Heksejakten på klimaskeptikere

I disse dager opplever vi noe meget merkelig, nemlig en regelrett heksejakt på forskere som har uttrykket seg skeptisk til den rådende teorien om global oppvarming. I Norge har blant annet Dagens Næringsliv forsøkt å diskreditere solforskeren Willie Soon, ved å omtale han som “klimafornekter” og å “avsløre” at han har mottatt pengestøtte fra oljeselskaper. Det Dagens Næringsliv ikke nevner er at denne “avsløringen” kommer fra den ultraradikale ekstremistorganisasjonen Greenpeace.

Men la gå, la oss for et lite øyeblikk anta at alle anklagene mot denne “klimafornekteren” er korrekt. Var det ikke slik at klimadebatten var over for mange år siden? Og at det å tro noe annet er som å tro på en “flat jord”? Er ikke debatten vunnet? Død og begravet? Er det ikke sant, som DN skriver, at “klimafornektere” er en utdøende rase, en kult for de spesielt interesserte og uten noen som helst form for allmenn interesse?

Hvis alt dette er riktig, og det virkelig er sant at Willie Soon er like mye på blåbærtur som de som tror at jorden er flat, hva i alle dager er da poenget med å bruke så utrolig mye tid og krefter på å diskreditere han og de andre “fornekterne”? Når var sist gang du leste en artikkel i avisen med overskriften “Evolusjons-fornekter fikk betalt millioner av kroner av sekt for å skrive rapport”?

Du har selvfølgelig aldri sett en sånn artikkel for noe sånt ville vært direkte absurd. Kreasjonister og Flat Jord-tilhengere er så grundig diskrediterte at ingen tar dem seriøst lenger. Hvis noen betaler dem millioner av kroner for å skrive rapporter, så god tur. La dem gjøre det. Ingen bryr seg.

Derfor skurrer det noe voldsomt når klimahysterikere på den ene siden hardnakket hevder at “debatten er over” samtidig som de i praksis oppfører seg som om de er livredde for å tape debatten. For det kan ikke være noen andre grunner til å ty til personangrep enn at man mangler rasjonelle argumenter.

Så hva er den egentlige grunnen til denne plutselige heksejakten mer enn 10 år etter at debatten ble erklært som over? Svaret er veldig enkelt: de såkalte “klimafornekterne” er i ferd med å vinne den vitenskaplige debatten. Antallet forskere som er skeptisk til katastrofal menneskeskapte klimaendringer er økende, stikk i strid med påstanden til DN.

En av disse nye klimaskeptikerne (som nå i likhet med Willie Soon er “under etterforskning”) er den anerkjente klimaforskeren Judith Curry. I 2002, omtrent på den tiden debatten ble erklært som over, var hun en mainstream klimaforsker som aksepterte klimapanelets konklusjoner. Men siden den gang har hun gått fra å være sikker i sin sak om at debatten var over, til å bli usikker, til nå å bli sikker på at klimapanelet tar feil.

Og hvis du lurer på hvorfor klimaskeptikerne er i ferd med å vinne debatten ser du svaret i denne grafen:

clip_image002_thumb7

Gapet mellom virkeligheten og klimamodellene blir bare større og større for hvert år som går. Dette kan bare pågå i noen ytterst få år til før den unektelige konklusjonen er nødt å være at klimamodellene tar feil. De viser for mye oppvarming.

Eller sagt på en annen måte: om noen ytterst få år vil den vitenskaplige konsensusen være den samme som det klimaskeptikerne har hevdet i alle år. Klimasensitiviteten til CO2 er for høy, og alle spådommer om klimakatastrofe må forkastes.

Og det er ikke bare klimaforskerne som begynner å bli klar over dette problemet. Er det noen som husker da klimahysteriet stod på som verst og en oppildnet Bjørn Dæhlie på TV ytret stor bekymring for at vi i fremtiden kanskje kom til å få snøfrie vintre og at all vintersport vil forsvinne? Vel, la oss si det sånn: ingen normale mennesker tror dette lenger. Du trenger bare å ta en titt på følgende satellittbilde fra USA i år for å forstå at global oppvarming kanskje ikke er så stort problem likevel.

unitedstates.a2015050.1620.1km

Bildet er tatt fra en NASA-artikkel med tittelen “NASA Snaps Picture of Eastern U.S. in a Record-Breaking ‘Freezer’.” Det har vært så rekordkaldt og så ufyselige mengder med snø i USA at det er vanskelig selv for temmelig hardbarka klimahysterikere å benekte at det er noe rart med været som ikke helt stemmer med narrativet om katastrofal menneskeskapt global oppvarming.

Det er dette faktum, at været nekter å samarbeide med hysterikerne, som er grobunn for skepsisen og som også gjør at radikale miljøekstremister — i godt samarbeid med tanketomme lakeier i pressen — tyr til personangrep for å forsøke å hakke ned motstand mot deres dystopiske spådommer.

 

 

 

Posted in fysikk, miljø, politikk, religion | 10 Comments

Myten om høye kostnader

I dag skal jeg knuse en myte som har irritert meg grenseløst veldig lenge, nemlig myten om at vi har så høyt kostnadsnivå i Norge på grunn av de høye lønningene. Dette mantraet gjentas ukritisk av alle uansett hvor de befinner seg på den politiske aksen. Så la meg si det så tydelig som overhode mulig: kostnadsnivå har ingen verdens ting med lønnsnivå å gjøre.

La meg forsøke å illustrere dette. Sett nå at en snekker i Kambodsja tjener 1 krone timen (ikke helt urealistisk faktisk). Han trenger å klippe håret hos en frisør som også tjener 1 krone timen. Å klippe håret koster 1 krone. Snekkeren må altså jobbe 1 time for å betale for en hårklipp. Spoler vi frem til 2030, og lønnsnivået er nå 100-doblet. En snekker tjener nå 100 kroner timen og det gjør også en frisør. Nå koster en frisørtime 100 kroner, og fremdeles må snekkeren jobbe 1 time for en hårklipp. Med andre ord, til tross for en hundredobling i lønnsnivå opplever snekkeren ikke at det har blitt dyrere å klippe håret. Lønnsnivå og kostnadsnivå har ingenting med hverandre å gjøre.

Den egentlige årsaken

Men i Norge har vitterlig kostnadsnivået steget. Folk opplever at ting ER blitt dyrere. Det å klippe håret eller pusse opp badet føles ut som om det koster mer enn det gjorde for 100 år siden. Årsaken til dette er ikke at lønningene har steget kraftig, fordi dette påvirker i seg selv ikke kostnadsnivået, men at skattene har steget kraftig. I tillegg har antall reguleringer også eksplodert. Det blir dyrt å bygge bad når alle MÅ legge inn handicaptoalett som skal stå til pynt.

Kostnad og produktivitet

Prices-going-up-graphicDet er ingen naturlov som sier at skatter og reguleringer på død og liv må føre til et høyere kostnadsnivå, det er bare veldig sannsynlig, og grunnen til dette er at den underleggende faktoren som bestemmer kostnadsnivået er produktivitet. Det er egentlig fryktelig logisk: for 200 år siden var mat veldig, veldig dyrt. En måtte jobbe kanskje 8-10 timer til dagen bare for å få råd til mat, og det var fordi jordbruket var så ineffektivt. Så kom den industrielle revolusjon og etter hvert som maskiner og nye jordbruksmetoder ble tatt i bruk økte produktiviteten i jordbruket dramatisk, noe som førte til at prisene falt tilsvarende kraftig. I dag er mat billig i Vesten. Vi trenger bare å jobbe en halvtime til dagen for å betale for mat.

Produktivitet – effektiv utnyttelse av ressurser – bestemmer hvor dyrt ting er, altså hvor lenge vi må jobbe for å betale for dem. Ok, fikk du med deg det? Produktivitet = kostnadsnivå. Tenk nå på staten. Statlig sentralstyrt planøkonomi. Byråkrater, politikere, komitéer. Er produktivitet og effektivitet ting du assosierer med staten? Staten er i all hovedsak ensbetydende med anti-effektivitet, et sort svart hull hvor en uendelig mengde ressurser går inn i for å bli sløst bort på alt mulig slags politisk korrekt tull. En byråkrat er en person som har som yrke ene og alene å sabotere folks liv. En regulering er jo ikke noe annet enn et hinder, noe som gjør det vanskeligere å få gjennomført ting. Reguleringer fører altså til lav produktivitet.

