Arbeiderpartiets logiske brist

Jeg satte nærmest kaffen i halsen da jeg leste stortingsrepresentant Arild Grande (AP) sitt leserinnlegg i Dagbladet “Høyres logiske brist.” Han mener at Høyre er ulogisk når de sier at mindre penger til de fattige skaper incentiver til å arbeider mer, mens mindre penger til de rike reduserer incentivet til å arbeide.

Dette er mer et ordspill enn et argument. Det krever at man setter likhetstegn mellom subsidier og skatteletter. Ideen er noenlunde som følger: subsidier kan måles i penger, og skatteletter kan også måles i penger, ergo skatteletter = subsidier. Erasmus Montanus ville vært stolt.

Til tross for at normale mennesker vil finne en slik logikk … underlig, finnes det likevel en verden der hvor denne logikken gir mening. Det er nemlig en verden der hvor alt som kan måles i penger ER en og samme sak, nemlig en kollektivistisk verden der hvor absolutt alt er eid av fellesskapet, uansett hvem som produserer verdiene. I en slik verden betaler man ikke skatt, man “gir tilbake til fellesskapet.” I en slik verden er ikke skattelettelser å beholde mer av fruktene av eget arbeid men å få mer av fellesskapets frukter.

I en verden hvor alt er eid av fellesskapet er det ingen forskjell på en subsidie og en skattelette. Begge er gaver fra fellesskapet. Men dette er også essensielt et føydalsamfunn, der hvor alle er leilendinger i evig gjeld til samfunnet. Det er et samfunn der hvor man ikke eier sin egen kropp eller fruktene av sitt eget arbeid fordi man alltid står i gjeld til denne mystiske entiteten som kalles “samfunnet” eller “fellesskapet.”

Det bør kanskje ikke komme som noen bombe at en arbeiderparti-politiker er kollektivist. Derimot sier det en god del om maktarrogansen til kollektivistene at de kan finne på å si at en tenkning som ikke bygger på kollektivt eierskap er ulogisk, som om kollektivisme nærmest er en naturlov og individualisme er et frankensteinsk avvik fra det normale.

Men siden Arild Grande tydeligvis ikke forstår evolusjonær biologi skal jeg forklare han hvorfor 4 milliarder år med naturlig seleksjon har produsert en psyke der hvor man blir arbeids-demotivert når noe man selv har produsert blir tatt fra en mot ens vilje, mens man også blir arbeids-demotivert når noe andre har produsert kommer dalende helt gratis ned i hendene uten at en trenger å gjøre noe for det.

Lazy-CatI naturen finnes ingen velferdsstat. Det er ikke kollektivet som er den primære enheten som eksisterer men individet, og all ressursforvaltning i naturen er sentrert rundt individet. Og kampen for tilværelsen er tradisjonelt beinhard. Energi og ressurser er kronisk mangelvare og alle organismer har derfor utviklet en sterk tendens til å økonomisere. Det betyr i praksis at organismer forsøker å spare på kaloriene så mye som de overhode kan.

Som en konsekvens av dette har alle dyr utviklet latskap som overlevelsesstrategi. Latskap betyr simpelthen at dersom man ikke MÅ gjøre noe for å overleve, da lar man være og sparer på kaloriene. Neste gang du ser en katt ligge å late seg, legg merke til hvordan de har en tendens til å ligge i nærheten av en ovn, eller på et varmt panser eller i sola. På den måten suger den til seg helt gratis varme fra omgivelsene og sparer dermed på egne dyrebare kalorier.

Kort sagt, det er helt naturlig for et levende vesen at når ressurser kommer dalende helt gratis ned i fanget å bli lat. Gratis ressurser reduserer incentivet til å arbeide.

I den andre enden av skalaen har alle organismer også utviklet en tilsvarende mekanisme for å spare kalorier. Behavioristene kaller det kondisjonering, hvilket ikke er noe annet enn læring gjennom belønning og straff. En atferd som fører til noe godt, motiverer organismen til å gjenta denne atferden. En atferd som fører til noe dårlig (eller nytteløst) motiverer organismen til å slutte med atferden. På den måten har altså naturen bygget inn en incentivordning i organismene for å sørge for at man bruker ressursene på best mulig måte, altså på den måten som fremmer individets liv.

Eller sagt på en enkel måte: profitt motiverer folk til arbeid, skatt demotiverer fordi man får mindre igjen for innsatsen sin. Denne logikken ligger i genene til alle levende vesener. Når Grande sier at dette er ulogisk sier han altså at livet er ulogisk. Livet på jorden er organisert rundt individet, mens hans egen ideologi — kollektivisme — er sentrert rundt utslettelsen av individet og gjøre det til slave av kollektivet. Hans ideologi er anti-liv.

Arbeiderpartiet er heller ikke konsistent i sin tolkning av virkeligheten. På enkelte områder både anerkjenner og omfavner de varmt at skatter virker demotiverende på folks atferd. Dette gjelder på alle områdene der hvor politikerne ønsker å demotivere mennesker. Hensikten med tobakk-, alkohol, bil-, bensin- og miljøavgifter er nettopp å redusere visse typer atferd. Men når det altså kommer til skatt på arbeid skal dette liksom overhode ikke redusere denne type atferd, i følge Arbeiderpartiets forvridde logikk. Go figure.

 

 

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 2 Comments

Stemingsbilder fra Gaza

Jeg tenkte at midt i all krigingen kunne det være passende med noen stemningsbilder fra Gaza. Hvordan ser det egentlig ut der? Hvordan er det meste av dette området som vi i media kjenner som “et av verdens tettest befolkede regioner”? La oss se.

gaza6

gaza5

gaza4

gaza3

gaza2

gaza1

88543989

88543914

88543887

88543844

Oooookey, som vi kan se er det ganske folketomt i dette som vi har hørt skal være “et av verdens tettest befolkede regioner.” Faktisk ser ca 2/3 av Gaza-stripen slik som på bildene ovenfor, og det kan du enkelt sjekke ut selv på Google Earth. Men bare for å illustrere at dette ikke er bilder tatt fra uvanlige bilder legger jeg ved to satelittbilder av Gaza:

gaza overview2

gaza overview

To tredjedeler av Gaza-stripen er jordbruksområder, og fra disse områdene skytes det aldri opp noen raketter eller graves noen tunneler. Dette gjøres utelukkende fra bykjernene der hvor det bor veldig mange mennesker tett i tett. Årsaken til dette burde være helt innlysende for alle: det er ikke mange menneskelige skjold å skjule seg bak ute på en åker.

At Hamas tyr til terror og geriljametoder som menneskelige skjold er helt logisk for en relativt svak gerilja. Det er også logisk at dette gjøres for å vinne en propagandakrig. Med en objektiv og nøytral presse ville en slik strategi vært umulig. Men pressen gjør faktisk noe så utrolig som å aktivt spille på lag med Hamas ved å rapportere åpenbare løgner slik som at “Hamas er et av verdens tettest befolkede områder” og at “folk har ingen sted å flykte.” Alt som trengs er en liten kikk på Google Earth så skjønner du at dette ikke bare er usant, men det er en grov løgn. Det aller meste av Gaza er relativt folketomt og det er mange plasser for sivilbefolkningen å flykte til i gåavstand fra byene.

Det i realiteten den venstrevridde norske presse gjør seg skyldig i er medvirkning til mord på sivile, fordi den eneste grunnen til at Hamas kan slippe unna med denne propagandateknikken er ved at norsk presse bevisst legger kritisk journalistikk til side og gjør seg selv til aktivister for Hamas. Norsk presse: skam dere.

