En liten statusrapport

Jeg har blogget betydelig mindre i det siste enn jeg ellers har gjort. Delvis skyldes dette at jeg har mange interessante prosjekter i Asia som tar min tid, men delvis skyldes det også denne saken her:

gallestein

 

Dette er en nokså svær klump med gallesteiner som inntil nylig befant meg i galleblæren min og skapte visse problemer for meg, noe som førte til at jeg måtte operere bort galleblæren. På et filippinsk sykehus. Ouch.

Vel, jeg er vant til dårlige helsetjenester fra Norge, og jeg visste at private sykehus generelt sett er bedre enn offentlige tjenester. Jeg har allerede personlig erfart dette i Singapore hvor helsetjenestene generelt sett er av ypperste kvalitet. Jeg har skrevet om dette tidligere i mine reisebrev fra Singapore. Se her, her og her. Men er dette også sant for private sykehus i uland? Er et privat sykehus i et av verdens fattigste land (Filippinene) bedre enn det offentlige sykehuset i et av verdens rikeste land (Norge)?

Konklusjonen min etter 12 dagers opphold på det private sykehuset Chong Hua er: både og. Det var områder hvor jeg opplevde at kvaliteten på tjenestene var substandard i forhold til Norge. Dette gikk særlig på hygiene. Det var ikke sånn at det var skittent på sykehusene, men det var mye gjenbruk av ting som i Norge ville vært engangsbruk. Alt som er importert i Filippinene er svindyrt (alle plastting) og derfor har de en egen kultur for å spare på disse tingene i stedet for å bruke dem bare en gang slik standarden ville vært i Norge.

Jeg var ikke fornøyd med servicen sammenlignet med Singapore, men på dette området matchet Filippinene norske sykehus. Servicen i Norge er forholdsvis lite velutviklet, og det var den også på filippinene.

Derimot var den fysiske behandlingen (som også var den dyreste delen av oppholdet) vesentlig bedre enn min tilsvarende erfaring i Norge. Faktisk var den såpass bra at jeg nå innser at mye av de enorme problemene og lidelsene jeg hadde etter min kroniske utmattelsessyndrom for 8 år siden skyldtes dårlig behandling på grensen til forsømmelse i norske sykehus.

Selv om sykdomsbildet mitt den gang var helt annerledes enn nå var visse ting til felles: jeg hadde enorme magesmerter og store problemer med å ta til meg vann og føde. I Norge måtte jeg trygle å be om å få væske intravenøst, men ble nektet ut fra begrunnelsen av at jeg jo bare kunne drikke vann fra springen. Det var mye billigere. I Filippinene ble jeg satt på intravenøs væske- og næringstilførsel konstant i 12 dager og fikk ikke lov til å slippe (noe jeg var glad for).

Etter 12 dager på sykehus i Norge for 8 år siden uten intravenøs tilførsel av væske var jeg et vrak. Jeg raste dramatisk ned i vekt, utviklet et ekstremt lavt blodtrykk, ekstrem svimmelhet med tap av bevissthet flere ganger til dagen og et fullstendig desorientert autonomt nervesystem.

Etter 12 dager på sykehus i Filippinene under lignende omstendigheter men med konstant intravenøs tilførsel av væske er jeg nå helt fin, og hadde null vekttap den dagen jeg ble utskrevet. Riktignok forsvant det ut 7 kg væske av kroppen min i løpet av bare 3 dager etter at jeg ble tatt av intravenøst, men kroppen hadde likevel 12 dager på å tilpasse seg det underliggende vekttapet og jeg har nå ingen merkbare negative sideeffekter av vekttapet.

Den totale kostnaden for sykehusoppholdet (hvilket inkluderte to kompliserte endoskopier og en nøkkelhulloperasjon av galleblæren) var 79.000 kroner, hvorav en betydelig andel av kostnaden var medikamenter produsert i Vesten. Dette er riktignok så dyrt at de aller fleste filippinere ikke har råd til en slik behandling betalt cash (slik jeg gjorde), men med en helseforsikring som bare koster ca 6 kroner per dag ville en slik operasjon blitt dekket, også for helt vanlige filippinere.

For meg har dette vært nok en erfaring i hvor utrolig mye bedre private løsninger er enn offentlige. Det burde egentlig være flaut at lutfattige Filippinene klarer å konkurrere med verdens rikeste land, men dette gir en måte å illustrere hvor ineffektivt og ødeleggende Sovjet-helse egentlig er. Tenk hvor bra helsevesenet kunne vært i Norge dersom det hadde vært privat!

 

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, helse, politikk | 4 Comments

Anarki på veien

Jeg har vært litt opptatt i det siste, ute på reisefot, så det har vært smått med oppdateringer i det siste. Det beklager jeg. Etter å ha kjørt i Asia i den mest helsprø og stressende veitrafikken jeg noensinne har opplevd har jeg gjort meg noen betraktninger om denne typen “organisering.”

marcelo-fernanLa meg først begynne med et aldri så lite sleivspark til anarko-kapitalistene, fordi den type trafikk du ser i Asia, og kanskje særlig på Filippinene er vel noe av det nærmeste en kommer rent anarki. Så godt som alt som heter trafikkregler ignoreres og folk gjør stort sett det som passer dem. Og la oss si det sånn: resultatet er ikke pent.

Anarko-kapitalistene vil protestere vilt og hevde at det er snakk om offentlige statlige veier. Dette er for så vidt en helt gyldig innvending, men universet er også offentlig tilgjengelig og lovene i universet kan ikke endres på sånn rett uten videre. Vi kan betrakte veiene som et slags “naturgitt univers” med visse regler og strukturer, og når folk gjør som de vil på disse veiene uten sentralstyring får vi et lite innblikk i hvordan anarki fungerer innenfor et gitt mikrokosmos med gitte forutsetninger.

Når folk kan kjøre mer eller mindre slik de vil får man en blanding av tidvis svært dynamisk og intelligent kjøring, tidvis kaotisk og tidvis idiotisk. Noe av det som fungerer absolutt aller, aller dårligst er veikryss, og dem er det mange av her. Noe av det som fungerer aller best er rundkjøringer, og dem er det nesten ingen av her.

Etter å ha sett så mye kaos i veikryssene har jeg forsøkt å tenke over hva det er som gjør at rundkjøringer løser nøyaktig samme problem så mye mer elegant. Svaret jeg har kommet frem til er nokså enkelt: i et veikryss kan det oppstå konflikter mellom 3 eller flere på en og samme tid. I en slik situasjon er det veldig vanskelig å avgjøre hvem som skal ha førsteretten til å kjøre, og det blir lett kaos. 1 person blokkerer minst to andre. I en rundkjøring derimot oppstår det til en hver hver tid aldri en konflikt som involverer mer enn 2 personer, og når det er to parter er det veldig enkelt å avgjøre hvem som skal ha forkjørsrett: førstemann til mølla. I praksis betyr dette det som kalles fletting.

Jeg har skrevet om “Shared space” tidligere, men det er verdt en repetisjon. Man kan i vesentlig grad redusere trafikkproblemer ved å redesigne veiene vekk fra ideen om sentralstyring (trafikklys) og over til en forestilling der hvor enkeltindividet tar intelligente avgjørelser og samarbeider og forhandler med andre bilister/veibrukere om hvordan trafikken skal flyte. Her er en video som forklarer “Shared space” og måten den endrer tankesett og trafikkflyt. Legg merke til kvasi-rundkjøringene.

If you can see this, then you might need a Flash Player upgrade or you need to install Flash Player if it's missing. Get Flash Player from Adobe.

Dessverre er det altså slik at de som oppfant rundkjøringen åpenbart ikke skjønte hva som er det store poenget med dem, nemlig å redusere antall samtidige konflikter i trafikken. Derfor har de fleste rundkjøringer i verden i dag dustete regler (forkjørsvei som i praksis saboterer mye av poenget med dem. Til tross for dette fungerer rundkjøringer temmelig bra mange steder. I Poynton i England er “rundkjøringene” designet uten regler og resultatet er at de fungerer tilnærmet optimalt.

Hvis jeg var anarkist ville jeg snakket varmt om hvordan man ikke trenger regler for å få til et velfungerende selvorganisert system. Men siden jeg er minarkist vil jeg heller trekke frem det faktum at visse veistrukturer med fullstendig distribuert selvstyring gir opphav til kaos og idioti, mens andre gir opphav til orden og trafikkflyt. Videre vil jeg påpeke at for å oppnå det ønskede resultatet uten regler på veiene må veiene faktisk designes nøye. For at autonomi skal fungere krever det plan og design, som optimaliserer utfallet av autonomi. Shared space taler derfor mer til fordel for minarki enn for anarki.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 49 Comments

Den moderne spanskesyken

Min artikkel “Røverkapitalismen” gikk ikke upåaktet hen. En av leserne på Radikal Port, Reynir Indahl, skrev et tilsvar som kan leses her. Jeg skal ikke gjengi hele innlegget, men svaret var interessant, og tar opp en del argumenter som jeg faktisk ikke har berørt på bloggen min før, og derfor er det verdt å besvare disse. Jeg skal især fokusere på følgende argument:

“Men mener du virkelig at lave lønninger ikke gir en fordel til de landende som har outsourcet» produksjonen? [...] Det er rent faktuelt at globaliseringen har ført til høyere profitt marginer for bedrifter (og corporate profits i USA over GDP er rekordhøyt i 2012) nettopp fordi at en har kunnet flytte produksjonen til lavkostnadsland.”

Det korte svaret mitt er: det kommer an på.

