Sosialistisk sensur

Jeg er en av mange som koser meg med de mange artige påfunnene til Libertinius på Facebook. Libertinius klarer å kombinere humor og satire med til tider bitende kritikk av det politiske systemet. Jeg er tydeligvis ikke den eneste for Libertinius har fått nærmere 11.000 tilhengere på Facebook.

Men nylig ble Libertinius utsatt for et angrep av motstandere av ytringsfriheten. Sosialister som er mer vant til å bruke tvang enn argumenter likte ikke særlig godt en av plakatene til Libertinius, og rapporterte den inn til Facebook. Der de ikke kan stoppe han med argumenter kan de i det minste kneble han med makt. Oversensitiv som Facebook er for usaklige søksmål (grunnet det horrible lovverket i USA, laget av sosialister) gikk utrolig nok Facebook med på å ikke bare fjerne det aktuelle bildet, men også å stenge ute Libertinius i en periode. Dette altså til tross for at bildet ikke på noen som helst måte har brutt Facebooks egne retningslinjer.

Hva gjaldt så bildet? Jo, det var en bitende kritikk av NAV. Som skrevet om i norsk presse viser det seg at mange av de norske IS-krigerne i Irak og Syria mottok støtte fra NAV frem til de reiste. Libertinius harselerte med dette med følgende bilde (som jeg for anledningen har sensurert).

NAV-kritikk

Personlig synes jeg at dette bildet både var morsomt og blinktreff hva politisk kritikk angår. Men for ytringsfrihetshatere på venstresiden ble dette for tung kost. Bildet er jo en kritikk av NAV og velferdsstaten, men det kan virke som om de som har rapportert bildet har fulgt noenlunde følgende absurde sosialistlogikk:

– bildet er kritisk til noe
– bildet avbilder radikale islamister
– ergo er bildet rasistisk

Jeg er klar over at dette høres ut som en søkt assosiasjonsrekke, men jeg er faktisk rimelig sikker på at det er nøyaktig dette som har skjedd inn i hodene på sosialistene som har rapportert inn bildet som upassende. Hvis dette er riktig, og jeg frykter at jeg dessverre har rett, gir dette et nokså ekkelt innblikk i “tanke”-prosessen som foregår inne i hodet til folk på venstresiden.

Det paradoksale her er at dersom Libertinius hadde gitt ut et bilde med identisk tekst men i stedet brukt hvite kristne ekstremister (som for eksempel sprengte en abortklinikk) ville det trolig ikke blitt rapportert som rasistisk av noen. Hvorfor ikke? Hvorfor skiller de såkalte anti-rasistene på rase når de skal vurdere om noe er rastisisk eller ikke?

For å forstå dette må man forstå kjernen i sosialismen, nemlig utjevning av forskjeller. For å kunne utjevne forskjeller er det en absolutt nødvendighet at man har en veletablert skala som går fra dårlig til godt. Uten en slik skala gjør forskjellene ingen forskjell. Forskjellene må bety noe, ha verdi. Tvungen sosial utjevning medfører nødvendigvis at man da er nødt til å angripe det som er godt fordi det er godt, og å forsvare det som er dårlig fordi det er dårlig.

Dermed kan man ut fra måten sosialister diskriminerer i sin kritikk og sitt forsvar lese ut hvem de anser som dårlige og hvem de anser som gode. De som de angriper aller aller hardest må nødvendigvis være de mest moralske, ressurssterke og beste menneskene eller samfunnene. Mens de som de forsvarer aller aller mest må nødvendigvis være de aller verste menneskene planeten klarer å oppdrive.

Da er det bare å se: hvilke land er det sosialister kritiserer aller mest? Ikke Nord-Korea, Venezuela, Syria, Saudi-Arabia, Kongo, Sudan, Iran, Kina, Cuba eller Afghanistan. Nei, Israel og USA! Da vet vi umiddelbart at årsaken til denne diskrimineringen er at de betrakter Israel og USA som de mest siviliserte og voksne landene som er involvert i en konflikt i verden, og dermed også de som bør kritiseres hardest og holdes til den høyeste standarden. Saudi-Arabia derimot regner de som et hulla-bulla-land med en gjeng med skjeggaper som dermed nødvendigvis må holdes til en svært, svært lav standard.

For folk på venstresiden er det bare hvite mennesker som kan være rasister. Ta denne filmanmeldelsen for eksempel. Her sier filmanmelderen: “Som tilskuer anno 2015 kjenner jeg ennå hvor rystende urettferdig rasepolitikken var, hvor ille det er å se det hvite hatet.” Legg merke til det altomfattende uttrykket “det hvite hatet” som om man kan omtale absolutt alle hvite mennesker som rasister, utelukkende basert på deres hudfarge.

Forestill deg en lignende uttalelse der hvor handlingene til IS ble omtalt som “det arabiske hatet” eller volden hos svarte gjenger i LA i USA ble omtalt som “det svarte hatet.” Jeg er rimelig sikker på at en slik uttalelse hadde blitt rapportert umiddelbart som rasisme av illsinte sosialister.

Men “det hvite hatet” går greit uten at noen reagerer. Hvorfor? Fordi sosialistene anser hvite som en overlegen rase. De er de gode som dermed må angripes fordi de er gode. Sosialistene anser araberne og de svarte som halvaper — de dårlige som må forsvares fordi de er dårlige. Det er slik de vil oppnå sosial utjevning i praksis.

Det er trolig dette som ligger til grunn for hvorfor den noe uskyldige kritikken av NAV ble rapportert som upassende. Hadde kritikken kommet fra en araber eller en annen ikke-hvit person (Libertinius antas vel å være hvit), kunne kritikken ha blitt akseptert, men særlig siden kritikken kommer fra det sosialister regner som den overlegne rase (hvite) mot en gruppe mennesker som de ser på som tilbakestående tullinger (muslimer) er det ekstra viktig å kneble all kritikk, særlig siden det IS holder på med er så ille.

Posted in filosofi, politikk | 25 Comments

Nasjonale standarder

Etter at jeg begynte å reise en del og krysse landegrenser har jeg i årenes løp opparbeidet meg en solid irritasjon over såkalte “nasjonale standarder.” Det gjelder alt fra valuta til strøm. I utgangspunktet høres standardisering ut som en god idé, men det skjer noe veldig merkelig i det øyeblikket en stat med trussel om fengsel innfører en nasjonal standard.

strømDet er ikke før man krysser en landegrense at man merker at noe er galt. Har du forsøkt å ringe hjem på mobilen din fra syden noengang? Lagt merke til hvor helt sinnsykt stor telefonregningen din blir da? Merkelig det der, for hvis du derimot benytter internett (lokalt) kan du ringe via Skype så godt som gratis. Teleindustrien har vært ekstremt gjennomregulert i mange tiår og svært mange tilfeller har den vært knyttet opp mot nasjonale statlige monopoler. Teleindustrien ble delvis deregulert for noen år siden men fremdeles henger fortidens spøkelse over industrien. Resultatet er noen helt ekstreme roaming-priser, i all hovedsak forbundet med å krysse de hellige nasjonale grensene.

Internett derimot har tatt politikerne på senga. Før politikerne rakk å si “kontrollfrik” hadde internett allerede blitt etablert som en privat industri. Internett bygger på åpne standarder, og ikke på nasjonale standarder. Derfor er det enkelt for internett å krysse landegrensene, uten at det koster skjorta.

Et annet eksempel på en såkalt “nasjonal standard” er strømstandarden. I Norge har vi en viss type strømplugg og strømnettet kjører på 240 V og 50 Hz. I andre land har de andre spenninger, andre frekvenser og andre plugger. Opprinnelig ble disse nasjonale standardene innført fordi det angivelig skulle være mer effektivt og mindre kaotisk. Vel, slik er det absolutt ikke i dag.

Dersom du kjøper en mobiltelefon, PC eller annen elektronisk duppeditt vil det nesten alltid følge med en strømadaptor. Selve dingsten er laget for et internasjonalt marked og er lik uansett hvilket land man er i, men strømadaptoren er laget for å konvertere strømmen uansett spenning og frekvens, og samtidig følger det med en ledning med en plugg som matcher den nasjonale standarden.

Jeg anbefaler alle til å holde hånden sin på en strømadaptor og kjenne hvor glovarm den er når mobilen din lader eller PCen din er i bruk. All den fantastiske effektiviteten som de nasjonale standardene var laget for blir svidd av — og vel så det — i disse ineffektive ad hoc-løsningene for å håndtere virrvarret av nasjonale standarder.

Samtidig vil du finne noen private åpne standarder innen elektronikken. En av disse er USB. På merkelig vis finner man de samme USB-pluggene på datamaskiner og mobiler uavhengig av landegrenser og strømstandarder. Og alt dette uten noen form for statlig tvang eller regulering. Hmmmmm. Merkelig det der.