Oppdatering: enkelte påpekte at kart over rakettutskytinger fra Gaza viser at Hamas ikke bare skyter fra tett befolkede områder men også fra landsbygda. Dette endrer dog ikke på det faktum at Hamas aktivt skyter opp og lagrer raketter i byene, og dermed bruker menneskelige skjold.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 41 Comments

En uvanlig situasjon i Midtøsten

Jeg hadde egentlig ingen planer om å kommentere krigen i Gaza/Israel, fordi det typisk ikke kommer noe fruktbart ut av dette, med dagens forholdsvis uopplyste presse. Derimot har det skjedd en utvikling i denne krigen i forhold til andre kriger som gjør at jeg for første gang på veldig lenge ser bittelitt lysere på fremtiden for palestinerne (og generelt for situasjonen i Midtøsten) enn jeg har gjort tidligere.

Bakgrunn

For å forstå denne nye situasjonen bedre er det nødvendig med litt bakgrunnsmateriale. Dessverrre lever de fleste i Vesten under den vrangforestillingen om at konflikten i Palestina/Israel er en konflikt mellom Israel og palestinerne. Dette er fullstendig feil. Det er en konflikt mellom Israel (og USA) på den ene siden og de Arabiske statene (og FN) på den andre siden. Palestinerne er simpelthen kanonføde, som har blitt brukt aktivt av de arabiske regimene som et såkalt “åpent sår” i en kald krig mot Israel.

Dette gjenspeiles både i de arabiske landenes svært dårlige og undertrykkende behandling av palestinerne og FNs palestinske flyktningorganisasjon UNWRA som kodifiserer og legitimerer denne behandlingen gjennom FN. For et lite innblikk i dette anbefaler jeg denne videoen. Joda, den er laget av en israelsk minister, men er like fullt en faktabasert fremstilling av flyktningsituasjonen og UNWRA.

Så situasjonen er altså at de arabiske regimene har forsøkt å holde palestinerne sinte, og har dermed lykkes med å radikalisere dem og skape sinte mennesker som går til angrep på Israel.

Den nye situasjonen

Det er ting som tyder på at denne dynamikken radikalt har endret seg nokså nylig. Norsk presse er som vanlig fullstendig på villspor og unnlater å rapportere om de aller viktigste tingene. Derfor er det svært få i Norge som har fått med seg følgende: de arabiske regimene støtter i overraskende grad Israel mot Hamas!

Hamas-ChildrenDet hele begynte med at Egypt fremla en våpenhvileplan som Israel og den arabiske ligaen godtok, men som Hamas avviste. Grunnen til at dette skjedde var at Egypt la seg temmelig nær opp til Israels posisjon og avviste kravene til Hamas.

Når så krigen gikk i gang for fullt kom svært klar tale fra Palestinernes president, Egypt og de arabiske landene: nærmest øredøvende stillhet. Meget begrenset kritikk av Israel, og i den grad det har blitt rettet kritikk for eksempel fra den Saudi-arabiske kongen har kritikken vært påfallende nøytral, og ikke rettet bestemt mot en av partene. Egypt på sin side har kritisert Hamas for å bruke sivile som menneskelige skjold.

Samtidig har det vært påfallende få demonstrasjoner mot Israel i gatene i Egypt eller for den saks skyld på Vestbredden. Faktisk er situasjonen så merkelig at europeiske land (og især Norge) har vært langt mer kritiske overfor Israel og med langt flere demonstrasjoner enn i Midtøsten. Dette er en utvikling som mer eller mindre har blitt forbigått i stillhet uten spesielt fokus.

Og for pressen som pushed Israel vs Palestinere-narrativen er det ingen grunn til å fokusere på det som skjer i Midtøsten forøvrig. Men for oss som er klar over at det egentlig er en kald krig mellom Israel og Araberstatene er reaksjonen til disse langt viktigere enn hva som rent fysisk skjer i Gaza. Det at araberstatene nå plutselig støtter Israel tyder i realiteten på at krigen mellom Israel og araberstatene er over! Selv om det ikke virker slik akkurat nå kan dette være første tegn til en reell løsning på Palestina-konflikten.

Hva har endret seg?

Hva i alle dager kan ha skjedd som har ført til en slik radikal endring i dynamikken mellom Israel og de arabiske statene? Svaret er trolig komplekst, og jeg skal ikke late som om jeg har alle løsningene, men jeg tror jeg ser noe av årsaken. Nøkkelkomponentene er 1) den arabiske vår, 2) radikaliseringen av deler av den arabiske befolkningen i Midtøsten, 3) Syria/ISIL.

De gamle regimene i Midtøsten brukte Israel som en hendig måte å trekke oppmerksomheten bort fra deres eget vanstyre. Ytre fiender fungerer alltid bra — en stund. Og radikaliseringen av det “åpne såret” i Vestbredden og Gaza gikk greit det så lenge de bare plagde Israel.

Men så kom den arabiske våren, og de gamle regimene falt. Til å begynne med fikk det muslimske brorskap makten i Egypt fordi de var bedre organiserte til å drive valgkamp. Egypt opplevde da at ting gikk fra vondt til verre og de liberale tok raskt affære i en ny revolusjon der hvor islamistene ble kastet og man fikk tilbake et mer sekulært styre, det vi har i dag. Dette nye regimet (og store deler av den egyptiske befolkningen) ser ikke på noen islamister med blide øyne, hverken det muslimske brorskap, Hamas, Hizbollah eller ISIL. Før var islamistene bare en trussel for Vesten og for Israel. Nå er de blitt en trussel for Midtøsten.

Og det var kanskje særlig ISIL som fikk folks øyne opp om hvor ille det står til. Selv i Vesten har man myknet litt i kritikken av Assad-regimet etter man i Irak fikk se hva slags barbarer han egentlig kjemper mot. Syria og Irak er nesten ikke nyhetsbildet lenger i Vesten fordi man nå fokuserer på Gaza, men i Midtøsten har mange fått med seg at det som foregår i Gaza bare er småtterier sammenlignet med det som skjer i Syria og Irak. Og i Midtøsten er de moderate folkene (samt regimene) redde for de religiøse galningene.

Dette tror jeg er grunnen til at Israel ikke lenger ser så ille ut lenger, sett fra arabisk ståsted. Midtøsten står overfor et valg der de må begynne å ta de radikale motstandsbevegelsene på alvor. Selv om alle sår langt fra er leget i forhold til Israel er det likevel den tunge realiteten om at deres hardt tilkjempede nye friheter kan voldtas i et islamistisk blodbad. Det frister lite. Det er dette sentimentet jeg tror gjenspeiler seg i den øredøvende stillheten fra arabiske land i forhold til kritikk av Israel.

Kanskje leser jeg for mye inn i dette, men jeg tror dette kan være begynnelsen på et nytt kapittel i Midtøsten-konflikten. Hva innholdet i dette kapittelet vil være tør jeg dog ikke spå noenting om.

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk, religion | 16 Comments

Hvordan håndtere ekstremisme?

I disse dager kan vi høre mye kritikk av Israel. Arbeiderpartiet og særlig AUF er svært høylytte i sin kritikk. Omkvedet går noenlunde som følger: Israel er en okkupasjonsstat, og deres maktutøvelse skaper frustrasjon, desperasjon og hat blant palestinere som føler seg undertrykket. I ren desperasjon tyr noen av disse til ekstreme handlinger slik som å detonere bomber i sivile områder og til og med å drepe uskyldige tenåringer, slik som skjedde i opptakten til den pågående Gaza-krigen.

hamasHvordan skal man så bli kvitt disse handlingene, i følge Arbeiderpartiet? Første steg er en anerkjennelse av at okkupsjonen er ulovlig, at bosetningene på Vestbredden må avvikles og Palestina må få bli en selvstendig stat og at de palestinske flyktningene får returnere. Neste steg er å innlede dialog. Hamas bør ikke først og fremst betraktes som kyniske mordere som bruker barn som menneskelige skjold i sin politiske kamp, men som vanlige palestinere som er blitt så sinte og frustrerte på det de opplever som en strøm av fremmede inn i deres hjemland som tar fra dem land, selvstyre og ødelegger deres kultur. Det gjelder altså å ha empati og ikke ty til ekstremismens språk slik Israel gjør og kalle dem for terrorister. Slikt hatsk språk fremmer ikke dialog og forsoning.

