Er kollektiv bedømmelse noen gang akseptabelt?

Dersom du er individualist har du sikkert hørt mantraet an man bør dømme folk som individer, og ikke basert på hvilken gruppe de tilhørerer (rase, nasjon, religion, kjønn, klasse osv.). Dette er en god tommelfingerregel, men mange ganger oppstår det situasjoner hvor en kollektiv bedømmelse virker mer fornuftig. Finnes noen tilfeller hvor dette kan rettferdiggjøres ut fra en individualistisk filosofi. Svaret er ja.

Tilfellene hvor en kollektiv bedømmelse kan være gyldig er alle sammen av statistisk karakter. Vi mennesker er veldig flinke til å tenke konseptuelt, og konseptualisering er en form for digitalisering. Vi observerer mange objekter og så fjerner vi irrelevant støy fra observasjonen og sitter da igjen med en binær kategori: enten er noe en stol, eller så er det ikke en stol. Enten er noe en katt, eller så er det ikke en katt.

Denne digitaliseringen av virkeligheten gjør oss i stand til å tenke svært effektivt. Menneskelige begreper er uhyre effektive til å håndtere store mengder data.

Men det finnes ett område hvor binære begreper er problematiske, nemlig når det vi forsøker å kategorisere ikke oppfører seg veldig pent og binært. Hva med når 15% av svarte er kriminelle, men ikke resten? Hva med når 18% av muslimer er islamister, men ikke resten? Hva med når det er farlig å krysse veien i 12% av tilfellene, men trygt ellers? Hva med når du blir ranet eller voldtatt sent ute om natten alene i en bakgate i 2% av tilfellene, men ellers er det trygt? Hva med når du får HIV i 1% av tilfellene med ubeskyttet sex, mens det er trygt ellers? Hva med når du får en kule i tinningen i 1 av tilfelle men det er trygt i 5 andre tilfeller når du spiller russisk rullett?

 

Fellestrekket for alle disse tilfellene er at de ikke er rene og pene enten/eller-situasjoner. Dette er noe vi mennesker rent biologisk er forholdsvis dårlige til å forholde oss til.

Standardmåten mennesker løser dette på er å bruke enten/eller-metoden i kombinasjon med en terskel. Når folk har observert et visst antall koreanske kriminelle, konkluderer folk naturlig at ALLE koreanere er kriminelle, eller bør antas å være det. Når folk vet at det er en viss fare for at man kan bli drept eller voldtatt hvis man går alene ute om kvelden på byen, oppfører de seg som om de ALLTID vil bli drept eller voldtatt. I slike tilfeller handler folk ut fra en føre-var tenkning. De dømmer kollektivt, og vil heller bomme på den trygge måten enn å risikere å bli utsatt for fare.

Dette er altså måten de fleste mennesker i verden tenker på, og det har trolig en biologisk basis, trolig fordi dette har vært en nyttig måte å overleve på. Men dette kræsjer samtidig med individialismen, og ideen om at alle bør bedømmes individuelt. Finnes det noen måte å forholde seg til dette på som individualist?

Svaret ligger i tilgang til informasjon. Jo mindre tilgang på informasjon vi har, jo mer kategorisk må vi handle. Jo mer tilgang på spesifikk informasjon vi har, jo mer individuelt kan vi handle.

Et eksempel: sett nå at du får en stor fin kurv med 20 epler i. De er friske og flotte, bortsett fra ett av dem som har blåsyre i seg og som kommer til å drepe deg. Hva gjør du?

Hvis du ikke har noen annen informasjon tilgjengelig må du for å være på den sikre siden foreta en kollektiv, kategorisk bedømmelse. Risikoen for at noe fælt vil skje med deg hvis du tar et eple at du er nødt til å si nei til alle eplene, selv om 95% av dem er helt fine. Det ene giftige eplet ødelegger altså i dette tilfellet for de 19 andre.

Men sett nå at du kan ta en enkel og tilnærmet gratis test av eplene, og testen vil med stor grad av sikkerhet fortelle deg om eplet er giftig eller ikke. Da har du tilegnet deg informasjon som gjør at du kan behandle eplene mer individuelt. Da kan du teste eplene før du spiser dem og kun forkaste de eplene som er giftige.

Dette var et litt teoretisk eksempel, men de fleste mennesker bruker denne metoden hele tiden når de krysser veien. Du starter med den kategoriske kunnskapen om at å krysse veien er farlig. Står du foran en vei med øyne og øre lukket bør du ikke krysse veien fordi du ikke har noen måte å finne ut på om det er trygt eller ikke. Hvis du derimot ser deg både til høyre og til venstre kan du avgjøre om det er trygt å krysse veien. Du bruker altså konkret informasjon til å individualisere din handling.