Outsourcing til lavkostland er svært positivt for landet som outsources produksjonen dersom denne produksjonen erstattes med annen og mer høyteknologisk/kompetent produksjon. Men det er ikke dette som har skjedd. De vestlige landene har erstattet sin industri med rent forbruk. Dette forbruket har blitt finansiert med lån, ironisk nok fra nettopp Kina som det meste av lavkostproduksjonen har gått til.

Dette er intet annet enn en moderne variant av spanskesyken. Nei, jeg snakker ikke om en influensa men det faktum at Spania i perioden ca 1500-1700 var Europas desidert rikeste land på grunn av gull og sølv som de fant/plyndret i Sør-Amerika. I stedet for å bruke dette gullet på å investere i produksjon ble gullet simpelthen brukt til importert forbruk. Dette forbruket fungerte i praksis indirekte som en investering i de andre europeiske landene — bortsett fra at Spania ikke fikk noe avkastning fra investeringen. Hele gevinsten forble i Tyskland, England, Nederland og de andre landene som Spania kjøpte sine varer fra.

Hadde du spurt en hvilken som helst økonom i denne perioden ville de sagt at Spania var fryktelig heldig, men historien forteller oss at dette var en katastrofe i sakte kino, som endte med at de andre europeiske landene fikk bygget opp sin industri med spansk gull, og Spania endte som lutfattig tilbakestående uland i en økonomisk bakevje. Det som altså på kort sikt hørtes ut som veldig positivt for Spania var i realiteten svært negativt.

Høres kjent ut? Det bør det gjøre fordi dette er essensielt historien om Vesten (som spiller rollen som Spania) som finansierer sitt overforbruk med lån (som spiller rollen som gullet). Vesten overfører store deler av sin industri og sine arbeidsplasser helt gratis til Kina og andre fremvoksende økonomier.

Men egentlig er situasjonen for Vesten i dag mye verre enn den var for Spania. Spania mistet alt gullet sitt, men ikke noe mer. Vesten sitter igjen med en gigantisk gjeld. Spania betalte altså med penger de tross alt hadde, mens Vesten betaler med penger de egentlig ikke har men låner fra Kina. Kina sitter altså ikke bare igjen med masse industri, men også med gjeldsbrev til flere billioner dollar. Kina har fått i pose og sekk. De går seirende ut av denne valutakrigen. Vesten sitter høyst fortjent igjen med svarteper.

Det ironiske er at det er vestlig nasjonalsosialistisk grådighet som har skapt den krisen som nå har rammet Vesten. Krisen kunne enkelt vært unngått dersom Vesten hadde gjort to enkle ting:

1) Vesten burde ikke trykket penger som en full sjømann. Den inflatoriske pengepolitikken har gjort sparing ulønnsomt og belønnet låneforbruk. Dette har drevet overforbruket i Vesten.

2) Vesten burde ikke stengt grensene for arbeidsinnvandring. Feite, styrtrike, grådige nasjonalsosialistiske arbeidere i Vesten tenkte at de kunne få i pose og sekk, nemlig å sperre ute fattige arbeidere og dermed sikre egne lønninger, samtidig som de kunne forsyne seg av deres billige produkter via handel, uten at dette skulle få noen negative konsekvenser. Resultatet har vært en eneste lang strøm av kapital, arbeidsplasser, kompetanse og industri ut av Vesten. Dersom i stedet grensene hadde vært åpen for fri innvandring ville arbeidsplassene, kompetansen og industrien forblitt i Vesten i stor grad. Vestlige arbeidere fikk seg en kortsiktig glede av å beskytte sine arbeidsplasser mot konkurranse og billige varer fra uland, men den langsiktige konsekvensen er at Vesten årelates og blir fattig og tilbakestående.

Jeg skal også svare kort på noen av de andre punktene til Indahl:

Monopol og konkurranse:

“Du gir inntrykk av monopol er bra (ref ditt energi eksempel) – her vil jeg gjerne se henvisninger til forskning som kan støtte dine synspunkter.  Tvert imot så tror jeg du har så godt som alle imot deg (inkl. økonomisk teori, og jeg kan derfor ikke se hva som er feil hos Bomann-Larsen). Oligopol og monopol og at enkeltaktører kan sette prisen og således ikke «konkurrerer» er vel ikke i tråd med at du vil «ha mer kapitalisme»?”

For det første aksepterer jeg ikke at en person eller et selskap som er så god at ingen klarer å konkurrere med han har monopol eller at dette er en dårlig ting. Har Petter Northug monopol på gull når han vinner renn etter renn suverent? Eller er han bare dyktig? Er Northug ond og bør tvinges til å gå med ekstra vekter slik at de andre har en sjanse til å ta han igjen, eller er han god og fortjener å vinne?

Monopol betyr å ha eneRETT på noe. Vinmonopolet er et statlig monopol hvor selskapet har enerett til å selge vin. Alle andre kastes i fengsel dersom de forsøker å konkurrere. Vinmonopolet trenger ikke å være dyktige for å holde konkurrenter borte. De trenger bare å bruke trusler om fengsel.

Markedsdominans betyr å være så dyktig og skape så mye verdier at andre ikke klarer å konkurrere med dem. Mitt energieksempel var laget for å demonstrere dette. Tydeligvis var ikke dette et godt nok eksempel fordi det ikke er paretooptimalt. Vel, poenget mitt var å illustrere hvor ondskapsfull ideen om paretooptimalitet er. Siden energieksempelet mitt ikke var tydelig nok vil jeg bruke et par andre eksempler: 1) det er ikke paretooptimalt at noen har 2 fungerende nyrer mens andre har null. Ut fra denne tankegangen bør vi innføre organskatt hvor folk tvinges til å donere organer. 2) det er ikke paretooptimalt at noen mennesker kan ha sex med hvem de vil fordi de er pene og attraktive, mens andre aldri kan få sex fordi de er bistygge. Ut fra denne tankegangen må vi innføre seksualskatt hvor de peneste tvinges til å ha sex med de aller styggeste.

Kort sagt, ideen bak paretooptimalitet er at du ikke eier din egen kropp og ditt eget liv, men at du er en slave av fellesskapet. Kapitalisme dreier seg om avskaffelsen av slaveri, ikke opprettholdelsen av den. Konkurranse er bra, men ikke for en hver pris. Næringslivet er ikke kamphaner som skal tvinges til å konkurrere seg til døde for en hver pris for å underholde samfunnet.

Kapitalisme dreier seg om å beskytte privat eiendomsrett og individuelle rettigheter. Hvis noen tilfeldigvis er dyktigere enn andre og derfor tjener mer penger, vel, da er dette hans egen fortjeneste og kapitalismen beskytter hans eiendom, selv om det finnes paretoparasitter som ønsker å melke han tørr.

Men når dette er sagt viser all erfaring at konkurranse er den dominerende kraften i en fri økonomi. Jo friere økonomien er, jo lettere blir det å konkurrere. Det vil si at, det er ekstremt vanskelig å bli veldig rik under kapitalismen, og de få som blir det fortjener det.

Nasjonal og balansert handel

“Når det gjelder Ricardo og hans forutsetning rundt at kapitalen må være nasjonal og handel balansert, så bruker du igjen ordet «absurd». Du tar rent faktuelt feil. Bomann-Larsen har helt rett i at dette var forutsetninger for Ricardo sin teori.”

Det er enkelt å vise at dette ikke er riktig, for det er bare å videreføre Ricardos argument. Hvorfor stoppe ved nasjonen? Det finnes mindre enheter, slik som fylker og kommuner. Hvorfor ikke hevde at kapitalen må være kommunal og handel mellom kommunene balansert? Men hvorfor stoppe ved kommuner? Hvorfor ikke bydeler? Nabolag? Individer? Er det noe magisk med akkurat nasjonen som gjør at det skal eksistere mystiske økonomiske lover for akkurat den?

Globalisering og ulikheter:

“Det er vel udiskutabelt at globaliseringen har ført til at lønningene faller i de vestlige landene – så, globaliseringen skaper ulikheter.”

Dette er å snu virkeligheten 100% på hodet. Globaliseringen har ført til sosial UTJEVNING, hvor lønningene til de styrtrike, superfeite arbeiderne i Vesten faller, og lønningene til de fattige i uland stiger. Dersom vi hadde åpnet for fri innvandring, ville den sosiale utjevningen skjedd enda fortere. Konkurranse i et fritt marked fører til prisutjevning. Dette er kapitalismens natur. Derfor koster gull det samme i Kina som i Norge, for gull er et fritt marked. Arbeidsmarkedet er ikke fritt og derfor tjener en norsk frisør i Norge 30 ganger mer enn enn filippinsk frisør på Filippinene som gjør akkurat samme jobben.

Kredittveksten

“Hovedårsaken til den enorme kredittveksten er dereguleringen under Reagan/Thatcher, som ble fulgt opp av Clinton sin deregulering av finansbransjen.”

Dette er feil. Dereguleringen alene skapte ikke kredittveksten. Det var dereguleringen i kombinasjon med en inflatorisk pengepolitikk (kunstig lave renter, skattetrekk for lånerenter, gjeldsfinansierte skattelettelser) som skapte krisen.

Lån og boligpriser:

“Videre er poenget rundt gjeld og boligpriser også det motsatte av det du skriver. Lån driver boligprisene (og ikke motsatt som du argumenterer). Hele subprime-krisen er et utmerket eksempel på dette.”

Dette er feil og det er enkelt å bevise. Hvis lån driver boligprisene, hvorfor steg da ikke boligprisene særlig i Texas i perioden 1980-2008? De hadde jo lave renter og billig kreditt der også. Svaret er at i Texas er det ekstremt få byggereguleringer (som gjør det billig å bygge hus), det er mer enn nok eiendommer tilgjengelig på flat mark, og myndighetene er svært flinke til å bygge nye veier når folk bygger hus. Som følge av dette har det alltid vært nok tilbud av eiendommer og hus og dermed ikke vært behov for en lånekarusell slik som andre steder.

