Onar Åms Lillablogg

Grunnlovsdag med bismak

Posted on 17/05/2013 by Onar Åm

17. mai er for meg både en dag preget av glede og av sorg. På 17. mai feirer jeg at Norge i 1814 fikk en av verdens mest liberale grunnlover, en av de første ordentlige forsøkene på å komme seg ut av føydalsamfunnet og skape en rettsstat som beskyttet individets rettigheter gjennom likhet for loven, maktfordelingsprinsippet og innskrenket statsmakt. Dette er verdt å feire!

Men jeg sørger også over at denne grunnloven i dag er død. I 1884 begikk Stortinget statskupp. Maktfordelingsprinsippet ble erstattet med det totalitære “all makt i denne sal.” Rettsstaten og grunnloven var da død, og var blitt erstattet av en helt ny statsmakt, nemlig det som kalles “parlamentarismen,” eller flertallsdiktatur som det egentlig burde hete.

For å dekke over at Stortinget kastet grunnloven på fortidens skraphaug fant jurister opp et nytt og særegent begrep for å beskrive situasjonen. De kalte det for “konstitusjonell sedvanerett.” Du vil ikke finne dette ordet i grunnloven. Oversatt til vanlig norsk betyr det at dersom bare et stort nok flertall stiller seg bak dette kan man endre grunnloven uten lovvedtak, bare man gjør det om til en tradisjon eller en “sedvane.” Men det endrer likevel ikke på det faktum at konstitusjonell sedvanerett er et pent synonym for statskupp.

Hele samfunnet som vi nå lever i dag, ordningen med at flertallet kan gjøre hva de vil med mindretallet, velferdsstaten og formynderstaten er i strid med grunnloven og er fundamentalt i strid med retttsstaten.

Derfor, når du feirer grunnloven i dag så bør du tenke på at du egentlig feirer det Norge som kunne ha vært, ikke det samfunnet vi faktisk har.

Posted in filosofi, jus, politikk | 3 Comments

Sosialisme eller døden!?

Posted on 16/05/2013 by Onar Åm

Jeg leste nylig en kronikk skrevet av nestleder i Rødt, Marielle Leraand, som fikk meg til å sperre opp øynene. Marielle Leraand er tidligere medlem av SV men meldte overgang til Rødt da SV vedtok godkjenning av bombing av Libya. Dette er altså ingen hvem som helst. Hun meldte ikke overgang på grunn av uenigheter rundt økonomisk forståelse eller politikk, men på grunn av utenrikspolitikk. Derfor er det meget opplysende å lese hennes artikkel “Sosialisme eller døden,” som gir et innblikk i hvordan sosialister ser på verden.

I et godt øyeblikk er jeg fristet til å kalle Leraand modig fordi hun fremsetter en politisk og økonomisk doktrine om sentralstyring og statlig eierskap som de fleste steder døde en nokså flau død i Sovjetunionen, Kina og Østblokklandene, og som kun overlever i relativt rendyrket form i små enklaver som Nord-Korea, Cuba, Iran og Venezuela. Det er virkelig bemerkelsesverdig at en utdannet person kan finne på å si at sentralstyrt planøkonomi har noe for seg etter murens og Sovjetunionens fall, men de lever altså tydeligvis i beste velgående både i SV og i Rødt.

Grunnen til at jeg ikke kaller dette modig dog er fordi det krever noe mer enn dumdristighet. Det krever negativ utdannelse. Marielle Leraand er svært utdannet. Problemet er bare at alt hun har lært er feil.

Det er så mye feil i artikkelen hennes at det blir vanskelig å svare på alt så jeg skal fokusere på det essensielle.

1. Hvorfor er noen land fattige og noen rike?

Som bevis på at kapitalismen er helt fryktelig, kynisk, inhuman og ikke i samsvar med samfunnets interesse viser hun til en anektdote der hvor en revolusjonerende medisin mot sovesyke. Medisinen kunne ha reddet 10.000 liv i Afrika, men produksjonen ble bestemt avsluttet fordi de som blir syke ikke er kjøpesterke nok til å betale regningen. I siste liten ble produksjonen likevel videreført fordi det viste seg at en av bivirkningene av medisinen var rent kosmetisk: reduksjon av vekst av ansiktshår hos kvinner. Dermed hadde den plutselig et kosmetisk marked i Vesten.

Leraands poeng er at kapitalismen og profittincentivet ikke tar avgjørelser til beste for menneskeheten, slik dette tilfellet er ment å illustrere. Det er dog påfallende at totalt fraværende fra Leraands analyse er spørsmålet hvorfor noen land er så rike at de har råd til å bruke penger på kosmetikk mens andre land er så fattige at de ikke har råd til helt elementære medisiner en gang. Kort sagt, hvorfor er noen land fattige og noen land rike?

Her har vi tilfeldigvis tonnevis av forskning og statistikk til å gi et entydig svar: de landene som er rike er i betydelig grad kapitalistiske, mens de landene som er fattige er i betydelig grad anti-kapitalistiske. Så enkelt er det. Hvis man ikke tror meg er det bare å ta en titt på korrelasjonen mellom økonomisk frihet (= et ca mål på hvor kapitalistisk et land er) og BNP ( = et ca mål på hvor rike et land er).

Økonomisk frihet vs BNP

Og hvis man ikke synes dette er overbevisende nok vil jeg henvise til denne bloggen som har en overflod av alskens statistikk og korrelasjoner fra et kobbel av forskjellige kilder. Kort sagt, høyt utdannete mennesker som benekter den elementære vitenskaplige sannheten at velstand går hånd i hånd med kapitalisme må aktivt gå inn for å feilinformere seg selv. Bevisene er så overveldende at det krever en religiøs fanatisme for å kunne klare å unngå å være klar over dem eller å benekte dem.

Sannheten er at det er land som fører den politikken Marielle Leraand ønsker å føre som ender opp så fattige at de ikke har råd til medisiner mot sovesyke.

Marielle kaller det et massedrap på alle de småbarna som dør av sovesyke hvert år. Jeg er helt enig. Det er et strukturelt massedrap — konsekvensene av en anti-kapitalistisk politikk. Sosialisme og annen form for anti-kapitalisme dreper. Millioner av barn som dør hvert eneste år kunne vært reddet dersom de hadde fått lov til å leve i et land med stor grad av kapitalisme.

2. Konkurranse som maktfordelingsprinsipp

I et lite øyeblikk høres Marielle Leraand forbløffende liberalistisk ut:

“Om to selskaper, som begge driver entreprenørvirksomhet innen veibygging, bestemmer seg for å dele markedet mellom seg, slik at ikke begge alltid må bruke store ressurser på å analysere grunnforhold, er det strengt forbudt.”

Det hun kritiserer her er konkurransetilsynet og anti-trust-lovgivningen! Som liberalist varmer jo dette langt inn i hjerteroten fordi under ekte kapitalisme finnes intet konkurransetilsyn. Selskaper som ønsker å samarbeide skal ha rett til det. Men så fortsetter Leraand:

“For det bryter mot kapitalismens hellige prinsipp om fri konkurranse.”

Og da datt haken ganske langt ned. Vet virkelig ikke Leraand at det var sosialistene som innførte konkurransetilsynet og anti-monopollovgivningen? Vet hun virkelig ikke at dette er en direkte konsekvens av Karl Marx og hans teori om at kapitalismen er ustabil og at kapitalen derfor havner på stadig færre hender (monopoldannelse)? Enten er hun selv fullstendig kunnskapsløs eller så er hun så frekk at hun tror at hennes lesere er det.

Vel, la det være sagt en gang for alle: fri konkurranse er ikke et hellig prinsipp i kapitalismen. Fri handel og samarbeid er et hellig prinsipp i kapitalismen. Derfor vil liberalister fjerne anti-monopollovene og legge ned konkurransetilsynet. To selskaper som driver entreprenørvirksomhet skal få lov til å samarbeide fritt så mye de bare orker, dersom liberalistene får det som de vil.

Men selv om Leraand i et lite øyeblikk bruker liberalistisk argumentasjon og en retorikk svært nær opp til min egen så ender hun altså opp med å ville forby ALL form for fredelig samarbeid. I stedet for å tillate de to entreprenørselskapene å samarbeide vil hun forby dem begge to og insistere på at staten skal lage et monopol!

Som bevis på at fri konkurranse i et rendyrket system er sløsende sammenlignet med statlig sentralstyring trekker hun frem det amerikanske helsevesenet! Igjen er det verdt å sette et stort spørsmålstegn ved kunnskapsnivået til Leraand. Vet hun virkelig ikke at USA bruker like mye offentlige penger på helsevesenet som Norge? Vet hun ikke at helseindustrien i USA er verdens mest gjennomregulerte industri? Dessverre finnes det intet fritt helsevesen noe sted i verden, men et som kommer forholdsvis nært er Singapore. (Se mine reisebrev her og her for en personlig erfaring med helsevesenet)

I den grad det finnes et fritt helsevesen noe sted i USA er det veterenærbransjen. Er du så heldig å være kjæledyr eller husdyr i USA kan du komme inn til doktoren på dagen og det er ingen kø på scanninger eller prøver. Billig er det også, sammenlignet med nøyaktig det tilsvarende behandlingstilbudet for mennesker. Her får konkurransen lov til å fungere og det gjør den også helt utmerket.

