobilkameraer som filmet småflyet. Alt dette bare for å gjøre prosjektet litt mer utfordrende, i tilfelle det ble for enkelt, liksom.
En sannsynlig forklaring på dette merkelige paradokset er at disse libertarianerne ikke har tenkt grundig gjennom implikasjonene av ideene og ikke har en helhetlig filosofisk forståelse av sitt eget standpunkt. For mange konspiratoriske libertarianere (jeg kjenner flere) vil denne analysen av dem komme overraskende. De har rett og slett aldri tenkt gjennom hvorfor de på en og samme tid kan mene at staten har nærmest overnaturlige krefter når ting skal gjøres hemmelig og hvorfor staten er nærmest inkompetent når den skal gjøre ting åpent.
Personlig har jeg registrert at mange av disse konspiratorikerne også er religiøst/spirituelt anlagt, og dette kan nok være en del av kilden til troen på konspirasjonsteorien. Troen på en usynlig, allmektig skaper som styrer alt er jo den perfekte konspirasjonsteori. Hvis man tror på slike krefter og innflytelser i verden er ikke veien lang til å tro på massive konspirasjoner.
I dag skal jeg snakke om et mulig og tildels absurd utfall av den pågående gjeldskrisen, og kan forstås som en kombinasjon av hyperinflasjon og deflasjon. Det er et scenario hvor det stadig trykkes mer penger, samtidig som lånerenta forblir rundt 0%, folks gjeld øker og det generelle prisnivået — med ett unntak — ikke stiger.
Dette høres temmelig absurd ut og sannsynligheten for at et slikt scenario skal utspille seg i full blomst er lav, men til en viss grad er det nøyaktig dette vi nå ser i dag, både i Norge og andre steder.
Trym Riksen i DnB var den første til å beskrive dette scenariet, selv om det ikke var ment som noe negativt fra hans side. I en artikkel i NA24 forklarer han hvordan han ikke ser noe øvre tak på boligprisene og hvordan vanlige lønnsmottakere kan få råd til bolig til 50 millioner kroner.
Regnestykket er som følger: med 1% rente vil rentekostnadene på et lån på 10 millioner kroner være kun 100.000 kroner og kun 72.000 kroner etter skatt, eller 6000 kroner per måned. Det betyr at hvis en normal lønnsmottaker tar opp et lån som aldri skal betales tilbake men kun betales renter på har en råd til et hus som koster 10 millioner kroner. Mange lønnsmottakere kan i dag med et slikt regnestykke ha råd til et hus til 50 millioner kroner.
Så under forutsetningen om at rentene settes til under 1% og aldri stiger og at lånet aldri skal tilbakebetales vil vi kunne forvente huspriser i størrelsesorden 10-100 millioner kroner med noenlunde dagens lønnsnivå i Norge.
Men dette høres jo absurd ut! Kan noe slikt virkelig skje uten at renten stiger og uten at man får hyperinflasjon? Svaret er at det kan skje, og nå skal jeg forklare hvordan.
Steg nummer 1: lag en gjeldsfelle
Første steg i å skape denne merkelige situasjonen er å gjøre det kunstig billig å ta opp lån over en lang periode. Måten pengesystemet i verden fungerer er ikke utelukkende ved å trykke opp penger, men ved å skape gjeld. Det betyr at alle nye penger som trykkes må betales tilbake på ett eller annet tidspunkt i fremtiden. For å hjelpe folk å ta opp lån kan man trekke renteutgiftene fra på skatten.
Steg nummer 2: skap en illusjon av at bolig er en investering
I dag læres alle sammen opp til at boliger er investeringsobjekter ikke en forbruksvare. Det er nettopp fordi hus faller senere i realverdi enn den generelle prisstigningen. Tilsynelatende øker derfor verdien av boliger fordi prisen på bolig hele tiden.
Steg nummer 3: triks med tall
Før var bolig en del av konsumprisindeksen som måler prisstigningen i samfunnet, men etter hvert som folk lærte at bolig er en investering og ikke et forbruksobjekt ble boligen fjernet ut av prisindeksen. Det viser seg at når folk tar opp lån går det aller meste av lånet til å kjøpe bolig, ikke til å kjøpe andre varer og tjenester. Ved å fjerne boligen fra prisindeksen ser det ut som om prisene i samfunnet ikke stiger særlig raskt, samtidig som en gjennomsnittlig bolig i Norge øker i pris med ca 100.000 kroner i året. (I byene øker prisene enda raskere)
For hvert år må altså unge mennesker som entrer boligmarkedet ut med 100.000 kroner ekstra, hvilket betyr 100.000 kroner ekstra i gjeld. Men ingenting å bekymre seg for! Etter hvert som folk får betalingsproblemer settes bare styringsrenta ned. Dermed blir det rom for enda mer gjeld.