Bankenes rolle i økonomi

“Det fascinerende er, og som du virker uvitende til, at bankers rolle og kredittens rolle IKKE er en del av økonomisk teori, verken Keynesiansk (så hvorfor påstå at Keynesians er en årsak??) eller neoklassisk (ei heller Marxistisk).”

Nå tilhører jeg ingen av disse skolene, men det du skriver er en tankefeil. Det at jeg sier at keynesianerne er årsaken til mye av problemene i dag er overhode ikke i konflikt med at standard økonomisk teori ikke omfatter banker/kreditt. Tvert i mot, hva tror du skjer dersom du lar et totalt inkompetent barn kjøre en svær lastebil? Tror du at lastebilen ikke kan kræsje bare fordi barnet ikke vet noenting om farene og mangler kunnskap om hvordan unngå dem? Heller tvert i mot. Det er nettopp det faktum at Keynesianerne er inkompetente som gjør at de forårsaker så mye skade.

Ronald Coase og transaksjonskostnader:

“Når det gjelder Ronald Coase, som jeg er enig i var en meget smart tenker, så er vel han en del utdatert (blant annet har internett redusert transaksjonskostnader og gjort informasjon og søk mer tilgjengelig)”

Ronald Coase er mer aktuell enn noensinne. For 150 år siden utgjorde produksjonskostnadene kanskje 80-90% av de totale kostnadene, men i takt med stadig mer automatisering og mer effektive produksjonsmetoder har produksjonskostnadene falt dramatisk. Transaksjonskostnadene har ikke falt på langt nær like mye og derfor utgjør transaksjonskostnadene i dag hovedkostnaden ved å drive forretning. Så sannheten er at transaksjonskostnader er viktigere enn noensinne, og Ronald Coase sin innsikt er mer høyaktuell enn noen gang.

Jeg kan legge til at til tross for at internett- og dataalderen har bidratt til effektivisering av transaksjonskostnader bidrar statlige reguleringer og byråkrati til å gjøre næringsvirksomhet stadig mer ineffektivt (disse er transaksjonskostnader). Hvis man altså vil at selskaper skal bli mindre i størrelse finnes det en enkel måte å gjøre dette på, nemlig å fjerne skatt, offentlig byråkrati og reguleringer. Da blir det enklere for små firmaer å konkurrere og den optimale størrelsen på selskaper vil falle.

Videre vil jeg påpeke en feiltolkning av Ronald Coase. Indahl skriver:

“Her er en sitat fra Coase i hans artikkel angående hvorfor for store selskaper ikke er bra: [sitat fjernet]“

Ronald Coase sier ikke at store selskaper ikke er bra, men at oppskalering medfører en kostnad som forhindrer selskaper å vokse seg for store. Det vil finnes en optimal størrelse for et hvert selskap, der hvor fordelene med integrasjon og storskaladrift oppveies av ulempene og ineffektivitetene med storskaladrift. Coase gir altså et glimrende argument for hvorfor selskaper aldri kommer til å vokse seg stadig større og større. Det er økonomiske tyngdekrefter som trekker dem nedover og forhindrer dem å vokse opp i himmelen.

Avsluttende ord

Helt til slutt vil jeg si at jeg ikke aksepterer det fascistiske prinsippet om at alle skal være helt prikklike og gå i takt. Ulik fordeling er ikke det samme som “skjev” fordeling. Det at noen er født smartere enn andre og derfor tjener mer penger er ikke noe som skal straffes med en egen IQ-skatt. Folk er født forskjellige og slik er det. Tvungen sosial utjevning kan ikke rettferdiggjøres moralsk.

Når det er sagt domineres det frie markedet av en ekstremt sterk negativt tilbakekoplingsmekanisme som fører til en sterkt prisutjevnende mekanisme, nemlig konkurranse. Konkurranse fører til lik lønn for likt arbeid, lik pris for like varer. Konkurranse fører til et kappløp mot midten der hvor man kjempe med dyktighet og kompetanse for å forhindre å bli sosialt utjevnet ned til midten, eller der hvor man er nødt til å ty til eksepsjonell idioti og inkompetanse for å forhindre at man blir sosialt utjevnet opp mot midten.

Denne innebygde sosialt utjevnende mekanismen i kapitalismen fører ikke til 100% utjevning, men lar det være et slingringsrom for dyktighet og inkompetanse. Dette er bra og det kreves eksepsjonell ondskap for å hevde at dette er dårlig. Sosialismen går ut på å straffe gode mennesker fordi de er gode, og å belønne dårlige mennesker fordi de er dårlige. Dette er irrasjonelt. I en fornuftig verden blir de gode belønnet med gode ting, mens de dårlige blir belønnet med dårlige ting. Derfor er kapitalismen ikke bare det mest effektive systemet, men også det mest moralske.

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk, økonomi | 33 Comments

Røverkapitalismen

Siviløkonomen Jacob Bomann-Larsen har skrevet en underlig artikkel som han har kalt “Røverkapitalismen – en markedsøkonomisk kreftsvulst” som er en slags pytt-i-panne-samling av enkelte gode poenger gjemt blant mange pinlig dårlige. Artikkelen er så lang at jeg må være litt selektiv på hva jeg svarer på, men jeg vil starte med det viktigste premisset for artikkelen. Bomann-Larsen sier:

“Adam Smith og hans etterfølgere utviklet en elegant og sammenhengende intellektuell konstruksjon begrunnet med omhyggelig artikulerte forutsetninger for at en slik selvorganiserende prosess ville føre til sosialt optimale resultater. Fem av disse forutsetningene var:

  1. Kjøpere og selgere må være så små at ikke noen enkelt av dem kan påvirke markedsprisen.
  2. Full informasjon må være tilgjengelig for alle markedsdeltakerne, og det må ikke være noen handelshemmeligheter.
  3. Selgerne må bære de fulle produksjonskostnadene (’the cost creator pays principle’), og prisene må dekke alle disse kostnadene (’full cost pricing’).
  4. Investeringskapitalen må forbli innen nasjonale grenser og handel mellom land må være balansert.
  5. Sparing må bli investert i skapelsen av produktiv kapital.”

Selv om det er betydelige elementer av sannhet i alle disse punktene er de likevel svært unøyaktige og i mange sammenhenger direkte feil.

Påstand 1: kjøpere og selgere må være så små at ikke noen enkelt av dem kan påvirke markedsprisen

Da denne påstanden opprinnelig ble fremsatt var forståelsen av markedets dynamikk ennå i spedbarnsstadiet og siden den gang har mye skjedd på teorifronten. Jeg skal begynne med å gi et eksempel hvor alle forstår at påstanden må være feil. Sett nå at et stort geni i morgen oppfinner noe helt utrolig, slik som superbillig, kjemperen, fornybar fusjonsenergi. Dette geniet løser altså egenhendig alle energiutfordringene i verden.

Men i henhold til påstand 1 ovenfor er denne mannen en ond røverkapitalist (for å bruke Bomann-Larsens noe ladde uttrykk) som forhindrer “sosialt optimale resultater.” Hvorfor? Han er eneste aktør innen sitt marked. Han er den eneste som kan lage denne fusjonsteknologien og han kan derfor egenhendig utkonkurrere alle andre energiprodusenter i verden. Han er så stor aktør at han faktisk kan sette prisen selv siden ingen andre klarer å imitere han. Derfor kan han selge energien sin til superprofitt.

Men vent nå litt, hvordan kan en som gjør verden til et bedre, renere sted og gjør energi billigere og fornybart for alle være et onde? Svaret er at han ikke er et onde. Derimot er tanken at han sitter igjen med en større profitt enn “det han hadde trengt.” Sagt på en annen måte: folk hadde tjent enda mer på oppfinnelsen hans dersom de kunne melket han tørr. Så det koker altså ned til at han er en “røverkapitalist” fordi samfunnet ikke klarer å tappe han for det meste av profitten hans. Tenk litt over det. Hvem er røveren her, dette geniet eller de som drømmer om å plyndre han til beinet?

Dette er selvfølgelig et veldig overdrevent eksempel, men hensikten er bare å gi en klar og tydelig demonstrasjon på at det ikke er en selvfølge at det er dårlig med store aktører som kan påvirke prisen.

Substitutter

Og selv i dette ekstreme eksempelet finnes det en øvre grense for hvor mye han kan påvirke prisen. Han kan nemlig ikke øke prisen til mer en alternativene, altså olje, kull og gass. Alternativer i markedet som er forskjellige produkter men som utfører samme funksjon kalles substitutter og fungerer som en bremsekloss på evnen til å påvirke pris, uansett hvor stor en aktør er. Meiriene kan sette prisen på melk så høyt de bare vil, men før eller siden begynner folk å kjøpe juice i stedet og da taper de kunder. Teleselskapene kan ta seg blodpriser på dataroaming, men da bruker folk skype i stedet. Flyselskapene kan sette prisen til himmels, men da tar folk båt, buss eller tog i stedet. En stor eiendomsaktør som eier “halve” Oslo kan ta seg overbetalt for eiendommer i Oslo, men da flytter folk til Stavanger, Stockholm eller London. Trusselen om konkurranse fra substitutter setter klare begrensninger på handlingsrommet for priser, selv for gigantiske selskaper

Store konkurrerer med store

Krontanken bak behovet for mange små aktører er å utjevne maktforholdet mellom aktørene slik at de ikke kan påvirke prisene, men hvorfor kan dette bare oppnås ved at små aktører konkurrerer mot små aktører? Det kan også oppnås ved at store aktører konkurrerer mot store. Mircrosoft kan ikke sette så høye priser de vil på operativsystemet sitt. for da vil Apple eller Google vinne frem.