Men nok om helsevesenet i USA. Kapitalismen innebærer ikke noen form for reguleringer av markedet (det eneste kravet er at folk er fredelige), og det inkluderer også muligheten for at store bedrifter kan samarbeide og slå seg sammen. Det betyr likevel ikke at konkurranse ikke spiller noen rolle i et kapitalistisk samfunn. Tvert i mot, liberalismen anser konkurranse som markedets maktfordelingsprinsipp. Konkurranse er garantisten for at aktører i markedet ikke misbruker sin posisjon.

Fri konkurranse medfører sterk makt- og prisutjevning. Under rendyrket kapitalisme arbeider profittmotivet for å utjevne forskjeller, slik at markedet tenderer mot lik lønn for likt arbeid, og lik pris for like varer, uansett hvor man befinner seg i verden. Det er enkelt å illustrere dette med et par eksempler. Gull og olje er globaliserte varer. Det er tilnærmet fri flyt av disse varene over hele verden og de er forholdsvis uregulerte. Konsekvensen av dette er at gull og råolje koster omtrent nøyaktig det samme i Norge som i Kina.

Det er enkelt å se at det må være slik: hvis gull var mye billigere i Kina, ville det lønt seg å reise helt til Kina for å kjøpe gull og så reise helt til Norge igjen og selge gullet med profitt. (Dette kalles for arbitrasje i økonomien og er et av de viktigste økonomiske begrepene man kan lære seg. Til tross for lang utdannelse har 99% av venstresosialister ikke den fjerneste anelse om hva arbitrasje er for noe) Men hvis mange nok nordmenn kjøper billig gull i Kina vil dette presse opp prisen der. Samtidig vil det økte tilbudet av gull i Norge føre til at prisen på gull faller i Norge. Dette vil fortsette helt til det ikke er noen prisforskjell mellom Norge og Kina. Da er arbitrasjemuligheten oppbrukt. Prisutjevning er sluttproduktet av arbitrasje.

Det er også lett å se at vi ikke har et fritt arbeidsmarked i verden. Griske, feite norske nasjonalsosialistiske fagforeningspamper liker ikke konkurranse og stenger derfor døren for fattige kinesere til Norge. Derfor tjener en norsk frisør 20-50 ganger mer enn en tilsvarende kinesisk frisør som gjør nøyaktig det samme arbeidet. Lik lønn for likt arbeid skal bare gjelde innenfor nasjonalsosialistiske grenser. I økonomien er dette en gigantisk arbitrasjemulighet men forbud mot innvandring og priskonkurranse forhindrer sosial utjevning. Grådige, uempatiske, hensynsløse sosialister i Norge trykker i solidaritetens navn fattige utlendinger ned i slummen hvor de kommer fra.

Nå kan selvfølgelig Leraand beskylde meg for å bare komme med ubegrunnete påstander, jeg kan faktisk enkelt bevise at kapitalismen er sterkt sosialt utjevnende. Det finnes nemlig to relativt greie mål på henholdsvis sosial ulikhet i et samfunn (= GINI-indeksen) og grad av kapitalisme i et samfunn (= økonomisk frihet). Dersom det virkelig er slik at kapitalisme fører til økte forskjeller bør vi finne en sterk og entydig korrelasjon mellom sosiale forskjeller og kapitalismen. Men faktum er at korrelasjonen er null.

(Artikkelen min om dette temaet finner du her.) Faktisk er korrelasjonen negativ, hvilket betyr at dataene impliserer at jo mer kapitalistisk et land er jo mindre sosiale forskjeller er det. Dog er dette ikke et statistisk signifikant resultat, derfor er det mer riktig å si at korrelasjonen er null.

Men vi vet jo at det er forskjell på folk! Noen er smarte, noen er dumme, noen har et godt nettverk, andre er isolerte, noen er velskolerte, andre ikke. Alt dette peker jo i retning av at det burde vært store forskjeller i kapitalistiske land, for her belønnes jo høy IQ, god innsats, utdanning, kreativitet og andre evner. Når vi likevel ikke ser økte forskjeller i takt med større grad av kapitalisme skyldes dette utelukkende konkurranse som har en sterkt sosialt utjevnende effekt.

Konkurranse er altså ikke “ressurssløsende.” Det sørger for sosial utjevning og maktutjevning. Det geniale er at i de ytterst få tilfellene det lønner seg for to store selskaper å slå seg sammen og dele ressurser (dette skjer ikke så ofte) så gagner det ikke bare selskapene men alle oss andre også. Da kan de nemlig tjene penger på å levere en billigere vare eller tjeneste. Konkurranse sørger for at mye kapital samles på noen få hender bare i de tilfellene når det er veldig store effektivitetsgevinster for alle å hente på stordrift.

3. Hva gjør land konkurransedyktige?

Leraand kommer med en påstand som er lett å etterprøve. Hun påstår at de fattige landene ikke kan konkurrere med de rike landene fordi de mangler ressurser. Dette er en nasjonal variant av Karl Marx sin doktrine om at kapitalismen er ustabil og at kapitalen havner på stadig færre hender (de rike blir rikere, de fattige blir fattigere/forskjellene øker/kappløpet mot bunnen osv.) Hun påstår så at:

“Land som mangler ressurser til å hevde seg helt øverst i produksjonen av bestemte varer, kan nesten falle helt ut av verdenshandelen, med mindre landet innehar bestemte verdifulle naturressurser.”

Jeg kan motbevise dette med ett moteksempel: Singapore. For ganske nøyaktig 50 år siden var Singapore et lutfattig land (Nord-Korea var på dette tidspunktet rikere enn Singapore). Det aller meste av den 700 kvadratkilometer lille øya var jungel og sump. Det bodde mange fattige mennesker der. Singapore var en liten fiskelandsby. De har ingen naturressurser. Ingen metaller, olje, kull eller fruktbar jord. Ikke en gang ferskvann. Ingenting.

I dag er Singapore verdens rikeste land og har en skole og et helsevesen som får Norge til å fremstå som et uland. Hvordan har Singapore klart det som Marielle Leraand mener er umulig for fattige land? Jo, enkelt og greit ved å føre den mest kapitalistiske politikken de siste 50 årene (sammen med Hong Kong som har oppnådd akkurat samme suksessen). Det har seg nemlig slik at det ikke er naturressurser som er den viktigste ressursen men mennesker, og mennesker er veldig enkle: de arbeider hardt og skaper verdier for å skape et bedre liv for seg selv og sin familie. De er drevet av profittmotivet.

Det som kan slukke dette profittmotivet er om det er noen slemme politikere som vil ta fra dem det meste av pengene i skatt, forby konkurranse og regulere yrket deres til døde. (Altså noenlunde slik Marielle Leraand ønsker å gjøre.) Folk reagerer da på en av to mulige måter: 1) de streiker, 2) de flykter til andre land der hvor politikere ikke undertrykker dem.

Streikealternativet innebærer ikke organiserte streiker slik fagforeninger står for, men en stilltiende tilbaketrekking. Man gidder bare ikke mer. Man legger ned bedriften, pensjonerer seg eller jobber mindre.

Flyktningealternativet sitter dog veldig langt inne for folk. De fleste har familie, venner og nettverk i landet de er født og oppvokst i, og de er villig til å la seg utpresse og torturere ganske mye av kyniske, hensynsløse politikere før de gir opp fødelandet og flytter. Likevel er det mange modige sjeler som har fått nok og flytter, og disse flytter gjerne til friere land slik som Singapore. Singapore er det eneste ikke-vestlige landet i verden som har en netto tilflytning av vestlige flyktninger.

Lager man et kart over migrasjonsmønstrene i verden finner man ut at det er en sterk korrelasjon mellom migrasjon og økonomisk frihet. Folk flykter fra mindre økonomisk frie land til friere land. De flyktningene som kommer til Norge kommer fra land som er enda mindre frie enn Norge. De som flykter fra Norge flykter nesten aldri til mindre frie land, men til friere land.

Det som bestemmer hvor konkurransedyktig et land er er altså hvor kapitalistisk det er. Og det betyr at selv lutfattige land som Singapore for 50 år siden var i stand til å kravle ut av sumpen og inn i velstanden. Alt de trengte å gjøre var å følge en enkel formel: lave skatter, lite reguleringer, lite korrupsjon og at det er trygt å gå i gatene uten å være redd for å bli ranet, voldtatt eller drept.