Og merkelig nok er politikere og byråkrater nærmest i harnisk over “ineffektiviteten” som konkurransen og mangfoldet i det frie markedet medfører. Tenk om strømleverandører hadde kunne laget sine egne standarder! Ja, tenk. Hva ville da skjedd?

Sannsynligvis ville vi sett det samme mønsteret som vi ser innen datamaskiner. Datamaskiner er i stadig utvikling og gammel teknologi erstattes sømløst av nye og forbedrete teknologier. På 1980-tallet hadde man kassettspillere og 5,25 tommers diskettstasjoner, og man brukte RS-232-plugger og andre rare ting. 5,25-tommers diskettene ble erstattet av 3,5-tommers disketter, og dernest av CD og dernest av DVD. RS-232 ble etter hvert erstattet av mange rare plugger, alt fra HDMI til USB og mini-USB.

Forvirrende ikke sant? Hvordan kunne en slik utvikling finne sted hvor man erstatter den ene standarden etter den andre samtidig som de nasjonale standardene forblir levende fossiler? (Bare se på den britiske strømpluggen!) Svaret er at i en mangfoldig flerstandard-verden uten sære nasjonale standarder måtte man bygge datamaskiner som både har de mest moderne portene og samtidig også utdaterte porter og standarder som lever side om side.

Det som da skjer i praksis er at på en og samme datamaskin er det mange forskjellige standarder som konkurrerer med hverandre, og produsenter av ekstrautstyr velger da den standarden som de av ymse grunner foretrekker. Noen standarder vil da etter hvert bli så lite brukt at de på mange nye datamaskiner simpelthen vil fases ut.

Noe lignende ville trolig også skjedd innen strømproduksjon. Hvorfor skal strøm leveres kun ved 240V eller 120V? Eller 50 Hz? Eller 60 Hz? Likestrøm eller vekselstrøm? Det burde være opp til den enkelte strømprodusenten/leverandøren å bestemme dette, og tilby det til kunder som etterspør forskjellige typer strøm.

Uten nasjonale standarder men med private åpne standarder som konkurrerer på kryss og tvers av landegrensene vil det trolig oppstå dynamiske internasjonale standarder i takt med teknologisk utvikling.

Jeg skal gi ett eksempel på hvordan strømnettet potensielt kunne vært annerledes dersom private aktører hadde fått operere fritt uten statlige reguleringer. Rundt år 1900 var det en “krig” mellom likestrøm og vekselstrøm. Til syvende og sist vant vekselstrøm fordi det var mulig å øke spenningen på den lettere og dermed sende den over lange distanser uten betydelig energitap.

Men allerede på 1930-tallet ble det utviklet nye teknologier som gjorde at strømnettet like gjerne kunne vært bygget på likestrøm. Og faktum er at all elektronikk opererer på likestrøm. Vekselstrøm er kun måten strømmen transporteres fra produsenten til forbrukeren. Hos forbrukeren konverteres så vekselstrømmen til likestrøm i strømadaptoren (den som blir så varm, vet du) slik at datamaskiner og mobiltelefoner kan bruke strømmen.

Javel? Det høres da ut som om det er et marked for å levere likestrøm til kunder! Men så lenge staten holder sin klamme hånd med sine reguleringer over markedet vil vi aldri finne det ut. Ingenting dreper innovasjon raskere enn en statlig regulering.

Likevel, basert på hvordan vi ser standarder adopteres og utvikler seg dynamisk i uregulerte markeder er det gode grunner til å tro at både telefoni og strøm hadde sett helt annerledes ut.

 

Posted in politikk, økonomi | 3 Comments

Ekspropriering i et kapitalistisk samfunn

ekspropriasjonEt av de vanligste argumentene for ekspropriering av eiendom er at det er umulig å bygge veier uten. Jeg skal i denne artikkelen legge frem en enkel løsning som oppnår mye av det samme som ekspropriering men er helt frivillig og gunstigere for alle parter involvert. Og det merkelige er at løsningen allerede eksisterer og har vært aktivt i bruk i lang tid — for aksjeselskaper.

Det er en vanlig problemstilling for aksjeselskaper at man ønsker å tilrettelegge for at nye eiere kan ta over hele selskapet uten å måtte drasse på en liten gruppe veldig sta aksjonærer som ikke vil selge. Måten man løser dette på er at dersom man klarer å få kontroll over 90% av aksjene i et børsnotert aksjeselskap kan man tvangsinnløse de resterende 10% av aksjene, typisk til den kursen som de andre aksjonærene ble tilbudt.

Det er for så vidt ingenting tvungent med dette fordi aksjonærene som kjøper aksjer i selskapet er innenforstått med at dersom en kjøper får kontroll over 90% av aksjene kan han være nødt til å selge dem til denne kjøperen.

Dette fungerer aldeles utmerket på børsen og gir et redskap for å endre strategisk eierskap i selskap, med totalt nye eiere. Alle er glad for denne ordningen fordi det både gir beskyttelse til småaksjonærene samtidig som det gir handlingsrom for store kjøpere som ønsker å strategiske oppkjøp.

Vel, nøyaktig det samme kan gjøres med eiendommer. Det er fullt mulig at når en stor eiendomsutvikler som sitter på jomfruland og skal dele disse opp i mange mindre enkelt-eiendommer (feks. i et byggefelt) kan han legge inn en klausul om at eiendommene er del av et byggefelt og at hvis en fremtidig eier klarer å få kontroll over 90% av eiendommene vil han kunne tvangskjøpe de resterende 10% av eiendommene til feks minimum den gjennomsnittlige prisen han tilbød de andre eierne.

Det kjekke med denne ordningen er at vi allerede vet hvordan den fungerer i praksis. For å få kontroll over et selskap må typisk oppkjøperen tilby en pris vesentlig over normal markedspris. Så en eiendom som normalt ville blitt solgt for 2 millioner kroner må kanskje kjøpes for 2,5 millioner for å sikre 90% eierskap. De siste 10% som blir tvangsinnløst er altså sikret å få en pris som ligger vesentlig over det de normalt ville klart å få for eiendommen i det åpne markedet. Selv om de kanskje ikke har lyst å flytte får de altså i det minste en saftig kompensasjon, i motsetning til når staten eksproprier, gjerne til langt under markedsprisen.

Fordelen med denne ordningen er også at store nabolag/byggefelt/blokker ikke blir kjøpt opp med mindre det er en eier som har store planer for området og mener at de kan tjene penger selv når de gir en pris som ligger over normal markedspris. Kritikere vil kanskje hevde at dette legger en gigantdemper på slike strategiske oppkjøp, men igjen er børsene en kilde til empiri: strategiske oppkjøp av selskaper skjer hele tiden.

Kanskje er det også ønskelig å legge til rette for oppkjøp på større skala. Dette kan gjøres ved å ha et hierarkisk eierskap. Sett nå at din eiendom er del av en Blokk, som igjen er del av et Nabolag, som igjen er en del av en Bydel osv. Vel, skal man sikre seg full kontroll over en Bydel, må man kjøpe opp 90% av alle Nabolag. Skal man sikre seg et Nabolag, må man kjøpe opp 90% av alle Blokker, og for å sikre seg en blokk må man sikre seg 90% av alle eiendommer i Blokken. I dette tilfellet holder det altså å sikre seg 90% av 90% av 90% (=73%) av alle eiendommene for å kunne tvangsinnløse alle eiendommene i en Bydel. Dermed vil det altså være muligheter for svært store strategiske oppkjøp og en total-renovering eller ombygging av en bydel.

En slik ordning medfører også en viss grad av lokaldemokrati, for det er nemlig ikke nødvendig for en storkapitalist å kjøpe opp 90% av eiendommene for å kunne innløse de resterende 10%. 90% av eierne i området kan gå sammen for å tvangsinnløse de resterende 10%, enten for å bli kvitt kjipe naboer eller fordi man vil bygge en barnehage eller lekeplass eller whatever i sitt område.

Legg merke til at dette er en frivillig ordning. Det er ingen tvang om å organisere en eiendom på denne måten, men det finnes et sterkt incentiv for å gjøre det, nemlig at en utbygger kan få bedre pris for en eiendom i et byggefelt dersom han legger inn en slik ordning. Det vil være lettere å få solgt en eiendom der hvor et helt byggefelt kan restruktureres eller ombygges på relativt enkelt vis. Samtidig løser det også problemet med hvordan man skal få bygget nye veier eller totalt restrukturere eksisterende områder uten statlig ekspropriasjon.