Selv når det ikke finnes mer enn ett stort selskap i en bransje må de store passe seg for store selskaper i andre bransjer som kan bli fristet av høy profittmargin til å skifte beite. Se hva som skjedde innen bilbransjen. Satsingen på elbiler var så puslete (fordi de etablerte storselskapene hadde investert så mye ned i bensinbilen) at helt nye aktører utenfor bilbransjen gikk inn og begynte å konkurrere. Paypal-milliardæren Elon Musk var med å starte elbil-selskapet Tesla som laget en rendyrket elbilløsning som nå “alle” vil ha. Som følge av dette har de andre store selskapene vært nødt til å trappe opp sine elbilsatsinger noe enormt.

Transaksjonskostnader

En av mine favorittøkonomer fra det 20. århundret, Ronald Coase, spurte et enkelt spørsmål: hvorfor eksisterer i det hele tatt selskapet? Hvorfor består ikke en fri økonomi kun av mange enkeltindivider som møtes på markedet og kjøper og selger varer og tjenester til hverandre? Svaret han kom opp med var: transaksjonskostnader.

Det å drive et marked er faktisk i seg selv ressurskrevende. Man skal transportere varer og tjenester til og fra et marked, man skal finne kunder, man skal ha budrunder, man skal inngå kontrakter osv. Alt dette er kostnader assosiert med å være i et marked, som altså Coase kaller transaksjonskostnader.

Han argumenterer videre at man kan få ned disse transaksjonskostnadene ved dannelsen av selskaper fordi dette gir storskala-driftsfordeler. Med andre ord, man kan produsere mer effektivt (og dermed til en lavere pris) hvis individer går sammen i et selskap. Jo større transaksjonskostnadene er i et marked, jo mer lønner det seg å ha store selskaper.

Så Coase beviste altså at påstanden om små selskaper som det optimale er feil. Storkapital har faktisk en funksjon som gjør oss alle rikere. (En helt annen sak er at vi kan få ned størrelsen på de store selskapene simpelthen ved å kutte de største transaksjonskostnadene: statlig byråkrati og reguleringer.)

Påstand 2: Full formasjon må være tilgjengelig for alle markedsdeltakerne, og det må ikke være noen handelshemmeligheter

Jeg skal komme med noen små eksempler som umiddelbart gjør det klart hvor urimelig dette kravet er. Sett nå at bestemor har laget en helt fantastisk oppskrift på lefser. De smaker bare himmelsk. Hennes lefser får snart rykte på seg over hele bygda for å være de beste i kongeriket. Hun kunne ha fortalt hvordan hun baker dem, men i stedet velger hun å begynne å selge lefsene sine. I følge påstand 2 er hun da en røverkapitalist. Hvorfor? Hun holder lefseoppskriften sin hemmelig, og dette strider mot tanken om at det ikke skal være noen handelshemmeligheter.

handshakeEt annet eksempel: en geolog vandrer i fjellheimen i indre Urdalen. Han bruker all sin ekspertise om geologi til å identifisere tomter som er rik på malm. Så går han til grunneier, uten å fortelle han at han tror at tomta er rik på malm, og ber om å få kjøpe tomta. De blir enige om pris, han kjøper den og tjener seg rik på gruvedrift. I følge påstand 2 er denne geologen en røverkapitalist fordi han ikke delte sin kompetanse med grunneieren helt gratis uten å ta seg betalt for det.

Et tredje eksempel: en dyktig investor bruker all sin kunnskap og kløkt til å oppdage gode grunner til å tro at oljeprisen kommer til å stige kraftig om kort tid. Han bruker denne informasjonen til å investere i olje og tjener seg søkkrik. I følge påstand 2 er han en røverkapitalist fordi han ikke delte sine oppdagelser med resten av verden helt gratis før han investerte.

Er dette rimelig? Eller er det kanskje urimelig å kreve at folk skal bare gå og fortelle alt de vet uten å få betalt for dette? Det som er rimelig er at kunden bør bli gjort oppmerksom på seriøse defekter eller farer ved et produkt, men ut over dette er det helt greit at selskaper har handelshemmeligheter. Det som i praksis skjer er at det aller meste er vanskelig å holde hemmelig. Coca-Cola klarer å holde oppskriften sin hemmelig men bare fordi de har lagt ned mye ressurser i å holde den hemmelig. Selskaper klarer jevnt over ikke å holde skjult dersom de gjør noe galt eller leverer produkter og tjenester som ikke lever opp til forventningene.

Påstand 3: Selgerne må bære de fulle produksjonskostnadene, og prisene må dekke alle disse kostnadene

Denne påstanden er den som er nærmest opp til korrekt. Det er et meget sunt prinsipp at selger bærer produksjonskostnadene og at prisene på dekke alle disse kostnadene. Dog finnes det også her visse unntak, og det gjelder i såkalte “eksternaliserte kostnader.” All økonomisk aktivitet fører til en viss naboknuffing. Det er umulig å transportere varer i en lastebil uten at det blir litt støy av det. Og noe veistøv havner i en eller annens hage og kan gjøre mikroskopisk skade. Miljøbevegelsen er ofte pedantisk opptatt av at absolutt alle produksjonskostnader skal bæres av produsent og vil gjerne innføre en millimeterjustis.

Men alle de som hyler og bærer seg om slike diffuse kostnader benytter ikke samme prinsipp i motsatt retning. Det finnes nemlig også noe som heter eksternaliserte fordeler, altså subtile, diffuse fordeler ved produksjonen som produsenten ikke får tatt seg betalt for. Et helt åpenbart eksempel på dette er prisfallet ved konkurranse. Som følge av konkurranse presses prisene nedover. Dette er fordeler alle sammen får helt gratis uten å måtte betale for det.

Det ville vært totalt urimelig å kreve at alle sammen skal betale næringslivet for fordelene med konkurranse. Eksternalisering av diffuse, subtile fordeler er helt ok, og det gjelder også eksternaliserte diffuse kostnader.

Derimot finnes det mer enn nok av eksempler på eksternalisering i dag som ikke burde eksistert. Veier er i dag “gratis” og en av de viktigste kostnadene ved veier grunnet slitasje er tungtransport. Det betyr i praksis at en viktig del av transportkostnadene (veikostnader) ikke bæres av produsenten eller dens kunder, men bæres av skattebetaler. Kort sagt, næringslivets transportkostnader subsidieres. Dette igjen fører til flere langreiste varer fordi det er billigere for bedriftene å transportere varer lange distanser.

Løsningen på dette er privatisering av veiene og at hver og en faktisk betaler for tjenestene som benyttes. Lastebiler og trailere ville da vært nødt til å betale ganske høye avgifter, noe som ville blitt reflektert i prisene på varene de transporterer.

Derimot presterer Bomann-Larsen i sin artikkel det kunststykket å hevde at lave lønninger i fattige land er en form for subsidiering! De klassiske økonomene ville snudd seg i graven over en slik hårreisende påstand. Det kan argumenteres med at lønningene i fattige land er unaturlig lave grunnet nasjonalsosialistisk proteksjonisme i rike land som forhindrer fattige å innvandre til rike land, men å kalle det en subsidie blir simpelthen absurd.

Påstand 4: Investeringskapitalen må forbli innen nasjonale grenser og handel mellom land må være balansert

Dette er kanskje den mest absurde av alle påstandene som fremsettes i og med at den er rendyrket nasjonalisme. Dette er ikke en doktrine fra den klassiske liberalismen, men en gjenlevning fra og videreutvikling av merkantilismen. Ricardo gjorde sin analyse av komparative fortinn i en kontekst der hvor det var store handelsmurer mellom land og hvor fri flyt av varer og mennesker på tvers av landegrensene var utenkelig. Men teorien om komparative fortrinn kan like gjerne brukes på selskaper eller individer som på nasjoner. Eksempel: Jon kan hogge 10 trær i timen eller transportere 200 kg epler. Lise er dårligere enn Jon på alt og kan bare hogge 4 trær i timen eller transportere 150 kg epler. Det er nå enkelt å påvise at Jon og Lise til sammen produserer mest dersom begge to spesialiserer seg på det de er best til.

Alternativ 1: Jon og Lise bruker halvparten av tiden sin på å hugge trær og halvparten på å transportere epler. Jon hugger da 5 trær i timen og transporterer 100 kg epler. Lise hugger 2 trær i timen og transporterer 75 kg epler. Totalt: 5+2 = 7 trær, 100+75 = 175 kg epler.

Alternativ 2: Jon hugger trær, Lise transporterer epler
Jon hugger 10 trær i timen, Lise transporterer 150 kg epler

Lise og Jon kan altså produsere mer ved å spesialisere seg på det de er flinkest til. Dette gjelder uavhengig om de bor i samme land eller i forskjellige land.

Påstand 5: Sparing må bli investert i skapelsen av produktiv kapital

Jevnt over er dette riktig, men det MÅ ikke alltid være riktig. Det finnes andre gyldige grunner til å ta seg opp lån enn for å tjene penger. Du lever bare en gang og det er utrolig kjipt å måtte vente til du er 60 før du har råd til å bo i et ordentlig hus. Derfor er det kanskje ok at du tar opp et boliglån for å kjøpe deg et hus eller en leilighet. Dette er ikke produktiv kapital. Det er utelukkende noe som gjør livet ditt bedre og mer komfortabelt, men det er nyttig for deg. Hva er poenget med å tjene penger hvis man ikke skal kunne bruke dem til å forbedre livet sitt?