Skatter har også en fæl tendens til å medføre lav produktivitet fordi selv om skattene blir brukt på noe som folk vil ha (skole, helse, veier osv.) endrer ikke dette på det faktum at staten gjør en elendig jobb sammenlignet med private alternativer på nesten alle områder. Økte skatter medfører nesten uunngåelig til mer sløsing. Når du kjøper en bil må du også betale for bilen til en offentlig ansatt og til en NAVer. Da er det ikke rart at kostnadsnivået stiger.

Jeg har i denne artikkelen forklart hvordan 70% skatt fører til at du må jobbe 10 timer for å betale for en times arbeid. En som maler huset ditt jobber 4 uker, men du ender opp med å måtte arbeide et helt år for å betale for disse 4 ukene.

I følge en uttalelse i media kan det se ut som om jeg har underestimert hvor høy skatten egentlig er. Utredningssjef Dag Refling i Huseiernes Landsforbund har uttalt at for hver 100-lapp du betaler til et firma sitter firmaet etter skatter og utgifter ved reguleringer igjen med kun 20 kroner. Den reelle skattesatsen er dermed altså 80%. Det forklarer hvorfor det krever et årsverk å bygge et hus men en hel livstid å betale det ned.

Hvordan få ned kostnadsnivået

Det er i grunnen den enkleste sak i verden å få ned kostnadsnivået dramatisk. I følge finansdepartementets beregninger fører skatt til et effektivitetstap på 20%. Hvert eneste år lager altså norske politikere og byråkrater et gigantisk sankthansbål hvor de svir av 200 milliarder kroner som ofres på ineffektivitetens alter. Det er ganske mye penger, det. Det utføres rundt omkring 1,6 millioner årsverk per år i Norge. Det betyr at hver eneste fulltidsarbeider kunne tjent 125.000 kroner ekstra i snitt.

Og dette er altså bare selve skattetapet. I tillegg kommer reguleringstapet, og dette er trolig mye større. Reguleringer fører til at boliger blir 5 ganger dyrere enn de hadde trengt å være. Det betyr at en bolig som i dag koster 2.5 millioner kroner egentlig ville ha kostet 500.000 kroner dersom det ikke hadde vært noe skatt eller reguleringer på bolig og eiendom. En gjennomsnittlig familie taper altså ca 2 millioner kroner på boligpolitikken.

For å sette det litt på spissen: ved å fjerne all skatt og alle reguleringer ville en gjennomsnittlig familie med to foreldre i fullt arbeid samlet tjent 250.000 kroner ekstra i året, bare på økt effektivitet. Dermed kunne de sammen betalt en gjennomsnittsbolig på bare 2 år. I dag bruker samme familie i snitt 20-30 år på å betale ned boligen.

Etter at boligen er nedbetalt har denne familien 250.000 kroner i året ekstra å rutte med. Det betyr ca 20.000 kroner per måned til for eksempel å betale for helseforsikring, skole, barnehage osv. Og husk: uten skatt og reguleringer blir alle disse tingene vanvittig mye billigere enn de er i dag.

Velferdsstat = høyt kostnadsnivå

Veldig kort oppsummert er det høye kostnadsnivået i Norge direkte forårsaket av velferdsstaten. Det betyr at når folk klager på at alt er så dyrt i Norge er det egentlig velferdsstaten de klager på, fordi denne er en kreftsvulst som spiser opp alle ressurser den kommer over og ødelegger all effektivitet på sin vei.

Det er viktig å forstå at man ikke kan både få en stor velferdsstat og samtidig et lavt kostnadsnivå. Du må velge enten det ene eller det andre, men ikke begge. Tilhengerne av velferdsstat bør bli gjort oppmerksom over hva de faktisk ofrer av goder og velstand i samfunnet ved å støtte opp om velferdsstaten. Alle i Norge hadde vært vesentlig rikere dersom vi ikke hadde hatt en velferdsstat, inkludert de såkalt fattige. (Jeg sier «såkalt» fordi en fattig i Norge regnes som vulgært rik i de fleste u-land. Dette sier jeg av egen erfaring. Jeg har selv sett med egne øyne hvordan ressurssvake sosialklienter som lever på minstepensjon i Norge blir behandlet som rike superstjerner i fattige land.)

Ja, faktisk er det først og fremst de som tjener aller minst som har mest å tjene på at kostnadsnivået går ned. En minstepensjonist kan ikke bare gå på restaurantbesøk sånn rett uten videre eller fikse opp badet. For dyrt. På grunn av velferdsstaten.

Konklusjon

Neste gang du hører noen klage på at vi har så dyrt kostnadsnivå i Norge så gjør dem oppmerksom på at årsaken til dette er velferdsstaten. Gjør dem klar over at de gjør seg til gjeldsslaver og gir slipp på hundretusener hvert eneste år for å få “gratis” goder fra staten. Å stemme på en utvidelse av velferdsstaten er å stemme på økt kostnadsnivå. Hvis folk ble smertelig klar over dette kan det hende at folk hadde besinnet seg litt når de gikk til stemmeurnene.

 

Posted in politikk, økonomi | 48 Comments

Åpenbart sant

Intelligente mennesker har en forkjærlighet for å avsløre sannheter som ikke er helt åpenbare. Det er helt naturlig ettersom intelligens nettopp er evnen til å finne skjulte og utilgjengelige mønstre. Ved å finne og påpeke slike mønstre kan intelligente mennesker skryte (til dels med rette) hvor flinke og verdifulle de er. Og det er jo ingenting galt med det.

wellduhMen innenfor filosofien er det mange intelligente mennesker som nærmest gjør det til en fetisj å bryte med absolutt all “sunn fornuft.” Og selv om det gjerne er de oppdagelsene som bryter radikalt med konvensjonelle sannheter som er de aller største og viktigste, vil jeg i denne artikkelen slå et slag for det åpenbare og fremlegge en metode for tilnærming til virkeligheten. Veldig kort fortalt går denne metoden ut på å anta at det som virker åpenbart er sant, inntil det fremlegges solid dokumentasjon på at det ikke er det. Eller sagt på en humoristisk måte: “if it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, then it probably is a duck.” Andre inkarnasjoner av denne teorien er Occams barberblad, eller Rema 1000s variant av den: det enkle (=det åpenbare) er ofte det beste (=sant).

Jeg skal nå gi noen eksempler på teorier som bryter med denne metoden, altså teorier som benekter det åpenbare men ikke fremlegger tilstrekkelig bevis som rettferdiggjør denne benektelsen:

Kreasjonismen: det bare ser ut som om alt livet på jorden har utviklet seg langsomt gjennom evolusjon, men Gud har bare tilfeldigvis arrangert fossilene på en slik måte at det skal se ut slik, men egentlig er det Gud som skapte alle levende vesener, ikke evolusjon.

Determinismen: det bare ser ut som om vi har fri vilje, men egentlig er alt forutbestemt og vår åpenbare følelse av å påvirke omgivelsene er en illusjon.

Konspirasjonsteorien: det bare ser ut som om [sett inn konspirasjons-organisasjon] ikke styrer verden, men det er bare fordi den er så veldig flink til å skjule sine spor.

Sosialismen: det bare ser ut som om sosialisme aldri fungerer i praksis, men egentlig skyldes det at de folkene som promoterte sosialisme egentlig ikke var ekte sosialister eller ikke flinke nok.

Solipsismen: det bare ser ut som om det finnes en verden utenfor vårt eget sinn, men egentlig er det bare en illusjon. Hjernen er alene.

Klimakatastrofen: det bare ser ut som om global oppvarming har stoppet opp, men egentlig skjuler den seg på mystisk vis nede i havet på grunn av en helt ukjent fysisk mekanisme som magisk transporterer varmen ned i dypet.

La meg skynde meg å legge til at det åpenbare ikke alltid er sant. Det ser ut som om jorden er flat, men en mengde observasjoner beviser at den egentlig er rund. Det ser ut som om solen og stjernene går rundt jorden men egentlig er det bare jorden som roterer rundt sin egen akse og jorden er kun en av mange planeter som går rundt jorden. Påstanden min er altså bare at nullhypotesen — det som i utgangspunktet antas å være sant — alltid bør være at verden er nøyaktig slik vi ser den, og så får heller observasjoner senere falsifisere denne hypotesen.