 

Posted in jus, politikk, økonomi | Leave a comment

Søndagsåpne butikker

På en del områder er Norge meget globalisert og åpen for impulser utenfra. Politikk derimot ser ikke ut til å være et av disse områdene. I stedet for å være litt undrende og spørre seg selv “hvordan gjøres dette i andre land?” sier man gjerne i Norge at ting som har blitt bevist å fungere i andre land er “kulturelle særegenheter” som ikke vil fungere i Norge fordi vi angivelig er “annerledes.”

søndagJeg skal gi et par eksempler på dette. Norge har svært høye avgifter på alkohol. Tanken er at hvis vi ikke hadde hatt høye avgifter på alkohol ville nordmenn gått ravende fulle hele dagen lang. Hvis man så viser til et annet land, for eksempel Frankrike eller Spania, hvor man ikke har nevneverdige alkoholavgifter er rølping et betydelig mindre problem enn i Norge. Selv om dette har vært kjent lenge avvises dette blankt som argument for lavere avgifter ut fra logikken “å men det er jo i Frankrike, men vi er jo i Norge og vi har jo en heeeeeelt annen kultur.”

Et annet eksempel er narkotikapolitikken. Legalisering og avkriminalisering har blitt prøvd en rekke steder, deriblant i Portugal, men nå også i en del amerikanske stater for Cannabis. Erfaringene fra dette har stort sett vært det samme: kriminaliteten, overdosedødsfall og HIV-smitte blant narkomane faller dramatisk. I tillegg ser man ikke noen dramatisk økning i forbruk. Tvert i mot ser man at forbruket av tunge stoffer faller kraftig blant unge.

Men dette imponerer overhode ikke forbudstilhengerne: “å men det er jo i Portugal, men vi er jo i Norge og vi har jo en heeeeelt annen kultur.” Som om nordmenn tilhører en annen rase enn resten av menneskeheten.

Debatten om søndagsåpne butikker er tilsvarende særnorsk. For nok en gang ville globaliserte mennesker være opptatt av å spørre “hvordan har dette fungert i andre land?” men i Norge har debatten vært så navlebeskuende at det knapt har blitt nevnt, selv av legaliseringstilhengerne.

Derfor skal jeg nå ta for meg et land hvor dette har blitt prøvd. Jeg kunne nevnt flere land, men for enkelhets skyld holder jeg meg til Hong Kong. Hong Kong har ingen særegne åpningsbestemmelser. Du kan ha åpen når som helst på døgnet og på hvilken dag du ønsker. La oss se hvordan argumentene til motstanderne av søndagsåpent:

Argument 1: “hvis det er lov å ha søndagsåpent vil alle butikker ha søndagsåpent.”

I Hong Kong er det både lovlig med søndagsåpne butikker og døgnåpne butikker. Ut fra motstandernes logikk burde da alle butikkene være døgnåpne syv dager i uken. Noen butikker ER åpne 24/7, men ikke alle. Noen dagligvarebutikker åpner klokken 7 om morgenen og stenger kl 22. Selv innenfor en enkelt kjede har ikke alle butikkene de samme åpningstidene. I sentrum er det gjerne døgnåpne butikker mens i områder med mindre befolkning/kundegrunnlag er butikkene ikke åpne hele døgnet.

Ser vi på andre typer forretninger enn dagligvare finner vi samme mønster. Går man ut midt i sentrum i Hong Kong rundt klokken 8 om morgenen på en helt vanlig hverdag vil man se at de aller fleste butikkene er stengte. Det er nokså vanlig for gullsmeder, kjøpesentre og klesbutikker å åpne klokken 10 om morgenen, selv om det er lovlig for dem å ha døgnåpent. Ingen kjøpesentre har døgnåpent.

Eiendomsprisene i Hong Kong er ekstremt høye og befolkningstettheten er så høy at det gir mening å ha lenge åpent og på alle dager. Til tross for dette ser vi altså at de fleste butikker ikke er døgnåpne, selv midt i sentrum. Ut fra erfaringene fra Hong Kong kan vi altså trekke den konklusjonen at noen butikker vil ha søndagsåpent, men ikke alle. Over tid vil åpningstidene nært følge kundegrunnlaget.

Argument 2: “Søndagsåpne butikker vil svekke arbeidsmiljøet for de ansatte.”

Hva så med arbeidsmiljøet? Vel, Hong Kong har betydelig arbeidsinnvandring, særlig fra fastlands-Kina. Mange av disse nyter godt av søndagsåpne og til og med døgnåpne butikker som betyr flere arbeidsplasser. Med andre ord, søndagsåpne butikker trenger ikke å bety dårligere arbeidstider for norske ansatte. Det kan tvert i mot bety bedre muligheter for innvandrere til å skaffe seg jobb. Enkelte vil til og med kalle dette en vinn-vinn-situasjon.

Argument 3: “Søndagsåpent betyr dyrere varer.”

Et annet særnorsk argument er at søndagsåpent betyr dyrere varer. Logikken er at folk ikke vil handle mer, men vil spre handlingen ut over 7 dager i stedet for 6 dager.  Av en eller annen grunn skal dette da gjøre varene dyrere.

Hvis dette virkelig stemmer er svaret “hva så?” Hvis det har en verdi for folk med økt handlefrihet, hvorfor i alle dager skulle de da ikke få lov til å bruke mer penger på dette?

Men sannheten er at det ikke vil bli vesentlig dyrere med søndagsåpent, og her er hvorfor: hvis det er slik at salget i snitt faller med 1/7 i alle butikker betyr det at noen butikker ikke lenger er lønnsomme. Da må de stenge dørene. Salgsvolumet vil da øke tilsvarende i de andre butikkene som allerede tjener penger. I verste fall stenger 1 av 7 butikker og de 6 andre butikkene får da det samme daglige salget som de hadde før de åpnet på søndager.

Men noen butikker trenger ikke å stenge men kan ha færre ansatte på jobb hver dag. I en butikk som har 7 butikkansatte på jobb til en hver tid vil det med søndagsåpent i tillegg kanskje bare være grunnlag for 6 butikkansatte på jobb til en hver tid. Den totale mengden ansatte trenger ikke å bli redusert men noen av dem jobber på søndager i stedet. I dette scenariet øker ikke lønnskostnadene ved å ha søndagsåpent. Butikklokalet er en fast kostnad. Det koster eieren like mye å ha lokalet enten de har stengt eller åpent. Den eneste ekstrakostnaden er strøm og arbeid som ikke er avhengig av salgsvolum (slik som vasking).

Men sett nå at disse to mekanismene (færre folk på jobb per dag og færre butikker) ikke klarer å redusere alle kostnadene. Da vil det likevel være en markedsmekanisme som forhindrer dagligvareprisene å stige. Som vi så i Hong Kong er det noen butikker som spesialiserer seg på IKKE ha søndagsåpent eller døgnåpent, og disse vil da potensielt ha lavere lønnskostnader. Deres forretningsmodell er å ha de laveste prisene. De andre butikkene må da ha tilsvarende lave priser for å ikke miste kunder på hverdagene. Da er det bare to valg for de butikk-kjedene som ønsker å ha søndagsåpent: 1) ha høyere priser bare på søndagene når de andre har stengt, eller mer sannsynlig 2) la de fleste butikkene i kjeden være stengt på søndagene, men ha noen få utvalgte søndagsåpne butikker (slik vi ser i Hong Kong).

Det betyr da at folk som ønsker å handle på søndager kanskje ikke kan stikke innom den lokale Kiwien, men må kjøre noen kilometer ekstra. Hvis kun 1 av 5 butikker har søndagsåpent vil vi da i aller verste fall (forutsatt at de to andre mekanismene nevnt ovenfor ikke fungerer i det hele tatt) få en prisøkning på 1/6 * 1/5 = 1/30 = 3,3%.

Kort sagt, noen butikker vil stenge fordi de ikke er lønnsomme, noen butikker vil fortsette som før og ikke ha søndagsåpent, noen butikker vil ha søndagsåpent men ikke flere ansatte (fordi de bare er spredd over flere dager). I sum er det altså snakk om svært lite ekstra-kostnader ved å ha søndagsåpent, og kanskje dette til og med kan spares inn igjen ved å tilby kronisk arbeidsledige innvandrere å jobbe på søndager (gjerne muslimer som ikke har søndag som en helligdag) og kanskje til og med til en bittelitt lavere lønn. Dermed kuttes kostnadene til NAV, arbeidsledige innvandrere eller ungdom kommer i arbeid og prisene på dagligvarer stiger ikke. Alle vinner.

 

Posted in politikk, økonomi | 6 Comments

Er uorganiserte snyltere og parasitter?