Ut fra denne logikken er det helt legitimt å foreta kollektive vurderinger og handlinger når det er umulig å få tak i tilstrekkelig god informasjon til å individualisere dem. Jeg skal gi ett litt utradisjonelt eksempel som de fleste individualister vil gjenkjenne og som de vil akseptere: tredjepartsskade (collateral damage).

Tenk at du er i krig. Hvis du hadde perfekte våpen og perfekt informasjon ville du kun drept fienden og spart sivilbefolkningen. I praksis har du ikke dette. Bomber dreper ikke kirurgisk og du har ikke perfekt informasjon. Resultatet er at uskyldige blir drept. Den liberalistiske måten å håndtere dette problemet på er at slike uskyldig tredjepartsskade bør minimaliseres men er til en viss grad legitim i utøvelsen av selvforsvar. Det moralske og juridiske ansvaret for skade på uskyldig tredjepart hviler da utelukkende på den fiendtlige aggressoren.

På en måte handler man her kollektivt. Man slipper en bombe som ikke bare rammer fiendtlige soldater, men også uskyldige. De fleste aksepterer at dette er legitimt i selvforsvar selv om det er uheldig.

På tilsvarende vis kan altså handlinger som rammer kollektivt være legitimt i selvforsvar eller på annen måte å beskytte seg selv mot negative effekter. Et eksempel på dette er når en kvinne velger å ikke gå ut alene om natten uten følge. Hun behandler da i realiteten alle som er ute den natten som voldtektsmenn, selv om de fleste ikke er det. Dette er en helt logisk og legitim ting å gjøre gitt hennes manglende informasjon. Hvis hun kunne hatt perfekt informasjon om hvem som var voldtektsmenn og hvem som er trygge, kunne hun handlet annerledes.

Så svaret er altså at i visse tilfeller er det å handle på en måte som rammer kollektivt akspetabelt for individualister når individualisert informasjon og handling er en umulighet.

Ut fra denne logikken kan det være legitimt å stenge grensene for innvandring fra et land som for eksempel opplever et ebola-utbrudd, selv om de fleste ikke fra landet ikke er smittet av ebola.

Posted in filosofi | 17 Comments

Hva med de moderate nazistene?

Jada, Hitler var fæl, men hva med de moderate nazistene? Er det ikke rasistisk og hatefullt å ta alle nazistene under en kam? Vi vet at det finnes ytterliggående radikale ekstremister blant nazistene. Men det store flertallet av nazistene var jo moderate. De kastet ikke folk i gasskamre, eller gikk til angrep på jøder. De levde fredelige og rolige familieliv, og var stort sett høflige og snille og greie. Gode naboer. Vitner ikke kritikk av en hver form for nazisme om en form for nazifobi?

Når du hører et slikt forsvar av nazismen, hva er det første du tenker? Kanskje ville du svarte noe slikt:

hva de moderate nazistene måtte mene, føle og gjøre bør være revnende likegyldig for vår vurdering av nazismen som ideologi. Hva så om flertallet av nazistene var moderate? Hjalp dette på noen måte jødene i gasskamrene? Historien har vist at det ikke er de moderate som styrer utviklingen, men de radikale ytterpunktene. De setter standarden som det moderate flertallet dilter fårete etter.

Og hva så om moderate nazister er snille? Nazismen som ideologi blir ikke bedre av den grunn, og den fortjener å bli fremhevet som fæl og kritisert. Moderate nazister kan ikke legitimt brukes til å skjerme nazismen for kritikk. Det er ikke nazifobi å være kritisk til nazismen, selv om det helt sikkert finnes mange moderate nazister også.

Enig? Fint. La oss nå bruke nøyaktig samme logikk på islam. Islam og nazisme er to ideologier som minner mye om hverandre.

  • begge hadde en sterk, karismatisk leder som begge var militære ledere
  • begge er imperialister (jihad, lebensraum)
  • begge er POLITISKE ideologier, med lover som skal håndheves av staten
  • begge er sterkt anti-semittiske (Medina-Koranen inneholder en større prosentandel av antisemittiske ytringer enn Mein Kampf)
  • begge er totalitære, med svært begrenset ytringsfrihet, trosfrihet og ideologisk frihet

Da vil mange sikkert si at de fleste muslimer er moderate, og det er jo flott. Dog er det jeg har beskrevet det som vi kan kalle radikal islam, altså den opprinnelige islam slik Muhammed preket. Radikale muslimer er muslimer som ønsker å gå tilbake til røttene. (radikal kommer fra det latinske ordet radis som betyr rot)

Opp gjennom tidene har det vært mange moderate muslimer. Etter en invasjon har muslimene etter en stund ofte blitt tolerante og snille og greie og i stor grad oppført seg slik vi forventer av snille, greie mennesker. Det som dog har skjedd omtrent hver gang dette har skjedd er at det har oppstått en bevegelse av radikale muslimer som vil tilbake til den opprinnelige islam som Muhammed preket, og angrepet de moderate muslimene. Disse radikale muslimene har alltid vært inspirert av koranen og av Muhammeds krigstokter.