Bakgrunnen

Det som vekket min interesse for å skrive denne artikkelen var en interessant samtale med Ole Martin Moen. Jeg har ved flere anledninger argumentert for fri vilje (se feks. her) men Ole Martin Moen argumenterer at dette egentlig kun er et argument for aktørskap. For han er aktørskap og den frie vilje to forskjellige ting. Aktørskap er forestillingen om at bevissthet faktisk gjør noe, at det faktisk er en årsaksfaktor. Samtidig argumenterer han at det ikke finnes noen introspektive observasjoner der hvor vi føler at vi kunne gjort annerledes. Han mener derfor det ikke er grunnlag for å tro på fri vilje og heller dermed i retning determinisme.

Det er riktig at mitt evolusjonære bevis for fri vilje først og fremst er et bevis for aktørskap, ikke for at man faktisk kan skape forskjellige utfall. Men er det grunnlag til å forkaste fri vilje, dvs. forestillingen om at man faktisk kan påvirke utfallet av fremtiden? Jeg skal i denne artikkelen vise at hvis man tar utgangspunkt i “åpenbart sant”-teorien er troen på determinisme, selv med aktørskap, fremdeles i samme kategori som kreasjonisme og konspirasjonsteorier, nemlig en “just so”-teori.

Den åpenbare forskjellen mellom tid og rom

Tid og rom er åpenbart veldig forskjellige. Rom er åpenbart statisk og determinert. Vi kan gjennom sansene våre se mange steder samtidig og det som ser ut til å være et sted er som regel der (med unntak av noen illusjoner). Tid derimot er åpenbart dynamisk, i stadig endring, og i motsetning til rom kan vi ikke bevege oss fritt i tid, og det ser ut som om det ikke eksisterer noe annet enn akkurat NÅ. Fremtiden ser ut som om den ikke eksisterer ennå og fortiden virker som om den har sluttet å eksistere og at det bare er levninger og spor igjen av fortiden i nuet.

Men selv om tid og rom åpenbart er så forskjellige tilsier determinismen at dette egentlig bare er en illusjon, nemlig at tid er en akkurat like statisk og determinert dimensjon som rom. Vi lever i et firedimensjonalt statisk rom.

Dette kan jo være sant, men hvis så er tilfelle hva er da poenget med tid? Hvis tid faktisk er akkurat som de andre dimensjonene (dvs. determinert), hvorfor åpenbarer den da seg så forskjellig? Den åpenbare tolkningen av tid (og dermed også den som trolig er sann) er at det er noe veldig viktig som skjer akkurat i nuet som gjør at tid ikke kan oppføre seg likt de deterministiske romlige dimensjonene.

Den mest logiske forklaringen er at nåtiden faktisk skaper fremtiden, at fremtiden ikke er determinert, hvilket altså impliserer at dersom vi kunne spolt tilbake og kjørt universet i reprise ville ikke eksakt det samme ha skjedd. Dette er også den mest logiske tolkningen av kvantemekanikken, som kun gir statistiske fysiske lover.

Forutsigbarhetens paradoks

Men hvis det er slik at fri vilje faktisk eksisterer, og at fremtiden er fundamentalt indeterminert, hvordan i alle dager forklarer man da at så store deler av universet rundt oss oppfører seg så mekanisk og forutsigbart? Kimen til svaret på dette spørsmålet kom med Charles Darwin og hans evolusjonslære. Evolusjon medførte en metafysisk revolusjon, man endret synet på artene fra noe statisk og uforanderlig over til noe som er i stadig endring over tid. Dette påvirket også synet på den fysiske virkeligheten og det er i dag ikke uvanlig

Dette medfører delvis en slags gjennomlivning av den greske filosofen Heraklit som sa at alt forandrer seg. Han er mest kjent for å ha sagt at “ingen mann kan trø i den samme elven to ganger.” Alene er dette en ganske lite fruktbar filosofi som essensielt sier at det ikke finnes noe stabilt, ingen holdepunkter, ingen orden. Alt er bare kaos og forandring.

Men når vi kombinerer dette med Darwins begrep om naturlig seleksjon får vi noe langt mer interessant. Dersom noe er i stadig endring betyr det også at fenomenet kun har en kort liten eksistens i et lite øyeblikk, og vips så er den blitt til noe annet. Dermed går den over i historiens glemmebok. Hvis derimot en tilstand A fungerer på en slik vidunderlig måte at den klarer å gjenskape tilstanden A en gang i fremtiden, ja, da vil man oppleve at tilstanden A vedvarer over tid. A er A også i fremtiden. Ut fra dette synet er identitet og eksistens nært knyttet opp til varighet.

La oss nå forestille oss at en gang i veldig fjern fortid var universet i en tilstand av ren forandring, en slags kaotisk ursuppe. De flyktige prosessene vil lukes bort av naturlig seleksjon, og hvis det finnes noen prosesser som klarer å gjenskape seg selv over tid vil disse bli selektert for. De vil begynne å spre seg og etter hvert dominere hele universet. Men en selv-produserende, stabil prosess er jo per definisjon forutsigbar. Den klarer å jo gjenskape seg selv i fremtiden. Så etter en hel evighet med kosmisk evolusjon burde vi forvente å se et helt univers fylt av forutsigbare og i all hovedsak deterministiske prosesser. De flyktige endringene fra den originale ursuppen er der fremdeles, men vil kun måles som spor i en ellers deterministisk verden. Kanskje er det nettopp dette kvantestøyen nettopp er, restene av den evig foranderlige ursuppen.

Dette er selvfølgelig kun spekulasjon fordi vi vet ikke om det eksisterte noen slik ursuppe i fortiden. Men det er logisk at naturlig seleksjon vil ha en tendens til å selektere for prosesser som i betydelig grad er deterministiske.

Vi vet at naturlig seleksjon er ekte og det er derfor ikke noe paradoks at verden omkring oss er så forutsigbar og preget av identitet og eksistens. Det er nettopp dette vi kan forvente av evolusjon. Stabilitet og forutsigbarhet i universet kan altså ikke brukes som et argument mot fri vilje. Verden ser nemlig ut nøyaktig slik den burde gjøre dersom den består av flyktighet i et veldig gammelt univers.

Konklusjon

Det åpenbare er som regel sant, og det krever vektige grunner til å tro på noe annet enn det som virker innlysende. Den åpenbare tolkningen av tid er at den er fundamentalt annerledes enn de statistiske, deterministiske rom-dimensjonene, og hva er vel mer naturlig da enn at tid faktisk ikke er deterministisk? Det at mange prosesser i tid virker svært mekanistiske er intet argument mot fri vilje fordi det jo nettopp er slik vi bør forvente at et urgammelt univers blir seende ut etter lang tid med naturlig seleksjon av stabile prosesser.

 

Posted in filosofi | 86 Comments

En pøbel til besvær

Eddi EidsvågEddi Eidsvåg er blant de fleste kjent som mannen bak Pøbelprosjektet, sosialt entreprenørskap for å få skoletapere (“pøbler”) ut i arbeid og bli produktive deltakere i samfunnet. Han kaller seg selv for “radikal sosialdemokrat” men har nok fått mange fagforeningspamper til å sette kaffen i halsen da han nylig gikk til kraftig angrep på storstreiken og kalte den “en skam.”

Kritikken som er rettet mot fagforeningene er i seg selv ikke noe unik. Den er velkjent blant oss liberalister og har vært fremført blant liberalister (inkludert av meg, se herher, her og her.) i mange tiår.

Det unike med Eddi Eidsvågs kritikk er altså ikke argumentene hans (som er velkjente) men at de fremføres av en som er solid plantet på venstresiden.

Faktisk er ikke dette den eneste unike tingen med Eidsvåg. Venstresidens selverklærte prosjekt dreier seg om å ikke selv å gjøre noe for de som trenger hjelp, men å sende regningen over til noen andre for så å ta æren for det. (“Ta fra de rike, gi til de fattige.”) En sosialist vil så gjerne hjelpe, men ikke med sin egen tid eller egne penger. Eidsvåg brøt radikalt med denne tradisjonen ved å starte og drive egen bedrift for å hjelpe skoletapere tilbake inn i samfunnet.

Jeg tror at dette praktiske arbeidet til Eidsvåg er årsaken til at han er motstander av fagforeningenes krav om fast ansattelse. En gjennomsnittlig sosialist liker å sitte i sine akademiske, politiske eller byråkratiske elfenbeinstårn og gjennom en form for magisk empatisk åpenbaring få overlegen kunnskap om hvordan folk føler og hva de trenger. Ekte empati derimot bygges opp empirisk gjennom praktisk arbeid “i felten.”