I pilotstreikens hete uttalte den tillitsvalgte fagforeningsmannen Eirik Nilsen at uorganiserte er snyltere og parasitter. Senere, i møte med pressen, modererte han ordbruken men gjentok det essensielle innholdet: “Vi betaler kontingent og jobber for ansattes rettigheter. De uorganiserte flyter på våre forhandlinger.”

labor-union-164548731Dette er nok et eksempel på hvor innflytelsesrik Karl Marx fremdeles er den dag i dag, selv mer enn et århundre etter at hans teorier ble motbevist og forkastet av alle seriøse økonomer.

For at Eirik Nilsens påstand skal være riktig må to ting være riktige: 1) arbeidernes rettigheter vil ikke forbedre seg i et fritt marked på fredelig vis. Kun borgerkrigslignende konflikt med grove trusler og bruk av loven til å bedrive utpressing kan forbedre arbeidernes kår.  2) På underlig vis vil arbeidsgiverne (som angivelig kynisk utnytter arbeidere uten fagforeninger) ikke benytte seg av “smutthullet” og gi de uorganiserte lavere lønn, selv om dette strider mot all økonomisk teori. La oss gå gjennom disse påstandene.

Påstand #1: arbeidernes kår og rettigheter kan ikke forbedres på fredelig vis

Her er det Karl Marx som lever i beste velgående. Karl Marx sitt store “bidrag” til verden var å skape splid og borgerkrig. Han overbeviste en rekke mennesker om at klassetilhørighet av en eller annen magisk grunn var viktigere og mer hellig enn absolutt alle andre sosiale relasjoner. Derfor mente han at to rike mennesker som var villt fremmede for hverandre stilltiende ville rotte seg sammen og konspirere mot deres “felles” fiende, nemlig de som “tilhører arbeiderklassen.” Klassekamp kalte han dette.

Nesten alt venstreorientert tankegods i dag stammer fra denne marxistiske klassetenkningen. Menn rotter seg sammen mot kvinner i patriarkiet (feminisme), hvite rotter seg sammen mot svarte og andre raser (rasisme), storkapitalen rotter seg sammen mot fattige arbeidere (klassisk marxisme). I alle tilfeller er den venstreintellektuelles mål å hisse til konflikt, hisse til borgerkrig. Den eksplisitt uttalte målsetningen til marxisten er å skape splid (“klassekamp”) og konflikt (“væpna revolusjon”) ved å skape konspiratisk misnøye hos en bestemt gruppe mennesker (“arbeidere i alle land, foren eder!”).

Ut fra denne tankegangen hvor kapitalister sitter sammen i Frimurerlosjen og konspirerer om hvordan de skal undertrykke de fattige er en økning i arbeidernes kår på fredelig vis en umulighet. Spillet er rigget! Og den eneste måten å vinne er å knuse brikker, og med våpenmakt skrive om reglene slik at de (angivelig) blir mer rettferdige.

For de fleste i 2015 høres dette litt fjernt ut, men for fagbevegelsen er dette det underliggende verdensbildet som gjør at de tror at trusselen om streik er det eneste som kan heve lønninger. Fagforeningsfolk tror genuint og oppriktig at de har æren for lønnsøkningen de siste 200 årene. De tror helt seriøst at uten dem og deres streiker ville vi fremdeles gått rundt som Oliver Twist på 1840-tallet.

Problemet er bare at det beviselig ikke er sant, og det er enkelt å demonstrere dette både empirisk og teoretisk. La oss begynne med empirien. I USA er de aller fleste mennesker ikke fagorganiserte. I de fleste yrker er lønna bestemt av markedskreftene. I henhold til Marxist-logikken burde da alle amerikanere som ikke var fagorganiserte være lutfattige. Sannheten er at de har hatt like sterk eller sterkere lønnsvekst enn de fagorganiserte.

Dette er ikke bare sant relativt sett. Amerikanske arbeidere er blant de aller mest kjøpesterke i hele verden. Dette er ikke bare et sær-amerikansk fenomen. Du finner samme fenomen over hele verden.

Rent teoretisk er dette også enkelt å forklare. Sannheten er at alle i en markedsøkonomi til en viss grad konkurrerer med hverandre. Arbeidere konkurrerer med andre arbeidere, kapitalister konkurrerer med andre kapitalister. I et slikt samfunn hvor alle konkurrerer mot alle oppfører markedskreftene seg litt som gravitasjonen: den trekker prisene på alt nedover. Det betyr likevel ikke at alle priser går ned. Se på et hav: der er det topper og bølgedaler. Der vil gravitasjonen bidra til å jevne ut forskjellene mellom bølgetoppene og bølgedalene. Slik er det også i det frie markedet: konkurransen er ikke et kappløp mot bunnen men mot midten. De som er på bunnen trekkes oppover, mens de som er på toppen trekkes nedover.

Derfor koster ikke en mobiltelefon 200.000 kroner. Det er for mange selskaper som kan lage en mobiltelefon til at noen klarer å selge dem til slike høye priser. Konkurransen mellom selskapene (altså mellom kapitalistene) er beinhard og det bringer prisene på varer nedover, noe som gjør arbeideren rikere.

Men det er jo nettopp denne konkurransen mellom kapitalister Karl Marx og fagbevegelsen egentlig benekter eksisterer. Marx mente at kapitalister konspirerer og samarbeider om å holde arbeiderne nede. Den beinharde konkurransen vi ser mellom bedrifter på alle felt er et daglig bevis på at Karl Marx tar feil. Det finnes ingen kapitalistiske konspirasjon mot arbeidere. Konkurransen både rammer og tjener arbeiderne akkurat like mye som den rammer og tjener kapitalistene. I snitt tjener alle på det i lengden.

Påstand #2: kapitalister er “snille” mot uorganiserte

Det finnes en svært enkel og logisk forklaring på at lønningene til de uorganiserte stiger like mye som for de organiserte, nemlig at fagforeningene egentlig ikke påvirker lønningene, at de oppnår noenlunde det samme som det frie markedet klarer helt på egenhånd. Egentlig er de uorganiserte altså et daglig bevis på at fagforeninger er unødvendige.

Men i stedet for å konkludere med dette klarer fagforeninger å få det til at kapitalister er SNILLE med de uorganiserte fordi de ikke orker å bruke noe ekstra tid og energi på å ha et eget lønnsoppgjør med dem. Ja, særlig. For kapitalister er jo overhode ikke interessert i å tjene mest mulig penger!

Så på den ene siden hevder altså fagforeningene at kapitalister konspirerer om å holde “arbeiderklassen” nede. Samtidig er de for late til å kynisk utnytte de som ikke er fagorganiserte!

Jeg tror ikke fagforeningsfolk er spesielt dumme. De følger et bestemt narrativ fortalt første gang av Karl Marx, uten egentlig å tenke over om historien stemmer med virkeligheten. Men for å si det på godt gammeldags arbeiderspråk: det er lov til å trekke huet ut av ræva og se seg litt rundt. Gjør man det finner man et hav av beviser på at Karl Marx tok feil, og at teoriene som fagforeningene papegøyer bør skrotes for godt.

Man trenger ikke å være fagøkonom, historiker eller filosof for å se at historien til Marx ikke henger på greip, for bevisene for at han tar feil er så enorme og så massive at hvem som helst kan se det. Det at de uorganiserte tjener like godt som de fagorganiserte er ikke et tegn på at de er snyltere, men på at fagforeningene og deres streiker er unødvendige.

Posted in politikk, økonomi | 28 Comments

Taperne i flystreiken

Pilotstreiken i Norwegian er nå over og vi står igjen med noen vinnere og noen tapere. Hovedsaklig tapere.

De åpenbare taperne i streiken var passasjerene og Norwegian-eierne. 200.000 passasjerer fikk ødelagt reisene sine og på sikt medfører også streiken høyere billettpriser som alle passasjerer taper på i lengden. Dernest tapte også åpenbart selskapet Norwegian og dets eiere flere hundre millioner i form av tapte fremtidige kunder, og tapte inntekter samtidig som de må betjene lån for å betale for fly.

Det er viktig å forstå at pilotene ikke først og fremst streiket mot Bjørn Kjos, men mot spanske og andre utenlandske piloter som tjener mindre enn de norske pilotene. Streiken var altså ikke først og fremst en konflikt mellom fattige arbeidere og en styrtrik kapitalist, men mellom styrtrike norske arbeidere og mindre velstående utenlandske arbeidere.

NorwegianAirShuttletaxiingatRygge-largeSelv hevdet pilotene hardnakket at konflikten ikke dreide seg om lønn, men om “jobbsikkerhet.” Dette er bare en pen måte å si monopol på. Norske piloter ønsket seg et norsk monopol i Norge. Norge for nordmenn. De ønsket å “sikre” arbeidsplassene sine mot konkurranse fra utlendinger.