En god test på hvor realistisk og effektiv denne strategien er ville være å se hvordan Arbeiderpartiet og AUF oppførte seg dersom de selv var i en lignende situasjon som Israel. Da kunne de jo gitt en flott demonstrasjon på hvordan dette med dialog og forsoning skal gjøres.

Ved en gigantisk tilfeldighet viser det seg at de fikk en overraskende anledning til å sette sin egen filosofi ut i praksis for ganske nøyaktig 3 år siden. Anders Behring Breivik bombet da nemlig regjeringskvartalet og drepte mange uskyldige ungdommer på Utøya, med en ikke helt ulik motivasjon som Hamas. For Behring Breivik inntok Arbeiderpartiet rollen som Israel — okkupasjonsmakten — og han selv inntok rollen som Hamas.

Hvis da Arbeiderpartiet skulle fulgt sitt eget råd til Israel for å skape forsoning, sikkerhet og fred, burde da altså Arbeiderpartiet ikke snakket om Behring Breivik som en kynisk barnemorder og en gal mann, men som en mann som var så frustrert over Arbeiderpartiets totalitære politikk at han tydde til ekstreme virkemidler.

Det første de burde ha gjort var altså å erkjenne at norsk multikulturalisme og innvandringspolitikk måtte avvikles for å forhindre at slike sinte frustrerte menn føler seg tvunget til slike grufulle handlinger i fremtiden. Dernest burde de inngått dialog med Behring Breivik og snakket sammen om en måte de kunne komme frem til forsoning. Våpenhvile ville spilt en sentral rolle.

Og husk: Behring Breivik var jo mye, mye svakere enn Hamas. Han var bare en mann, mens Hamas er hundretusener. Behring Breivik hadde bare noen få våpen og en hjemmelaget bombe. Hamas har underjordiske tunneler, tusenvis av raketter og titusener av maskingevær. Behring Breivik brukte kun egne oppsparte midler, men Hamas har tilgang på pengestøtte fra fremmede makter som Iran og FN.

Kort sagt, hvis Hamas er den svake part i krigen med Israel, hva er vel da ikke Behring Breivik i kampen mot Arbeiderpartiet? Arbeiderpartiet og sosialister generelt har jo en lang tradisjon for å støtte opp om de svake i samfunnet. I dette tilfellet burde jo dialog være en selvfølge og vise seg fra sin aller, aller beste side.

Men er det slik Arbeiderpartiet og AUF har reagert? Hvordan har de selv oppført seg når de har hatt sjansen til å demonstrere dialogens fortreffelighet i møte mot ekstremisme og det kritiske røster (meg selv inkludert) gjerne vil kalle “terror”? Jeg har til gode å se så mye som en antydning til den selvransakelse som de krever av Israel. Dialog med Breivik har aldri en gang vært et tema. Arbeiderpartiet og AUF har selv brukt det “demagogiske” språket som de beskylder Israel for å bruke, ved å omtale han som “morder” og “terrorist.”

Konklusjonen er at politikken som Arbeiderpartiet foreslår ikke bare er svært lite realistisk men også har et sterkt anslag av dobbeltmoral. Én standard for Israel, en helt annen for seg selv.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 46 Comments

Et spøkelses gjenkomst

Jeg er så gammel at jeg husker murens fall og sovjetunionens kollaps. Og viktigere: jeg husker stemningen i kjølvannet av kollapsen. Da det ble mulig for vestlig presse å komme inn i de såkalte “østblokk-landene,” gjøre intervjuer og rapportere om tilstanden i imperiet ble forskjellen mellom kapitalismen og kommunismen temmelig åpenbar for alle som hadde øyne og øre i behold. Derfor er det med stor bekymring og overraskelse at vi ser at ideene bak Sovjetunionen for alvor har fått en renessanse de senere årene, særlig etter finanskrisen i 2008.

Et symptom på dette er at bøker slik som Thomas Pikettys “Kapital i det 21ste århundret” ikke bare blir tatt på alvor men blir hyllet som en stor og viktig bok av økonomer, og har sprøytet nytt liv inn i skap-kommunistene over hele verden. Og i ekte sosialist-tradisjon utviser de sin nye selvtillit ved å ha frekkhetens nådegave til å presentere virkeligheten stikk motsatt av sannheten.

Gudleiv Forr i Dagbladet skriver om “et spøkelses gjenkomst.” Siden han snakket om Piketty antok jeg umiddelbart at han mente kommunismens gjenkomst, men akk. Det viser seg at han mente sosial ulikhet, altså den marxistiske vrangforestillingen om at kapitalisme er ustabil og fører til økte forskjeller. Så la meg derfor skrive litt om den nye intellektuelle venstresiden og deres fremstøt mot kapitalismen. Jeg begynner med den mest kjente av dem, Thomas Piketty.

Thomas Piketty: Kapitalen i det 21ste århundret

Hammer_and_Sickle_on_Flag_of_Soviet_UnionDersom Piketty hadde vært en fysiker er det svært sannsynlig at hans bok ville lidd en helt annerledes skjebne enn å bli hyllet som et mesterverk. Da ville den sannsynligvis blitt betraktet som et makkverk, og et absurd eksempel på elendig forskning. Kanskje vil noen si at det er urettferdig å sammenligne økonomi med fysikk, men i og med at Piketty kommer med kvantitative påstander er det helt legitimt å sammenligne med standardene innen fysikk.

La oss begynne med å definere hva utgjør god kvantitativ vitenskap. Dersom du ønsker å demonstrere en kvantitativ sammenheng mellom to variabler A og B (“A fører til B” =  ”større grad av A fører til mer B”) må du gjøre to ting: 1) du må lage gode, koherente, kvantitative definisjoner av A og B, og 2) vise at det er en statistisk relasjon mellom disse som bare kan forklares med A som kausalfaktor, dvs. ekskludere andre potensielle årsakssammenhenger.

I Pikettys bok er variablene A = “kapitalisme” og B = “sosial ulikhet.” Problemet er bare at Piketty aldri definerer hva han mener med kapitalisme, og overlater det til leseren å gjette hva han mener! Gudleiv Forr skriver i sin artikkel at “alle som har lest Pikettys bok er enige om at det samfunnet han beskriver, først og fremst er USA.”

Men i hvor stor grad er USA kapitalistisk? Har det blitt mindre eller mer kapitalistisk i perioden Piketty studerer? Gudene vet, for Piketty sier ingen verdens ting om dette! Det overlates til leserens fantasi å fylle inn detaljene.

For å illustrere hvor absurd dette er, forestill deg at Galileo er veldig opptatt av å måle relasjonen mellom tid og bevegelse i rommet. Denne sammenhengen kaller han “hastighet.” Tenk deg videre at Galileo bruker svært mye av sin bok på å nitidig måle avstander som folk har beveget seg med millimeterpresisjon, men at ikke en eneste plass i boken definererer eller måler tid i sine eksperimenter. Galileo da ha fremstått som en heksedoktor, og ikke som en vitenskapsmann.