Det er dette Eidsvåg har gjort. Han har selv opplevd å være bedriftsleder og selv føle på kroppen problemene rundt det å drive en bedrift og forholde seg til ansatte. Dette har trolig stimulert Eidsvågs empatiske utvikling uendelig mye mer enn en hvilken som helst sosialistisk skrivebordsprofet.

Selv om vi politisk står fjernt fra hverandre føler jeg likevel et visst slektskap med Eddi Eidsvåg, ettersom jeg selv også bedriver sosialt entreprenørskap på Filippinene. Jeg vet hva det vil si å arbeide med “pøbler.” Og jeg vet hva slags utfordringer det medfører.

Samtidig har jeg også gjort noe som 99% av alle sosialister aldri har gjort, nemlig å jobbe aktivt med fattige mennesker, og personlig bidra til å hjelpe å løfte dem ut av fattigdom gjennom sosialt entreprenørskap (=kapitalistisk uhjelp). Derfor er det også svært personlig for meg når jeg ser feite, griske, styrtrike norske fagforeningspamper sperre ute konkurrenter fra arbeidsmarkedet, enten de nå er norsk ungdom eller fattige filippinere, og attpåtil ha frekkhetens nådegave å kalle dette “solidaritet.” Jeg stiller meg fullt og helt bak Eidsvågs uttalelse om at dette er “en skam.”

 

Posted in filosofi, politikk | 5 Comments

Piketty tilbakevist

Jeg har tidligere kritisert Thomas Piketty på bloggen min, men har selv blitt kritisert for å ikke komme med konkrete referanser i boken. La meg derfor gjøre det klart: jeg har ikke lest selve boken, men jeg har lest det norske sammendraget «Piketty forklart» av Jesper Roine. Ut fra hva jeg har lest av kommentarer i både positive og negative artikler om Pikettys bok og Roines bok, virker det for meg som om Roines sammendrag er korrekt og trekker frem essensen av Pikettys argumenter.

La meg starte med det som var kjernen i kritikken min mot Piketty i min forrige artikkel, nemlig at han ikke på noe som helst tidspunkt definerer kapitalismen som han kritiserer kvantitativt. Til tross for dette dreier boken hans i vesentlig grad om kvantitativ statistikk, og kvantitative konklusjoner. Jeg mener at dette er ugyldig og hvis noe lignende hadde blitt gjort i fysikken eller andre kvantitative vitenskaper ville arbeidet ikke blitt tatt seriøst.

Til dette har jeg fått som svar at Piketty ikke snakker om kapitalismen i det hele tatt, men simpelthen analyserer enkeltland og trekker konklusjoner basert på dette. Dette er en grei teori, bortsett fra at han i bokens første del definerer det han kaller «kapitalismens første fundamentale lov,» og senere i del tre definerer og argumenterer han for «kapitalismens andre fundamentale lov.» Disse lovene utgjør grunnfundamentet for alle hans analyser i boken. Hvis han ikke analyserer og kritiserer kapitalismen, hvorfor bruker han da disse begrepene som klart refererer til kapitalismen?

Det kommer temmelig tydelig frem av hans bruk av disse «fundamentale lovene» at han mener at både Frankrike, USA og Storbritannia er eksempler på kapitalistiske økonomier. I hans begrepsverden tillater han altså både høye skatter, reguleringer, sentralstyring og en velferdsstat under paraplybegrepet kapitalisme. Det er gjerne slik begrepet kapitalisme brukes i dag på folkemunne, men for en seriøs økonom som skal bedrive en kvantitativ analyse kreves høyere presisjonsnivå. Rettere sagt, han burde ha gitt en kvantitativ definisjon av kapitalisme, og inkludert dette i sin analyse.

Men selv om vi ignorerer dette viktige poenget (som kun er relevant for hans anbefalinger om progressiv kapitalbeskatning i siste del av boken), er det likevel mye å kritisere i boken, på Pikettys egne premisser. Før jeg begynner med min mer detaljerte kritikk av Piketty skal jeg først si hva som er bra med boken. Pikettys store bidrag til økonomifaget er at han har analysert vanskelig tilgjengelig statistikk og aggregert dem til store og viktige størrelser slik som «nasjonal formue» (total mengde formue i en nasjon) og «nasjonalinntekt» (summen av inntekter i en nasjon), og brukt kilder til å beregne disse helt tilbake til begynnelsen 1800-tallet. I tillegg har han gjort et formidabelt arbeid i å kartlegge lønnsinntektene til de 10% og 1% rikeste i samfunnet over tid. Piketty er først og fremst en tallmassør. Han har laget verdifulle datasett som tilgjengeliggjør store mengder data gjennom enkle grafer. For dette arbeidet fortjener Piketty honør.

Men for hans analyser fortjener Piketty lite annet enn beinhard kritikk. La meg begynne med en viktig størrelse som han kaller Beta, som han definerer som K/Y, forholdet mellom «nasjonal formue» (K) og «nasjonal inntekt.» (Y) Dette forholdstallet sier noe om hvor stor kapitalmengden er i et land versus hvor store inntektene i landet er, men sier ingenting om hvem som eier kapitalen eller hvem som får inntektene i samfunnet. Mye av Pikettys arbeid går ut på å finne ut hvor stor andel av nasjonalinntektene kapitaleierne stikker av med.

Hans viktigste konklusjon, som også er blitt slått stort opp i media er at avkastningen på kapital (r) er større enn veksten i nasjonal inntekt (g), altså r>g gjennom det meste av historien, med unntak av perioder med krig. Han forventer derfor at Beta vil stige i fremtiden og at vi «er på vei inn i formuesamfunnet som vi hadde på 1800-tallet.» 1800-tallet er for Piketty en dystopisk tid med enorm fattigdom, enorme forskjeller og der hvor de rikeste ikke trenger å arbeide for å tjene penger men kan simpelthen leve på renter og gi ungene sine formuen i arv slik at livsstilen reproduserer seg.

Det er flere store problemer med denne analysen. For det første, dersom r>g impliserer dette at Beta stadig vil stige (slik den har gjort etter andre verdenskrig). Men se på følgende graf fra Pikettys bok (gjengitt fra et av hans offentlige foredrag):

Piketty1

Denne viser Beta for Storbritannia fra 1700 frem til i dag. Legg merke til at Beta ligger konstant på 700% frem til 1910, rett før første verdenskrig, depresjonen og andre verdenskrig. Piketty påstår at avkastningen på kapital gjennom 1800-tallet var større enn veksten i økonomien. Men hvorfor øker da ikke Beta i denne perioden? Med andre ord, hvorfor vokser ikke kapitalen i samfunnet raskere enn den økonomiske veksten? Det kan bare bety en av to ting: enten forbrukte kapitaleierne store deler av det de tjente og sparte kun akkurat nok til å opprettholde sine formuer, eller så tar Piketty feil.

Er det sannsynlig at de super-rike som satt på det meste av kapitalen i samfunnet, da som nå, forbrukte store deler av inntekten sin? Nei, vi vet fra dagens statistikk at jo rikere man er, jo større andel av ens inntekter reinvesterer man. De aller rikeste i dag sparer brorparten av det de tjener, og det er i grunnen derfor de er så rike.

Landbruksadelen

Men langt mer interessant enn den totale formuen er å se på de forskjellige sektorene. Det som slår en er at jordbrukskapital utgjorde over halvparten av all formue rundt år 1700. Som vi vet var det adelen som i all hovedsak eide jorda, og det var denne kapitalen som i all hovedsak gikk i arv. Det arvesamfunnet som Piketty skisserer eksisterte altså i år 1700, men se på utviklingen dens. Fra 1700 til 1910, og særlig de siste 30 årene fra 1880 til 1910, blir verdien av denne arvekapitalen regelrett utradert! Dette er jo intet mindre enn sensasjonelt gitt at dette skjedde i en tid som angivelig skal være en «formuebasert økonomi» som Piketty hevder.

Dette samsvarer med det økonomer slik som blant annet Ludwig von Mises skrev om allerede for 100 år siden. 1700-tallet og særlig 1800-tallet var preget av økonomisk liberalisering og undergraving av det formuebaserte samfunnet. Joda, nye formuer ble skapt men produktivitetsøkning grunnet ny teknologi og knallhard konkurranse drev ned verdien av jordbruksjord, til tross for eksplosiv befolkningsvekst (4-dobling i perioden 1700-1910).