Det ottomanske imperiet, for eksempel, ble startet av det som i dag ville blitt kalt IS-krigere. Dersom Muhammed hadde levd i dag, hvem hadde han da sagt var de sanne muslimene? IS. For IS gjør i grunnen ikke noe annet enn det Muhammed og hans menn gjorde i de siste 10 årene av Muhammeds liv.

Det påpekes ofte at det er moderate muslimer som er det største offeret for islamsk terrorisme. Dette er helt korrekt, og det var også korrekt i Muhammeds tid. Straffen for de moderate muslimene som sluntret unna de daglige bønnene den gangen var halshugging. De moderate muslimene angripes i dag fordi de radikale muslimene mener de ikke er gode muslimer, nettopp fordi de er moderate. De blir betraktet som frafalne. Derfor blir det fullstendig feil å bruke moderate muslimer som unnskyldning til å forsvare islam.

Så på samme måte som at det ikke er nazifobi å kritisere nazismen som ideologi og dens leder Hitler, er det ikke islamofobi å kritisere islam som ideologi og dens leder Muhammed. Tvert i mot gjør man de moderate muslimene en stor bjørnetjeneste ved å ikke være kritisk til det politiske aspektet av islam.

Posted in politikk, religion | 44 Comments

Fattighat

Før i gamle dager var det blant store deler av overklassen en forakt for mennesker som var fattige. Fattige mennesker er som regel mennesker som gjør dårlige valg og som derfor ender opp i dårlige situasjoner.

Så kom venstresiden og påpekte at grunnlaget for gode avgjørelser ofte kommer i barndommen. Vokser man opp i et hjem uten foreldre som kan sende en på skole, hjelpe med lekser eller gi god oppdragelse og legge til rette for selvutvikling, er det gode sjanser for at man kommer til å gjøre dårligere valg i voksen alder.

Fattighat ble da erstattet med utbredt fattigsympati, og blant de ytterliggående på venstresiden — materialistene — var synet at all fattigdom (og rikdom) skyldtes miljøfaktorer.

Til en viss grad har historien bevist at fattighatet blant overklassen var malplassert. De som var fattige i år 1800 i England beveget seg oppover og endte opp i det som i dag kalles middelklassen. Folk i middelklassen har hus, bil, strøm, PC og en god, stabil jobb. Miljø kan åpenbart ha mye å si.

Det paradoksale er at nå i dag har en ny type fattighat vokst frem, paradoksalt nok på venstresiden. Dagens snobber og pamper finnes i stor grad i dag på venstresiden. Vi så dette delvis i valgkampen i USA der hvor venstresiden ikke hadde noe annet enn forakt for Donald Trump fordi han snakket på nivå med en 4. klassing, og Hillary Clinton kalte hans tilhengere for “the basket of deplorables.” De som fikk denne merkelappen var helt ordinære amerikanere.

Men det er særlig ett område i dag at fattighatet skinner kraftig gjennom i handling, men ikke i ord, og dette ønsker jeg å belyse. Dette området er reguleringer. Et annet ord for en regulering er et krav for tillatelse. Når det blir stadig flere og flere reguleringer betyr det i praksis at noen snobbete byråkrater stiller stadig større krav til å få lov til å gjøre ting.

Hør godt etter hvordan politikere snakker om “å stille krav.” De snakker om dette som om det er et udelt gode. De skal alltid stille strengere krav for å få lov til å drive næringsvirksomhet, holde på med et yrke, sette opp et hus, bygge hytte eller hva det nå måtte være. De er stolte av disse kvalitetskravene, og når et kvalitetskrav er oppfylt av de fleste er det på tide å øke kravene. Det tar aldri slutt. Stadig høyere krav.

Hva er den underliggende holdningen i denne krav-kulturen? Jo, holdningen er at dersom du ikke er perfekt er du ikke verdt noe, og ikke skikket til å få lov til å gjøre en aktivitet. Dersom du ikke er langt over gjennomsnittet er det ikke god nok. Per definisjon kan bare et lite mindretall være langt over gjennomsnittet. Signalet man da sender er at folk flest ikke er gode nok. Og de som er langt under gjennomsnittet bør i hvert fall aldri få lov til å gjøre noe selv. De er inkompetente på alle områder.