Men enda verre, Piketty gjør heller ikke noen god jobb med å kvantitativt og entydig definere sosial ulikhet. Det overveldende flertallet av de som leser Piketty tror at han med sosial ulikhet mener et statisk klassesamfunn, der hvor de som var på bunn i 1950 også var på bunn i 1980 og i 2010. Men dette er ikke sant. De aller fleste menneskene i et samfunn starter på bunn når de er unge og jobber seg gradvis oppover i lønn når de blir eldre. Pikettys variabel “sosial ulikhet” tar overhode ikke for seg denne problematikken.

For å illustrere hvor absurd dette er, forestill deg at noen i dag i Norge kom ut med en bok hvor de viste at forskjellene mellom toppidretten og junior/amatøridrett har økt fra 1990 til 2010. På hvilken måte er dette et problem? Og hva sier dette egentlig? Petter Northug tilhørte i 2000 blant de 30% dårligste skigåerne (fordi han var en juniorløper da), mens i dag har han forbedret seg kraftig og er blant de 1% beste. Eksakt hva er det med dette som er problematisk?

Kanskje problemet er at statistikken viser at Petter Northug hadde en større forbedering som skiløper fra han var junior til han var senior enn det for eksempel Vegard Ulvang hadde. Men igjen, hva i alle dager problematisk med dette?

Saken er at sosial ulikhet er en variabel som ikke enkelt lar seg sammenligne over tid fordi det ikke er de samme menneskene som er i de samme inntektsgruppene til en hver tid. Dette er ekstra problematisk i og med at dette aldri på noe som helst tidspunkt diskuteres eller problematiseres av Piketty (eller noen andre på venstresiden for den saks skyld). Tvert i mot overlates det til leseren å gi den feilaktige føydaltolkningen til statistikken, nemlig at sosial ulikhet måler klasseforskjeller, noe den altså ikke gjør.

En vitenskaplig tilnærming til problemet ville være å ta utgangspunkt i økonomisk frihet som et kvantitativt mål på kapitalisme, og GINI som et kvantitativt mål på økonomisk ulikhet på et bestemt tidspunkt og sammenligne disse to variablene i alle land og se om en finner noen korrelasjon. Jeg gjorde dette i 2009 i denne artikkelen, og fant at korrelasjonen var negativ, altså at mer kapitalisme fører til mindre forskjeller.

Denne måten å analysere sammenhengen på mellom sosial ulikhet og kapitalisme er uendelig mye mer robust enn Pikettys metode, fordi 1) jeg bruker en kvantitativ definisjon av kapitalisme, og 2) fordi jeg sammenligner epler med epler, altså ulikheten mellom mange land i et bestemt år. Denne metoden har visse svakheter (jeg tar opp noen av disse i min artikkel) men er likevel robust sammenlignet med metoden til Piketty.

David Graeber: Bullshit-jobber

David Graeber er en økonom og foreleser ved London School of Economics. Han har skrevet boken “Debt: the first five thousand years” og var en sentral figur i stiftelsen av Occupy Wall Street. Ingen smågutt altså. Han har fått mye oppmerksomhet på venstresiden for sitt fokus på relativt lange arbeidsdager til tross for stadig større grad av automatisering. Automatiseringen har ikke gitt opphav til vesentlig mer fritid og har i stedet blitt erstattet med det han diplomatisk kaller bullshit-jobber.

Det interessante er at disse bullshit-jobbene har økt ikke bare i det offentlige men også i det private næringslivet. Dette strider så til de grader med markedsøkonomisk teori. Forretningsfolk skal liksom være egoistiske aktører som forsøker å maksimalisere sin profitt, og økningen i bullshit-jobber er et kraftig avvik fra det en kunne forvente.

Hva er så denne anerkjente økonomens forklaring på dette? Tro det eller ei: en konspirasjonsteori!!! Han mener at arbeidere fikk smaken på det gode liv og mindre arbeid, noe som førte til at de krevde mer og streiket mer. For å stoppe denne utviklingen gikk samfunnstopper sammen om å promotere bullshit-jobber. En skulle trodd at Graeber hadde blitt tilbudt psykiatrisk behandling for sin “teori” men i stedet blir han tatt svært seriøst på venstresiden, som tydeligvis sluker alt som kan sverte kapitalismen, uansett hvor usannsynlig, ulogisk og sprøtt det måtte høres ut.

Hva er så en mer sannsynlig forklaring på det økende antallet bullshit-jobber i det private? Vel, standardsvaret til alle seriøse økonomer som finner avvik fra elementær markedsteori er at fenomenet trolig skyldes avvik fra et fritt marked. For eksempel: i et fritt arbeidsmarked forventer vi prisutjevning over hele verden for likt arbeid. En frisør i Norge bør tjene akkurat det samme som en frisør i Vietnam, men virkeligheten viser at den norske frisøren  tjener 20-50 ganger mer enn den vietnamesiske frisøren. Årsaken er innvandringsmurer, som forhindrer fri flyt av arbeidskraft over landegrensene. Dette inngrepet i det frie markedet forhindrer prisutjevning på arbeidskraft.

På tilsvarende vis bør vi lete etter statlige inngrep i det frie markedet som kan forårsake private bedrifter til å lage stadig flere Bullshit-jobber. Hva kan disse inngrepene være? Vel, hva med antall lover og reguleringer? Disse bare øker og øker og øker og øker i alle vestlige land. Og for hver ny lov eller regulering av næringslivet kreves det nye ansatte som skal sørge for at bedriften etterlever alle reguleringene. Kan dette ha noe med det økende antall bullshit-jobber? Det er i hvert fall uendelig mye mer logisk og sannsynlig enn en global konspirasjon.

Konklusjon

Det lover slett ikke bra for fremtiden at kommunistiske tanker og løsninger igjen er på fremmarsj. Men kanskje det aller mest bekymringsverdige er at den intellektuelle ammunisjonen som ser ut til å ha slik gjennomslagskraft på venstresiden er av svært lav kvalitet. Etter alle objektive standarder er det rødfis, som burde være fullstendig ufarlig for kapitalismen. Likevel lar altså svært mange seg imponere. Jeg håper jeg har bidratt litt til å avdekke hvor svake disse “kjempene” egentlig er, og at det intellektuelle forsvaret for kapitalismen står fjellstøtt — hvis du er rasjonell og opptatt av fakta.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk, økonomi | 8 Comments

The metaphysics of induction

Induction is the method by which we humans aquire general knowledge from observations. Therefore induction belongs to the branch of philosophy called epistomology — knowledge theory. Most of the debate around induction has been centered around the limitations of humans, and our inability to have full and complete knowledge of everything in the world. However, much less focus has been given to the metaphysical underpinnings of induction. In other words, what theories or assumptions about reality does induction build on? In this article I will outline an answer to this question.

When we self-observe our stream of consciousness we notice that we can categorize our observations into two very broad distinctions: that which we can control and that which we can’t control. All the phenomena we observe that we will into being is what we call free will, or in everyday speech just consciousness. However, in the exertion of free will we observe that there are limitations to our powers. There are things that we can’t do or control. Things that refuse to bend to our will. These phenomena we call nature or existence.

We quickly then learn that we are not the only ones in the universe who are limited. Everything in the universe is limited. Everything has a nature. In fact, this the most fundamental of all inductions, and it is upon this metaphysical axiom that induction as a method is founded.

To understand why this is so, we must first get an understanding of how we humans interact with the universe around us to discover limitations in things. We humans are temporal beings, we act through time and only through the unfolding of our stream of consciousness in time can the limitations of the stuff around us be revealed to us. In practice this means that we observe the same phenomenon many times, and every time we observe an identical or similar phenomenon we see that it generates the same or a very similar (and thereby limited) outcome.

This principle of limited outcome from identical initial conditions is at the center of natural philosophy. In its strong form, it can be stated as:

- Identical initial conditions lead to identical outcomes

This strong form is known as determinism because the future states of the universe is fully determined by past states. This strong form of the principle is a condradiction because it leaves no room for the causal factor that was used to formulate determinism: consciousness.