Eiendomsformuen

En annen ting som forblir fullstendig ukommentert av Piketty er utviklingen av eiendomsformuene. (Eiendom + bygningsmasse) Fra 1700 til 1910 forblir verdien av eiendom konstant til tross for frenetisk byggeaktivitet og en 4-dobling i befolkningen. Vi mennesker er ikke som avlinger. Vi trenger en viss plass å leve på og det kan ikke uten videre effektiviseres så veldig mye, og derfor skulle en uten produktivitetsøkning av noe slag forvente at en 4-dobling i befolkningen skulle medført en 4-dobling i verdien av eiendom. Men takket være ekstrem produktivitetsvekst (bedre teknologi, bedre byggemetoder, bedre materialer, flere etasjer osv.) forble verdien av eiendom noenlunde konstant fra 1700 til 1910.

Men se på hva som skjer fra 1920 til 2010. Da 3-dobles verdien av eiendom, samtidig som befolkningsveksten kun er 50% i samme periode. Dette impliserer et fall i produktivitet på 50% fra 1920 til 2010.

Hvordan i alle dager er dette mulig? Hvordan har det seg at i det «formuesbaserte samfunnet» på 1800-tallet holder man eiendomsformuene i sjakk med produktivitet og konkurranse, mens man på 1900-tallet opplevde det stikk motsatte? Dette spørsmålet berøres overhode ikke av Piketty, men dette er jo helt sentralt! Hele tesen hans om at r>g hviler jo på det faktum at eiendomsverdiene har økt raskere enn befolkningsveksten siden 1920. I dag utgjør eiendom 300% av nasjonal inntekt og 60% av den totale formuen i England i dag. Hva er årsaken?

Svaret er forbausende enkelt: på 1800-tallet var det tilnærmet null reguleringer av eiendom. Ønsket du å bygge et hus på eiendommen din gjorde du det. Dersom du ønsket å rive et gammelt hus gjorde du det. I dag derimot er byggeindustrien gjennomregulert. Det er umulig å sette opp en bygning noe sted uten å søke kommunen om tillatelse. Norge er annerledes enn England, men har mye av samme utviklingen: her må vi nå bygge handicaptoalett som 99% av befolkningen aldri kommer til å bruke. Gamle rønner kan ikke rives fordi de er verneverdige. Det kan ikke bygges i høyden fordi det er «stygt.» Jordbruksjord og utmark er hellig. Alt dette er det motsatte av produktivitet. Det er aktiv sabotasje av produktivitet, som kun kan skje i en stor og svært aktiv stat.

I tillegg ble også på 1900-tallet keynesiansk pengetrykking og lav rente brukt som virkemiddel for å «stimulere» økonomien. Her spiser man aktivt opp av opparbeidet produktivitet og skaper kunstige boligbobler finansiert av fremtidspenger – gjeld som gjør oss alle fattigere og som til syvende og sist fører til kollaps.

Mye av den motsatte konklusjonen kan dermest trekkes ut fra Pikettys egne data. 1800-tallets forholdsvis frie økonomi var preget av erosjon og undergraving av etablerte formuer, mens 1900-tallets korporativistiske velferdsstater var preget av dramatisk reduksjon i produktivitet og dramatisk økning i formuenes betydning.

Andre formuer

Det er også meget uheldig at Piketty ikke deler opp den siste underkategorien «andre formuer» i industriell kapital og finanskapital. Da ville han trolig funnet ut at 1800-tallet var preget av en kraftig økning i industriell kapital, mens 1900-tallet var preget av stagnasjon og fall i industriell kapital. Finanskapital derimot opplevde eventyrvekst i siste halvdel av 1900-tallet, og særlig siden 1980-tallet, grunnet en kombinasjon av reduksjon i kapitalbeskatning og ytterligere monopolisering og sentralisering av bank og finans gjennom strenge reguleringer og høye murer som beskyttet store aktører mot konkurranse nedenfra.

Å starte bank og lånevirksomhet er noe alle og enhver burde kunne gjøre, men i dag er det tilnærmet umulig for mannen i gata. Å starte bank eller å lage et stort finansielt instrument er forbeholdt kun de store aktørene med mye kapital og et kobbel av advokater som kan håndtere de kompliserte offentlige søknadene og overholde det gigantiske regelverket.

En helt annen forklaring

Forklaringen på den enorme veksten i Beta i andre halvdel av 1900-tallet er altså en kombinasjon av sabotasje av produktiviteten innen eiendom og en gjeldsspiral, der hvor en finanselite har hatt tilgang til billige statlige Keynesianske gjeldspenger laget ut av ingenting og lånt ut til en ny generasjon leilendinger. Effekten har vært at stadig mer av nasjonal inntekt forskyves over til å betale på huslån og som dermed ender opp hos finanseliten som er beskyttet mot konkurranse nedenfra ved hjelp av strenge statlige reguleringer.

Hva kan gjøres?

Formuesamfunnet er uheldig dersom det vokser frem som følge av politiske privilegier fremfor meritokratisk. Derfor er det definitivt verdt å se på måter å forhindre at det vokser frem. Piketty velger venstresidens banale standardløsning, nemlig progressiv skatt: ta fra de rike og gi til de fattige. Liberalister derimot ønsker Robin Hoods opprinnelige løsning, nemlig å ta makt fra staten (Sheriffen) og gi denne makta tilbake til vanlige folk. I praksis betyr dette en kombinasjon av deregulering og skattelettelser, der hvor deregulering er det sentrale virkemiddelet for å redistribuere makt. Alle skal kunne starte en bank eller en butikk eller en bedrift eller bygge hus på egen eiendom uten å måtte spørre noen som helst om tillatelse for dette og uten å måtte oppfylle en pandemonisk liste av statlige krav. På den måten undergraves storkapitalens privilegier gjennom konkurranse nedenfra.

I tillegg bør det statlige pengemonopolet oppheves slik at man får stoppet gjeldsspiralen inn i leilendighet. For lave renter og inflatoriske penger gjør at det lønner seg å låne og ikke å spare. Det omgjør forbruksvarer slik som hus om til spareobjekter og fjerner markedets normale incentiver til sparing. Under en inflatorisk pengepolitikk dreier formuebygging seg i vesentlig grad om å sitte nærmest pengetrykken og få tilgang på store mengder luftpenger før alle andre gjør det.

Skattelettelser er også viktig, men overraskende nok ikke like viktig som å fjerne reguleringer. Grunnen er at bedrifter med stor etterspørsel har en sterk tendens til å tjene like mye nesten uansett hvor stor skattesatsen er, fordi de simpelthen legger skatten på prisen og sender regningen videre til sluttbrukeren. Problemet med et høyt skattenivå (bortsett fra det moralsk tvilsomme med plyndring) er først og fremst at det går til et høyt offentlig forbruk, og det betyr i praksis en vanvittig sløsing av ressurser, fordi staten nesten alltid gjør en dårligere jobb enn det private. Et lavere skattenivå i kombinasjon med en mindre velferdsstat fører derfor til mindre sløsing, og dermed høyere økonomisk vekst. Færre reguleringer og statlige monopoler og privilegier fører til sterkere konkurranse nedenfra som undergraver store formuer og distribuerer kapitalen mer jevnt i samfunnet.

Konklusjon

Ikke bare tar Piketty grunnleggende feil, men hans egne data er verdifulle i å både undergrave hans egne konklusjoner og å underbygge det liberalistiske økonomer har hevdet i årtier.

Posted in Uncategorized | 5 Comments

Forbud mot bevis

De aller fleste har en forståelse av begrepet monopol som enerett til å utøve en aktivitet. Vinmonopolet har enerett på salg av vin i Norge, staten har enerett på bruk av vold, veivesenet har enerett på å bygge og drive veier, sentralbanken har enerett på å utstede penger osv. I tillegg til dette har vi også en del indirekte monopoler i form av forbud. Forbud mot homofili er å gi heterofile monopol på seksualitet. Forbud mot narkotika er å gi de rusfrie monopol på sosial atferd osv. Men en side ved slike monopoler er at de i de aller fleste tilfeller også medfører forbud mot forskning, forbud mot eksperimentering, forbud mot empiri, kort sagt forbud mot bevis på at monopolet er feil.