Singapore er ikke perfekt. De har forbud mot homofili, det er en del uheldige begrensninger på ytringsfriheten, og det er fremdeles skatter, reguleringer og statlig eierskap på en rekke områder, og de har en betydelig grad av velferdsstat. Men poenget er at Singapore ikke trengte å være perfekt. De trengte bare å være et bedre alternativ enn, vel, slike politikere som Marielle Leraand. Det var godt nok til å skape en strøm av hundretusener av vestlige politiske flyktninger.

Og det var nok til å løfte Singapore til verdens rikeste land på rekordtid. Ikke ved å være et “skatteparadis” der hvor man lurer unna fra beskatning penger som er tjent i vestlige land, men ved å være et sted hvor ferdig beskattede penger kunne flykte og finne et nytt og vennligere hjem. Kapital er litt som barn: hvis du mishandler den krymper den og blir en skygge av seg selv, men behandler du den vennlig og gir den boltringsrom blomstrer den og vokser den.

Tingen er at alle fattige land i verden kan gjøre nøyaktig det samme som Singapore i sin tid gjorde. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Det krever bare at politikerne ikke er like ille som Marielle Leraand. Noen uland ønsker genuint å gjøre seg attraktive for utenlandske (og innenlandske) investorer, og en del av dem klarer det også, men sannheten er at de aller fleste uland har politikere som er mye verre enn Marielle Leraand. Grådigheten blir for stor. Akkurat som norske politikere vil de heller glipp av økonomisk vekst enn å gi slipp på makten.

Sosialisme = døden

Grafen over som viser at velstand er korrelert med kapitalisme kan tolkes motstatt: fattigdom, elendighet og død er korrelert med sosialisme og andre former for anti-kapitalisme. Dette er ikke bare en politisk påstand. Det er et vitenskaplig faktum. Vi mennesker er egentlig ikke så forskjellige fra planter. Vi har en natur, og det betyr at vi også har et trivselsregime.

En plante trives best ved en viss temperatur, et visst jordsmonn, en viss mengde lys, en viss mengde mineraler. Vi mennesker har også et slikt trivselsregime og dette regimet kan måles vitenskaplig ved hjelp av statistikk. Statistikken viser at jo nærmere opp til laissez-faire kapitalisme et samfunn kommer, jo bedre scorer det på absolutt alle trivselsfaktorer: lykke, økonomisk vekst, BNP, tillit, lav arbeidsledighet, utdanningsnivå og levealder.

Samtidig viser statistikken at jo lengre vekk fra kapitalismen vi kommer, jo verre blir det. I ekstreme tilfeller slik som Nord-Korea medfører det ekstrem ulykkelighet, frykt, sult og død. Sosialisme for mennesker er som å plassere planter i et miljø de absolutt ikke hører hjemme i, slik som en stekovn. Sosialisme = døden for oss mennesker. Dette er ikke en politisk mening, men et vitenskaplig faktum. Det interessante er dog at det finnes så godt utdannete mennesker som Marielle Leraand som har vært høyt oppe i respekterte organisasjoner som SV som faktisk tror det tilsvarende som at planter trives best i en glodhet stekovn og at det bare er fordi noen planter er “griske” at de ikke trives der.

Posted in filosofi, politikk, økonomi | 21 Comments

Enda et reisebrev fra Singapore

Posted on 04/05/2013 by Onar Åm

Det har vært stille på bloggen min de siste par ukene, og grunnen til det er at jeg har vært i Singapore. Jeg skal forsøke å kompensere for det med å presentere mange fine bilder fra dette merkelige landet ved ekvator. De andre gangene jeg har reist til Singapore har vært av medisinske grunner (du kan lese reisebrevene mine fra disse turene her og her.)

Marina Bay Sands at night

Denne gangen var det meningen å reise på ferie i fire dager, og turen startet bra med to flotte dager på det ultramoderne hotellet Marina Bay Sands med et flott basseng formet som et skip på toppen hvor man kan se på Singapore skyline. Men hjemturen måtte utsettes litt fordi mor til en i reisefølget havnet på sykehus med blodpropp. Dermed får jeg nok en gang anledningen til å fortelle om det fantastiske helsevesenet i Singapore.

La meg begynne fra begynnelsen: den litt eldre damen hadde komplikasjoner med magen, og siden vi visste hvor bra helsevesenet i Singapore er tok vi turen innom Mount Elizabeth Hospital, som mange, inkludert jeg, har hatt utmerkede erfaringer fra før. Hun fikk time på dagen og kom raskt til lege. I Norge hadde hun måttet vente i dagesvis for å få time hos fastlege.

For å være på den sikre siden ble hun tilbudt CT scanning av magen. I Norge er det helt utenkelig at en fastlege helt frivillig ville tilbudt noe slikt uten mye mas fordi det krever henvisning til spesialist, og hvis det mot formodning skulle skjedd er det mange måneders ventetid. I Singapore fikk hun time dagen etter. I Norge ville scanning skjedd først og dernest mye senere analysert av en lege. I Singapore var legen til stede under scanningen og foretok analysen på stedet. Da oppdaget han en mørk flekk helt nederst i kanten av scanningen, i lysken. I Norge ville dette høyst sannsynlig blitt ignorert siden oppgaven var definert som å undersøke magen, men på Mount Elizabeth er det pasienten som er kunden, ikke staten, og de bestemte seg der og da mens pasienten var i scanneren å foreta en ny scanning, fordi de mente at dette kunne være noe alvorlig.

Scanning nummer 2 viste at hun hadde blodpropp. Minutter senere ble hun innlagt på intensivavdelingen og ble gitt blodfortynnende midler og hun ble holdt under konstant observasjon. Noen dager senere ble det bestemt at hun skulle få innlagt et filter i åren i lysken i tilfelle blodproppen skulle løsne. Dette filteret ville da i 95% av tilfellene forhindre blodproppen å nå lungene, hjertet eller i verste tilfellet hjernen. På den måten kunne hun trygt fly hjem igjen bare 6 dager etter at blodproppen ble oppdaget.

Det som altså skulle være en fire dagers tur til Singapore ble til ti dager. Sykehusregningen kom på ca 100 000 kroner til sammen, men forsikringsselskapet dekket hele beløpet. Det er ikke slik at blodpropper må ende med forferdelse, men de utgjør en stor risiko, og risikoen øker jo lenger man går med dem. Jo tidligere det oppdages, jo større sannsynlighet for at alt går bra. Det er ingen tvil om at det å gå til lege i Singapore dramatisk økte sannsynligheten for å finne og kurere blodproppen før den gjorde alvorlig skade.

Med mange besøk på sykehuset ble det anledning til å ta en del bilder for å vise litt hvordan pasienter har det. Her er noen bilder fra rommet hun lå på. Hun lå på enerom og hadde eget dusj og bad. Til middag bestilte hun indrifilet, og hun rapporterte at det var den beste biffen hun hadde spist på lenge.

Enerom på sykehuset

Dusj

Bad

Sykehusmat: indrefilet!

Og hva så med alle korridorpasientene? Her er de:

Ingen korridorpasienter her, nei

Eller vent… Det finnes ikke korridorpasienter på sykehus i Singapore.

Ok, ok, det finnes billigere rom hvor man er inntil 6 personer på samme rom, men bildene fra rommet over er ikke luksusvarianten, men mellomklassen. Luksusrommene lå i etasjen over og dit fikk jeg ikke tilgang så jeg har ikke bilder fra hvordan de ser ut.

Jeg selv klarte også å bli syk med bronkitt på turen (jeg tåler ikke luftkjøling særlig godt). I Norge pleier dette å være en svært omstendelig prosess: først bestille time hos fastlegen (tar typisk 3-5 dager å komme inn), dernest stikke på apoteket og stå i kø der og vente på å få antibiotika. Hele prosessen inkludert parkeringsgebyr hos både lege og apotek koster rundt 700 kroner i Norge. Legger jeg til tapt arbeidstid (2 timer) blir det straks svært mye dyrere. (Jeg kunne også lagt til en del tapt arbeidstid på selve ventetiden det tar å komme inn til fastlegen).

I Singapore tasset jeg inn på “24 Hour Walk-In Clinic” på sykehuset kl 0400 om natten. 20 minutter senere gikk jeg ut derfra med antibiotika, hostesaft, slimløsende middel og inhalator for å puste lettere. Jeg trengte ikke å gå på eget apotek. Medisinene fikk jeg når jeg betalte regningen. Jeg måtte betale dobbel pris fordi jeg kom inn midt på natten og jeg kjøpte en god del mer medisiner enn jeg ville ha gjort i Norge. Prislappen: ca 1000 kroner.

Mens jeg var på legevakten i Singapore traff jeg på intet mindre enn to filippinske sykepleiere. I Norge vil den nasjonalsosialistiske fagbevegelsen holde arbeidere fra fattige land ute for å beskytte egne arbeidsplasser og lønninger. I Singapore derimot får fattige slippe inn og blir gitt en sjanse til å løfte seg ut av fattigdommen. De filippinske sykepleierne hadde kongelønninger sammenlignet med hvor de kom fra, og de sendte hver måned hjem litt av lønna si til familien på Filippinene.