Pilotene streiket konkret for TO saker i denne konflikten, hvorav den ene hørtes veldig merkelig og sær ut for folk flest, nemlig at pilotene ikke ønsket å være ansatt i datterselskapet NAN men i morselskapet NAS. Hva i huleste er poenget med dette? Selv sa de at dette ville sikre arbeidsplassene deres bedre. Men hvordan? Svaret er at per i dag kan de bare true med å streike NAN til konkurs, noe som koster Norwegian relativt lite og som gir han et redskap for å sparke alle pilotene i tilfelle streik. (Hvis NAN slås konkurs mister alle pilotene jobben og NAS fortsetter å operere som før)

Hvis pilotene derimot er ansatt under morselskapet NAS kan de true med å ødelegge HELE livsverket til Bjørn Kjos, og dermed kan de drive pengeutpressing i mye større grad. Streiken handlet altså først og fremst om å få Bjørn Kjos til å gi pilotene større makt til å drive pengeutpressing i fremtiden.

Det andre målet deres (“jobbsikkerhet”) var en del av metoden på å sikre seg makt over Norwegian. De ville få monopol på pilotjobbene i Norge slik at Norwegian ikke kunne erstatte den norske pilotmafiaen med utenlandske piloter.

Til stor kostnad for passasjerene og Norwegian lyktes pilotene delvis med dette målet. Pilotene er nå sikret mot konkurranse fra utlendinger i tre år. Det betyr at en av de tapende partene i denne konflikten er spanske og latviske piloter som drømmer om å jobbe i Norge til en litt lavere lønn enn norske piloter.

Paradoksalt nok er også de norske pilotene blant taperne i konflikten. Pilotene har ikke brukt fredelige forhandlingsmetoder. De har ikke oppført seg slik konkurrenter og samarbeidspartnere i markedet normalt oppfører seg, men har i stedet tydd til mafiametoder, pengeutpressing, trusler og sabotasje. Ikke ulikt mafiaen i Italia, dog litt mindre brutal og i litt mer ordnede former. Hva har konsekvensen av all mafiavirksomheten vært på den italienske økonomien? Italia ligger med brukket rygg og er nesten konkurs. Italia har blitt fattig.

Poenget er at mafiametoder (bruk av voldsmakt i stedet for fredelige metoder) er svært ødeleggende for alle i lengden. Det er en form for borgerkrig. Alle normale nordmenn skjønner at pilotstreiken har vært ekstremt dyr for alle parter. Var det virkelig ingen andre måter å gjøre dette på som ikke kostet så vanvittig mye?

Svaret er selvfølgelig at i det fredelige markedet (der hvor mafialignende fagforeningsmetoder ikke tolereres) er langt mer effektivt og kostnadsbesparende i å løse konflikter. Men ville ikke pilotene uten streik ha vært nødt til å på sikt gå kraftig ned i lønn og dermed tapt på det? Hva med det norske kostnadsnivået? Det er jo urettferdig at spanjoler kan tjene penger i Norge men leve billig i Spania.

Vel, dette kan på kort sikt delvis være sant, men heldigvis finnes det en måte norske piloter kan bruke det frie markedet til å forsvare seg mot dette på: dersom man åpner opp for arbeidsinnvandring av billig arbeidskraft til Norge vil det også bli billigere å bo her. Dermed kan pilotene øke kjøpekraften sin ved å gjøre det stikk motsatte av det de gjør i dag: ved å støtte konkurranse fra utenlandske arbeidere på andre områder gjør de seg selv rikere og bedre rustet til å takle konkurransen fra spanske piloter.

Satt på spissen: hvis Norge som helhet fikk samme kostnadsnivå som Spania ville hele fordelen til spanske piloter forsvunnet. De norske pilotene ville da trolig blitt foretrukket fremfor de spanske (siden de snakker norsk) og samtidig ville pilotene ikke gått ned i REAL-lønn. Da ville de fått både økt jobbsikkerhet og bedre lønninger. Men dette forutsetter altså at pilotene forlater den marxistiske konflikttankegangen til fordel for fredelig samarbeid.

Posted in politikk, økonomi | 13 Comments

Norwegian vs Karl Marx

For mange fremstår pilotstreiken i Norwegian som totalt absurd. Her har vi altså en gruppe mennesker som tilhører de 2.8% rikeste menneskene på planeten og som tjener 28,3 ganger mer enn verdensgjennomsnittet*.  I tillegg jobber de bare 17 dager i måneden i snitt. Til sammenligning jobber de fleste mennesker i uland 10 timer til dagen, 25 dager i måneden. Det vi snakker om er altså en av de aller mest bortskjemte og privilegerte småkongene i verdenshistorien. Forskjellen i inntekt mellom en pilot og en gjennomsnittlig fattig person i et uland tilsvarer omtrent forskjellen mellom fattige franske bønder på 1700-tallet og styrtrik fransk adel.

En skulle tro at disse ville vært de mest takknemlige og overlykkelige menneskene som har satt sine bein på denne jord og gått i en konstant gledesrus over å være så privilegerte.

Men nei.

kjosDisse styrtrike adelsfolkene er SUPER-misfornøyde, fordi det finnes noen som er enda mer styrtrike enn dem selv. Det er grovt urettferdig, synes de, at de ikke er helt på lønnstoppen, at de ikke er like rike som Bjørn Kjos. De føler seg kynisk utnyttet fordi de bare for kongelønninger og ikke keiserlønninger.

Men samtidig har nøyaktig de samme adelsfolkene ingen som helst kvaler med å utnytte mennesker i Asia i dyp fattigdom til å produsere klær og datamaskiner for dem for lommerusk. Skulle derimot en av disse fattige asiatene konkurrere om jobb hos Norwegian til hertuglønn (som er bittelitt lavere enn kongelønn) er det derimot helt grufullt og kynisk og så ille at de er nødt til å rotte seg sammen for å ramme uskyldige skandinaviske flykunder med streik. Men denne bortskjemte lønnsadelen har altså frekkhetens nådegave til å helt seriøst påstå at de selv er den parten som lider urett!

Det som angivelig skal rettferdiggjøre denne uempatiske bølleatferden er at de er arbeidere, og i følge Karl Marx har jo arbeidere det helt fryktelig og blir kynisk utnyttet av styrtrike mennesker til å produsere ting for dem for luselønn. Denne angivelige uretten skal rettferdiggjøre at de undertrykte arbeiderne rotter seg sammen i såkalte fagforeninger og samarbeider om å presse de fæle kapitalistene til å gi en mer rettferdig lønn. Arbeidere som ikke vil rotte seg sammen og streike kalles streikebrytere — forrædere mot den gode sak.

Men la oss et lite øyeblikk kalle fagforening ved sitt rette navn: en korporasjon. Ja du hørte riktig, fagforeninger er storkapital som jobber aktivt for å sikre profitt til sine eiere (medlemmene). Hvis du synes dette er merkelig eller urimelig så bare spør deg selv hvor mange bedrifter i Norge er like store som fagforeningene. Det er ikke mange.

Så la oss da spørre oss selv hvordan nøyaktig de samme streikende pilotene hadde reagert dersom et stort norsk børsnotert selskap hadde oppført seg på nøyaktig samme måte som de selv gjør. Sett nå at Statoil vil betale mindre for underleverandørene sine, hvis de nekter rotter Statoil seg sammen med Shell og de andre oljeselskapene om å boikotte underleverandørene. Oljeselskaper som ikke vil delta i streiken blir kalt streikebrytere.

Kan noen forestille seg hvordan pilotene (og resten av Norges befolkning) hadde reagert dersom Statoil og de andre oljeselskapene hadde oppført seg slik? Å si at det hadde blitt ramaskrik er en enorm underdrivelse. Folk hadde blitt så rasende at de hadde blitt blå i trynet, og umiddelbart gått i demonstrasjonstog i gatene illsinte over at slik atferd kan bli tolerert.

Men når altså piloter gjør nøyaktig det samme — under dekke av at de er undertrykte arbeidere — da er det helt greit.

Det konfliktbaserte samfunn

Kjernen i denne merksnodige dobbeltstandarden er Karl Marx sin tese om at grupper i samfunnet er fundamentalt i konflikt med hverandre. Han manet til klassekamp, hvilket betyr en slags kronisk borgerkrig mellom arbeidere og kapitaleiere.

Karl Marx lyktes forbløffende godt i å hisse betydelige deler av befolkningen til konflikt. Marxismen er ansvarlig for mer enn hundre millioner døde mennesker og utallige kriger og ødelagte land. Hvor enn Marxismen har fått innflytelse har ødeleggelse og i ytterste konsekvens krig og død vært resultatet.