La oss ta det klassiske eksempelet, nemlig private veier. Hvis man er så frekk å hevde at det frie markedet klarer fint å lage bedre veier og infrastruktur enn staten blir man nærmest møtt med hånlatter. Da vil det ikke bli bygget veier! Veiene vil bare være for de rike! Det vil bli umulig å få laget veier når man ikke kan ekspoprioere eiendom! Alle disse argumentene har det til felles er at de er 100% uten empirisk belegg. De er simpelthen påstander. Tvert i mot finnes det hundrevis av historiske eksempler på at veier (og ikke minst jernbaner) har blitt bygget og drevet av private, uten subsidier og uten ekspropriasjon.

woman working on a microscope  Eine Anwenderin sitzt an dem MikroskopMen motstanderne av private veier sier alltid “bevis det!” De selv har fremlagt en påstand som i realiteten koker ned til en trosbekjennelse. Samtidig krever de full vitenskaplig dokumentasjon på at de tar feil. Problemet er bare at de samtidig har forbudt alle mulige måter å fremlegge slik dokumentasjon (utenom historiske eksempler som alltid avfeies som anakronismer eller som irrelevant for dagens komplekse samfunn). De som krever bevis har samtidig forbudt den ene tingen som kan fremskaffe beviset, nemlig retten til å bygge og eie private veier.

Minner litt om heksejakten ikke sant? Testen for om en kvinne var heks var om hun fløt eller sank. Fløt hun og overlevde var hun en heks og måtte brennes på bålet. Sank hun og druknet var hun uskyldig men da er han altså død. Det fantes ingen måte for heksene å bevise sin uskyld. Loven var et rigget spill for heksejegerne.

Det betyr i praksis altså at disse monopolene/forbudene/påbudene i realiteten er et forbud mot tanke- og forskningsfrihet. Hvordan kan man forske på noe som er forbudt? Kanskje finnes det måter å lage gode narkotiske stoffer som ikke er skadelige eller sterkt vanedannende? Det finner vi aldri ut på lovlig vis fordi forskning er forbudt. Kanskje legalisering av narkotika fører til færre overdosedødsfall og mindre narkomani? Det finner vi ikke ut så lenge det er forbudt å prøve dette alternativet. (Forbudsfolket lar seg ikke imponere av de positive resultatene legalisering har hatt i Portugal og avfeier dette som en anakronisme og noe som kanskje er riktig for akkurat Portugal, men ikke for andre land, og i hvert fall ikke for Norge.)

Kort sagt, dette er en temmelig råtten måte å “vinne” debatter på, og ofte bruker monopolistene slike argumenter nettopp fordi de vet at de har en svak sak, og at de ikke kan vinne i en ærlig kamp der hvor alternativet er tillatt. Faktisk hender det ikke rent sjeldent at monopolistene er snublende nær ved å innrømme helt åpenlyst at de har en dårlig sak og at dette brukes som argument mot legalisering!

Eksempel: venstresiden argumenterer ofte for at vi må ha et totalforbud mot private skoler fordi dersom de er lov vil dette “tappe de offentlige skolene for ressurser.” Men hvis dette stemmer er det jo fordi de private skolene er bedre enn de offentlige, og at dersom folk hadde hatt et valg ville de valgt det som var best for ungene sine, nemlig de private skolene. Så argumentet i dette tilfellet er at vi må forby private skoler for at ikke folk skal oppdage hvor dårlige de offentlige skolene er. Say no more.

Det finnes dog et merkelig fenomen der hvor motstanderne av et bestemt monopol ikke forstår at dette monopolet endrer folks atferd og kunnskap. Denne mangelen på kunnskap eller uansvarlig atferd brukes så som argument for å avskaffe monopolet, og gjerne innføre et tilsvarende forbud, som i realiteten er et monopol med motsatt fortegn.

Jeg skal avslutte med et slikt eksempel, nemlig sentralbanksystemet og fraksjonsreserve. Mange motstandere av sentralbanken ønsker ikke bare å avskaffe statens pengemonopol, men også i innføre et forbud mot fraksjonsreserve, altså innføre et monopol for fullreservebanker. Et av de flittigste argumentene som brukes er at vi må ha et slikt forbud mot fraksjonsreserve fordi folk er dumme og ikke vet nok om hvordan penger fungerer og at de alltid vil la seg lure av fraksjonsreservebankene som kan tilby høyere rente. De inngår da i realiteten en kontrakt hvor de ikke har forutsetning til å forstå hva de egentlig har begitt seg ut på og hvilken risiko de utsetter seg for.

Problemet med denne argumentasjonen er at den uvitenhet om pengesystemet og især om fraksjonsreserve som de påpeker eksisterer ene og alene fordi det har eksistert et århundrelangt forbud mot private valutaer. Dette igjen er et forbud mot konkurranse, som i praksis er et forbud mot opplysningskampanjer (reklame) om de skadelige virkningene av konkurrentenes praksis. Slike opplysningskampanjer skulle normalt vært finansiert av alternativene i markedet (feks. fullreservebankene), men siden alternativene er forbudt blir også det rådende monopolets argumenter og virkelighetsforståelse stående som den ubestridte sannhet. Dette er — for å si det forsiktig — et demokratisk problem.

Avsluttende ord

Venstresiden fremstiller ofte seg selv som de strukturelle skjevhetenes erkefiende, men merkelig nok er de overhode ikke opptatt av de strukturelle skjevhetene som oppstår som følge av monopoler og forbud/påbud. En ærlig samfunnsdebatt må nødvendigvis være basert på fakta og ikke følelser, og da det være lov til å forske på alternativer slik at man kan fremlegge empiriske beviser for eller mot. Dersom homofili ble forbudt med begrunnelsen av at det er psykologisk skadelig, hvordan kan dette da noensinne motbevises uten å bryte loven?

Til syvende og sist er forbud mot alle alternativer utenom ens eget et tegn på svakhet, og en erkjennelse av at man mangler gode argumenter. Den eneste ideologien som tør å legalisere andre ideologier enn sin egen er liberalismen. I et liberalistisk samfunn har man lov til å leve som sosialist, islamist, rasist eller feminist så lenge man er fredelig og respekterer andres rett til å velge andre alternativer. Sosialisme som politisk system derimot forbyr liberalister å leve som liberalister. Årsaken er temmelig enkel: det store flertallet av folk ville aldri kunne tenkt seg å leve som sosialister dersom de hadde valget å la være. Derfor kan sosialister ikke tillate folk å velge andre alternativer.

Min oppfordring til folk som mener at de selv er opptatt av fakta og gode argumenter er altså å starte med erkjennelsen av rasjonell debatt forutsetter at sakene som skal diskuteres i utgangspunktet må være lovlig. En atferd kan ikke forbys før det fremlegges massiv dokumentasjon på at denne faktisk er et universelt onde som ikke kan tillates i et sivilisert samfunn.

 

Posted in filosofi, politikk | 31 Comments

Arbeiderpartiets logiske brist

Jeg satte nærmest kaffen i halsen da jeg leste stortingsrepresentant Arild Grande (AP) sitt leserinnlegg i Dagbladet “Høyres logiske brist.” Han mener at Høyre er ulogisk når de sier at mindre penger til de fattige skaper incentiver til å arbeider mer, mens mindre penger til de rike reduserer incentivet til å arbeide.

Dette er mer et ordspill enn et argument. Det krever at man setter likhetstegn mellom subsidier og skatteletter. Ideen er noenlunde som følger: subsidier kan måles i penger, og skatteletter kan også måles i penger, ergo skatteletter = subsidier. Erasmus Montanus ville vært stolt.

Til tross for at normale mennesker vil finne en slik logikk … underlig, finnes det likevel en verden der hvor denne logikken gir mening. Det er nemlig en verden der hvor alt som kan måles i penger ER en og samme sak, nemlig en kollektivistisk verden der hvor absolutt alt er eid av fellesskapet, uansett hvem som produserer verdiene. I en slik verden betaler man ikke skatt, man “gir tilbake til fellesskapet.” I en slik verden er ikke skattelettelser å beholde mer av fruktene av eget arbeid men å få mer av fellesskapets frukter.

I en verden hvor alt er eid av fellesskapet er det ingen forskjell på en subsidie og en skattelette. Begge er gaver fra fellesskapet. Men dette er også essensielt et føydalsamfunn, der hvor alle er leilendinger i evig gjeld til samfunnet. Det er et samfunn der hvor man ikke eier sin egen kropp eller fruktene av sitt eget arbeid fordi man alltid står i gjeld til denne mystiske entiteten som kalles “samfunnet” eller “fellesskapet.”

Det bør kanskje ikke komme som noen bombe at en arbeiderparti-politiker er kollektivist. Derimot sier det en god del om maktarrogansen til kollektivistene at de kan finne på å si at en tenkning som ikke bygger på kollektivt eierskap er ulogisk, som om kollektivisme nærmest er en naturlov og individualisme er et frankensteinsk avvik fra det normale.