Men det var ikke bare sykdom på turen. Det var jo litt hell i uhell også, for et forlenget opphold i Singapore betød bedre tid til å benytte seg av mulighetene der. En av de tingene som stod høyt på programmet var Gold Class kino, som best kan beskrives som luksussal. Normalpris var ca 170 kroner men på dagtid fikk man 25% rabatt. I luksussalen får man en stor og myk godstol som man kan heve beinstøtte og legge ned ryggen på slik at man nærmest ligger langflat. Man får utdelt tepper som man kan tulle seg inn i og man kan bestille mat og drikke, inkludert vin og sjampanje, som serveres under filmen. Ved siden av stolen er det en knapp hvor man kan påkalle servitør dersom man skulle behage noe mer i løpet av filmen. Virkelig en luksusopplevelse!

Det var kjekt på dagtid i Singapore, men jeg følte at det var om kvelden at byen virkelig kom til sin rett. Dette landet feirer Life Hour hver eneste dag. Dette ser man tydelig i det som er det gamle kaiområdet i Singapore, Clarke Quay, som i dag er et utesteds- og restaurantområde. Over de gamle bygningene har de bygget svære “paraplyer” som beskytter mot sol og regn, samt holder det godt og kjølig med luftkjøleanlegg. På kveldstid blir “paraplyene” til reneste lysshowet.

Clarke Quay: Singapores utelivsted

Under “paraplyene” er det både godt og kjølig og svært stemningsfullt om kvelden

Og apropos lysshow. Ved siden av Marina Bay Sands har byen åpnet en økologisk/botanisk park med kunstige “trær” som fanger opp lys (og regnvann) som konverteres til strøm som driver hele anlegget. Om natten brukes litt av denne strømmen til å omgjøre den botaniske hagen til reneste Avatar-skogen.

Lystrær og økologisk hage ved Marina Bay

Du kan gå tur 50 meter oppe lufta i denne parken

I bakgrunnen kan du se praktfulle Marina Bay Sands

Mens jeg var i Singapore tok jeg jommen sant meg en turisttur med båt, noe som resulterte i flotte bilder som demonstrerer hvor glad Singaporeanere er i lys.

Finansdistriktet i Singapore

Operahuset

Vitenskapsmuseet

DNA-broen over Marina Bay. Verdens største pariserhjul skimtes i bakgrunnen.

Og på enkelte finansbygninger kan man se et levende fargespill med mønstre som beveger seg over bygningen. Litt vanskelig å fange inn i et stillbilde men jeg tror jeg fikk et godt øyeblikk her:

Fargespill på kontorbygning

Mange av de stedene som i dag er fylt av lys var for 50 år siden bare jungel og sump. Jeg tror at grunnen til at asiater er så glade i lys er fordi de har friskt i minnet den gangen da de måtte leve med Earth Hour hver eneste dag etter solnedgang. Elektrisk lys er en feiring over menneskets seier over fattigdommen og i Singapore (og resten av Asia) er de ennå ikke så bortskjemte, elitistiske og menneskefiendtlige at de ser på slik lysfeiring av menneskets seier over naturkreftene som noe negativt.

Mens åndseliten i USA og Europa gjør Vesten til et stadig verre sted å bo, særlig for de produktive, oppdager stadig flere at Singapore er en oase i øst hvor produktive mennesker settes pris på og kan blomstre fritt. Gjennomsnitts-IQen i Singapore er 108, og den stiger. Dette gjenspeiler det faktum at landet tiltrekker seg smarte mennesker. Singapore er det eneste landet i verden utenfor Vesten som har en netto innvandring av vestlige flyktninger.

At Singapore er en smart by merker man raskt. Her finnes det egne kjøpesentre for nerder. Vi var på besøk på ett av disse kjøpesentrene hvor det florerte av kjekke butikker for prototyping, modellbygging og kontrollsystemer. Her fant vi blant annet en vaskeekte 3D-printer til salgs. Det kriblet godt i fingrene kan man si.

Makerbot 3D-printer

Singapore har mye å by på. På en måte mener jeg at alle sosialister burde vært tvangspålagt en studiereise til Singapore for å se hvordan et relativt fritt kapitalistisk helsevesen og samfunn fungerer i praksis. På den andre siden føler jeg at de ikke fortjener å være på et så sivilisert sted. Jeg vil ikke skitne til Singapore med sosialister. Bedre da om de ble sendt på studieturer til sosialisthelveter som Nord-Korea eller Venezuela. Med litt flaks kommer de aldri tilbake. Men for alle andre har jeg ingen kvaler med å anbefale å ta en tur og kanskje til og med flytte til Singapore.

Posted in filosofi, helse, politikk, økonomi | 14 Comments

The Selfish Gene myth

Posted on 08/04/2013 by Onar Åm

Today I am going to dismantle a common myth in biology, namely the idea of biological altruism. The man largely responsible for this falsehood is Richard Dawkins, the author of the book “The Selfish Gene.” As we shall see, there is no such thing as biologically viable altruism in nature, and the selfish gene is an illusion, a mental construct that is primarily designed to maintain a certain moral code and belief system, rather than a scientific concept.

Let’s start from the beginning. Darwin’s great insight was the concept of natural selection. Those individuals who act in their self-interest will tend to produce offspring more frequently than individuals who make silly choices, see e.g. Darwin Awards featuring people who get themselves killed in spectacularly moronic ways. (One of my favorites is the guy who found an old handgranade and tried to open it with a hammer to see what was inside.)

Notice here that I said that natural selection acts on individuals and not groups or races. Both during the time of Darwin and after people have strongly tended to believe in the racist concepts, that genes somehow are in the interest of the group and not the individual. Darwin, however, being a classical liberal versed in individualism, realized that the group, race or species does not really exist. A group is nothing other than a collection of individuals, and natural selection therefore acts on each individual and not the group.

Furthermore Darwin realized that selfishness was the basis of all life. Prior to Darwin it was a common belief that acting in one’s self-interest did not mean increased odds of survival and propagation. Today we have problems understanding how revolutionary these ideas were at the time, because he more or less reversed all common beliefs. At the time it was believed that altruism — self-sacrifice — was the source of persistence, and that while individuals may perish the race lived on. Darwin said the exact opposite: selfishness and only selfishness is the basis of life.

And it was not the selfishness of the race or the group, but of the only true existent, namely the individual. Darwin expressed this by saying that the individual is the target of natural selection, or in modern terms: the selection unit. What this means is the following: the unit of selection is the entity who benefits from the kinds of properties and behaviors that are selected for. All natural selection must always benefit the unit of selection, which according to Darwin is the individual.

Enter Richard Dawkins: there have been observed certain anomalous behaviors in nature, behaviors that appear to be altruistic (e.g. the bee’s suicide gene). These are cases where individuals clearly put themselves at risk or even die for another individual. Remember the selection unit is the entity that always benefits from natural selection. How can this apparent altruism be squared with Darwin’s claim that the individual is the selection unit?

Richard Dawkins says: it can’t. He switches the selection unit from the individual to the gene. It is the gene that is the selfish entity that always benefits from natural selection, not the individual that carries it. Hence the term The Selfish Gene. The notion of the Selfish Gene rests entirely on the existence of sustainable altruism in nature. If it exists, then the individual is not the real biological existent, but rather just a tool, a “vehicle” for the Selfish Gene.

So my task in this article will be to show that there is no such thing as biological altruism. Altruism simply does not exist sustainably in nature. This can best be shown by taking one of the hardest cases of alleged altruism: the bee’s suicide gene.

The suicide gene

For those who are unfamiliar with it bees are born with an instinct that if they feel that the colony is threatened by an intruder they will attack it and sting it. This stinging will injure the bee leading to its death. On the face of it this is a clearcut case of altruism: the bee sacrifices itself for the Greater Good, the survival of its colony. But let us re-examine this suicide gene from a selfish point of view. Suppose the bee was a rational self-interested being, and that at its birth it is given a choice to either be born with the suicide gene or without it. What would it selfishly choose?

Case 1: being born without the suicide gene

If the bee is born without a suicide gene there is no risk of it dying from a suicide mission, and that is good. However, if this bee is not born with this suicide gene then neither are any of her siblings. This means that by not having this gene she loses the protection that the other siblings would have provided her.

Case 2: being born with the suicide gene

If the bee is born with the suicide gene, there is a risk that she will come into a dangerous situation where the suicide gene triggers here to sting someone and lose her life. However, if she is born with the suicide gene, then so are all her siblings as well, and she enjoys the protection they provide whenever her home is attacked.

So the Big Question we need to answer is this: is the benefit of having the protection of your suicide-stinging siblings greater than the risk of oneself having to commit suicide?

The mathematics underlying the Selfish Gene theory tells us that the answer is a resounding YES, because if the benefit was less than the harm there is just no way that gene would spread and flourish.