Steg nummer 4: gjør det vanskelig å lage nye boliger
Etter hvert som prisene på bolig stiger blir det skrikende behov for billigere alternativer. Enkel økonomisk teori tilsier da at i et fritt boligmarked vil produsenter øke tilbudet av boliger for å mette den økte etterspørselen. For å forhindre dette må politikerne legge kjepper i veien for nye boliger.
De gjør det ulovlig å bygge i strandsonen. De krever handicaptoalett i alle nye boliger. De krever at alle nye hus skal være “grønne” (les: mye dyrere). De vil ikke bygge i høyden fordi det er så “stygt.” De vil heller ikke bygge ut områder utenfor byene fordi dette ikke er “miljøvennlig.”
Noen gang skjer dette i form av direkte forbud mot utbygging (jfr. markagrensa i Oslo), mens andre ganger skjer dette mer indirekte gjennom miljøplaner som går ut på å bevisst forhindre utbygging av veier og skape trafikkork og forsinkelser for å tvinge folk til å bo tett og ta kollektivtrafikk (som bare er tilgjengelig i de tettest bebyde strøkene).
I tillegg er mange stygge og gamle rønner såkalt “verneverdige” fordi de er mer enn 50 år gamle og riksantikvaren og andre byråkrater nekter utbyggere å rive dem for å modernisere og effektivisere.
På toppen av det hele gjør politikerne det ekstremt vanskelig å være boligbygger ved å lage byggeforskrifter som er så omfattende at kun de mest masochistiske selvpinerne orker å drive med husbygging.
Etter hvert som stadig flere unge får problemer med å skaffe seg ny bolig begynner foreldrene som allerede har bolig å forsøke å hjelpe til med å gi forskudd på arv. Før var skatten på arv 20%, men nå er den senket til 10% etter politisk press. Ved første blikk ser dette ut til å være veldig liberalt og bra, men i realiteten er disse pengene låst til å hjelpe barn med å skaffe seg bolig slik at gjeldsgraden kan økes ytterligere.
På sikt fjernes skatt på arv helt og arv vil i realiteten bli neste generasjons boligkapital for å skaffe seg lån. Det som i realiteten skjer er at folks formuer som er bygget opp over en hel generasjon blir tappet litt og litt for hver nye generasjon for å finansiere ytterligere mer gjeld, og i ytterste konsekvens medfører det at all formue til slutt blir inndratt i form av renter på lån.
Steg nummer 5: den evige gjeldsfellen
Prisen på boliger stiger prosentvis minst like raskt eller raskere enn folks lønninger. Dermed spises nesten all lønnsvekst opp i form av økte boligpriser. Men folk må jo ha et sted å bo og de er derfor villig til å kutte stadig mer ned på andre ting i livet sitt for å ha råd til å bo et sted. På den måten forsvinner lite av de nytrykte pengene inn i den generelle økonomien. De forsvinner inn i det store svarte hullet som heter boliggjeld.
Prisindeksen (som ikke inkluderer boligpriser) vil derfor ikke gjenspeile den massive økningen i penger som trykkes opp. Dermed har sentralbanksjefen et godt argument for å ikke heve rentene. Det er jo ikke inflasjon!
På dette tidspunktet i prosessen er folk så dypt inne i boliggjeld at selv små økninger i renten kan ruinere store deler av befolkningen. Det blir derfor en politisk umulighet å heve renta, og den spiraliserer dermed stadig nærmere null rente.
Nå er en lav rente en absolutt nødvendighet for å unngå økonomisk ruin. Lån er superbillig, men de fleste har ikke råd til å låne penger fordi de allerede er belånt opp til pipa og vel så det.
Leilendingen
Trukket til sin logiske konklusjon ender man opp med et samfunn der hvor eiendom er så dyrt at de fleste ikke har råd til å kjøpe. De fleste må leie eller leve i gjeld hele livet i en gjeld som aldri kan betales ned. Dermed har man fullendt en prosess som i praksis har bestått i å inndra all eiendom i samfunnet og gjøre de aller fleste til leilendinger.
Selv om det er usannsynlig at scenariet jeg har skissert vil utspille seg i så rendyrket og ekstrem grad som jeg her har skissert tror jeg de fleste ser at vi allerede har gått mange steg på veien inn i en slik gjeldsfelle. Det er mulig å stoppe denne utviklingen, som er en form for sniksosialisme, men det krever kunnskap.
Det krever at man forstår elementær økonomisk teori, slik som at boliger er forbruksvarer, ikke investeringsobjekter. Det krever at man innser at å ta opp gjeld er å gå med underskudd, og dersom alle har stadig mer gjeld i et samfunn er det et sykdomstegn.
Men gjeldssamfunnet er en helt logisk endestasjon for den moderne formen for sosialisme. I dagens ideologiske mantra er profitt (dvs. overskudd) et skjellsord, og tilgang på boliggjeld og studiegjeld (dvs. underskudd) anses som noe fantastisk som alle bør skaffe seg. Derfor ser man paradoksalt nok ivrige sosialistiske ungdommer som kauker i harnisk over at selskaper ønsker å gå med overskudd samtidig som de skriker etter en enkel og billig måte å gå med underskudd ved å sette seg selv i gjeld.