Du kan enkelt sjekke om dette stemmer. Hvor mange jobber får du i dag uten fullført videregående? Ikke mange. Du kan være så flink å snekre som du bare vil, men å få sette opp et hus krever tillatelse. Vil du bygge et enkelt lite hus, sier du? Det får du ikke lov til med mindre huset er av tipp topp kvalitet. Vil du drive helsetjenester? Da trenger du 7 års utdannelse. Minst.

På område etter område er kravene til alt mulig rart veldig høye. Og det gjør at en viss andel av befolkningen som ikke er like flinke som andre faller kronisk utenfor. Reguleringene er den nye skjulte formen for fattighat.

Ved å stille krav som er umulige for de fleste er det bare en liten elite som når opp. Du får et klassesamfunn inndelt etter hvor flink man er til å følge reguleringer.

Dette høres kanskje ut som en fantastisk idé for de som er over gjennomsnittet, men for store deler av befolkningen oppleves dette som å bli skjøvet ut i kulden, og det bygger seg opp misnøye og frustrasjon.

I USA fikk denne misnøyen med snobbene Donald Trump valgt som president, til nesten unison fordømmelse fra snobbene. De forakter både han og hans tilhengere. Poenget her er ikke å forsvare Donald Trump, men å vise at denne forakten er reell, og at dersom man behandler folk dårlig lenge nok vil de slå tilbake. Dette burde være en viktig lærdom for snobbene her på haugen også.

Posted in filosofi, historie, politikk | 18 Comments

Sosial felt-teori

I denne artikkelen skal jeg utforske et nytt fenomen som ligger i grenselandet mellom det individuelle og det kollektive. Jeg kaller dette for sosialt felt-teori. Navnet mitt er litt forvirrende i og med at det innenfor sosiologien finnes mange slike felt-teorier. Felles for alle disse felt-teoriene er at de tar et kollektivistisk utgangspunkt. De forklarer sosiale strukturer og systemer der hvor individene er fullstendig determinert av ytre krefter. Individet eksisterer kun relasjonelt til andre mennesker.

Jeg derimot tar det motsatte utgangspunkt. Jeg starter med individet som aktøren, og sier at sosiale felter oppstår ut fra individets natur. I min felt-teori bruker jeg fysiske felt som analogi.

Så la oss starte med det jeg kaller “naiv” individualisme, hvilket er analogt til et sett med atomer eller partikler som hver for seg handler helt uavhengig av alle andre. Individualisme har i stor grad fokusert på denne siden av individet, den skapende aktør, den som bestemmer sine verdier gjennom egne valg.

Problemet med denne teorien er at den ikke enkelt kan forklare mønstre vi observerer i virkeligheten. Ta for eksempel kinesere som flytter fra Kina til USA. Ut fra en naiv individualistisk modell gjør hver og en av disse individene individuelle valg. Noen flytter dit, andre flytter dit, noen velger å jobbe der, andre velger å jobbe andre steder osv. Ut fra dette burde det ikke være noen klare mønstre i atferd simpelthen ut fra at folk er kinesere.

Dette er dog ikke det vi observerer. Vi observerer at kinesere, merkelig nok, har en tendens til å klynge seg sammen med andre kinesere. Svarte klynger seg sammen med andre svarte. Hvite med hvite, hispanics med hispanics osv. Her er et eksempel på dette fra Los Angeles:

Dersom vi ser på klassetilhørighet for samme område finner vi også at arbeidere (rød) bor nær arbeidere, kreative arbeidere (lilla) bor nær kreative arbeidere, og servicearbeidere (blå) bor nær servicearbeidere.

Og til slutt har vi et kart over hvordan folk i Los Angeles stemte i presidentvalget i 2012. Blått er demokratisk (Obama), Rødt er republikansk (Romney).

Også her ser vi at republikanere har en tendens til å bo i nærheten av republikanere og demokrater har en tendens til å bo i nærheten av demokrater.

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at det er stor korrelasjon mellom disse forskjellige kartene. Folk som er republikanere har en tendens til å være hvite. Svarte har en tendens til å være demokrater osv.

Dette er i seg selv ikke så uventet. Det ville vært merkelig dersom det ikke var noen slik korrelasjon. Likevel er det noe som er uventet, nemlig at korrelasjonen langt i fra perfekt, og at det er annet mønster som danner seg. De hvite republikanerne har en tendens til å bo i nærheten av hvite republikanere (sør-vest), mens de hvite demokratene har en tendens til å bo i nærheten av hvite demokrater. Vi ser tilsvarende sub-grupperinger andre steder.