The weaker form of the principle can be stated as “identical initial conditions leads to limited, non-random outcomes” and in contrast to determinism we may call it naturalism. It means that everything in the universe consists of partially predictable components, but leaves the door open for non-mechanical causes such as free will.

Even though determinism is a contradiction, it represents a simplification of naturalism that makes it very easy to demonstrate how induction arises as a method from it. And for most phenomena the deterministic, clockwork universe represents an accurate approximation. Given that identical initial conditions give identical outcomes, what logical conclusion can we draw from this? It means that every time we observe a single physical phenomenon we can draw the conclusion that all other future repetitions of this phenomenon will give the same outcome. So for instance, if we observe a single piece of paper burning we can logically draw the general conclusion “paper burns.” That process of reasoning is precisely induction.

Categorical induction and concept formation

Domino effectBut critics of induction may ask how we can be sure that we have been able to replicate the exact initial conditions of an experiment. In fact, they will point out that it is impossible to replicate it exactly. There will always be some differences, and hence induction fails.

There is an answer to this, namely categorical induction, which is to make an induction on a category of similar phenomena, rather than a single instance. This is where things get really interesting because it brings us right up the alley of concept formation.

Concept formation is the process of identifying essential similarities and essential differences between objects and then using this information to place essentially similar objects under the same category. In practice this means ignoring differences that don’t make a difference. (Ayn Rand called this “measurement omission”)

And that’s basically it. Categorical induction is a special kind of induction where we focus on identifying and categorizing essentially similar causal factors by ignoring causal factors that don’t make a difference. So let us give a concrete example of this.

Suppose you observe for the first time a piece of paper burning. At the very outset you start with two categories: “paper” and “burning.” You have acquired these concepts from previous experiences. Let me give a couple of examples of the kind of measurements that have been omitted: paper comes in all sizes and colors, but it must be fairly thin. It can be made from many materials (originally papyrus, then wood and hemp), but it’s primary and defining feature is that it must be possible and practical to write on it, or make inscriptions with ink.

When you observe a piece of paper burn, then you know that if you are able to replicate the exact same scenario with identical paper, temperature, humidity etc. then the outcome will be the same: it burns. But you are making a bold claim that ALL kinds of paper (i.e. the entire category of paper) will burn. This needs to be tested. You need to check which differences make a difference.

So you start varying the parameters. Does size have any effect? Nope. How about color? Well, it turns out that colored paper burns less well, and glossy paper almost not at all, and so you reason that the ink component of paper does not burn, or very poorly.

Then you may add water to the paper and find that wet paper does not burn. You may also try to burn it in a vacuum and find that it doesn’t burn, so air is needed. And by continuing to experimenting and testing what differences make a difference, you end up identifying the essentially similar causal factors that enables paper to burn: dry paper made primarily from biomass with low ash content, burns in an oxygen rich gas enviroment.

This is a more narrow and specific categorical statement than simply “paper burns,” but since we now have removed all the differences that make a difference, we are left with only a category for which it is always true that paper burns. This is an example of categorical induction.

And in this simple example I have also outlined most of the basic elements of the scientific experimental method of  induction, as first identified by Francis Bacon.

Conclusion

The metaphysical worldview that underlies the method of induction is the axiom that similar phenomena will give similar/limited outcomes, which in itself is induced from basic observations of reality. Since concept formation is about placing essentially similar things in the same category, concept formation is ideally suited for performing induction, but needs to undergo a process of identifying the differences that make a difference, What we are left with after this weeding process is the category of similar causal factors that lead to similar outcomes.

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, vitenskap | 66 Comments

Fører fattigdom til kriminalitet?

Forårsaker fattigdom kriminalitet? Leser man aviser og ser på nyhetene får man inntrykket av at dette er en opplest og vedtatt sannhet. Men i virkeligheten er dette kun en påstand som representerer en tankefeil. Det blir lettere å se denne tankefeilen hvis vi spør et lignende spørsmål innen et helt annet område: forårsaker regn taklekkasjer?

leakyroofDe fleste som hører dette spørsmålet forstår intuitivt og umiddelbart at det er noe alvorlig med selve spørsmålet. Åpenbart har regn noe med at det lekker vann inn i et hus med taklekkasje, men er det regnet som er årsaken til at det er hull i taket? Nei. Likevel vil man åpenbart finne en sterk korrelasjon mellom nedbør og vannskader i hus med lekke tak. Vi vil i dette tilfellet si at regn er en nødvendig men ikke tilstrekkelig faktor for regnskader i hus.

La oss nå i lys av dette analysere påstanden “fattigdom forårsaker kriminalitet.” Vi begynner med å gi to mer presise definisjoner av fattigdom og kriminalitet: fattigdom i denne konteksten kan defineres som ressursmangel eller -begrensninger, mens kriminalitet i denne konteksten defineres som vinningskriminalitet i bred forstand, altså krenkende handlinger for å tilegne seg ressurser eller annen gevinst.

Når man definerer fattigdom og kriminalitet på denne måten blir det umiddelbart klart at det må være en korrelasjon mellom dem. Dersom folk hadde overflod av alle ressurser og kan få tak i alle ting de ønsket seg, hvorfor i alle dager skulle de finne på å krenke andre for å skaffe seg ressurser? Ressursbegrensninger (=”fattigdom”) er altså en nødvendig forutsetning for vinningskriminalitet, men er den tilstrekkelig?

Nei. På samme måte som at det finnes noe mellom oss og regnet som beskytter oss mot det våte element (taket), finnes det også et tilsvarende mellomledd i mennesket: moral. Alle mennesker har en moral, og dersom ens moral er å være rasjonell og leve i samsvar med sin fredelige natur vil man se etter fredelige løsninger på ressursbegrensninger og ikke ty til overgrep mot andre mennesker.

Det er et gammelt ordtak som sier at det er i krig og motgang man ser hva slags moral man har. Underforstått: i medgang, når man ikke trenger å gjøre vanskelige valg er det lett å handle godt, mens det er først når man står overfor vanskelige valg og demotivasjoner at en viser frem sin moral. Dette er helt analogt med at det er i regnvær du ser hvilke tak som lekker.

Når vi vet dette er det faktisk sjokkerende lav korrelasjon mellom fattigdom og kriminalitet. De aller fleste fattige mennesker begår ikke overgrep mot andre. De er noenlunde ærlige, og de stjeler som regel ikke. Det dette betyr er at de aller fleste har en noenlunde fredelig moral som gjør at selv når de har store ressursmangler respekterer de andres liv og eiendom.

Fattigdom forårsaker ikke kriminalitet. Fattigdom avslører dårlig moral. Akkurat som regn avslører taklekkasjer.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 7 Comments

Broken Windows

By extraordinary coincidence there is a phenomenon that has given rise to two completely different theories in two completely different disciplines of the social sciences: broken windows.

The broken windows theory

broken-windowIn psychology/sociology there is a theory called “Broken Windows Theory” and it refers to a peculiar phenomenon that was first observed and described in academia in the 1960s by Philip Zimbardo.

The Broken Windows effect is simply this: if you abandon two identical nice cars in two similar neighborhoods, except that one of the cars has a broken window, something peculiar will happen. The car with the broken window will be subject to vandalism to a far greater extent and much faster than the other car. Zimbardo did experiments to show that this takes place.

He concluded the following: if property looks like no-one cares about it, broken, unfixed, lack of maintenance, then people will not respect it. The logic that underpins this phenomenon seems to be: “if you are not careful with your own property, why should we be?”