This means, ladies and gentlemen, that if the bee had a rational choice whether to be born with or without the suicide gene, she would selfishly choose to be born with the suicide gene. Thus, what appears to be altruism when we simply look at the behavior of bees out of context is in fact a thoroughly selfish mechanism caught in a bad moment, so to speak. Statistically the bee benefits from having the gene (and cannot in advance know whether it will die earlier), but it may be unlucky and draw the shortest straw in the suicide stinger attacks. Shit happens, but that doesn’t make it altruistic.

What fools us is when we simply look at the behavior of the bee. We humans are masters of creating narratives where there are none. When we see the bee rushing towards the danger in our minds we hear stories of heroes storming towards the dragon to save the princess. But in fact, no such narrative actually takes place. What really happens is that in a given situation a specific gene triggers a specific behavior. If we strip away the actual behavior and only look at the underlying math, the statistics of life and death, we cannot see any difference between the suicide gene of bees and the herding gene of gnus.

Yes, you heard me right me right. Herding is “altruistic”! Gnus flock together to gain mutual protection from each other. Everyone understands that the individual gnu benefits from this flocking and that it reduces its chance of being eaten by lions. But why? In part it is because when thousands of gnus flock together it is highly likely that some other gnu will be eaten by lions, and that they are caught and eaten saves the lives of the rest of the flock.

We can think of the unlucky gnu as “sacrificing” himself so that the others may live. Except that our narrating minds don’t allow us to think like that. When we look at the behavior of gnus we see them running away from their predators, and in our mind this does not constitute the behavior of a self-sacrificing hero.

Yet, when we strip away the behavior and only look at the survival statistics there is no difference between the gnu’s herding gene and the bee’s suicide gene. 99% of the time the carriers of the gene benefit from having them, but may be unlucky and draw the shortest straw. “Altruistic” genes are lotteries in reverse, where the losers are drawn and everyone else are the winners. The only sane reason why an individual would participate in such a lottery is if he statistically benefits from it.

Conclusion

So there is no such thing as biological altruism! Every single case of apparent altruism in nature is just that: apparent. When viewed in the full context of the lives and possibilities of the carriers of these “altruistic” genes it becomes apparent that the individual statistically benefits from having them.

Thus, there is no “selfish gene.” It is the individual who is the unit of selection, not the gene. In fact, it turns out that the word “gene” is simply a way of saying “on average” and “on average” is just a way of saying that the majority of the individuals carrying the gene will benefit from it. The major flaw of Richard Dawkins is to ignore the majority of individuals who benefit from the gene and focus only on the exceptional individuals that loses from having the gene, viewing them out of context. It is most likely Dawkins’ ideological bent that drives him to make this blatant error. His personal preference for the religious concept of altruism makes him blind to the selfish benefits the individual gains from “selfish genes.”

Posted in filosofi, religion, vitenskap | 86 Comments

Colapartiene

Posted on 04/04/2013 by Onar Åm

Folk flest skjønner ikke hvor utrolig like stortingspartiene faktisk er. Heldigvis finnes det en enkel og flott måte å illustrere likhetene på en forbløffende nøyaktig måte. Tenk på partipolitikken som forskjellige coladrikker! Partiene kan du tenke på som korporasjonene som selger colapolitikken.

Ved første øyekast høres dette veldig merkelig ut, men som amerikanerne sier det: hear me out. De to store cola-konkurrentene på markedet i dag er Coca Cola og Pepsi Cola. Begge selskapene forsøker å selge produktene sine og driver derfor storstilt merkevarebygging og markedsføring. På tilsvarende vis forsøker partiene å selge budskapet sitt til velgerne for å få dem til å stemme på dem.

Cola-selskapene ønsker størst mulig markedsandel, mens colapartiene ønsker størst mulig velgerandel. Cola-selskapene selger ikke først og fremst en leskedrikk men en drøm. De forsøker gjennom tunge og kontinuerlig pågående reklamekampanjer å skape positive assosiasjoner til sine produkter. Drikker du Coca Cola er du vellykket, mens drikker du Pepsi Cola er du hipp og kul. På tilsvarende vis selger ikke colapartiene en politikk men en drøm. Partiene på venstresiden selger illusjonen om trygghet og lykke gjennom sosial utjevning. Partiene på høyresiden selger illusjonen om stabilitet og ansvarlighet.

Det er forbløffende liten forskjell mellom Coca Cola og Pepsi Cola (og deres lettvarianter). De enkelte kundene er ofte lidenskaplig tilhenger av akkurat “sin” drikk, og mener at denne er mye, mye bedre enn “skvipet” fra konkurrenten. Men i blindtester er det ofte notorisk vanskelig for folk å skille mellom cola-drikkene. På tilsvarende vis er velgere ofte lidenskaplig tilhenger av “sitt” parti, og kan ikke fordra konkurrentene som de mener er en katastrofe for landet. Men i blindtester basert utelukkende på partienes standpunkter klarer velgere sjeldent å skille mellom stortingspartiene. Det skyldes nok at selv de to “annerledespartiene” på Stortinget, Frp og SV, er så like at kun 10% skiller mellom dem. Mellom de andre partiene er forskjellene vesentlig mindre. Som Einar Førde sa det: “Vi er alle sosialdemokratar.” Han kunne like gjerne sagt at “vi er alle coladrikkere.” Den største forskjellen både for cola-drikkene og cola-partiene ser ut til å være fargen på boksen.

Pepsi og Coca Cola vet selvfølgelig at de har et nesten identisk produkt, men de forsøker å fremstille seg selv som mye mer forskjellig enn de egentlig er. På tilsvarende vis er partiene veldig flinke til å fremheve ørsmå detaljforskjeller og bruker en retorikk som får dem til å høres ut som politiske motpoler.

Pepsi og Coca Cola er konkurrenter, men på ingen måte fiender. De samarbeider om å skape et marked for coladrikker, og reklame for Coca Cola er også delvis indirekte litt reklame for Pepsi Cola og andre coladrikker, og omvendt. På tilsvarende vis er colapartiene konkurrenter, men ikke fiender. De samarbeider om å opprettholde makten for sosialdemokrater. Av og til må de bytte litt på å sitte i regjering, men totalt sett bidrar de sammen til å opprettholde masse flotte arbeidsplasser for byråkrater og politikere. Husk at selv om en politiker ikke leverer det han lovte har han likevel fått lov til å leke seg med milliarder av andre sine penger. Når han vinner et valg er han i mål. Da får han lov til å holde på med det han liker aller aller best her i livet: styre og stelle over andres liv.

For å selge sine drikker har cola-selskapene en rekke tilsetninger som på kort sikt gir nytelse, men som ikke er bra for kroppen: E-stoffer og vanedannende stoffer som koffein og sukker. På tilsvarende vis selger partiene politikk som på kort sikt gir nytelse for velgeren, men som på sikt ikke er bra for hverken folk eller samfunn: reguleringer og vanedannende velferdsordninger.

I Norge er folk så colaavhengige at de bare velger colapartier: Pepsi-Høyre, Coca-AP, Jolly-Frp, Tab-Venstre og RC-SV. Disse er populære men svært usunne.

Faktisk finnes det bare ett sunt alternativ til alle disse partiene, og det er Det Liberale Folkepartiet. Dersom vi skal utvide analogien vår litt tilsvarer DLF en smoothie bestående av ferske bær og fersk frukt. DLF er et rent naturprodukt. Det er det eneste partiet som fører en politikk som er i pakt med menneskenaturen. DLFs politikk er en ren energi- og vitamininnsprøytning. Og den er kjemisk fri for skadelige reguleringer og skattetilsetninger.

Ulempen er at den heller ikke er tilsatt de usunne vanedannende velferdsordningene. Derfor smaker DLF-smoothien ikke fullt så søtt, og ikke minst smaker den ikke cola. Det er et så annerledes parti at i colaavhengige Norge er det nesten ingen som er interessert i det. Derfor hører du aldri snakk om DLF i mediene, og slike temaer som vitaminer og næringslivsstoffer er så godt som fraværende i politisk debatt. Der går det bare i cola, cola, cola! Og cola.

Joda, velferdsdop smaker godt det, særlig når man er blitt veldig avhengig av det, men hvis du kunne tenkt deg å leve et sunnere og bedre liv og ikke bare pælme i deg dop bør du kanskje vurdere deg å sette deg inn i hva DLF står for.

Den viktigste ingrediensen i DLF-smoothien er faktisk kardemommeloven: man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil.

Frukt er også viktig: DLF vil ha et samfunn der hvor du nyter godt av hele frukten av ditt eget arbeid.

Og til sist består DLF-smoothien av en kraftig dose bær: DLF vil ha et bærekraftig samfunn, hvor hver og en tar ansvar for sitt eget liv så langt de klarer. Når hver og en tar ansvar for seg og sitt liv først blir det lite annet igjen å løfte, og da får folk mye energi og overskudd til å ta seg av andre som ikke klarer å bære seg selv.