Og Karl Marx sin lære om kronisk konflikt og krig lever i beste velgående i dag i fagforeningene. De lever i villfarelsen om at konflikt er en absolutt nødvendighet for å sikre at arbeidere tar del i velstandsøkningen i samfunnet. Til tross for tonnevis av bevis på det motsatte tror de virkelig at folk hadde vært lutfattige i Norge uten en kronisk overhengende trussel om streik. Konfliktsamfunnet har blitt en religion for dem. Det er umulig for dem å se på arbeidsgiveren slik arbeidsgiverne ser på sine handelspartnere, nemlig nettopp som partnere og ikke fiender som skal bekjempes.

Dette er sant for alle fagforeningene (med unntak av Krifa) og derfor oppfører de seg som mafia, med en atferd som for alle utenforstående fremstår som totalt urimelig og krapylsk. Tenk deg om pilotene hadde oppført seg mot ektefellene sine slik de oppfører seg mot Norwegian. De fleste hadde beskrevet dem som et mareritt fra helvete, med den deprimerende plott-tvisten at ektefellen ikke kan skille seg fra dem.

 

*) Antakelse: husholdning bestående av 2 voksne, hvorav en er hjemmeværende voksen + 2 barn. Er piloten singel og bor alene tilhører hun de 0,1% rikeste på planeten.
Posted in filosofi, økonomi | 7 Comments

Kvantemekanikk og fri vilje

Jeg har akkurat lest romanen “Anathem” av Neal Stephenson. Den klassifiseres som Science Fiction, men burde kanskje heller blitt kategorisert som Philosophy Fiction, fordi den er tettpakket med alskens filosofi. Filosofi-entusiaster vil kunne kose seg mye med denne velskrevne romanen, selv om man selvfølgelig ikke trenger å være enig med alt som skrives i den.

Inspirert av denne romanen skal jeg beskrive en tolkning av kvantemekanikken som både inkluderer bevissthet og som samtidig forklarer fri vilje. Jeg skynder meg å legge til at dette bare er spekulasjon, men en nokså logisk konsistent form for spekulasjon, og jeg tror også at hvis man noensinne klarer å finne en fysisk teori for bevissthet som er i samsvar med kvantemekanikken er det meget mulig at den vil være noenlunde opp i denne gata.

Multiverstolkningen av kvantemekanikk

Det finnes mange måter å tolke kvantemekanikkens ligninger på, og en av dem er den såkalte multiversteorien. Den sier at sannsynlighets-“skyen” av mange mulige fremtidige tilstander av en partikkel faktisk eksisterer i separate universer. (Eller rettere sagt i separate kosmoser. Multikosmos er et bedre begrep en multivers, men jeg holder meg til konvensjonen i denne artikkelen.)

Denne tolkningen har én og kun én virkelig attraktiv egenskap. Den er den eneste av standardtolkningene som involverer årsak/virkning, samt et klassisk Newtoniansk univers. Det vil si, selv om multiverset som helhet består av en sky av mange mulige universer, er hvert enkelt univers klassisk newtoniansk.

Men det er en virkelig gapende mangel ved standardtolkningen: hvilken mekanisme ligger bak hvilke univers som blir valgt i en bestemt tidslinje?

Multiversets struktur

For å svare på dette er det nødvendig å ta en liten omvei via multidimensjonal visualisering. Mange har sikkert hørt om 4-dimensjonal eller 11-dimensjonal geometri. I moderne (dvs. spekulativ) fysikk snakker man om flere dimensjoner enn våre vanlige 3 som en helt selvfølgelig og hverdagslig ting. For det meste er dette svevende abstraksjoner uten forankring i virkeligheten, men det finnes en av disse tolkningene som kan være meget relevant.

Dette er en form for flerdimensjonalitet der hvor man innfører et slags hierarki, eller klasseskille om du vil, mellom dimensjonene. Noen av dimensjonene er høyt oppe i hierarkiet og kalles “ytre” dimensjoner. De har utstrekning. Det tredimensjonale rommet er et eksempel på tre slike ytre dimensjoner. Forestill deg nå at i hvert eneste punkt i 3D-rommet er det “krøllet” sammen noen andre dimensjoner. Disse kan vi si er “indre” dimensjoner og har “innstrekning” om du vil.

Hvis dette er vanskelig å forestille deg så kan du se for deg at i hvert punkt i rommet er det en dør, og hvis man går inn i den døren kommer man til et annet univers. Dette mikro-universet finnes ikke globalt over hele universet, bare lokalt sammenkrøllet akkurat i et lite punkt i 3D-rommet.

Høres sprøtt ut? Joda, men nå skal jeg introdusere en annen modell som ikke høres sprø ut i det hele tatt men som minner mye om det jeg nettopp beskrev:

Bevisstheter i samfunnet

Nå er vi tilbake til den vanlige virkeligheten. Gjerne i Norge. Når du går rundt på gaten i Trondheim vil du se en hel haug med mennesker som alle lever i den samme felles ytre virkeligheten. Men inne i hvert av menneskene som vandrer rundt på gaten finnes det også en indre virkelighet — bevisstheten. Dette indre universet kan være vel så komplekst og rikt som det ytre rommet. Folk har sine drømmer og forestillinger om hvordan verden er og hvordan de drømmer om at den skal være, og legger planer ut fra disse indre verdener.

Men selv om bevisstheten i aller høyeste grad er virkelig for den som opplever bevisstheten er likevel de indre verdenene forskjellig fra den ytre felles virkeligheten. Bevissthetsverden eksisterer kun lokalt inne i sinnet til et bevisst vesen. Disse verdenene kan være i total konflikt med hverandre. Folk kan ha forskjellige drømmer og mål, men det gjør ingenting fordi de ikke eksisterer globalt, kun lokalt i hvert enkelt sinn.

En kjøpmann drømmer for eksempel om å kunne selge egg til 1000 kroner kiloet, mens kundene tilsvarende drømmer om å få eggene helt gratis. Denne konflikten mellom de indre forestillingene løses gjennom kommunikasjon og kompromiss i den felles ytre virkelighet. Ved å inngå en handel oppstår en situasjon der hvor den indre verden i to forskjellige bevisstheter kommer i samsvar med hverandre. De blir på en måte sammenvevet (eller “entangled” som det heter på engelsk).

Multivers + bevissthet

friviljeDe fleste som hører om multiversteorien forestiller seg at man har mange parallelle globale universer og så foregår det en global prosess hvor et helt univers kaster terninger og velger blant uendelig mange alternative men veldig like universer hvilket som skal bli den neste nåtiden. Dette gjør multiversteorien veldig fantastisk og lite realistisk.

La oss derimot si at alle partikler i universet representerer en form for “portal” til et indre rom (la oss kalle denne portalen for bevissthet), og at inne i dette indre rommet eksisterer mange mikrouniverser med ørsmå variasjoner seg i mellom. Nå har vi et slags multiunivers som virker nesten trivielt fordi det minner veldig mye om den situasjonen vi mennesker lever i til daglig. Hver og en av oss er bevisste og har privat/lokal aksess til vårt indre tankeunivers og inne i dette universet presenteres vi med mange alternative fremtider hvor vi kontinuerlig velger en av dem.

Vel, hva med om det er nettopp slik hele universet fungerer, inkludert alle partikler? Det løser straks et par ekle problemer med multiversteorien. For det første svarer det på hvorfor det er så mange alternative universer: hver enkelt partikkel genererer de alternative universene (tilsvarer sannsynlighetsligningen for hver enkel partikkel) lokalt i sitt indre univers og forkaster de andre alternativene når den har foretatt et valg.

Du har sikkert hørt om begrepet “virtuelle” partikler, partikler som “egentlig” ikke eksisterer annet enn som et potensial men som enten begynner å eksistere eller slutter å eksistere når “kvantebølgefunksjonen kollapser.” Vel, i denne bevissthetsmultiverstolkningen genereres disse “virtuelle” partiklene som alternativer for bevisstheten å velge mellom. Når bevisstheten foretar et definitivt valg (som er en ekte kausalprosess) forsvinner de virtuelle alternativene.

Ut fra denne tolkningen koster det bevisstheten en eller annen form for ressurs å skape alternative universer, og det er derfor behov for å økonomisere ved å forkaste ubrukte virtuelle universer. Kanskje kan vi se for oss en form for internt bufferminne som bare har plass til et visst antall virtuelle universer, og som må kontinuerlig forkaste de aller fleste av dem for å skape plass til nye alternativer. Dette er selvfølgelig ren spekulasjon og er kun ment å illustrere at fleruniversteorien kan vise seg å være svært Newtoniansk og lett forståelig “under panseret.”