Men siden Arild Grande tydeligvis ikke forstår evolusjonær biologi skal jeg forklare han hvorfor 4 milliarder år med naturlig seleksjon har produsert en psyke der hvor man blir arbeids-demotivert når noe man selv har produsert blir tatt fra en mot ens vilje, mens man også blir arbeids-demotivert når noe andre har produsert kommer dalende helt gratis ned i hendene uten at en trenger å gjøre noe for det.

Lazy-CatI naturen finnes ingen velferdsstat. Det er ikke kollektivet som er den primære enheten som eksisterer men individet, og all ressursforvaltning i naturen er sentrert rundt individet. Og kampen for tilværelsen er tradisjonelt beinhard. Energi og ressurser er kronisk mangelvare og alle organismer har derfor utviklet en sterk tendens til å økonomisere. Det betyr i praksis at organismer forsøker å spare på kaloriene så mye som de overhode kan.

Som en konsekvens av dette har alle dyr utviklet latskap som overlevelsesstrategi. Latskap betyr simpelthen at dersom man ikke MÅ gjøre noe for å overleve, da lar man være og sparer på kaloriene. Neste gang du ser en katt ligge å late seg, legg merke til hvordan de har en tendens til å ligge i nærheten av en ovn, eller på et varmt panser eller i sola. På den måten suger den til seg helt gratis varme fra omgivelsene og sparer dermed på egne dyrebare kalorier.

Kort sagt, det er helt naturlig for et levende vesen at når ressurser kommer dalende helt gratis ned i fanget å bli lat. Gratis ressurser reduserer incentivet til å arbeide.

I den andre enden av skalaen har alle organismer også utviklet en tilsvarende mekanisme for å spare kalorier. Behavioristene kaller det kondisjonering, hvilket ikke er noe annet enn læring gjennom belønning og straff. En atferd som fører til noe godt, motiverer organismen til å gjenta denne atferden. En atferd som fører til noe dårlig (eller nytteløst) motiverer organismen til å slutte med atferden. På den måten har altså naturen bygget inn en incentivordning i organismene for å sørge for at man bruker ressursene på best mulig måte, altså på den måten som fremmer individets liv.

Eller sagt på en enkel måte: profitt motiverer folk til arbeid, skatt demotiverer fordi man får mindre igjen for innsatsen sin. Denne logikken ligger i genene til alle levende vesener. Når Grande sier at dette er ulogisk sier han altså at livet er ulogisk. Livet på jorden er organisert rundt individet, mens hans egen ideologi — kollektivisme — er sentrert rundt utslettelsen av individet og gjøre det til slave av kollektivet. Hans ideologi er anti-liv.

Arbeiderpartiet er heller ikke konsistent i sin tolkning av virkeligheten. På enkelte områder både anerkjenner og omfavner de varmt at skatter virker demotiverende på folks atferd. Dette gjelder på alle områdene der hvor politikerne ønsker å demotivere mennesker. Hensikten med tobakk-, alkohol, bil-, bensin- og miljøavgifter er nettopp å redusere visse typer atferd. Men når det altså kommer til skatt på arbeid skal dette liksom overhode ikke redusere denne type atferd, i følge Arbeiderpartiets forvridde logikk. Go figure.

 

 

 

Posted in filosofi, politikk | 55 Comments

Stemingsbilder fra Gaza

Jeg tenkte at midt i all krigingen kunne det være passende med noen stemningsbilder fra Gaza. Hvordan ser det egentlig ut der? Hvordan er det meste av dette området som vi i media kjenner som “et av verdens tettest befolkede regioner”? La oss se.

gaza6

gaza5

gaza4

gaza3

gaza2

gaza1

88543989

88543914

88543887

88543844

Oooookey, som vi kan se er det ganske folketomt i dette som vi har hørt skal være “et av verdens tettest befolkede regioner.” Faktisk ser ca 2/3 av Gaza-stripen slik som på bildene ovenfor, og det kan du enkelt sjekke ut selv på Google Earth. Men bare for å illustrere at dette ikke er bilder tatt fra uvanlige bilder legger jeg ved to satelittbilder av Gaza:

gaza overview2

gaza overview

To tredjedeler av Gaza-stripen er jordbruksområder, og fra disse områdene skytes det aldri opp noen raketter eller graves noen tunneler. Dette gjøres utelukkende fra bykjernene der hvor det bor veldig mange mennesker tett i tett. Årsaken til dette burde være helt innlysende for alle: det er ikke mange menneskelige skjold å skjule seg bak ute på en åker.

At Hamas tyr til terror og geriljametoder som menneskelige skjold er helt logisk for en relativt svak gerilja. Det er også logisk at dette gjøres for å vinne en propagandakrig. Med en objektiv og nøytral presse ville en slik strategi vært umulig. Men pressen gjør faktisk noe så utrolig som å aktivt spille på lag med Hamas ved å rapportere åpenbare løgner slik som at “Hamas er et av verdens tettest befolkede områder” og at “folk har ingen sted å flykte.” Alt som trengs er en liten kikk på Google Earth så skjønner du at dette ikke bare er usant, men det er en grov løgn. Det aller meste av Gaza er relativt folketomt og det er mange plasser for sivilbefolkningen å flykte til i gåavstand fra byene.

Det i realiteten den venstrevridde norske presse gjør seg skyldig i er medvirkning til mord på sivile, fordi den eneste grunnen til at Hamas kan slippe unna med denne propagandateknikken er ved at norsk presse bevisst legger kritisk journalistikk til side og gjør seg selv til aktivister for Hamas. Norsk presse: skam dere.

Oppdatering: enkelte påpekte at kart over rakettutskytinger fra Gaza viser at Hamas ikke bare skyter fra tett befolkede områder men også fra landsbygda. Dette endrer dog ikke på det faktum at Hamas aktivt skyter opp og lagrer raketter i byene, og dermed bruker menneskelige skjold.

Posted in filosofi, politikk | 44 Comments

En uvanlig situasjon i Midtøsten

Jeg hadde egentlig ingen planer om å kommentere krigen i Gaza/Israel, fordi det typisk ikke kommer noe fruktbart ut av dette, med dagens forholdsvis uopplyste presse. Derimot har det skjedd en utvikling i denne krigen i forhold til andre kriger som gjør at jeg for første gang på veldig lenge ser bittelitt lysere på fremtiden for palestinerne (og generelt for situasjonen i Midtøsten) enn jeg har gjort tidligere.

Bakgrunn

For å forstå denne nye situasjonen bedre er det nødvendig med litt bakgrunnsmateriale. Dessverrre lever de fleste i Vesten under den vrangforestillingen om at konflikten i Palestina/Israel er en konflikt mellom Israel og palestinerne. Dette er fullstendig feil. Det er en konflikt mellom Israel (og USA) på den ene siden og de Arabiske statene (og FN) på den andre siden. Palestinerne er simpelthen kanonføde, som har blitt brukt aktivt av de arabiske regimene som et såkalt “åpent sår” i en kald krig mot Israel.

Dette gjenspeiles både i de arabiske landenes svært dårlige og undertrykkende behandling av palestinerne og FNs palestinske flyktningorganisasjon UNWRA som kodifiserer og legitimerer denne behandlingen gjennom FN. For et lite innblikk i dette anbefaler jeg denne videoen. Joda, den er laget av en israelsk minister, men er like fullt en faktabasert fremstilling av flyktningsituasjonen og UNWRA.

Så situasjonen er altså at de arabiske regimene har forsøkt å holde palestinerne sinte, og har dermed lykkes med å radikalisere dem og skape sinte mennesker som går til angrep på Israel.

Den nye situasjonen

Det er ting som tyder på at denne dynamikken radikalt har endret seg nokså nylig. Norsk presse er som vanlig fullstendig på villspor og unnlater å rapportere om de aller viktigste tingene. Derfor er det svært få i Norge som har fått med seg følgende: de arabiske regimene støtter i overraskende grad Israel mot Hamas!

Hamas-ChildrenDet hele begynte med at Egypt fremla en våpenhvileplan som Israel og den arabiske ligaen godtok, men som Hamas avviste. Grunnen til at dette skjedde var at Egypt la seg temmelig nær opp til Israels posisjon og avviste kravene til Hamas.

Når så krigen gikk i gang for fullt kom svært klar tale fra Palestinernes president, Egypt og de arabiske landene: nærmest øredøvende stillhet. Meget begrenset kritikk av Israel, og i den grad det har blitt rettet kritikk for eksempel fra den Saudi-arabiske kongen har kritikken vært påfallende nøytral, og ikke rettet bestemt mot en av partene. Egypt på sin side har kritisert Hamas for å bruke sivile som menneskelige skjold.