Takk til Eivind Nag for idéen om colapartiene.

Posted in filosofi, politikk | 46 Comments

Bankran i Kypros

Posted on 27/03/2013 by Onar Åm

Dagens velferdsstatsystem i Europa og USA er designet slik at store nok pressgrupper skal kunne plyndre andre,svakere grupper. Grunnen til at flertallet støtter en slik ordning er fordi flertallet tror at de kommer til å sitte med størstedelen av ransbyttet.

Men slik er det ikke. Flertallet har forsøkt å plyndre de rike i tiår, uten å forstå at de rike faktisk er rike nok til å kjøpe seg advokater og lobbyister som kan beskytte dem mot plyndringen via “skatteplanlegging.” Nylig har vi fått en demonstrasjon på hvordan enkelte rike pressgrupper kan klare å snu demokrati-melkekua til sin fordel. I Kypros oppstod det en bankkrise hvor i realiteten bankene konfiskerer en betydelig andel av sparernes penger for å unngå konkurs (tallet de ser ut til å lande på er 40%).

Jeg skal i denne artikkelen forklare hvor vanvittig umoralsk dette er. Konfiskeringene kan ikke beskrives som annet enn bankran, og du vil snart forstå hvorfor.

Grunnen til at EU og IMF pusher på Kypros for å få dem til å la bankene konfiskere sparemidlene er fordi en konkursbølge i banksektoren angivelig skal være veldig skadelig for økonomien og samfunnet. Logikken er noensinne så følgende: dersom bankene kollapser vil samfunnet kollapse.

De som har skapt denne myten er i all hovedsak bankene selv. De har sterke lobby-grupper og gode kontakter med regulatorene i staten og har klart å overbevise dem om hvor fantastisk viktig det er at bankene ikke går konkurs. Nå skal jeg bevise at dette bare er tull.

Hva skal normalt skje i en konkurs? Jo, man får et konkursbo der hvor kreditorene (de som banker skylder penger til) får en eierandel tilsvarende andelen av deres krav mot selskapet. Hvem er bankens kreditorer? Innskyterne (de som har sparepenger i banken). Det betyr at det som burde ha skjedd i henhold til konkursens spilleregler er at de eksisterende aksjonærene i banken mister alle sine aksjer i banken og at innskyterne overtar aksjene.

Med andre ord, under vanlig konkurspraksis er det aksjonærene som skal ta hele tapet (fordi de frivillig har tatt risikoen ved å bli aksjonær i forventning om høyere avkastning) og kreditorene, i dette tilfellet innskyterne, overtar alle verdiene i banken.

Men er det noen verdier igjen i banken da dersom banken går konkurs? Javisst! Teoretisk sett kan 99% av verdien i banken ligge igjen i konkursboet fordi innskuddene kun utgjør ca 1% av verdiene i banken. Resten av verdiene er lån som stadig vekk genererer inntekt fra lånetakere som betaler renter og avdrag.

Det betyr at hvis bankene blir tillatt å gå konkurs vil følgende skje:

1) de eksisterende aksjonærene mister alle pengene sine

2) innskyterne mister alle sparepengene sine, men får aksjer i banken i kompensasjon

3) aksjene vil kunne selges i markedet for penger og innskyterne kan på denne måten gjenvinne opp til 99% av sparepengene sine.

Men det trenger ikke en gang å være så ille og dramatisk som dette. Det er enkelt å unngå konkurs ved å foreta en tvungen aksjeutvidelse. Dette kan sees på som en slags form for delvis konkurs. Det som da skjer er at man trykker opp nye aksjer (og vanner ut de eksisterende aksjonærene) og pengene som selskapet får for salget av de nye aksjene blir ny aksjekapital i selskapet, som forhindrer konkurs. Trolig trenger de fleste bankene ikke å trykke opp mer enn 10% ekstra aksjer for å fylle opp pengebingen tilstrekkelig til å ikke gå konkurs.

Fordelen med denne løsningen er:

1) bankene går ikke konkurs

2) innskyterne mister ikke sparepengene sine

3) aksjonærene mister bare 10% av aksjene i selskapet i stedet for 100%.

Ingen av disse løsningene (særlig ikke den siste) er dramatiske og fører absolutt ikke til noe som er i nærheten av “kollaps av finanssektoren.” Det eneste som skjer er at aksjonærene i bankene mister litt av verdiene sine. Og dette er grunnen til at innskyternes sparepenger nå skal konfiskeres. Aksjonærene ønsker ikke å vannes ut eller miste aksjene sine og derfor forsøker de å skyve kostnaden over på en uskyldig tredjepart. Å gjøre dette er intet mindre enn et bankran.

La meg gjenta dette poenget for å være sikker på at det kommer tydelig frem: redningspakkene til bankene og konfiskering av innskyternes penger dreier seg utelukkende om å redde aksjonærene i banken, og har ingenting med å “redde banksektoren” å gjøre. Det som altså skjer er at europeiske skattebetalere og kypriotiske sparere nå må blø penger for at aksjonærene ikke skal miste sine penger. Dette er feigt, uansvarlig, umoralsk og ødeleggende.

Og videre: det er bare i et system hvor politikere har stor makt (les: sosialdemokrati) at noe slikt kan skje, for det er tross alt myndighetene som muliggjør dette bankranet. Under ekte kapitalisme (=en ekte rettsstat) er et slikt bankran umulig fordi politikerne nesten ikke har noe makt. I en rettsstat hvor eiendomsretten og kontrakter respekteres er det umulig for lobbyister å lykkes i å få staten til å bryte sine egne spilleregler og vilkårlig bryte kontrakter, lover og konfiskere eiendom. Til syvende og sist er det altså selve det politiske systemet vi har i dag som er feigt, uansvarlig, umoralsk og ødeleggende.

Posted in filosofi, finanskrisen, politikk, økonomi | 43 Comments

Egne penger rekker lenger

Posted on 20/03/2013 by Onar Åm

Det Liberale Folkepartiets valgslagord er “Egne penger rekker lenger.” Sannheten i dette slagordet ser vi med all mulig tydelighet i pengebruken til de folkevalgte. Nedenfor er et par bilder (ref: Libertinius) som illustrerer dette.

(Ref)

Dersom disse politikerne hadde vært nødt til å betale telefonregningen sin selv, er det da noen som helst tvil om at de hadde brukt dramatisk mye mindre? Giske innrømmer at han overhode ikke bryr seg om å følge med på mobilkostnadene siden det ikke er han selv som tar regningen, men skattebetalerne.

Milton Friedman laget en gang en rangering over hvor effektivt penger blir brukt, avhengig av hvem sine penger det er, hvem som bruker dem, og hvem de blir brukt på. Effektivitets-rangeringen hans er som følger:

1. Egne penger brukt på seg selv (mest effektivt)

2. Egne penger brukt på andre

3. Andres penger brukt på seg selv

4. Andres penger brukt på andre (minst effektivt)

Giske & co sin bruk av mobiltelefon havner i kategori 3 (Andres penger brukt på seg selv) og vi kan med grøss og gru konstatere hvor ineffektivt dette er sammenlignet med kategori 1. Hadde Giske vært nødt til å betale sin egen telefonregning ville han utvilsomt brukt bare en liten brøkdel av det han har gjort.

Når sløsingen i pengebruk er så enorm i kategori 3, som mesterlig demonstrert av Giske, tenk da hvor vanvittig sløsingen må være i kategori 4, altså å bruke andres penger på andre. Men det er jo nettopp dette som er politikernes og byråkratenes jobb!

Tror du kanskje at dette er billig liberalistretorikk? Vel, da Kristin Halvorsen (som er langt fra noen markedsliberalist) var finansminister innrømmet hun at for hver krone som ble krevd inn i skatt forsvant 20 øre i effektivitetstap. Jeg gjentar: i følge finansdepartementet er blir 20% av alle skattekronene sløst bort fordi de blir tatt fra de som skapte verdiene og overlatt til politikerne og byråkratene. Tyve prosent!

Hvis du fremdeles ikke synes at dette høres så mye ut så la meg si i klartekst hvor mye politikerne sløser: hvis vi er veldig snille trekker vi fra oljefondet fra skatteinntektene og da er den samlede skatten 1250 milliarder kroner i 2013. Av dette forsvinner altså 250 milliarder kroner opp i røyk, fordi de brukes av politikere og byråkrater og ikke de rettmessige private eierne. 250 milliarder kroner rett i dass. Hvert år.

Dette tallet er så svimlende stort at det kanskje er lettere å visualisere hvor mye det er dersom vi sier hva man kan få kjøpt for de 250 milliarder kronene. Dette er nok til å finansiere hele helsevesenet, hele skolen og og alle veiene i Norge. Vi kunne altså hatt 2 helsevesener, 2 skolevesener og dobbelt så mange veier i Norge, dersom ikke politikerne hadde hatt hånd om disse pengene.