Som følge av dette kan en del av sparingen foregå i forbrukergjeld slik som utlån til boliger. Problemet er selvfølgelig at dette systemet har gått fullstendig av skaftet. I dag lånes penger nesten utelukkende ut til forbrukere og nesten ingenting til produktiv virksomhet, og dette er selvfølgelig en kreftsykdom som ødelegger økonomien og samfunnet. Bomann-Larsen ser dog ut til å ha en svært begrenset forståelse av årsakene til at det har blitt slik. Han tror at dette har med neo-liberalismen å gjøre, mens det i virkeligheten har med korporativisme, keynesianisme, miljøvern og velferdsstaten.

Som jeg har skrevet om i mange artikler tidligere er årsaken til at folk trenger boliglån i dag at boligprisene er så høye, og boligprisene er så høye på grunn av en rekke politiske forvrengninger.

a) det lønner seg å låne fremfor å spare. Grunnet høye skatter og en inflatorisk pengepolitikk lønner det seg utrolig nok å ta opp lån fremfor å spare til ting. Dette bidrar til å presse opp prisene på boliger fordi folk bruker mer penger på bolig enn de ville gjort under en stabil valuta og et system som belønnet sparing og straffet forbruk.

b) politikere elsker å regulere boligmarkedet. Du må bygge handicaptoalett, trippelvinduer og ekstra isolasjon i alle nye hus. Du må nærmest ha en doktorgrad for å forstå og forholde deg til alle byggereguleringene, og det kreves mye ressurser på å få sertifikater til å få lov til å drive i byggebransjen. Alt dette driver opp prisene unødig.

c) politikere hater bil. Derfor nekter de å bygge veier og driver en aktiv såkalt “byfortettingspolitikk.” Vel, enkel logikk tilsier at jo tettere folk bor, jo høyere blir boligprisene, så denne byfortettingspolitikken og anti-veipolitikken er synonymt med skyhøye boligpriser. Og bare for å strø salt i såret nekter de folk å bygge på en hver grønn flekk.

Summen av alle disse tingene er at folk faktisk MÅ låne penger for å få råd til bolig, noe som egentlig er absurd i et land som angivelig skal være veldig rikt. Et tegn på rikdom er at man ikke trenger å ta opp boliglån. I så måte er nordmenn og folk i resten av Vesten bare blitt fattigere og fattigere i takt med politikernes stormannsgalskap i “byplanlegging.” Og DETTE er årsaken til at finanssektoren har blitt så oppblåst som den har blitt. Dette har ingen verdens ting med liberalisme å gjøre eller “røverkapitalisme” men med røversosialisme. Politikere røver folks liv og penger og gjør dem til gjeldsslaver gjennom megalomanske politiske prosjekter som ikke gagner noen andre enn politikere og byråkrater.

Konklusjon

Det som kanskje er mest skremmende med denne historien er at Jacob Bomann-Larsen ikke er en halvanalfabetisk rølpete Blitz-pøbel men en person som faktisk kaller seg siviløkonom. Hans manglende kunnskap om økonomi er så enorm at han klarer å trekke en konklusjon om verdens tilstand som er diametralt motsatt av virkeligheten. Problemet er ikke for mye kapitalisme, men for lite kapitalisme.

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 13 Comments

Til forsvar for sosiale forskjeller

Ja, du hørte riktig. I denne artikkelen skal jeg gjøre noe så frekt som å argumentere for positive sider med sosiale forskjeller. Bakgrunnen for dette er Krfs kauking under valgkampen om hvor grufullt det var at det er “15.000 fattige barn i Norge.” Mitt spørsmål er hvordan i alle dager det er mulig for noen av de rikeste og mest luksusbefengte menneskene i historien å bli omtalt som fattige.

Svaret ser ut til å være “relativ fattigdom.” Med andre ord, Krf definerer et barn som fattig hvis det ikke har råd til å reise på ferie til syden to ganger i året, kjøpe nyeste iPhone, flotteste playstation og gå med de kuleste klærne som penger kan oppdrive.

For meg som har reist rundt i den fattige delen av verden og sett EKTE fattigdom er det meget provoserende å høre Krf gråte krokodilletårer for de “fattige” i Norge for å kunne rettferdiggjøre en stor stat og høye skatter. Ingen som har vært i såkalte uland og sett ekte fattigdom vil finne på å være noe annet enn svært takknemlig for at vi har det så godt i Norge, selv de som bare har råd til 1 sydenferie i året.

sosialulikhetMen hvorfor er det slik at folk i Norge angivelig skal føle seg så ille over å være så “fattige” når sannheten er stikk motsatt, nemlig at nordmenn er styrtrike? Svaret er at Norge fører en nasjonalsosialistisk politikk: sosial utjevning nasjonalt, stengte grenser internasjonalt. Dette fører til at Norge scorer veldig godt på GINI-indeksen og andre indekser som måler sosiale forskjeller. Vi skjuler alle de sosiale forskjellene i verden ved å ikke la de virkelig fattige slippe inn i landet.

Rike land som har nokså fri innvandring derimot og som bedriver “sosial dumping” i utstrakt stil scorer mye dårligere på GINI-indeksen fordi innvandringen fører til at sosiale forskjeller fra fattige land importeres og synliggjøres på de nasjonale indeksene.

Spør deg nå selv hvem som hjelper de ordentlig fattige i verden mest: 1) styrtrike Norge som stenger dørene for alle fattige, eller 2) styrtrike Singapore som åpner dørene for arbeidsinnvandring fra fattige nærliggende land?

Åpenbart tjener de fattige mest på å få lov til å komme til et rikt land og arbeide der, og selv om dette øker de sosiale forskjellene nasjonalt bidrar det til å redusere forskjellene internasjonalt. Dessuten, de ekte fattige føler ikke at de er tapere når de kommer til et rikt land, bare fordi de er på bunnen. Tvert i mot føler de at de har vunnet i lotto og er fornøyd med å kunne tjene mye bedre enn de ellers ville hatt sjansen til i sine hjemland.

Men disse økte sosiale forskjellene har en annen viktig gunstig effekt. Hva med alle de såkalte “fattige” barna som bare har råd til forrige generasjons iPhone og kun 1 sydenferie i året? Når man åpner grensene for arbeidsinnvandring fra fattige land synliggjør man den ekte fattigdommen som finnes der ute og selv om de sosiale forskjellene teknisk sett da øker i Norge vil de bortskjemte “fattige” barna som før var nederst på rangstigen plutselig føle at de ikke lenger er sist på rangstigen. De får se ekte fattigdom og begynner da kanskje å sette pris på hvor godt de egentlig har det.

Kort sagt, arbeidsinnvandring gir to fluer i ett smekk: man lærer nordmenn hvor vanvittig godt de egentlig har det og til å bli mer fornøyde med hva de har, samtidig som man gir ekte fattige mennesker en sjanse til å skape seg et bedre liv i Norge.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 131 Comments

Hvorfor hater sosialister de rike?

I valgkampen gikk Rødt til valg på å “ta” milliardærene. SV og Arbeiderpartiet gikk til kamp mot privatskoler, og deres argument var en åpenbar selvmotsigelse. På den ene siden hevdet de at det å la private skoler få lov til å ha profitt og ta ut utbytte ville gå ut over elevene og læringen, mens på den andre siden mente de at lærernes lave profitt gikk ut over elevene og læringen og krevde høyere profitt for lærerne.

Hvordan kan sosialistene i en og samme valgkamp hevde at profitt er både en bra ting OG en dårlig ting i skolen? Hvorfor går profitt til skolegründere ut over læringen men ikke profitt til lærerne? Grunnen er at sosialister mener at lærere er nyttige mens skolegründere ikke er det. Korstoget mot milliardærer og bedriftseiere skyldes at venstresiden ser på disse som parasitter som ikke gjør noe nyttig arbeid, men som utelukkende skummer fløten av andre menneskers arbeid.

Men hvor i alle dager kommer dette synet fra? Svaret er Karl Marx. Men hvor i alle dager fikk Marx dette fra? For å forstå dette må vi hoppe tilbake til Tyskland på 1800-tallet. Marx vokste opp på et tidspunkt da den industrielle revolusjon for alvor kom til Tyskland. Det han og alle andre tyskere så var at i kjølvannet av denne revolusjonen var det særlig en gruppe som ble mye, mye rikere enn andre: jødene.

Tysk karikatur av jøde

Tysk karikatur av jøde

Antisemittiske myter har stått svært sterkt i Tyskland og en av disse mytene er at jøder er griske, svindlende parasitter som skummer fløten av andres arbeid, og da jødene plutselig ble så rike var konklusjonen åpenbar: de var blitt rike med svindel og utnytting av andre mennesker, for sånn er jo jødene.

Karl Marx, som selv var jøde, trodde minst like mye på disse antisemittiske mytene som alle andre. Dette er veldokumentert i hans bok «Om jødespørsmålet» hvor han fører et nokså spesielt «forsvar» for jødene. En kjent tysk intellektuell hadde angrepet jødene og hevdet at problemet lå i jødedommen, deres særegne religion. Karl Marx derimot mente at religionen ikke var problemet men at jødenes sekulære kultur bestod i å utnytte andre mennesker og karre til seg rikdom på andres bekostning. Her er et av hans mest kjente sitater fra denne boken:

«Hva er den sekulære basisen for jødedommen? Praktiske behov og egeninteresse. Hva er jødens verdslige religion? Salg. Hva er hans verdslige Gud? Penger.»