Samtidig har det vært påfallende få demonstrasjoner mot Israel i gatene i Egypt eller for den saks skyld på Vestbredden. Faktisk er situasjonen så merkelig at europeiske land (og især Norge) har vært langt mer kritiske overfor Israel og med langt flere demonstrasjoner enn i Midtøsten. Dette er en utvikling som mer eller mindre har blitt forbigått i stillhet uten spesielt fokus.

Og for pressen som pushed Israel vs Palestinere-narrativen er det ingen grunn til å fokusere på det som skjer i Midtøsten forøvrig. Men for oss som er klar over at det egentlig er en kald krig mellom Israel og Araberstatene er reaksjonen til disse langt viktigere enn hva som rent fysisk skjer i Gaza. Det at araberstatene nå plutselig støtter Israel tyder i realiteten på at krigen mellom Israel og araberstatene er over! Selv om det ikke virker slik akkurat nå kan dette være første tegn til en reell løsning på Palestina-konflikten.

Hva har endret seg?

Hva i alle dager kan ha skjedd som har ført til en slik radikal endring i dynamikken mellom Israel og de arabiske statene? Svaret er trolig komplekst, og jeg skal ikke late som om jeg har alle løsningene, men jeg tror jeg ser noe av årsaken. Nøkkelkomponentene er 1) den arabiske vår, 2) radikaliseringen av deler av den arabiske befolkningen i Midtøsten, 3) Syria/ISIL.

De gamle regimene i Midtøsten brukte Israel som en hendig måte å trekke oppmerksomheten bort fra deres eget vanstyre. Ytre fiender fungerer alltid bra — en stund. Og radikaliseringen av det “åpne såret” i Vestbredden og Gaza gikk greit det så lenge de bare plagde Israel.

Men så kom den arabiske våren, og de gamle regimene falt. Til å begynne med fikk det muslimske brorskap makten i Egypt fordi de var bedre organiserte til å drive valgkamp. Egypt opplevde da at ting gikk fra vondt til verre og de liberale tok raskt affære i en ny revolusjon der hvor islamistene ble kastet og man fikk tilbake et mer sekulært styre, det vi har i dag. Dette nye regimet (og store deler av den egyptiske befolkningen) ser ikke på noen islamister med blide øyne, hverken det muslimske brorskap, Hamas, Hizbollah eller ISIL. Før var islamistene bare en trussel for Vesten og for Israel. Nå er de blitt en trussel for Midtøsten.

Og det var kanskje særlig ISIL som fikk folks øyne opp om hvor ille det står til. Selv i Vesten har man myknet litt i kritikken av Assad-regimet etter man i Irak fikk se hva slags barbarer han egentlig kjemper mot. Syria og Irak er nesten ikke nyhetsbildet lenger i Vesten fordi man nå fokuserer på Gaza, men i Midtøsten har mange fått med seg at det som foregår i Gaza bare er småtterier sammenlignet med det som skjer i Syria og Irak. Og i Midtøsten er de moderate folkene (samt regimene) redde for de religiøse galningene.

Dette tror jeg er grunnen til at Israel ikke lenger ser så ille ut lenger, sett fra arabisk ståsted. Midtøsten står overfor et valg der de må begynne å ta de radikale motstandsbevegelsene på alvor. Selv om alle sår langt fra er leget i forhold til Israel er det likevel den tunge realiteten om at deres hardt tilkjempede nye friheter kan voldtas i et islamistisk blodbad. Det frister lite. Det er dette sentimentet jeg tror gjenspeiler seg i den øredøvende stillheten fra arabiske land i forhold til kritikk av Israel.

Kanskje leser jeg for mye inn i dette, men jeg tror dette kan være begynnelsen på et nytt kapittel i Midtøsten-konflikten. Hva innholdet i dette kapittelet vil være tør jeg dog ikke spå noenting om.

 

Posted in filosofi, politikk, religion | 18 Comments

Hvordan håndtere ekstremisme?

I disse dager kan vi høre mye kritikk av Israel. Arbeiderpartiet og særlig AUF er svært høylytte i sin kritikk. Omkvedet går noenlunde som følger: Israel er en okkupasjonsstat, og deres maktutøvelse skaper frustrasjon, desperasjon og hat blant palestinere som føler seg undertrykket. I ren desperasjon tyr noen av disse til ekstreme handlinger slik som å detonere bomber i sivile områder og til og med å drepe uskyldige tenåringer, slik som skjedde i opptakten til den pågående Gaza-krigen.

hamasHvordan skal man så bli kvitt disse handlingene, i følge Arbeiderpartiet? Første steg er en anerkjennelse av at okkupsjonen er ulovlig, at bosetningene på Vestbredden må avvikles og Palestina må få bli en selvstendig stat og at de palestinske flyktningene får returnere. Neste steg er å innlede dialog. Hamas bør ikke først og fremst betraktes som kyniske mordere som bruker barn som menneskelige skjold i sin politiske kamp, men som vanlige palestinere som er blitt så sinte og frustrerte på det de opplever som en strøm av fremmede inn i deres hjemland som tar fra dem land, selvstyre og ødelegger deres kultur. Det gjelder altså å ha empati og ikke ty til ekstremismens språk slik Israel gjør og kalle dem for terrorister. Slikt hatsk språk fremmer ikke dialog og forsoning.

En god test på hvor realistisk og effektiv denne strategien er ville være å se hvordan Arbeiderpartiet og AUF oppførte seg dersom de selv var i en lignende situasjon som Israel. Da kunne de jo gitt en flott demonstrasjon på hvordan dette med dialog og forsoning skal gjøres.

Ved en gigantisk tilfeldighet viser det seg at de fikk en overraskende anledning til å sette sin egen filosofi ut i praksis for ganske nøyaktig 3 år siden. Anders Behring Breivik bombet da nemlig regjeringskvartalet og drepte mange uskyldige ungdommer på Utøya, med en ikke helt ulik motivasjon som Hamas. For Behring Breivik inntok Arbeiderpartiet rollen som Israel — okkupasjonsmakten — og han selv inntok rollen som Hamas.

Hvis da Arbeiderpartiet skulle fulgt sitt eget råd til Israel for å skape forsoning, sikkerhet og fred, burde da altså Arbeiderpartiet ikke snakket om Behring Breivik som en kynisk barnemorder og en gal mann, men som en mann som var så frustrert over Arbeiderpartiets totalitære politikk at han tydde til ekstreme virkemidler.

Det første de burde ha gjort var altså å erkjenne at norsk multikulturalisme og innvandringspolitikk måtte avvikles for å forhindre at slike sinte frustrerte menn føler seg tvunget til slike grufulle handlinger i fremtiden. Dernest burde de inngått dialog med Behring Breivik og snakket sammen om en måte de kunne komme frem til forsoning. Våpenhvile ville spilt en sentral rolle.

Og husk: Behring Breivik var jo mye, mye svakere enn Hamas. Han var bare en mann, mens Hamas er hundretusener. Behring Breivik hadde bare noen få våpen og en hjemmelaget bombe. Hamas har underjordiske tunneler, tusenvis av raketter og titusener av maskingevær. Behring Breivik brukte kun egne oppsparte midler, men Hamas har tilgang på pengestøtte fra fremmede makter som Iran og FN.

Kort sagt, hvis Hamas er den svake part i krigen med Israel, hva er vel da ikke Behring Breivik i kampen mot Arbeiderpartiet? Arbeiderpartiet og sosialister generelt har jo en lang tradisjon for å støtte opp om de svake i samfunnet. I dette tilfellet burde jo dialog være en selvfølge og vise seg fra sin aller, aller beste side.

Men er det slik Arbeiderpartiet og AUF har reagert? Hvordan har de selv oppført seg når de har hatt sjansen til å demonstrere dialogens fortreffelighet i møte mot ekstremisme og det kritiske røster (meg selv inkludert) gjerne vil kalle “terror”? Jeg har til gode å se så mye som en antydning til den selvransakelse som de krever av Israel. Dialog med Breivik har aldri en gang vært et tema. Arbeiderpartiet og AUF har selv brukt det “demagogiske” språket som de beskylder Israel for å bruke, ved å omtale han som “morder” og “terrorist.”

Konklusjonen er at politikken som Arbeiderpartiet foreslår ikke bare er svært lite realistisk men også har et sterkt anslag av dobbeltmoral. Én standard for Israel, en helt annen for seg selv.

Posted in filosofi, politikk | 46 Comments