(Som en liten digresjon vil jeg påpeke hvor hysterisk morsomt det er at de såkalte “progressive” hvite demokratene som hyller mangfold og multikulturalisme er akkurat like stammeorienterte som alle andre og insisterer på å bo rundt folk som er prikklike dem selv.)

Det disse kartene (og tilsvarende andre steder) viser er noe de aller fleste vet, nemlig at like barn leker best. Svarte liker å bo nær svarte, hvite liker å bo nær hvite, republikanere liker å bo nær republikanere, arbeidere liker å bo nær arbeidere osv.

Dette kan beskrives ved hjelp av tiltrekningsfelt. Folk som har noe til felles har en tendens til å tiltrekkes hverandre. Vi kan tenke på dette som analogt med en fysisk kraft i fysikken. Gravitasjonskraften gjør at masse tiltrekker annen masse, og masse danner da gravitasjonsfelt.

På tilsvarende vis kan vi se på forskjellige likhetstrekk som forskjellige tiltrekningskrefter mellom mennesker, disse “kreftene” er for eksempel rase, klasse, politisk tilhørighet, religion og etnisitet.

Ofte trekker disse i samme retning, men ikke alltid. Av og til er det motstridende krefter. Hvite tiltrekkes hvite, men demokrater og republikanere frastøter hverandre. Ved å se på bosetnings-, arbeids- og assosiasjonsmønstre mellom folk kan vi kartlegge disse kreftene og analysere hvilke krefter som er sterkest/viktigst.

For eksempel, hva er viktigst av rase og politisk tilhørighet? Det ser ut som om rase er en sterkere kraft. Ultra-“progressive” multikulturalistiske Hollywood-demokrater foretrekker å bo ved siden av andre hvite, og vil ikke bo i nærheten av svarte demokrater.

Vi ser også at etnisitet kan være en sterkere kraft en rase. Hispanics er ofte av forskjellig rasebakgrunn — noen er helt hvite, noen er helt svarte, og noen er midt i mellom. Likevel virker det som om det er naturlig for spansktalende hispanics å bo sammen med andre spansktalende hispanics fremfor folk av sin egen rase, men med annen kulturell bakgrunn.

Per dags dato har ingen (så vidt jeg vet) tatt utgangspunkt i en slik fler-variabel tiltreknings/frastøtningsteori og forsøkt å lage en kvantitativ felt-modell som kan forklare og forutsi bosetnings og assosiasjonsmønstre. Dette er altså et åpent og interessant forskningsfelt for den som måtte være interessert i dette.

Sannsynligvis har det ikke blitt gjort så mye forskning på dette av to grunner: 1) samfunnsforskere er ikke akkurat flinke med tall og datamodeller, 2) temaet er ikke akkurat politisk korrekt i og med at det krever at man erkjenner at alle har preferanser basert på rase, etnisitet, kjønn, seksualitet, klasse, religion og politisk tilhørighet, og kanskje en rekke andre variabler.

Denne modellen gir etter mitt syn litt mer fylde til individet. Individer gjør personlige valg og styrer sitt eget liv, men beveger seg hele tiden beveger i preferansefelter som trekker og skyver på dem i forskjellige retninger, og som vi kan statistisk måle gjennom bosetnings- og assosiasjonsmønstre.

Posted in filosofi, vitenskap | 4 Comments

En ny sentralbank-politikk del 2

Jeg fikk en del spørsmål om hvordan man rent konkret skal gjennomføre forslaget mitt om et stabil lønnsmål, og hva det betyr i praksis for import, eksport og kroneverdien. Jeg skal svare på disse spørsmålene her, og komme med noen utdypinger på spørsmål jeg heller ikke fikk, men som jeg selv har tenkt på.

Hvordan skal man i praksis med sentralbankpolitikk sørge for en stabil gjennomsnittslønn?

I praksis betyr dette trolig at Norges Bank hever styringsrenta. Når styringsrenta blir høyere trykkes det færre penger. Det betyr da at det blir mer lønnsomt å spare penger, og samtidig dyrere å låne penger. Dette vil altså gå kraftig ut over forbrukslån og andre kortsiktige, ulønnsomme former, men det vil også gå ut over huslån. Det vil bli dyrere å ta opp huslån, og dette vil legge en demper på prisveksten i boligmarkedet.

Hvor mye må renta heves?

Det er vanskelig å si på forhånd, men man må heve den så mye slik at man i stedet for å få X% gjennomsnittlig lønnsøkning per år får 0% i snitt. Det er dette som er styringsmålet til sentralbanken i dette forslaget.

Vil ikke dette ramme de som allerede har huslån veldig hardt?