Et felles univers

Men hvis valg av universer er en lokal prosess som foregår i hver partikkel, hvordan kan vi da leve i et felles globalt univers? Hvordan løses konfliktene mellom de forskjellige lokale valgene som de forskjellige partiklene gjør? Vi har vært innom dette tidligere: på samme måten som vi mennesker løser konflikter, nemlig gjennom frivillig enighet om felles løsninger. En kjøpmann og en kunde ønsker gjerne å velge veldig forskjellige priser, men skal en globalt observerbar handel skje i den ytre virkeligheten må de to partene gjennom kompromiss komme frem til en enighet om pris. Vi kan se for oss at det er nettopp slik et globalt felles fysisk univers også skjer.

To partikler som ser på hverandre vil før de foreta et valg gjerne bare se den andre som en slags form for tåkesky av mulige alternative tilstander. I kvantemekanikken sier man at disse to partiklene ikke er blitt sammenvevet ennå. MEN de to partiklene kan få den ufokuserte tåkedåtten av alternativer til å bli sylskarp ved å velge ETT av alternativene. Det samme kan den andre partikkelen gjøre, og når begge gjør dette sier vi i kvantemekanikken at partiklene har blitt sammenvevet (“entangled”). Nå lever de i et felles univers, på samme måte som kjøpmannen og kunden fikk til en felles handel når de valgte å bli enige om pris. Sammenveving mellom partikler kan være nettopp et slikt valg om å bli enige.

Dermed blir det globale universet for sluttproduktet av det frie markedet i forhandlingene mellom partiklene. I denne forhandlingsprosessen må de aller fleste alternative universer forkastes til fordel for fellesløsninger — vårt felles univers.

Konklusjon

I det øyeblikket man forkaster en global/ovenfra/kollektiv fortolkning av multiverset til fordel for en lokal/nedenfra/distribuert fortolkning blir det straks både enklere og mer logisk. Og ikke minst: man trenger ikke lenger å ty til magiske statistiske hendelser som skjer uten årsak og virkning.

Fri vilje i denne tolkningen er ikke en prosess som skjer i det globale universet, men er utvelgelsesprosessen som skjer lokalt i hver enkelt partikkel. Dette tar det meste av mystikken ut fra både kvantemekanikk, bevissthet og fri vilje.

Dette må dog nødvendigvis bety at hver enkelt partikkel i universet har en eller annen form for proto-bevissthet. Den må ikke nødvendigvis være særlig avansert, og hver enkelt partikkel kan i seg selv ikke generere særlig mange alternative universer. For en enkelt partikkel er dette beskrevet av kvantemekanikkens ligninger. Vi kan se for oss hvordan organismer organiserer materie på en slik måte at de via evolusjon skaper en stadig mer avansert maskinvare (nervesystemer) for å generere stadig mer kompliserte alternative universer å velge mellom. Disse mange mikrobevissthetene er så sammenvevd (“entangled”) i et stort nettverk av en felles virkelighetsforståelse at de genererer det vi opplever som en enhetlig bevissthet i vårt indre. Nevronene våre blir litt som flokken i Life of Brian som i kor sier “yes, we are all individuals.”

Jeg skynder meg å presisere at alt dette bare er ren spekulasjon, en hypotese. Det finnes i dag ikke et fnugg av eksperimentell dokumentasjon for at denne tolkningen av kvantemekanikken og fri vilje er riktig. Derimot kan jeg se for meg at man i fremtiden kan lage eksperimenter der hvor man tester ut og bekrefter hypotesen. Poenget mitt i denne artikkelen er å vise at determinismen og benektelsen av den frie viljen er heller barnslig fordi den absolutt overhode ikke har noen verdens form for støtte i fysikken slik vi kjenner den. Fri vilje derimot er fullstendig kompatibel med kvantemekanikken, og er slik jeg kan se det også den eneste måten å få moderne fysikk til å høres noe annet enn sinnsykt ut.

Posted in filosofi, fysikk | 108 Comments

Heksejakten på klimaskeptikere

I disse dager opplever vi noe meget merkelig, nemlig en regelrett heksejakt på forskere som har uttrykket seg skeptisk til den rådende teorien om global oppvarming. I Norge har blant annet Dagens Næringsliv forsøkt å diskreditere solforskeren Willie Soon, ved å omtale han som “klimafornekter” og å “avsløre” at han har mottatt pengestøtte fra oljeselskaper. Det Dagens Næringsliv ikke nevner er at denne “avsløringen” kommer fra den ultraradikale ekstremistorganisasjonen Greenpeace.

Men la gå, la oss for et lite øyeblikk anta at alle anklagene mot denne “klimafornekteren” er korrekt. Var det ikke slik at klimadebatten var over for mange år siden? Og at det å tro noe annet er som å tro på en “flat jord”? Er ikke debatten vunnet? Død og begravet? Er det ikke sant, som DN skriver, at “klimafornektere” er en utdøende rase, en kult for de spesielt interesserte og uten noen som helst form for allmenn interesse?

Hvis alt dette er riktig, og det virkelig er sant at Willie Soon er like mye på blåbærtur som de som tror at jorden er flat, hva i alle dager er da poenget med å bruke så utrolig mye tid og krefter på å diskreditere han og de andre “fornekterne”? Når var sist gang du leste en artikkel i avisen med overskriften “Evolusjons-fornekter fikk betalt millioner av kroner av sekt for å skrive rapport”?

Du har selvfølgelig aldri sett en sånn artikkel for noe sånt ville vært direkte absurd. Kreasjonister og Flat Jord-tilhengere er så grundig diskrediterte at ingen tar dem seriøst lenger. Hvis noen betaler dem millioner av kroner for å skrive rapporter, så god tur. La dem gjøre det. Ingen bryr seg.

Derfor skurrer det noe voldsomt når klimahysterikere på den ene siden hardnakket hevder at “debatten er over” samtidig som de i praksis oppfører seg som om de er livredde for å tape debatten. For det kan ikke være noen andre grunner til å ty til personangrep enn at man mangler rasjonelle argumenter.

Så hva er den egentlige grunnen til denne plutselige heksejakten mer enn 10 år etter at debatten ble erklært som over? Svaret er veldig enkelt: de såkalte “klimafornekterne” er i ferd med å vinne den vitenskaplige debatten. Antallet forskere som er skeptisk til katastrofal menneskeskapte klimaendringer er økende, stikk i strid med påstanden til DN.

En av disse nye klimaskeptikerne (som nå i likhet med Willie Soon er “under etterforskning”) er den anerkjente klimaforskeren Judith Curry. I 2002, omtrent på den tiden debatten ble erklært som over, var hun en mainstream klimaforsker som aksepterte klimapanelets konklusjoner. Men siden den gang har hun gått fra å være sikker i sin sak om at debatten var over, til å bli usikker, til nå å bli sikker på at klimapanelet tar feil.

Og hvis du lurer på hvorfor klimaskeptikerne er i ferd med å vinne debatten ser du svaret i denne grafen:

clip_image002_thumb7

Gapet mellom virkeligheten og klimamodellene blir bare større og større for hvert år som går. Dette kan bare pågå i noen ytterst få år til før den unektelige konklusjonen er nødt å være at klimamodellene tar feil. De viser for mye oppvarming.

Eller sagt på en annen måte: om noen ytterst få år vil den vitenskaplige konsensusen være den samme som det klimaskeptikerne har hevdet i alle år. Klimasensitiviteten til CO2 er for høy, og alle spådommer om klimakatastrofe må forkastes.

Og det er ikke bare klimaforskerne som begynner å bli klar over dette problemet. Er det noen som husker da klimahysteriet stod på som verst og en oppildnet Bjørn Dæhlie på TV ytret stor bekymring for at vi i fremtiden kanskje kom til å få snøfrie vintre og at all vintersport vil forsvinne? Vel, la oss si det sånn: ingen normale mennesker tror dette lenger. Du trenger bare å ta en titt på følgende satellittbilde fra USA i år for å forstå at global oppvarming kanskje ikke er så stort problem likevel.

unitedstates.a2015050.1620.1km

Bildet er tatt fra en NASA-artikkel med tittelen “NASA Snaps Picture of Eastern U.S. in a Record-Breaking ‘Freezer’.” Det har vært så rekordkaldt og så ufyselige mengder med snø i USA at det er vanskelig selv for temmelig hardbarka klimahysterikere å benekte at det er noe rart med været som ikke helt stemmer med narrativet om katastrofal menneskeskapt global oppvarming.

Det er dette faktum, at været nekter å samarbeide med hysterikerne, som er grobunn for skepsisen og som også gjør at radikale miljøekstremister — i godt samarbeid med tanketomme lakeier i pressen — tyr til personangrep for å forsøke å hakke ned motstand mot deres dystopiske spådommer.