He also conducted the same experiment with a good neighborhood and a bad neighborhood, where he abandoned two identical cars with no broken windows. In the good neighborhood the car was left alone, whereas in the bad neighborhood it was quickly vandalized.  From this he deducec that living in neighborhoods that are in a state of decay slowly rots away respect for property rights in general, and so, he concluded that material decay (broken, unfixed windows if you like) thereby is a causal factor in laying the cultural foundation for crime.

This theory was at the heart of the “tough on petty crime” policy enacted during the 1990s in New York, which is considered the broken windows theory applied to law enforcement. Small, low-level crimes erode the respect for the law in general, if allowed to flourish. By cracking hard down on even minor crimes and misdemeanors, the result would also reduce more serious crime, according to the theory. Based on the fact that crime rates in New York fell dramatically in the wake of this policy, and that similar results were achieved elsewhere when copied, is empirical support for the theory.

The broken window fallacy

Far away from the world of sociology is another effect named after broken windows, namely what in economics is referred to as the Broken Window Fallacy. It is named so after its inventor, no other than the famous French (yes, French!!!) economist and political philosopher Frederic Bastiat.

In 1850 he published an essay called “That which is seen, and that which is not seen” in which he argues that destruction, and the spending to fix it, is never a net benefit to society.

He starts by showing that fixing a broken window generates positive economic activity. Someone makes money from fixing the window and more windows will need to be manufactured, creating more jobs in the window industry. All of this is visible positive effects of a broken window, but Bastiat points out that there are invisible losses — things that never come into being because the resources were spent on fixing broken windows instead.

Suppose the window was never broken. Then the window owner would simply have spent the money on something else instead, like a laptop. Then there would still be economic activity, and job creation, except in another field. The only difference between these two scenarios is that there would be one window extra in the latter example. Everyone would be better off if the window was not broken at all. And so Bastiat draws the conclusion that destroying wealth is actually not good for anyone.

While this may seem like an obvious point, when stated in laymen terms, a whole branch of economics called Keynesianism is built on the idea that destruction (consumption) creates wealth.

Are they related?

Since these two very different phenomena share the same name it is tempting to think that they may be connected somehow, that they are really part of the same phenomenon. But an initial analysis fails to support this conclusion.

Psychologically the Broken Windows Fallacy is motivated by the exact opposite of the Broken Windows Effect. In the Broken Windows Effect the visibility of destruction and decay motivates even more destruction and decay, whereas in the Broken Windows Fallacy a broken window is considered positive because people fail to see the invisible destruction that is generated in the economy.

Second, while the Broken Windows Effect is entirely a psycho-social phenomenon, the Broken Windows fallacy is almost entirely an economic phenomonen. And as we have seen, to the degree that there is a psychological component in the Broken Windows Fallacy, it is the opposite of the Broken Windows Effect.

Clearly then we would have to conclude that any relationship between the two phenomena would simply be a mere pun.

However, even though the effects are very different it turns out that they indeed interact and that knowledge of this interaction can improve our understanding of both.

The Broken Window Fallacy in the Broken Windows Effect

Why are broken windows not fixed in bad neighborhoods? The knee jerk reaction of many people is to blame poverty: they don’t have money to fix the broken windows. The proposed solution to the problem is Keynesian: to stimulate the neighboorhood economy by pumping in government subsidies. But all to often the effect of such government intervention is the exact opposite of what the proponents expect: even more poverty and broken windows.

It turns out that in trying to fix the Broken Windows Effect, many people commit the Broken Windows Fallacy. They make the mistake of only focusing on the visible and immediate cause of broken windows remaining unfixed, namely lack of money, or poverty as it is referred to. But what causes poverty? These causes are typically very diffuse and mostly invisible: institutional lack of respect for private property, high taxes, complicated regulations, lots of prohibitions, massive bureaucracy or in general: lack of economic freedom.

So the people who only see the visible causes of the Broken Windows Effect, will tend to promote policies (subsidies and other interferences in the market economy) that in the long run causes poverty and decay for all.

The Broken Windows Effect in the Broken Windows Fallacy

Stimulus packages, bailouts, subsidies. We have all heard the chant that the economy needs to stimulated with freshly printed money in order to promote economic growth. Generally this is referred to as Keynesianism and amazingly it is the dominant view among leading economists of the day, including a famous Nobel laureate such as Paul Krugman.

The main argument for Keynesian stimulus policies is psychological. The argument goes like this: in an economic downturn, people’s mood will turn darker, they will start losing a bit of their positive faith in the future, and as a consequence they reduce their spending. There are dark clouds emerging on the rosy red sky, and people then start saving for a rainy day. But with less spending, shops have to close, factories that produce consumer goods are shut down, people are fired, which in turn leads to even less spending, and so the mood grows even darker. The economy is in a vicious negative deflationary cycle.

So in fact, it turns out that the main thrust of Keynesianism is a psychological argument very similar to that of the Broken Windows Theory. In both cases economic decline leads to a darker mood which amplifies and sediments the decline, Sure, say (some of) the Keynesians, there will be some negative economic effects from the stimulus policies, but the alternative vicious mood spiral is far worse.

Traditionally the critics of Keynesianism has promoted largely an economic argument against it, arguing that an inflationary policy will destroy the capital structure of society and thereby slowly eat away its productive capabilities. In contrast the Broken Windows Theory provides a psychological argument against Keynesianism. It goes as follows:

A stimulus package or a bailout may stimulate particular industries in the economy, but for the rest of the economy it feels like a broken window: the taxes that finance the stimulus package simply takes away the hard earned money from successful people and gives it away to people who have squandered away their money. And the window will not be fixed. The money that is taken away from the tax payers will not come back to them. All these government programs, taxes and regulations remain as unfixed broken windows in the economy. This has two psychological effects in society:

Effect #1: It takes a toll on the psyche of the producers.

The producers start thinking “if I can’t keep the fruit of my own labor, why should I bother to work so hard?” So they withdraw. They work less, they employ their minds with chess or World of Warcraft instead of doing productive work, they do drugs or they move abroad. This was a major theme from Ayn Rand’s famous novel Atlas Shrugged. She called it brain drain. Windows that are broken by force by hooligans that go unpunished make producers depressed and lose hope in humanity, and they gradually lose the motivation to stay in the world. As a consequence productivity falls, and amplifies the downward spiral in the economy.

Effect #2: respect for private property and individual rights deteriorates

Enactment of policies that disrespects private property and individual rigths energizes the looters and motivates others to join the looting gang. This is the broken windows effect applied to laws and regulations. Bad laws and regulations promote even worse laws, and this effect is never taken into account by the adherents of Keynesianism.

Conclusion

So it turns out that the two Broken Window metaphors actually are related and intertwined. Understanding the relationship between the two actually provides an additional line of attack against Keynesianism in the area where it claims to be strongest: animal spirits. Keynesian economics is not just bad in terms of the capital theory, but it also generates a negative mood among producers which reduces the productivity of the economy, and it invigorates the people who like to get money for free at the expense of other tax payers.

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk, økonomi | 2 Comments

Sosialt entreprenørskap

I min selvvalgte landflyktighet i Østen har jeg ved en tilfeldighet startet noe som jeg vil kalle et sosialt eksperiment. Jeg var interessert i finne et empirisk svar på om fattigdom i all hovedsak er forårsaket av kulturelle særegenheter, eller om det primært er mangel på investorer som er hovedproblemet. Jeg hadde en teori om at i et land som Filippinene hvor det er ekstreme forskjeller mellom fattig og rik er det rikelig på tilgang med kapital (til forbruk) i middelklassen og oppover, men at det er full stopp for kapitaltilgangen lenger nedover i de nedre klassene.