Med dagens system er svaret ja. Heldigvis finnes det en enkel måte å fikse dette på, nemlig at man opererer med TO forskjellige renter. Gamle lån beholder den gamle renten. Den nye renten gjelder kun lån inngått etter at sentralbankens nye politikk trer i kraft (feks. 1 januar 2018).

Effekten av dette er at alle som allerede har lån ikke vil rammes av økte rentekostnader, mens alle som skal ta opp NYE lån vil rammes. Det som i praksis da vil skje er at presset i boligmarkedet vil gå ned. Færre vil på kort sikt ha råd til dagens boligprisnivå, og man vil få stabile eller svakt fallende boligpriser. Man har da stoppet lånekarusellen som driver opp boligprisene.

Hvis det ikke skal være lønnsvekst, hvordan kan man da belønne yrker som det er stort behov for, og få luket bort yrker som ikke er konkurransedyktige?

Spørsmålet bygger på en misforståelse. Man skal ikke faktisk forby endringer i lønnsnivå eller å lovfeste et fast lønnsnivå. I stedet fører sentralbanken en politikk slik at den gjennomsnittlige lønnsøkningen (eventuelt medianen) er stabil over tid.

Det at gjennomsnittsnivået forblir stabilt betyr bare at for de fleste yrker vil lønnsnivået være stabilt, eller tilnærmet stabilt. Det vil derimot selvfølgelig være rom for lokale lønnsforhandlinger og lokale og individuelle lønnsforskjeller. Alle næringer har altså ikke alltid stabilt lønnsnivå. Dette er dog irrelevant for økonomien som helhet. Sentralbanken styrer bare etter gjennomsnittlig (eller median) lønnsnivå. Dette er også dette som gir mest nyttig informasjon til den enkelte forbruker og lønnsmottaker.

Hva er effekten på import og eksport være av en slik politikk?

 

Sett fra utlandet vil effekten være nøytral. La oss anta at kronen er stabil, målt i dollar, med dagens politikk, men at lønnsøkningen per år er 5%. Sett fra dollarens synspunkt øker altså norske lønninger 5% per år. La oss nå i stedet la lønningene være stabile, samtidig som kronen øker 5% målt i dollar per år. Da vil fremdeles norske lønninger stige 5% per år målt i dollar. Altså ingen forandring. Effekten på økonomien er den samme. Politikken påvirker altså ikke import/eksport nevneverdig.

Hva er den langsiktige effekten av en slik politikk?

Siden denne politikken ikke påvirker reallønnsøkningen, kjøpekraften eller import/eksport, har den da i det hele tatt noen effekt på økonomien? Svaret er ja, på lang sikt merker man en effekt.

Effekten er todelt: for det første blir det enklere for forbrukere å se realpriser i markedet. Det blir lettere å se hva som blir dyrere og hva som blir billigere. Dette fører til bedre avgjørelser, som gir en mer effektiv økonomi.

Den største effekten er dog å belønne langsiktig sparing og investering og straffe kortsiktig forbruk og lån. Dette fører til at en større del av økonomien vil være fokusert på fremtidige behov fremfor kortsiktige behov. Folk vil altså bruke mindre penger på unødvendig “dill” og heller bruke penger på ting som er mer effektivt og langsiktig. På lang sikt fører dette både til økt økonomisk vekst og mer effektiv ressursbruk, som gir mindre press på miljøet.

Posted in økonomi, politikk | 6 Comments

En ny sentralbank-politikk

Sentralbanksjefen har holdt sin årlige tale og middag for eliten. I den forbindelse kan det være på sin plass å gi en kort innføring i hva som er galt med sentralbankens politikk, og hvordan dette kan fikses på kort og lang sikt.

Inflasjonsmål

Det største problemet med sentralbanken er at den bedriver organisert lureri i form av inflasjon. Sentralbanken er instruert til å ha et inflasjonsmål på 2%. I tillegg er måten man måler inflasjon på jukse-justert (“jukstert”) slik at den ikke inkluderer den viktigste kostnaden, nemlig hus. Resultatet er altså at prisene drives kunstig oppover av politikerne.

Hva er hensikten? Hensikten er å lure forbrukerne og lønnsmottakerne for å gi LO eksistensgrunnlag. Så lenge vi har høy inflasjon kan LO og fagforeningene drive sin svindel om at de bidrar til lønnsøkning i samfunnet. Det gjør de ikke. Det er ren løgn. Alle lønnsoppgjør er basert på en enkel matematisk formel for å justere for inflasjonen. Jo høyere inflasjon, jo høyere lønnstillegg kan LO “kreve.”