 

 

 

Posted in fysikk, miljø, politikk, religion | 63 Comments

Myten om høye kostnader

I dag skal jeg knuse en myte som har irritert meg grenseløst veldig lenge, nemlig myten om at vi har så høyt kostnadsnivå i Norge på grunn av de høye lønningene. Dette mantraet gjentas ukritisk av alle uansett hvor de befinner seg på den politiske aksen. Så la meg si det så tydelig som overhode mulig: kostnadsnivå har ingen verdens ting med lønnsnivå å gjøre.

La meg forsøke å illustrere dette. Sett nå at en snekker i Kambodsja tjener 1 krone timen (ikke helt urealistisk faktisk). Han trenger å klippe håret hos en frisør som også tjener 1 krone timen. Å klippe håret koster 1 krone. Snekkeren må altså jobbe 1 time for å betale for en hårklipp. Spoler vi frem til 2030, og lønnsnivået er nå 100-doblet. En snekker tjener nå 100 kroner timen og det gjør også en frisør. Nå koster en frisørtime 100 kroner, og fremdeles må snekkeren jobbe 1 time for en hårklipp. Med andre ord, til tross for en hundredobling i lønnsnivå opplever snekkeren ikke at det har blitt dyrere å klippe håret. Lønnsnivå og kostnadsnivå har ingenting med hverandre å gjøre.

Den egentlige årsaken

Men i Norge har vitterlig kostnadsnivået steget. Folk opplever at ting ER blitt dyrere. Det å klippe håret eller pusse opp badet føles ut som om det koster mer enn det gjorde for 100 år siden. Årsaken til dette er ikke at lønningene har steget kraftig, fordi dette påvirker i seg selv ikke kostnadsnivået, men at skattene har steget kraftig. I tillegg har antall reguleringer også eksplodert. Det blir dyrt å bygge bad når alle MÅ legge inn handicaptoalett som skal stå til pynt.

Kostnad og produktivitet

Prices-going-up-graphicDet er ingen naturlov som sier at skatter og reguleringer på død og liv må føre til et høyere kostnadsnivå, det er bare veldig sannsynlig, og grunnen til dette er at den underleggende faktoren som bestemmer kostnadsnivået er produktivitet. Det er egentlig fryktelig logisk: for 200 år siden var mat veldig, veldig dyrt. En måtte jobbe kanskje 8-10 timer til dagen bare for å få råd til mat, og det var fordi jordbruket var så ineffektivt. Så kom den industrielle revolusjon og etter hvert som maskiner og nye jordbruksmetoder ble tatt i bruk økte produktiviteten i jordbruket dramatisk, noe som førte til at prisene falt tilsvarende kraftig. I dag er mat billig i Vesten. Vi trenger bare å jobbe en halvtime til dagen for å betale for mat.

Produktivitet – effektiv utnyttelse av ressurser – bestemmer hvor dyrt ting er, altså hvor lenge vi må jobbe for å betale for dem. Ok, fikk du med deg det? Produktivitet = kostnadsnivå. Tenk nå på staten. Statlig sentralstyrt planøkonomi. Byråkrater, politikere, komitéer. Er produktivitet og effektivitet ting du assosierer med staten? Staten er i all hovedsak ensbetydende med anti-effektivitet, et sort svart hull hvor en uendelig mengde ressurser går inn i for å bli sløst bort på alt mulig slags politisk korrekt tull. En byråkrat er en person som har som yrke ene og alene å sabotere folks liv. En regulering er jo ikke noe annet enn et hinder, noe som gjør det vanskeligere å få gjennomført ting. Reguleringer fører altså til lav produktivitet.

Skatter har også en fæl tendens til å medføre lav produktivitet fordi selv om skattene blir brukt på noe som folk vil ha (skole, helse, veier osv.) endrer ikke dette på det faktum at staten gjør en elendig jobb sammenlignet med private alternativer på nesten alle områder. Økte skatter medfører nesten uunngåelig til mer sløsing. Når du kjøper en bil må du også betale for bilen til en offentlig ansatt og til en NAVer. Da er det ikke rart at kostnadsnivået stiger.

Jeg har i denne artikkelen forklart hvordan 70% skatt fører til at du må jobbe 10 timer for å betale for en times arbeid. En som maler huset ditt jobber 4 uker, men du ender opp med å måtte arbeide et helt år for å betale for disse 4 ukene.

I følge en uttalelse i media kan det se ut som om jeg har underestimert hvor høy skatten egentlig er. Utredningssjef Dag Refling i Huseiernes Landsforbund har uttalt at for hver 100-lapp du betaler til et firma sitter firmaet etter skatter og utgifter ved reguleringer igjen med kun 20 kroner. Den reelle skattesatsen er dermed altså 80%. Det forklarer hvorfor det krever et årsverk å bygge et hus men en hel livstid å betale det ned.

Hvordan få ned kostnadsnivået

Det er i grunnen den enkleste sak i verden å få ned kostnadsnivået dramatisk. I følge finansdepartementets beregninger fører skatt til et effektivitetstap på 20%. Hvert eneste år lager altså norske politikere og byråkrater et gigantisk sankthansbål hvor de svir av 200 milliarder kroner som ofres på ineffektivitetens alter. Det er ganske mye penger, det. Det utføres rundt omkring 1,6 millioner årsverk per år i Norge. Det betyr at hver eneste fulltidsarbeider kunne tjent 125.000 kroner ekstra i snitt.

Og dette er altså bare selve skattetapet. I tillegg kommer reguleringstapet, og dette er trolig mye større. Reguleringer fører til at boliger blir 5 ganger dyrere enn de hadde trengt å være. Det betyr at en bolig som i dag koster 2.5 millioner kroner egentlig ville ha kostet 500.000 kroner dersom det ikke hadde vært noe skatt eller reguleringer på bolig og eiendom. En gjennomsnittlig familie taper altså ca 2 millioner kroner på boligpolitikken.

For å sette det litt på spissen: ved å fjerne all skatt og alle reguleringer ville en gjennomsnittlig familie med to foreldre i fullt arbeid samlet tjent 250.000 kroner ekstra i året, bare på økt effektivitet. Dermed kunne de sammen betalt en gjennomsnittsbolig på bare 2 år. I dag bruker samme familie i snitt 20-30 år på å betale ned boligen.

Etter at boligen er nedbetalt har denne familien 250.000 kroner i året ekstra å rutte med. Det betyr ca 20.000 kroner per måned til for eksempel å betale for helseforsikring, skole, barnehage osv. Og husk: uten skatt og reguleringer blir alle disse tingene vanvittig mye billigere enn de er i dag.

Velferdsstat = høyt kostnadsnivå

Veldig kort oppsummert er det høye kostnadsnivået i Norge direkte forårsaket av velferdsstaten. Det betyr at når folk klager på at alt er så dyrt i Norge er det egentlig velferdsstaten de klager på, fordi denne er en kreftsvulst som spiser opp alle ressurser den kommer over og ødelegger all effektivitet på sin vei.

Det er viktig å forstå at man ikke kan både få en stor velferdsstat og samtidig et lavt kostnadsnivå. Du må velge enten det ene eller det andre, men ikke begge. Tilhengerne av velferdsstat bør bli gjort oppmerksom over hva de faktisk ofrer av goder og velstand i samfunnet ved å støtte opp om velferdsstaten. Alle i Norge hadde vært vesentlig rikere dersom vi ikke hadde hatt en velferdsstat, inkludert de såkalt fattige. (Jeg sier «såkalt» fordi en fattig i Norge regnes som vulgært rik i de fleste u-land. Dette sier jeg av egen erfaring. Jeg har selv sett med egne øyne hvordan ressurssvake sosialklienter som lever på minstepensjon i Norge blir behandlet som rike superstjerner i fattige land.)

Ja, faktisk er det først og fremst de som tjener aller minst som har mest å tjene på at kostnadsnivået går ned. En minstepensjonist kan ikke bare gå på restaurantbesøk sånn rett uten videre eller fikse opp badet. For dyrt. På grunn av velferdsstaten.

Konklusjon

Neste gang du hører noen klage på at vi har så dyrt kostnadsnivå i Norge så gjør dem oppmerksom på at årsaken til dette er velferdsstaten. Gjør dem klar over at de gjør seg til gjeldsslaver og gir slipp på hundretusener hvert eneste år for å få “gratis” goder fra staten. Å stemme på en utvidelse av velferdsstaten er å stemme på økt kostnadsnivå. Hvis folk ble smertelig klar over dette kan det hende at folk hadde besinnet seg litt når de gikk til stemmeurnene.

 

Posted in politikk, økonomi | 52 Comments