Måten å teste ut teorien min var forholdsvis enkel og billig: jeg investerte litt penger i en del fattige familier, innen alt fra gateselgere og grisebønder til internettkafeer og motorsykkelsjåfører.

carbon2Jeg må innrømme at jeg hadde relativt lunkne forventninger til eksperimentet mitt. Jeg forventet at det ville være mye svindel, mye frafall, mye problemer og at mange av prosjektene ikke ville gi avkastning. Jeg regnet meg heldig dersom jeg ikke gikk i tap. Men resultatet har gått over alle forventninger og slik det nå ser ut tjener jeg faktisk en slant på å løfte fattige mennesker ut av nød og elendighet. Flere av mine partnere er allerede ute av dyp fattigdom og på god vei inn i middelklassen.

Det har på ingen måte vært enkelt og jeg har ikke bare vært nødt til å investere finansiell kapital, men også humankapital. Jeg har vært nødt til å være mentor, inspirator, sjelesørger og venn. Dette har gitt avkastning både i form av penger men ikke minst i form av gode venner og lojale medarbeidere. Det varmer utrolig når jeg blir fortalt at “før hadde vi ingen fremtid, men du har gitt oss håp om et bedre liv.”

Sosialt entreprenørskap

Da jeg startet var det ment som et lite eksperiment, men etter hvert har det utviklet seg og jeg har belønnet suksess med større investeringer og nye prosjekter. Etter hvert slo det meg at det jeg drev på med allerede hadde et godt navn: sosialt entreprenørskap. Den vanlige måten å definere sosialt entreprenørskap er dessverre meget dårlig:

«Det å starte en organisasjon eller bedrift hvis hovedmål er å løse et sosialt problem innenfor områder som miljø, utdanning, helse, menneskerettigheter og økonomisk utvikling. Sosiale entreprenører bruker metoder og verktøy fra forretningsverdenen for å gjøre verden litt bedre.»

Problemet med definisjonen er at forretningsvirksomheten nærmest blir en ettertanke. Mange i dag har ikke fokus på profitt i det hele tatt, og en del synes til og med at profitt er en uting. Dette er totalt misforstått. En mye bedre definisjon av sosialt entreprenørskap er:

«Det å starte en organisasjon eller bedrift hvis hovedmål er å tjene penger på å løse et sosialt problem innenfor områder som økonomisk utvikling, utdanning, helse, menneskerettigheter og miljø.»

Akkurat som arkitektur ligger i skjæringspunktet mellom kunst og byggeteknikk, ligger sosialt entreprenørskap i skjæringspunktet mellom sosialarbeid og forretningsvirksomhet.

Profitt er viktig

Å tjene penger på sosialt entreprenørskap er viktig av flere grunner: for det første vil et fokus på avkastning gjøre at man faktisk kan gjøre langt større nytte for seg, fordi profitten gjør at man kan ekspandere sitt engasjement og løse maksimalt antall sosiale problemer gjennom organisk vekst.

Dernest er det et faktum at veldedighet er psykologisk nedbrytende for mottakeren. Veldedighet er av og til eneste måten å hjelpe noen på fordi de er så lite kompetente og verdiskapende at de ikke er til nytte hverken for seg selv eller noen andre. Veldedighet kan holde liv i dem, men det er ingen tvil om at det ikke er bra for selvfølelsen deres å vite at de er ubrukelige.

Derimot er det svært oppbyggende for et menneske å vite at noen investerer i dem ut fra en tro på deres evne til å skape verdier og avkastning. Dette bygger selvtillit, verdighet og tro på muligheten for å skape seg et bedre liv. Vedkommende føler seg som en partner og ikke som en “klient.” (som i “sosialklient.”)

For det tredje har et veldefinert, tidsbegrenset prosjekt med et veldefinert konkret krav til avkastning og en konkret tilbakebetalingsplan den fordelen at vedkommende ikke ender opp med en vag og evigvarende følelse om en ubetalt takknemlighetsgjeld som aldri fullt ut kan betales tilbake. Når prosjektet er ferdigstilt og man har gitt den avkastningen som man ble enig om på forhånd er faktisk gjelden fullstendig betalt.

Profitt har altså viktige økonomiske og psykologiske funksjoner. Profitt bygger kapital til å løse enda flere sosiale problemer. Profitt bygger selvtillit og er dermed en viktig komponent i den mentale løsningen på de sosiale problemene. Og sist men ikke minst: profitt oppfyller folks behov for å gjøre opp for seg, slik at de ikke står i evig takknemlighetsgjeld. Profitt muliggjør en verdig slutt på samarbeidet.

I tillegg har profittfokus den fordelen at man har incentiv til å løse de største problemene først. I Norge, for eksempel. er det så lite sosiale problemer på grunn av så mange muligheter i samfunnet at sosialt entreprenørskap i betydelig grad medfører å fokusere på mennesker med forholdsvis lite potensial. Å hjelpe disse menneskene i høykostlandet Norge er svært dyrt og ikke nødvendigvis spesielt lønnsomt.

I superfattige, korrupte, dysfunksjonelle lavkostland som Filippinene derimot nærmest flyter det over at svært gode og meget lønnsome investeringsmuligheter. Filippinene har et så elendig politisk system at store deler av landets talenter råtner på rot. (ofte bokstavlig talt: tannråte er et enormt problem i landet, og det å se blåsvarte råtnende tenner er dessverre et sjokkerende vanlig syn.)

På grunn av det enormt lave lønnsnivået i landet (en typisk fattig filippiner tjener 30-70 kroner dagen) er det samtidig svært billig å hjelpe noen. Å sende et skoletalent på det beste private universitetet i regionen koster for eksempel ikke mer enn ca 15 000 kroner per år. Et studielån til en 4 års utdanning som gir topp muligheter til en jobb i den formelle økonomien koster altså bare 60 000 kroner, noe som med lønnsarbeid enkelt tilbakebetales på 2 år — med renter.

Kort sagt, ekte profittorienterte sosiale entreprenører forlater Norge og drar til de landene der hvor de sosiale problemene er størst og hvor de kan gjøre størst nytte for seg til størst mulig profitt.

Den ideologiske komponenten

For min egen del har sosialt entreprenørskap også vært en mulighet til å spre liberalistiske idéer og utdanne folk om de politiske årsakene til fattigdom. Disse menneskene føler gjerne direkte på kroppen problemene som et marerittaktig ineffektivt og komplisert statlig byråkrati forårsaker, og ved å forklare dette og vise det i praksis lærer de seg viktigheten av et enkelt system og et ordentlig lovverk.

Samtidig får de også gjennom den sosiale entreprenøren se kapitalismen fra sin aller mest smigrende og vennlige side. Det er tross alt profittorienterte kapitalister som hjelper dem, ikke sosialarbeidere. De får oppleve hvordan investorer løfter dem opp fra fattigdom og hvordan profittorientert næringsvirksomhet er nøkkelen til fattigdomsbekjempelse og økonomisk frigjøring. I så måte har mitt lille sosiale eksperiment vært svært givende, både økonomisk, ideologisk, sosialt og personlig. Jeg har bent frem storkost meg.

Det paradoksale er kanskje at jeg dette halve året personlig har løftet flere mennesker ut av fattigdom og nød enn de aller fleste kaffe latte-sosialistene i Norge gjør i løpet av hele sitt liv. Likevel ville de aller fleste av disse bortskjemte menneskene ikke nølt med å kalle min virksomhet for grov, kynisk utnyttelse av fattige mennesker i bunnløs nød. Tenk det! Jeg tjener penger på mennesker i nød! Kors og hvitløk!

Likevel har jeg håp om at de aller fleste fornuftige mennesker klarer å se gjennom denne typen stigmatiserende tåkeprat og forstå at kapitalismen er et kraftig redskap for bekjempelse av sosiale problemer.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk, skole, økonomi | 20 Comments

Dette elsker vi med Norge?