Effekten av denne inflasjonen er skadelig på norsk økonomi. Det belønner gjeld og straffer sparing. Det belønner meningsløs forbruk i nåtiden og straffer langsiktig investering og fremtidige generasjoner. Alle som er opptatt av det såkalte “grønne skiftet” burde altså ha det å fjerne inflasjonsmålet som førsteprioritet. Spør deg selv hvorfor ingen såkalte miljøvernere fronter denne saken. (Hint: de er egentlig ikke så opptatt av miljø og bærekraft.)

Lønnsmål

På lang sikt bør hele sentralbanken avvikles og erstattes med private valutaer som må konkurrere fritt i det frie markedet. På mellomlangsikt holder det at man legaliserer private valutaer i Norge. Da vil sentralbanken måtte konkurrere med private valutaer, som vil føre til økt disiplin. Men på kort sikt er det endret sentralbankpolitikk som er mest realistisk.

Hva slags type endring bør gjøres? Sentralbanker er flinke til å styre etter bestemte mål. I dag har vi et inflasjonsmål der hvor målet er at prisene (som målt i prisindeksen) skal øke 2% per år. Sentralbanken har redskaper til å styre kroneverdien ut fra nærmest vilkårlige mål, slik som solaktivitet. Vi kan derfor velge å instruere sentralbanken til å styre kroneverdien ut fra et politisk valgt mål som tilfeldigvis også er det som et fritt marked trolig ville favorisert.

Hva er så dette målet? Jeg vil argumentere for at det er et stabilt lønnsmål. I dag sitter LO og NHO og følger en bestemt formel for hvor mye lønnstillegget skal være per år. Hva med om man instruerte Norges Bank til å styre etter et mål hvor dette lønnstillegget ville bli NULL? Dette er å styre etter et stabilt lønnsnivå. I stedet for at du får høyere lønninger vil i stedet prisene på varer falle.

Effekten av dette er å gjøre det aller meste av skuespillet i lønnsoppgjøret hvert år totalt overflødig. Hele lønnsoppgjøret er automatisk bakt inn i sentralbankens politikk. En frisør som tjente 200 kroner timen i år vil under denne politikken tjene 200 kroner timen også om ti år.

Dette er som å skru på lyset i økonomien for lønnsmottakere. Plutselig blir all produktivitet i samfunnet synlig for alle. Når lønningene blir stabile vil endringer i pris gjenspeile endring i produktivitet. Fallende priser betyr at en næring blir mer og mer effektiv. (Feks. næringer med stor innovasjon) Økende priser betyr at en næring blir stadig mer ineffektiv. (Feks. offentlige tjenester) Konstante priser betyr uendret produktivitet. (Feks. frisører)

I tillegg vil det bli dyrere å låne penger, men samtidig også mer lønnsomt å spare penger. Dette gjør at forbruket i samfunnet flyttes vekk fra kortsiktig forbruk over til langsiktige investeringer. Dette tjener vi alle på.

Den store fordelen med denne politikken er at den kan innføres i morgen. Alt som kreves er en ny instruks til sentralbanken og vips har man eliminert hele inflasjonsspøkelset og i stor grad gjort LO overflødig.

 

Posted in filosofi, økonomi, politikk | Leave a comment

Eksemplarer av Kunsten å Krige

Da jeg ryddet på loftet fant jeg tre eksemplarer av min bok “Kunsten å krige.” Hvis det er noen som ønsker å skaffe seg en signert utgave av boken, er det bare å ta kontakt i kommentarfeltet. Prisen er 200 kroner pluss 30 kroner i post, totalt 230 kroner. Legg inn epost-adresse så tar jeg kontakt.

Posted in filosofi | 5 Comments

Den nye fascismen

Etter at Donald Trump ble president har bekymringen økt i Vesten for fremveksten av fascisme. Venstresiden har nærmest gått bananas og en venstreradikal gruppe som kaller seg Antifa (forkortelse for anti-fascisme) har bedrevet voldelige opptøyer mot det de kaller fascisme.

På overflaten ser det ut som om de har et poeng: Mussolini og Hitler var nasjonalister og motstandere av internasjonalisme/globalisme. Det er også Trump. Hitler var rasist, og mente jødene var et stort problem. Trump mener at ulovlige innvandrere og muslimske terrorister er et problem. Mussolini og Hitler var sterke menn, og Trump fremstår som sterk mann. Ergo, Trump er fascist.

Problemet med denne analysen er at dersom man legger disse kriteriene til grunn er omtrent alle partier i verden fascistiske. Winston Churchill var en sterk mann. Var han fascist? Ut fra vanlig klassifisering var han anti-fascist og motarbeidet Hitler og Mussolini. Arbeiderpartiet innførte arbeidsinnvandringsstopp på 1970-tallet for å beskytte norske arbeidsplasser. Nesten samtlige partier på Stortinget har støttet dette forbudet, inkludert SV. Er alle norske Stortings-partier fascistiske? Poenget er at hvis Trump er fascist, er nesten alle politiske partier fascister, og det tømmer begrepet for mening.