I tillegg til dette direkte effektivitetstapet kommer tapet grunnet politisk sabotasje av næringsvirksomhet (byråkrati og reguleringer). Skjemaveldet er estimert å koste rundt 60 milliarder i året. For dette kunne man finansiert et ekstra politivesen, et ekstra forsvar og et ekstra rettsvesen.

Alt dette er politikerne fullstendig klar over. Alle politikere vet at velferdsstaten er et gigantisk sløseri av folks liv og penger, og at dette aldri vil endre seg. Men de bryr seg ikke. Hvorfor? Fordi de er mer interessert i makt enn i å redde menneskeliv. Det er så viktig for dem å ta æren for andres arbeid at de ikke bryr seg om de sløser bort 20% av alle folks arbeid hver eneste dag. Det er så viktig for dem å ha makt over andre mennesker at de ikke bryr seg om konsekvensen av dette er at folk dør i helsekø og at eldre lever under uverdige forhold på eldrehjem. Dette er kostnader som de ser på som nødvendige offer for at de skal få kunne ha en kjekk jobb hvor de kan kunne reise rundt i utlandet med data-roamingen på uten å trenge å tenke på mobilregningen.

Alle som jobber i Norge må jobbe en time ekstra hver eneste arbeidsdag for å finansiere offentlig sløseri. For meg er det et mysterium at det ikke er folkeopprør på grunn av dette. Er ditt liv så lite verdt for deg at du gledelig arbeider en time ekstra per dag for at politikere skal få lov til å leke med pengene dine? Hvis ikke bør du kanskje vurdere å stemme på det eneste partiet som vil skille stat og økonomi, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Husk: egne penger rekker lenger.

PS: takk til Libertinius for flotte bilder. Dersom du vil se mer av slike bilder må du huske å like han på Facebook.

Posted in politikk, økonomi | 21 Comments

Talibanisering av EU del 2

Posted on 14/03/2013 by Onar Åm

Det er nå trolig flertall i EU for et lovforslag som er første steg mot forbud av pornografi i EU. Det er venstreradikale feminister som har utformet forslaget, og en av begrunnelsene for forslaget er påstanden om at pornografi og prostitusjon fører til vold og seksuelle overgrep mot kvinner og barn. Grunnen er at pornografi angivelig skal fremme et nedlatende kvinnesyn.

Presten og pornografimotstanderen Fayhan al-Ghamdi

Vel, jeg skal presentere kun én anektdote som undergraver denne påstanden. Jeg skal ta en titt på det landet som har de strengeste straffene mot pornografi og prostitusjon i verden, nemlig Saudi-Arabia. Jeg vil trekke frem en av de mest prominente og populære prestene i Saudi-Arabia Fayhan al-Ghamdi som nylig gjorde store overskrifter over hele verden for å slått, brent og voldtatt sin 5 år gamle datter Lama Ghamdi.

Lama Ghamdi, 5 år

Fayhan al-Ghamdis begrunnelse for denne grufulle handlingen var at han mistenkte henne for å ikke være jomfru(!) I likhet med europeiske feminister ser Saudi-Arabere ned på prostitusjon, og vi kan bare forestille oss hvilken vrede han utsatte henne for da han mistenkte henne for å være et ludder. Sykehuset beskrev hans vrede i all sine groteske detaljer: lille Lama fikk brudd på hodeskallen, flere ribbein, venstre arm og ryggen var brukket, hun hadde blåmerker og brennemerker over hele kroppen. Og i følge sykehuset ble hun “voldtatt overalt.” Sykehuset fortalte moren hennes at “barnets endetarm var blitt revet opp og forsøkt brent sammen igjen.” Det kan se ut som denne ihuga pornografi-motstanderen voldtok sin datter så brutalt at hun brakk ryggen.

Lama på sykehuset, hvor hun døde av skadene pornografimotstanderen hadde påført henne

Lama Ghamdi lå 10 måneder på sykehus før hennes liv ebbet ut. Denne hjerteskjærende og groteske historien er bare en av mange lignende historier i Saudi-Arabia. Grunnen til at akkurat denne historien fikk så mye mediaomtale var fordi det involverte en kjendis og fordi han slapp unna med en bot på 50 000 dollar. I henhold til islamsk lov kan ikke en far straffes for å ha drept sine barn.

Poenget mitt med å trekke denne historien frem er å vise med all mulig tydelighet at forbud mot pornografi på ingen måte fører til redusert vold og seksuelle overgrep mot kvinner og barn. Hvis landene som har forbud mot pornografi er et mål fører forbud overhode ikke til bedre holdninger til kvinner. Det er faktisk langt mer sannsynlig at forbud mot pornografi (og prostitusjon) kommer som følge av svært nedlatende holdninger til kvinner.

Europeiske feminister hevder regelmessig at prostitusjon og pornografi er “menneskehandel,” mens for eksempel det å jobbe på massasjeinstitutt (hvor man selger tjenester utført med hendene fremfor kjønnsorganene) eller en programmeringsjobb (hvor man selger tjenester utført med hjernen) ikke regnes som “menneskehandel.”‘ Hvorfor ikke?

Feministene hevder at pornografi og prostitusjon fører til at menn behandler kvinner mer respektløst og øker sjansen for voldtekt. Men hva så med andre yrker, slik som bakere? Fører brødsalg til at bakere blir behandlet mer respektløst av folk og øker sjansen for brødtyveri eller tvangsbaking? Hva er logikken bak denne tankegangen?

Kan det tenkes at det er helt andre ting som fører til at kvinner behandles respektløst? Hvis det er mulig å kjøpe brød fra en baker uten at man begynner å behandle bakere som annenrangsmennesker, kan det da hende at det er mulig for enkelte kvinner å selge sex eller bilder av seg selv mens de har sex uten at menn begynner å behandle dem (eller enda verre: alle kvinner) som annenrangsmennesker?

I Saudi-Arabia foreslår man derimot løsninger som er helt i tråd med feministenes virkemidler. I kjølvannet av al-Ghamdi-saken foreslo en annen prest å innføre baby-Burkaer for å forhindre seksuelle overgrep mot babyer som i følge presten er “utbredt i Saudi-Arabia.”

Posted in filosofi, politikk | 21 Comments

Talibanisering av EU

Posted on 13/03/2013 by Onar Åm

Jeg har blitt så herdet med årene over politikeres hårreisende og maktkåte inngrep i folks liv at jeg sjelden lar meg overraske, men her forleden ble jeg genuint overrasket. Det ser nemlig ut som om det kan bli flertall i EU for å forby pornografi. Her i Europa er det mange som er livredde for at Europa skal bli snik-islamisert, men jeg har hele tiden argumentert at den reelle trusselen mot Europa ikke kommer fra Islam. Hvis EU blir talibanisert, skjer det fra venstre. Dessverre ser det nå ut som om jeg kan få rett i dette.

Mange vil reagere på at jeg bruker begrepet “talibanisering” om et pornoforbud. Ofte sier et bilde mer enn 1000 ord og derfor vil jeg simpelthen vise et kart over pornoforbud i verden.

Pornolover: Grønn=tillatt, Rødt=totalforbudt, gult=visse restriksjoner

Dersom EU forbyr porno vil Europa altså plassere seg i samme kategori som Nord-Korea, Iran, Afghanistan, Cuba, Saudi-Arabia, Kina og Syria for å nevne noen. Egentlig burde dette bilde være mer enn nok til å fortelle hva slags type mennesker som ønsker å forby pornografi, men jeg skal forsøke å utdype det. Det som gjør EUs forslag er at det argumenteres for på rent moralistisk grunnlag. Den offisielle ordlyden er «Et initiativ for en Europaparlament-resolusjon for å eliminere kjønnsstereotypier i EU». Oversatt til klartekst: venstreorienterte feminister liker ikke meningene til andre mennesker og de liker ikke aktivitetene som dette involverer. Derfor vil de forby disse meningene og aktivitetene for å med makt skape et moralsk uniformt samfunn. Hvordan er dette annerledes enn når Taliban forbyr musikk? Eller når de forbyr kvinner å lære å lese og skrive? Eller når de forbyr homofili?

Mange vil kanskje reagere på at jeg sammenligner feministene med noe så fundamentalistisk og totalitært som Taliban, og ved første øyekast virker det totalt usannsynlig og useriøst at et forbud av pornografi skal kunne medføre forbud mot for eksempel homofili, men igjen sier et bilde mer enn tusen ord. Nedenfor er et verdenskart som viser hvilke land homofili er forbudt i.

Homolover: oransje=strenge straffer, rødt=livstid i fengsel, mørkerødt=dødsstraff

Som vi ser er det en nesten 1:1 korrelasjon mellom hvilke land som forbyr pornografi og hvilke som forbyr homofili. Jeg vil argumentere at dersom man aksepterer et moralistisk forbud mot pornografi vil det åpne døren på vidt gap for andre lignende moralistiske lover, inkludert på sikt også forbud mot homofili.