Karl Marx brukte myten om den parasittiske, griske jøden som fundamentet i sin økonomiske teori, det som i dag er kjent som Marxismen, og som alle på venstresiden er sterkt påvirket av. Det blir feil å si at selve teorien er antisemittisk. Karl Marx mente ikke at alle kapitalister var jøder, men han mente derimot at alle kapitalister hadde til felles med jødene at de var griske utnyttende parasitter. Marx mente at kapitalismen var et politisk system som favoriserte de griske og kyniske profitthungrige parasittene i samfunnet.

Det er viktig å forstå at hele Marxismen står og faller på en eneste antakelse, nemlig at jøder er griske parasitter. Man står altså overfor to helt fundamentale valg: enten aksepterer man Karl Marx sin teori fullt ut, men da må man også omfavne antisemittismen fullt ut. Man må erkjenne at jøder er griske parasitter. Hvis man ikke aksepterer dette premisset er man tvunget til å forkaste hele marxismen, og ideen om at kapitalister er parasitter. Valget man står overfor er altså mellom rødbrunt eller å forkaste den marxistiske teorien fullstendig.

Tror du meg ikke sier du? Vel, da må du forklare hvorfor jøder fremdeles er så dramatisk overrepresentert blant de rike. Hele 11,8% av verdens dollarmilliardærer er jøder, selv om jødene kun utgjør 0,2% av verdens befolkning. Hvis det å bli rik under kapitalismen krever at man utnytter andre mennesker og skummer ufortjent av andres fløte må altså jøder være hele 50 ganger mer parasittisk enn andre. Marxisme uten antisemittisme er en umulighet.

Men finnes det en annen forklaring på at så mange jøder ble så styrtrike i Tyskland under den industrielle revolusjon og at de fremdeles er så overrepresentert blant de styrtrike over hele verden? Hva med om det å bli rik under kapitalismen ikke krever utnytting, men er en svært intellektuelt krevende oppgave som krever høy intelligens, gode evner og mye kunnskap?

Det er lett å dokumentere at jøder er svært intelligente og bidrar positivt på alle intellektuelt krevende områder slik som fysikk, kjemi og matematikk. Faktisk er jødene enda mer dramatisk overrepresentert blant bidragsyterne på slike rene intellektuelle fag enn de er innen forretningsvirksomhet. Jøder har vunnet ca 20% av alle Nobelpriser som har blitt delt ut. Bare i år ble hele SEKS jøder tildelt Nobelpriser (3 i kjemi, 1 i fysikk, 2 i medisin). Dette er intet mindre enn helt utrolig.

Til tross for denne suksessen også innen akademia finnes det mange som betviler jødenes evner og bidrag til sivilisasjonen. De hevder at svindelkulturen også strekker seg til de akademiske fag, og hevder at jødene gjør det bra på disse områdene fordi de er flinke til å ta æren for andres arbeid. Det finnes dog ett område hvor det ikke går an å jukse på denne måten som bør fjerne all tvil: sjakk.

Over halvparten av tiden siden verdensmestere i sjakk har blitt kåret har disse vært jødiske, senest med Garry Kasparov. I sjakk må man prestere foran publikum. Det finnes ikke noen måte å ta æren for andres arbeid. Det er et møte mellom rå intelligens. Enkelte har hevdet at jøder bare har det “i kjeften,” det vil si at de er flinke med ord, men i sjakk vinner man uten å si et eneste ord. Det går ikke an å snakke seg til en seier i sjakk.

Så hvis man er ærlig og rederlig erkjenner man at jøder gjør det så bra i så mange intellektuelt krevende fag fordi de er usedvanlig overrepresentert innen høy IQ. Og av samme grunn er jøder også dramatisk overrepresentert blant de rike: Å drive bedrifter og tjene penger er intellektuelt krevende aktiviteter. Det er vanskelig og det er svært verdifullt. Hvem som helst kan ikke gjøre det og derfor ender dyktige kapitalister opp med å tjene veldig mye mer enn andre. Hvis det var enkelt å tjene penger og drive bedrifter ville alle gjort det.

Karl Marx hadde dog rett i noe: kapitalister har noe til felles med rike jøder, nemlig at de er smarte og dyktige. Dersom man aksepterer at jøder ikke er rike fordi de er parasitter men fordi de er smarte og dyktige må man altså akseptere at dette også gjelder kapitalister generelt. Man må altså enten forkaste Karl Marx og akseptere at kapitalister faktisk gjør et nyttig og svært verdifullt arbeid som få andre klarer, eller så må man bli Nazist.

 

Grunnen til at sosialister hater de rike er altså fordi de bygger på antisemittiske myter. Min utfordring går derfor til dem å velge side. Hva blir det til? Vil du ta steget fullt ut og bli Nazist, eller vil du forkaste det brune grumset som ligger i bunnen av Marxismen?

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk, økonomi | 361 Comments

Søppelforsikring

Et vanlig argument som brukes mot private helseforsikringer som alternativ til offentlig helsevesen er at dersom man blir syk eller har medfødte genfeil vil man ikke klare å forsikre seg. De som altså kanskje trenger forsikring mest er de som ikke får det. På overflaten er dette et godt argument, men når vi ser litt nærmere på saken ender vi med en annen konklusjon.

For det første er det ikke slik at bare helsevesenet er offentlig og “gratis” så får man automatisk dekket alle sine helsekostnader. Hå nei du! Man har nemlig kun rett til å bli behovsprøvd, og i praksis betyr det at en byråkrat skal vurdere om din behandling blir for dyr eller ikke. Det betyr at du veldig gjerne kan risikere å få en dødsdom fra det offentlige (dette skjer hver dag i Norge) fordi dine behov er for store til at det offentlige vil dekke det.

For det andre er det en grunn til at private forsikringsselskaper i dag ikke tilbyr forsikringer til spesielt utsatte grupper: forsikringsbransjen er gjennomregulert, og disse statlige reguleringene forhindrer innovasjon og utvikling av nye produkter og tjenester.

Som kontrast til dette kan jeg vise til finansmarkedet etter dereguleringen på 1980-tallet (fremdeles veldig regulert, men litt mindre) hvor smarte investorer lagde stadig nye og mer eksotiske finansielle instrumenter. Mange fnyser i dag av disse og sier at de er en god del av årsaken til gjeldskrisen, men det blir som å legge skylden på spriten for at man er full. Innovasjonen innen finansnæringen de siste 20 årene har vært veldig bra og positiv, selv om mange av instrumentene har blitt misbrukt.

junkEn av disse innovasjonene er såkalte “junk bonds” (søppelobligasjoner på norsk), som essensielt er forretningslån som er utstedt til selskaper med dårlig kredittvurdering og betalingsproblemer. Disse har en mye høyere risiko enn ordinære obligasjoner, og dette kompenseres med vesentlig høyere avkastning. Denne innovasjonen gjorde at selskaper som ellers hadde hatt ekstremt store problemer med å få lån og investeringer nå likevel fikk anledning til å bli finansiert.

Vel, det er ingen grunn i verden (bortsett fra noen plagsomme reguleringer) til at ikke det skal eksistere noe tilsvarende i forsikringsverden: søppelforsikringer. Det er (helse)forsikringer laget spesielt for høyrisikogrupper som ikke får tilgang på ordinære forsikringer.

Slike forsikringer vil garantert være vesentlig dyrere enn vanlige forsikringer og det kan godt hende de ikke dekker all behandling som vanlige forsikringer gjør, men de vil være tilgjengelige.

Dette er altså et tilbud for folk som allerede har havnet i høyrisikogruppen, men det finnes tiltak for å forhindre at man får slike dyre forsikringer: man forsikrer seg FØR man blir syk/havner i høyrisikogrupper, eller man forsikrer barnet sitt FØR det blir født. Og hvis man allerede er bærer av meget skumle gener bør man uansett tenke seg grundig om før man durer på og påfører disse genene til sine barn.

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk, økonomi | 10 Comments

Høna eller egget?

I mange tilfeller er det ikke så lett å skille årsak og virkning fra hverandre, fordi de kommer nært i tid. Dette gjelder ikke minst innen samfunnsutvikling og politikk, og jeg skal i dag ta for meg noen eksempler der hvor folk flest bytter om årsak og virkning.

På midten av 1800-tallet ble det i Vesten forbudt med barnearbeid, og samtidig forsvant barnearbeidet. Folk flest tror i dag at det er forbudet som kom først. Sannheten er at barnearbeidet nesten var forsvunnet da lovene mot barnearbeid ble innført. Årsaken til at barnearbeid forsvant var en kombinasjon av økt velstand som følge av industrialiseringen og en utbredt oppfatning i samfunnet at det var viktig at barn fikk en ordentlig utdannelse. Loven kom altså først da den ikke lenger var nødvendig.

Selv om vanlige folk (og sosialister) tror at det var loven som fjernet barnearbeid vet økonomene at folk tar feil her. Men hva med for eksempel røykeloven? Åpenbart må vel forbudet mot røyk hatt en effekt og ført til mindre røyking? Vel, igjen sier dataene noe annet:

røyking

Røyking toppet seg rundt 1950 for menn og rundt 1970 for kvinner. Dernest har røyking jevnt og trutt falt nedover. På 1970-80-tallet kunne man stadig se filmer med helter som røykte, men fra og med 1990-tallet og utover snudde trenden for alvor og Hollywood drev selvsensur og sluttet å vise helter som røyker på film. Vi ser at røykeloven først ble innført etter mange tiårs fall i røyking, og at da loven ble innført var røykerne i solid mindretall.

I følge staten er det mange år med holdningskampanjer som har ført til fall i røykingen, men er nå det så sikkert? Det var ikke før Hollywood, Britney Spears og ungdomsidolene begynte å fremstille røyking som noe ukult at røykingen avtok kraftig, særlig blant de yngre.