Første steg i å komme seg ut av dette moderne føydalsamfunnet er å forstå at gjeld i utgangspunktet er negativt og profitt er positivt. Et sunt og bærekraftig samfunn går med overskudd og akkumulerer seg dermed opp formue. Et sykt og perverst samfunn går med underskudd og akkumulerer seg opp gjeld.
Da er jeg endelig tilbake i Norge etter til sammen nærmere to uker på reise. Det har vært slitsomt, især på grunn av min helsetilstand. Derfor trenger jeg nok en stund på å komme meg igjen, men jeg lover å komme med nye blogger snart og ikke minst nyheter angående fristatsprosjektet. Jeg kan dessverre ikke si noen ting offentlig akkurat nå på grunn av en pågående prosess, men jeg håper og regner med at jeg vil kunne fortelle om dette innen 10 dager fra nå av.
Jeg har i et års tid arbeidet med Free State Initiative som enkelt fortalt går ut på å arbeide for stiftelsen av en fristat et eller annet sted i verden. Dette arbeidet har ført meg til et land i Afrika, hvor jeg om kort tid skal reise for å treffe regjeringen. I motsetning til i Norge har jeg stort sett bare møtt interesse og engasjement for en fristat i Afrika, og jeg regner det derfor som en høyst realistisk mulighet at jeg kommer tilbake til Norge med en prinsippavtale om stiftelse av en fristat.
Dette er selvfølgelig bare første steg på veien mot den endelige opprettelsen av en slik fristat. Mye skal klaffe for at det blir en fristat, deriblant at investorer er villig til å gå inn i prosjektet med tilstrekkelig kapital. Men en slik deklarasjon av interesse er like fullt et meget viktig steg fordi det åpner dører for store investorer, og som dermed kan starte en positive spiral som kan ende i en fristat om forbausende kort tid.
Jeg håper at jeg om noen få år stolt kan se tilbake på denne turen som startsskuddet for det som til slutt resulterte i dannelsen av en ekte fristat, og jeg håper at en del av mine lesere også kan se stolt tilbake på denne reisen og vite at de bidro med å muliggjøre dette. Jeg vil derfor oppfordre alle frihetlige sjeler om å bidra med en donasjon for å være med på dette eventyret. Et slikt bidrag vil både være en inspirasjonskilde for meg og en måte å lette den økonomiske byrden som en slik reise er. Turen vil totalt koste i overkant av 20.000 kroner og til nå har det kommet inn ca 3500 kroner. Det er altså langt fra fulltegnet så ikke nøl med å bidra!
Jeg kan ta i mot donasjoner, enten via Paypal (trykk “Donate”-knappen til høyre på bloggen min) eller direkte til min konto 9713.37.00580.
Oppdatering: ca 10.000 kroner har kommet inn så langt. Da er vi halvveis.
Politiet la i dag frem sin egen evaluering av håndteringen av terrorangrepet den 22. juli, den såkalte Sønderland-rapporten. Jeg kjenner ikke alle detaljene fra rapporten, men jevnt over kan den oppsummeres som følgende: det var en rekke svakheter i politiets håndtering av hele terrorangrepet, men i all hovedsak tilskrives disse svakhetene begrensete ressurser.
Politiet tar selvkritikk på en rekke områder men de konkluderer indirekte at hovedtyngden av ansvaret for den til dels svake håndteringen av terroranslaget hviler på de politiske myndigheter som ikke har allokert nok ressurser til politiet.
Eller sagt i klartekst: politikere har vært så opptatt av å bygge operaer og utvide velferdsstaten på alle mulige områder at statens kjerneoppgaver — å beskytte innbyggere mot vold — har blitt neglisjert og vanskjøttet. Dette er et budskap som kanskje fremdeles er sårt å høre, men det er like fullt sannheten.
Få dager etter terrorangrepet skrev jeg en lengre artikkel hvor jeg tok opp ressursmangel som en sentral årsak til at politiet ikke kom til Utøya tidligere. I dag har vi gjennom Sønderland-rapporten fått langt mer informasjon om hendelsesforløpet og begrensningene politiet måtte forholde seg til, og min vurdering er at konklusjonene om politiets innsats som jeg trakk få dager etter terrorangrepet fremdeles er riktige og endog styrket.
I det andre svaret mitt skal jeg anta at kapitalister faktisk ikke er så dumme. Husk, det finnes faktisk kapitalister som har som heltidsjobb å sniffe opp profittmuligheter, og de har en tendens til å spesialisere seg på forskjellige fagområder. Jim Rogers, for eksempel, er en kapitalist som har gjort seg meget rik på å se ting i fremtiden som ikke mange andre gjorde, og han har spesialisert på råvarer. Dersom det finnes gode og troverdige grunner til å tro at Helium kommer til å bli en meget knapp ressurs om kort tid vil slike kapitalister som han kjøpe opp og lagre Helium for salg i fremtiden.