I forbindelse med 17. mai gjorde VG en spørreundersøkelse om hvor godt vi liker ting i Norge. VG laget 17 punkter som de mener er bra med Norge, og spurte det norske folk om å rangere disse 17 punktene fra 1 (bånn i bøtta) til 5 (helmaks). De aller fleste av punktene er selvfølgeligheter som de aller fleste — for å sitere Valen-TVs Nils Georg — ville sagt “det e jo flott, det” til. Ta bare punktet “variert natur.” Er det virkelig noen i landet som sier “nei, den der naturen der altså er alt for variert”? Selvfølgelig ikke. Derfor kommer det vel heller ikke som noen bombe at punktet får 4,27 av 5 mulige. Variert natur? Det e jo flott, det.

elsker norgeDet er ikke rart at alle punktene, inkludert nokså kontroversielle temaer slik som “flerkulturelt samfunn” scorer over gjennomsnittet siden alle punktene er nøye valgt ut av VG-journalister i henhold til politisk korrekthet. Det skulle bare mangle at slike politisk korrekte meninger scorer høyt. Faktisk er det overraskende hvor lavt de scorer sammenlignet med hvor opphauset de er i media og blant den politiske eliten.

Videre er det to viktige ting man bør merke seg ved undersøkelsen. For det første er alle punktene gjennomsnittsverdier. Det betyr at når for eksempel “Likhetsskolen” kun scorer litt over gjennomsnittet (3.41) så betyr dette trolig at litt over halvparten av de som svarte har et positivt syn på likhetsskolen (over 3) mens litt under halvparten har et negativt syn på likhetsskolen (under 3).

I VG-artikkelen får man inntrykket av at “vi” alle sammen gir noenlunde det samme svaret, mens sannheten er at svarene varierer fra 1 til 5. Erke-sosialister vil svare 5 på likhetsskolen, mens jeg som liberalist vil svare 1, og enda lavere hvis det var mulig.

Så sannheten er altså at langt fra å være en “dette elsker vi med Norge”-liste er det en liste som trolig dokumenterer betydelig misnøye blant en stor minoritet i landet.

Det som dog er virkelig nyhetsverdig med undersøkelsen og som ikke nevnes med et ord er kjønnsforskjellene. På absolutt alle punkter er kvinner mer fornøyde enn menn. Er ikke det rart vel? Er det ikke kuriøst at det ikke finnes ett eneste politisk korrekt punkt som menn i snitt liker bedre enn kvinner? Hvordan skal vi tolke dette?

Det faktum at menn svarer at de ikke er like fornøyd med ikke-politiske punkter som “variert natur,” “at nordmenn går tur” og “Vinteridretten” kan tyde på at norske menn jevnt over ikke er like lykkelige som kvinner. Kjønnsmønsteret kan simpelthen gjenspeile en generell nedstemthet hos menn, eller hos en stor minoritet blant menn i samfunnet. Dette igjen hinter om at det er noe med samfunnet i dag som er mannsfiendtlig eller mannsundertrykkende.

Svaret på hva som gjør menn mer ulykkelige kan man kanskje også finne hint om i undersøkelsen, nemlig de politiske punktene, hvor det med unntak av ytringsfriheten er stor forskjell mellom menn og kvinner. Leser vi kjønnsforskjellene som en indikator finner vi at en betydelig gruppe menn ikke liker likestillingen, at det bor folk over hele landet, relativt små forskjeller, høyt skattenivå og høy offentlig velferd, kongehuset, likhetsskolen, flerkulturelt samfunn og høyt støttenivå til landbruket.

Det er mulig at det er forskjellige minoriteter av menn som er misfornøyde med de enkelte punktene, men det er like fullt interessant å observere at det er noe som minner om en rød tråd som går gjennom temaene. For det første vet vi at menn er mer produktive enn kvinner. De jobber mer og tjener mer enn kvinner. Derfor vil høye skatter og sosial utjevning ramme menn i større grad enn kvinner. Vi vet også at det er mindre kognitive forskjeller mellom kvinner enn mellom menn. Derfor vil en politikk som aktivt forsøker å bedrive utjevning av kognitive forskjeller (likhetsskolen) først og fremst ramme menn.

At menn er mer negative til flerkulturelt samfunn gjenspeiler trolig det faktum at asyl- og flyktningstrømmen til Norge er en netto økonomisk byrde for samfunnet (i motsetning til arbeidsinnvandring, som er et netto gode). Hvem er det som bærer den største økonomiske byrden og betaler mest for velferdsgodene i samfunnet? Menn. Er det da egentlig så rart at de i snitt er mer negative til det de anser som en ekstra belastning på lommeboken enn kvinner?

Og helt til slutt, det faktum at mange menn ser ut til å være misfornøyd med likestillingen i Norge tyder på at vi ikke har reell likestilling men et system som favoriserer typiske kvinneverdier over mannsverdier.

Litt stereotypisk kan vi si at menn liker å tjene penger mens kvinner liker omsorg. Dette gjenspeiler simpelthen den evolusjonære arbeidsdelingen mellom menn og kvinner. Mannen har typisk hatt en forsørgerrolle, mens kvinnen har hatt en omsorgsrolle. I et likestilt samfunn mellom forskjellige kjønn er det respekt for forskjellene. Menn respekteres for deres overlegne evne til og glede ved å skaffe penger, mens kvinner respekteres for deres overlegne evne til og glede ved å oppdra barn og å ta seg av velferd og omsorg.

Men er det slik i dag? Får menn anerkjennelse og ros for deres nøkkelrolle i materiell verdiskapning? Nei. Det snakkes høyt om hvor viktig det er med velferd (altså typisk kvinnearena), men når det kommer til finansieringen av dette er det sjeldent eller aldri snakk om å gi ros. Velferd er i dag en rettighet, noe alle har krav på. Hva betyr dette i praksis? Jo, at velferd skal tas som en selvfølge, noe man ikke trenger å være takknemlig for.

Kort sagt, den arenaen der hvor menn dominerer — penger — er holdningen i samfunnet at man ikke trenger å være takknemlig. Tradisjonelle mannsverdier verdsettes ikke. Tvert i mot tas de som en selvfølge. Folk har krav på å sette sugerøret sitt ned i folks (hovedsaklig menns) lommebøker og suge fritt uten å si takk. Tvert i mot er det en utbredt holdning i samfunnet om at å være opptatt av penger er noe negativt. Hetsing av kvinneverdier er så godt som ikke-eksisterende i norske medier. Du hører aldri en skribent snakke nedsettende om “disse fæle menneskene som tar seg av barn og eldre.” Derimot hører du ofte hetsing av tradisjonelle mannsverdier: “griske kapitalister,” “grådighetskultur,” “folk som bare er opptatt av penger” osv.

Det er et paradoks at de som hardnakket hevder at de er mer opptatt av “myke verdier” likevel ser det som sin selvfølgelige rett å forsyne seg av andre menneskers (les: i hovedsak menn) penger. Kanskje dette er grunnen til at menn er mer negative til så godt som alt som har med politisk korrekte meninger å gjøre? Kanskje dette er grunnen til at menn trolig er mindre lykkelige enn kvinner i Norge.

Dette er utrolig viktige temaer som burde vært hovedoppslaget i VGs artikkel, men ironisk nok er det politisk ukorrekt å påpeke på det faktum at det faktisk er vesentlige medfødte statistiske forskjeller mellom menn og kvinner. Den dørgende stillheten om dette temaet i media er et symptom på nettopp den mannsfiendtligheten som er innebygget i dagens politiske system. Velferdsstaten er først og fremst et kvinneprosjekt, og da er det ikke rart at menn er mer misfornøyde.

 

 

 

 

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk, økonomi | 20 Comments