Så la oss først få en innsikt i hvordan de landene som i dag forbyr pornografi på moralistisk grunnlag tenker og argumenterer og hvilke andre typer tiltak de tyr til for å forhindre pornografi. Et av mine favoritteksempler er forbudet mot at kvinner kan få kjøre bil i Saudi-Arabia. Begrunnelsen for dette forslaget har alltid vært moralistisk og det har vært argumentert at det vil føre til moralsk forfall i samfunnet dersom kvinner får lov til å kjøre bil. Ganske nylig kom også en rapport fra konservative muslimske akademikere om at legalisering av bilkjøring vil “lokke kvinner til å ha sex, fremme pornografi og skape flere homoseksuelle.”

Akademikerne advarte i sin rapport at legalisering vil “fremprovosere en eksplosiv vekst i prostitusjon, pornografi, homoseksualitet og skilsmisse” og hevdet at “innen 10 år etter opphevelsen av forbudet ville det ikke være en jomfru igjen i kongedømmet.” Akademikerne viste også til bevis fra andre muslimske land der hvor kvinnelig bilkjøring var tillatt at pornografi var utbredt.

Vi kan gjerne le av denne type argumentasjon her på berget, men vi ler kanskje ikke så mye når Taliban-feminister lykkes med å få til et pornoforbud i EU med nøyaktig den samme type argumentasjon.

Faktum er at Taliban har forstått noe helt vesentlig om kvinners rettigheter som har gått feministene i Europa hus forbi: pornografi, abort og prostitusjon er tillatt i de landene hvor kvinners rettigheter står sterkt, og det er forbudt i de landene hvor de står svakt. Ja, kvinnerettigheter fører til en økning i både prostitusjon, porno, abort og skilsmisse, for det er jo nettopp hele poenget med kvinners rettigheter, nemlig at de skal ha rett til å velge å bestemme ting over sin egen kropp, inkludert å gjøre valg som mange ikke liker.

Taliban og islamister har forstått dette fullt ut. Det er sant at legalisering av kvinnelig bilkjøring bidrar til mer pornografi fordi en hver økning i kvinners selvbestemmelsesrett i et land bidrar til at kvinner gjør selvstendige valg som andre ikke liker, inkludert pornografi. Islamister har forstått at skal man bekjempe pornografi må man bekjempe kvinners rettigheter. Det paradoksale er at man i Europa går til angrep på disse grunnleggende kvinnerettighetene i feminismens navn. Dette demonstrerer med all mulig tyngde at feminismen ikke dreier seg om kvinnefrigjøring men makt over kvinner, makt til å definere hvordan kvinner skal oppføre seg.

Det mest ekstreme forbudet mot pornografi finner vi i Afghanistan og dette kalles en Burqa. I Afghanistan regnes det å simpelthen vise kvinner i offentligheten for usømmelig, altså som en form for pornografi.

Som liberalist er jeg knallhard tilhenger av individets rettigheter, inkludert kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp. Derfor er jeg også knallhard motstander mot de kvinnefiendtlige feminstene som er ute etter definisjonsmakt over kvinner og moral. Hvis folk ikke ønsker å se en talibanisering av Norge og EU bør de stå opp mot feminist-mullahene som vil styre folks seksualitet. Pornografi er kanskje ikke en høyverdig kunstform, men ytringsfriheten er ikke til for å beskytte det ukontroversielle, men for å beskytte de ytringene som for mange kan virke støtende. Undergraver man ytringsfriheten undergraves også selve kjernen i et fritt samfunn. Derfor bør feministene bekjempes med nebb og klør.

Posted in filosofi, politikk | 94 Comments

Beatles – et uvanlig kulturfenomen

Posted on 09/03/2013 by Onar Åm

Beatles var ikke bare en popgruppe. Beatles var et kulturfenomen, et fokuspunkt for strømninger i kulturen. Mange forbinder i dag Beatles med hippiene og John Lennon tas ofte for å være sosialist, men Beatles er litt mer komplisert enn som så. Lennon uttalte seg kritisk om sosialismen og om politikk generelt, og mot slutten av sitt liv uttrykte han stor begeistring for Ronald Reagan. Allerede på 60-tallet uttalte Beatles seg kritisk om sosialismen i sangen “revolution.”

Lennon var liberalt anlagt og mot slutten av sitt liv skrev han sangen “Free as a bird” som senere ble gitt ut som Beatles-single, hvor temaet gjenspeiler Lennons forkjærlighet for frihet.

George Harrison på sin side ble så forarget da han oppdaget at han måtte betale 95% skatt på inntektene sine at han skrev sangen “Taxman.”

En skulle gjerne tro at han overdrev når han sa at han måtte betale 95% skatt, men på 1960-tallet var Storbritannia et ultrasosialistisk samfunn og kan gjerne beskrives som en demokratisk variant av Sovjetunionen. Toppskatten på den tiden var 95%, og både arbeiderpartiet og de konservative var hjertens enige om at de rike skulle flås. Selvfølgelig var effekten av dette å beskytte de som allerede var rike mot konkurranse nedenfra. Resultatet var altså, som det ofte er, det stikk motsatte av hva politikerne forsøkte på.

Beatles er på mange måter er det ultimate uttrykket for “den amerikanske drømmen.” I utgangspunktet bestod Beatles av britisk arbeiderklasseungdom. På 1600-tallet ville disse ungdommene ha vært dømt til et liv i fattigdom, og ikke nok med det: de ville i tillegg også blitt betraktet som mindreverdige mennesker, blottet for talent, intelligens og kreativitet. Men etter at kapitalismen løftet alle opp av bunnløs fattigdom fikk alle inkludert folk fra den anonyme arbeiderklassen muligheten til å realisere drømmene sine, hvis de stod på. Og da viste det seg altså at blant denne mengden såkalte ordinære mennesker befant det seg et par uslipte diamanter som endte opp med å bidra til en total omdefinering av folkemusikk.

Beatles var flinke til å kanalisere samtidens musikalske innovasjon inn i sin musikk, og Beatles har blant annet blitt kreditert med den første heavy metal-sangen, Paul McCartneys Helter Skelter.

Mange av Beatles sine sanger høres forbløffende moderne ut den dag i dag. Her her John Lennons “I want you (she´s so heavy).”

Beatles i begynnelsen

Beatles er altså en formidabel suksesshistorie, både musikalsk og personlig for Beatles-medlemmene, men det er også en historie om hvordan det er å gå fra å være fattig til å bli rik og berømt, nærmest over natten. Beatles karriere startet ut med at de fulgte konvensjonene, kledde seg i dress og var pent friserte. Etter hvert som de fikk suksess og penger ble de mer frigjorte, både musikalsk og personlig.

Beatles mot slutten

Men samtidig var det å bli rik og suksessfull noe helt nytt for dem og de forstod ikke at dette var noe som faktisk krever kompetanse for å mestre. Det ble i en periode for mye for dem, og medlemmene var mot slutten paradoksalt nok ulykkelig med sin tilværelse, både med hverandre og med livet. De slurvet med hygienen og kledde seg som hippier. Her møtte arbeiderklasseungdommen seg selv i døra. De var smarte og talentfulle, men var vokst opp i beskjedne kår og hadde minimalt med utdannelse. For dem ble dette tøft, selv om de senere landet på beina og kom ut av det klokere og mer kompetent til å håndtere sin egen suksess.

Herunder ligger det en moralsk lærdom. Suksess og rikdom må faktisk læres. Det krever kompetanse. Vi lever i dag i nokså eksepsjonelle tider, rent historisk, hvor det skjer store forandringer fra generasjon til generasjon. Hver eneste generasjon utsettes for store utfordringer til å takle endringer, og i dag er den primære utfordringen å takle det å bli styrtrike.

Her har vi ennå et stykke igjen å gå. Mange lever fremdeles i en 1800-talls-mentalitet, hvor de ser på vanlige arbeidere som tilbakestående halvaper som gir morfin til ungene sine for å få dem til å holde kjeft. Mentaliteten som henger igjen er at uten statens og de ansvarlige politikerne og byråkratenes hjelp ville folk ravet hjelpesløst rundt i rennesteinen uten å vite hva de skal gjøre. Derfor må vi få arbeidsgivere til å ordne halv skatt i desember og feriepenger om sommeren. Derfor må staten spare til vår pensjon, sykdom og arbeidsledighet.

Men sannheten er at vi alle i dag er mer lik Beatles enn vi er lik 1700-tallets arbeidere. Vi i Vesten er alle styrtrike og opplever et hav av muligheter som ligger åpen for oss. Det eneste som mangler er at vi gis sjansen til å ta ansvar for disse mulighetene selv, uten å ha en kontrollfrik av en politiker hengende over oss. Jeg sier som John Lennon: jeg tror ikke vi trenger politikere til å styre våre liv. Han oppdaget at han klarte seg veldig godt uten politikernes hjelp. Kanskje det er på tide at andre også oppdager det samme?

Posted in filosofi, musikk, politikk | 2 Comments