I følge tilhengerne av røykeloven ville vi fremdeles ha vært nødt til å bli plagd av illeluktende røykere mens vi spiste mat på restauranter hvis det ikke hadde vært for forbudet, men er dette egentlig så sikkert? Forbudet kom etter 30-40 års irritasjon blant flertallet over at en liten gruppe røykere som ikke eide folkeskikk skulle få ødelegge matopplevelsen og stinke ut klærne til alle andre. Problemet ser altså ut til å være at flertallet var for feige til å si rett ut at de mislikte røyking. De ville ikke være “party poopere” og i stedet satt et stilltiende flertall og aksepterte atferd som de egentlig oppfattet som ubehagelig og uforskammet. Røykeloven ga flertallet endelig en anonym og feig måte å si fra klart og tydelig hva de mente om røykernes manglende folkeskikk.

Men var dette egentlig nødvendig? Ville folk ha fortsatt å akseptere denne atferden dersom det ikke hadde kommet noen røykelov? Det er bare å se hva som skjedde under den arabiske våren for å få en indikasjon. I mange tiår aksepterte arabere at de levde under et korrupt vanstyre. Helt til de ikke orket lenger og gjorde opprør. Min påstand er at dersom man ikke hadde innført røykeloven ville folk til slutt gjort opprør mot røykerne og organisert seg for å kreve røykfrie arbeidsplasser og stilt krav til restaurantene og stemt bort restauranter med røyking. Og sannsynligvis kom røykeloven akkurat på det tidspunktet folk var i ferd med å ta affære helt på egenhånd. Røykeloven gjorde at de slapp å gjøre noe. Dermed hindret røykeloven folk i å utvikle en vane til å lære seg å organisere seg fredelig og frivillig mot ting de ikke liker.

Jeg vil trekke frem et annet eksempel på noe av det samme, nemlig strenge straffer. Hva kommer først, de strenge straffene eller holdningene som gjør at folk krever strenge straffer? Vi har nylig fått en unik anledning til å bevitne en slik utvikling av straffenivået på nært hold i India, hvor en ung kvinne ble brutalt gjengvoldtatt og maltraktert med jernstang på en buss slik at hun senere døde av indre blødninger på sykehuset. Slike voldtekter er helt vanlige i India. De skjer hver dag i et uhyggelig stort antall og med en sjokkerende og hjerteskjærende brutalitet som får en til å undres på om en betydelig andel av indiske menn er mer i slekt med apene enn resten av menneskeheten.

Likevel representerte denne saken noe helt unikt i indisk historie: den fikk oppmerksomhet. Og ikke bare fikk den medieoppmerksomhet, men folk reagerte — endelig — med moralsk harme. Dette skjer altså i et land hvor menneskeliv generelt ikke er særlig mye verdt og kvinners liv er især verdiløse med en ekstrem lav status. La oss si det sånn: dreper du og brutaliserer en kvinne i India skjer ingenting. Ingen reagerer. Dreper du en ku derimot… Da bryter helvete løs.

Men nå er altså dette endelig i ferd med å endre seg. Hva har skjedd? Jo, saken er at mens vi i Vesten ikke har fulgt særlig godt med har det skjedd en sosial revolusjon i Midtøsten og Asia. Takket være globaliseringen, internett og TV-bilder fra Vesten har folk blitt klar over hvilket steinaldersk helveteshull de egentlig har levd i. Sakte men sikkert har folks idealer og verdier endret seg. Alt dette har skjedd under radaren, helt til det plutselig en dag nådde overflaten.

Første tegn på at ting var i emning var da den pakistanske jenta Malala Yousafzai ble skutt i hodet av skjeggapene i Taliban for å ha blogget om kvinners rett til utdanning. Hadde dette skjedd for 20 år siden ville ingen ha reagert, men pakistanere reagerte på dette ved å gå ut i gatene og protestere mot Taliban til støtte for Malala.

Den massive reaksjonen på gjengvoldtekten og drapet på en ung kvinne i India er en del av den samme bevegelsen og et uttrykk for de verdiendringene som har skjedd i Asia de siste 30 årene. Og hva var resultatet for de 4 gjengvoldtektsmennene? Jo, de ble dømt til døden.

Jeg skal komme med en spådom: antall voldtekter og overgrep mot kvinner kommer til å gå dramatisk ned i Pakistan og India i årene som kommer, og det vil ikke forundre meg om mye strengere straffer vil få en god del av æren for dette. Men igjen vil jeg påpeke at det som kom først var den kulturelle endringen. Først endret verdiene seg og så kommer lovendringen og straffeskjerpelsene for å gjenspeile folkeopinionen. Det som dog kommer til å få ned overgrepstallet mot kvinner i Pakistan og India er ikke først og fremst strenge straffer, men holdningsendringene i samfunnet som gjør det sosialt uakseptabelt å behandle kvinner på den måten.

Det er ikke noen automatisk sammenheng mellom lover og atferd. Ofte er den kulturelle komponenten viktigere enn strafferammene. Bare se på trafikklovene i Norge. “Alle” bryter loven hver eneste dag, enten det nå er å kjøre for fort eller bryte en eller annen vikeplikt eller blinkeregel. ” Dette gjenspeiler at trafikkreglene ikke er et folkeprosjekt men et byråkratprosjekt.

Av samme grunn kan byråkratene tillate seg å senke strafferammene for ekte kriminalitet (voldtekt, ran, mord)  uten at kriminaliteten automatisk går opp. Folk har fremdeles sine verdier som tilsier at overgrep er uakseptabelt og så lenge disse verdiene er på plass vil mengden overgrep være lave, selv med lave straffer.

Konklusjon

Den litt forsiktige konklusjonen å trekke fra dette er at man må være ytterst forsiktig å trekke konklusjoner om hva som er årsak og hva som er virkning. Ofte er det motsatt av hva en tror. Fagforeninger tror at deres kamp er årsaken til bedre lønninger og bedre arbeidsvilkår når det egentlig skyldes konkurranse i et fritt arbeidsmarked (kappløpet mot midten). Folk tror at John Maynard Keynes ble en innflytelsesrik økonom fordi han kom med genuin god økonomisk innsikt. Sannheten er at politikerne lette etter en økonom som kunne legitimere at de fikk mer makt over økonomien og fant Keynes. Når Keynes sa noe politikerne ikke likte ble han ofte ignorert. Beatles blir ofte trukket frem som et band som skapte folkehysteri, mens det kanskje var hysteriske folk som skapte Beatles som fenomen. Folk tror i dag at økt CO2 fører til global oppvarming, mens sannheten trolig hovedsaklig er motsatt, nemlig at global oppvarming fører til økt CO2.

Ofte ligger det dype lærdommer i å identifisere hvilke typer mennesker som har en tendens til å ha rett og hvem som har en tendens til å ta feil av årsak og virkning. Jeg overlater det som en øvelse til leseren å forsøke å identifisere hvor på den politiske skalaen de som har en tendens til alltid å speilvende virkeligheten befinner seg.

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 27 Comments

Den glemte velferdsgoden

Alle i Norge som prøver å argumentere for en reduksjon eller — kort og hvitløk — avvikling av velferdsstaten blir møtt med en kombinasjon av moralsk harme og en flom av bekymringer om hvordan det da vil gå med de såkalt fattige. Hvordan i alle dager skal vi klare oss uten en velferdsstat? De fattige vil flyte i gatene og helvete vil bryte løs.

Det finnes et veldig enkelt men totalt knusende svar til disse bekymringsmeldingene, nemlig at det finnes en velferdsgode som er tilnærmet 100% privat, men som ingen snakker om i politisk sammenheng. Til alt overmål er det den aller aller viktigste velferdsgoden, mye viktigere enn helse og skole. Kan du gjette hvilken velferdsgode jeg snakker om? Mat.

Mat er uendelig mye viktigere enn helsetjenester. Du kan leve et helt liv uten noensinne å ha behov for å være innom legen. Mat derimot må du ha hver eneste dag. Ellers dør du. Likevel er mat et ikke-tema i velferdsdebatten.

Hvorfor er det ingen i dag som mener at all mat bør være “gratis” (=skattefinansiert)? Hvorfor er det ingen som seriøst foreslår at dette er en vare som er for viktig til å overlate til private? Hvorfor er det ingen, selv ikke langt ute på venstresiden, som mener at staten bør ta seg av matproduksjon? Hvorfor er det ingen som sier at vi kan få en mer og effektiv matproduksjon hvis vi fjerne den fæle profitten slik mantraet er i debatten om privatskoler? Ja, faktisk er det slik at politikerne bidrar til å gjøre maten unødig dyr ved å ha høye tollmurer på mat til Norge. Hvorfor er det ingen politikere som hyler i harnisk over hvor fælt dette er for de fattige?

Det enkle svaret er at mat er altfor viktig til å overlate til en byråkratisk, ineffektiv og sløsende stat. Dette har nemlig blitt prøvd. Alle land som har prøvd seg på statlig sentralstyrt planøkonomisk matproduksjon har endt opp med sultekatastrofer, mens i alle land hvor det er privat matproduksjon er det overflod. I dag er det kun ett eneste land i verden som har mat som 100% statlig velferdsgode og det er Nord-Korea. Her er et bilde fra en nord-koreansk statlig gård:

jordbruk-nordkorea

Det skaper veldig mange arbeidsplasser, men veldig lite mat. Sammenlign dette med en kapitalistisk gård:

jordbruk-kapitalisme

 

Mat er så viktig at det ikke skal mye ineffektivitet til før det begynner å skape enormt ødeleggende konsekvenser for folk og samfunn. Derfor er det ikke en eneste politiker i Vesten som er gal nok til å foreslå at matproduksjon skal være statlig. Enkelt og greit.

Ok, men hva er da grunnen til at de samme politikerne som ikke kunne drømt om å foreslå statlig matproduksjon ivrer for statlig skole og statlig helsevesen? Alle skjønner at selv fattige har råd til privat mat. Likevel mener av en eller annen grunn de samme menneskene at fattige ikke har råd til privat skole eller privat helse. Hvorfor?

Svaret er at skole, helse og de andre statlige velferdsgodene rett og slett ikke er så viktige, og at samfunnet derfor har råd til å ødelegge disse. Du kan leve godt hele livet ditt uten helsetjenester, men du kan ikke overleve uten mat. Du kan gå gjennom hele skolen og ikke lære noenting, men som regel er det meste du lærer på skolen helt ubrukelig i jobbsammenheng likevel. Derfor merker de fleste ikke noe til om helsevesenet eller skolen er dårlig, mens alle merker når matproduksjonen ikke fungerer.

Nå vil mange kanskje protestere på påstanden om at helsevesenet ikke er viktig, men det er faktisk svært lett å bevise dette. Statistikken er tilgjengelig fra alle mulige slags anerkjente kilder og er visualisert hos Gapminder. Vi begynner med den viktigste grafen først, nemlig sammenhengen mellom velstand (BNP per capita) og levealder.

gdppercapita

Her ser vi at penger er ekstremt viktig for overlevelse fra 0 og opp til ca 7000 dollar per capita. Da flater levealderen ut rundt 80 år. Mer penger har da ingenting å si. Hva er det som skjer i denne fasen fra 0 til 7000 dollar som er så viktig? To ting: 1) folk får nok penger til mat slik at ingen sulter i hjel, og 2) de får råd til god hygiene (kloakk, rent vann, søppelhåndtering). Her ser vi hvordan levealderen øker i takt med utbyggingen av vann og renovasjon:

sanitet

Som vi ser er det en noenlunde lineær sammenheng. Levealderen forbedres hele tiden i takt med bedre hygiene.

Hva så med legetettheten i samfunnet (leger per 1000 innbyggere)? Grafen for dette ser slik ut:

legerpercapita

I motsetning til hygiene er det revnende likegyldig om det er 1 lege per 1000 innbyggere eller 6 leger per 1000 innbyggere. Det påvirker ikke levealderen i det hele tatt. Grafen viser at det er en sterk korrelasjon mellom leger og levealder fra 0 opp til 1, men trolig skyldes det meste av denne korrelasjonen at man får råd til flere leger i takt med økt velstand. Men som vi nettopp har sett er det mat og hygiene som er de to store livredderne. Leger bidrar trolig i svært liten grad til å øke levealderen, selv under 1 lege per 1000 innbyggere. Kort sagt, hvis man bare har nok mat og god hygiene har leger nesten ingen effekt på levealder .

En annen måte å se akkurat den samme sammenhengen på er gjennom å se på korrelasjonen mellom hvor mye penger som brukes på helse (dollar per capita) og levealder. Her er grafen:

helseforbruk

 

Som vi ser har et helsebudsjett over $2500 per person NULL effekt levealder. Helsegevinsten er liten også under dette, for igjen er det slik at når man først har råd til å bruke penger på helse har man allerede også begynt å bruke penger på mat og hygiene som er den viktigste årsaken til økt levealder. Den høye korrelasjonen med levealder mellom 0 og $2500 gjenspeiler altså ikke nytteverdien av å bruke penger på helsevesen. Sagt på en annen måte: korrigert for mat og god hygiene er effekten på levealderen av å bruke penger på helsevesen svært liten.

Situasjonen er altså at folk flest tror at helsevesenet er veldig nyttig og veldig viktig, mens sannheten er at verdien av helsevesenet er temmelig liten totalt sett. Dermed er helsevesenet den perfekte industrien for politikere å hamre løs på og hyle og bære seg over alle de fattige som ikke har råd til private sykeforsikringer. De kan sløse med folks skattepenger nesten så mye de orker (og gjør det) og de kan restrukturere og reorganisere og byråkratisere til krampa tar dem (og de gjør det) og likevel får det ikke noen særlig dødelige konsekvenser. Et helsevesen organisert som i Nord-Korea eller Sovjetunionen fører ikke til massedød, epidemier og en kronisk syk befolkning fordi helsevesenet når alt kommer til alt ikke er særlig viktig, og derfor kan vi tillate oss at helsevesenet er offentlig, og at den private delen av det er regulert til døde.

Hvis derimot helsevesenet hadde vært enormt viktig for folkehelsen ville man på samme måte som med mat ikke kunne tillatt seg luksusen med å ha et ineffektivt, sløsende, byråkratisk og inhumant offentlig Sovjet-helsevesen.

 

Konklusjon

Så hvilken lærdom bør man trekke ut fra denne analysen? For det første bør man kvitte seg med vrangforestillingen at helsevesenet er så fordømt viktig. Det er det ikke. De essensielle tjenestene som helseindustrien kan tilby er enten svært billig (antibiotika og andre standard-medikamenter) eller noe man svært sjeldent får bruk for (lange sykehusopphold med store kirurgiske inngrep) og derfor svært billig å forsikre seg mot.

For det andre bør man slutte opp med å dingle de fattige utfor et stup og bruke dem som moralsk utpressingsmiddel for å rettferdiggjøre skyhøye skatter, autorisasjoner og et tonn med reguleringer. Har en person råd til mat har han høyst sannsynligvis også råd til det aller meste av effektiv behandling som helseindustrien har å tilby. Hvis hele helsevesenet ble privatisert i morgen ville dette påvirke folkehelsen og levealderen i svært liten grad, men det ville definitivt påvirket folks lommebøker. Kostnadene med helsevesenet ville gått kraftig ned og hvis man eliminerte alle statlige reguleringer og autorisasjonsordninger ville man fått ordentlig konkurranse fra uortodokse leger. Kanskje ville da helseindustrien begynt å produsere noe nyttig.

Faktisk er det området hvor det trolig er aller mest å hente ikke innen helbredelse men innen helsefremmende og forebyggende tiltak slik som bedret/terapeutisk kosthold, trening og hygiene. Maten vi spiser er fremdeles den desidert viktigste medisinen i våre liv. Det er den private matproduksjonen som løftet folk ut av fattigdom og dramatisk økte levealderen, og det er mye som tyder på at det er her det er mest å hente, ikke innen bypass-operasjoner og annen reparasjon av skade.

Men for å få full effekt er det viktig at vi slutter å sløse med folks liv og helse ved å insistere på å ha et Sovjet-helsevesen. Det samme gjelder også Sovjet-enhetsskolen som ikke en gang klarer noe så elementært som å lære alle elever å lese skikkelig. Det at helse og skole ikke er like viktig som mat er ikke noen grunn til at det bør være offentlig.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, helse, jordbruk, politikk, skole | 28 Comments

Ekstremistiske republikanere?

Kongressen i USA kom ikke frem til en enighet om budsjett. Dermed endte det opp med at myndighetene måtte permittere 800.000 statsansatte. Bakgrunnen for denne krangelen er at USA driver med underskudd og har gjort det veldig lenge. Det vil si at USA må ta opp utenlandsgjeld for å dekke kostnadene til deler av de offentlige tjenestene. Republikanerne sa nå nei. Nok gjeld. USA har havnet i luksusgjelden å må stramme inn budsjettet sitt noen få prosent.

Et rimelig krav skulle en tro? Ikke i følge pressen. Neida, republikanerne er i følge amerikanske aviser “ekstremistiske” og “uansvarlige” som “på ekstremt destruktivt vis har gjort skam på USA” og bare prøver å “sabotere” Obamas helsereform.

Her har vi altså to parter som skal komme til enighet, republikanere og demokrater. Obama og demokratene kunne med enkelhet ha bidratt med å få budsjettet i havn ved å jenke seg noen hakk. Men de nektet. Også republikanerne nektet å jenke seg. Likevel er det altså ingen som snakker om “ekstremistiske demokrater” som gjør skam på USA. Det er ingen som snakker om at demokratene er uansvarlige.

governmentshutdownOg når Obama skal permittere statsansatte sørger han til alt overmål å stenge ned Frihetsstatuen (som er en av de ytterst få direkte inntektsbringende aktivitetene til staten) nærmest for å demonstrere hvor fæle republikanerne har vært: se så forferdelig uansvarlige republikanerne er som stengte ned Frihetsstatuen! Ingen ser ut til å ha fått med seg at Obama kunne ha valgt å permittere noen overflødige byråkrater som bare lager kvalm for folk. Ingen hadde savnet dem, heller tvert i mot.

Men neida, det å permittere høytlønnede uproduktive byråkratiske kreftsvulster som suger ut livsgnisten av produktive amerikanere er bare noe Obama hadde gjort hvis han ønsket å være ansvarlig. I stedet valgte han å permittere lavtlønnede og høyst synlige statsansatte som faktisk gjør noe verdiskapende.

Så er det store spørsmålet: hvordan i alle dager kan det ha seg at en nøytral og objektiv presse kun kritiserer den ene parten i denne konflikten, og attpåtil den parten som ønsker å være ansvarlig og ikke leve på forskudd? Svaret er at dette tross alt er den samme pressen som i utlandet rapporterer om Frp som om de skulle være søsterpartiet til det greske fascistpartiet Gyllen Daggry. Kanskje pressen rett og slett er absolutt alt annet enn politisk nøytral og objektiv?

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 16 Comments