Politiske standpunkter er ikke grunnen til at vi i dag skiller så kraftig mellom fascismen og de andre politiske partiene. Skillet går på metode. Mussolini var ikke bare en politiker. Han var også leder for en paramilitær organisasjon (svartskjortene) som brukte vold, trusler og voldelige protester for å true politiske motstandere til stillhet.

På tilsvarende vis hadde Hitler sin egen paramilitære avdeling (brunskjortene) som brukte lignende metoder, inkludert drap og terrorisme. Dette toppet seg under den såkalte Krystallnatten (Kristallnacht) i 1938 hvor flere titalls jøder ble drept og jødisk eiendom ble ramponert og knust, mens politiet stod og så på uten å gripe inn.

Så med andre ord, en del kjennetegn ved fascister er:

  • paramilitære grupperinger
  • voldelige opptøyer
  • forsøk på å stoppe politiske motstandere med vold, drap og trusler
  • ødeleggelse av eiendom
  • lav respekt for rettsstatlige spilleregler

Men vent nå litt. Minner ikke dette mistenkelig mye om Antifa? Antifa stoppet Milo Yiannopoulus fra å snakke på Berkeley University i California gjennom voldelige protester, fysisk angrep på Milo- og Trump-supportere, ødeleggelse av eiendom. Politiet stod bare å så på uten å gripe inn. Dette er oppførsel som aktivt støttes og hylles av mange på venstresiden.

Dette er ikke bare et engangstilfelle, eller noe særegent for USA. Det skjer også i Europa. Lederen av identitærbevegelsen i Østerrike Martin Sellner ble fysisk angrepet av Antifa i Wien for noen dager siden. Når du ser bilder av hvordan Antifa knuser vinduer og ødelegger eiendom, gir ikke dette deg en liten assosiasjon til Krystallnatten?

Hva er forskjellen mellom ANTIFA og SA?

Hva er forskjellen mellom ANTIFA og SA?

Mange vil kanskje reagere på denne sammenligningen og si at likhetene er overfladiske. Det kan godt hende, men i tillegg til disse voldelige aspektene er det flere andre påfallende likheter. Jødene var datidens 1%. Occupy Wall Street-slagordet “We are the 99%” kunne like gjerne blitt brukt av Adolf Hitler, for det er nemlig den samme lille 1% som dagens venstreside og Hitler angrep, nemlig styrtrike kapitalister og finansfolk. Den gang (som nå) var jøder dramatisk overrepresentert i denne gruppen.

Det finnes andre likheter også. Dagens venstreradikale mener at en gruppe mennesker (Trump og hans likesinnede) utgjør en så stor fare at det rettferdiggjør bruk av voldelige metoder. Dette er eksakt hva Hitler mente også om en annen gruppe, nemlig jøder.

Likhetene stopper ikke der. Selv om Hitler i dag omtales som “høyreekstrem” var han først og fremst en sosialist. Hans parti het ikke det tyske nasjonalsosialistiske  arbeiderpartiet for ingenting. Han var en progressiv venstreorientert som stod for en stor velferdsstat, gratis abort og et sterkt natur- og dyrevern. Alle disse er saker som dagens venstreradikale omfavner.

Konklusjonen er altså at vi i dag ser at det vokser frem en ny voldelig fascisme i Vesten, og den vokser frem på venstresiden, slik den som regel alltid gjør. Vi står altså overfor en periode med politisk turbulens, og det står verre til i USA enn i Europa på dette området. Mange snakker nå åpent ut om at perioden vi nå beveger oss inn i er USAs andre borgerkrig. Donald Trump kommer til å gå ned i historien som en kontroversiell president. Vinner han borgerkrigen kommer han trolig til å bli husket som en ny Abraham Lincoln. Taper han vil han gå ned i historiebøkene som sørstatene.

 

 

 

 

 

 

 

Posted in filosofi, politikk | 2 Comments

Proteksjonisme versus frihandel

I disse dager har temaet proteksjonisme blitt meget aktuelt, på grunn av at Donald Trump har gitt uttrykk for at det kan være aktuelt med innføring av toll for å beskytte amerikansk næringsliv. Dette har (med rette) gjort mange bekymret for at verden kan stå overfor en ny handelskrig, slik som ble utløst i 1929 med annonseringen av Smoot-Hawley Tariff Act. Denne handelskrigen førte til at den globale handelen ble redusert med 70% og sendte store deler av verden inn i en dyp depresjon.

Mange lurer på om historien er i ferd med å gjenta seg. I denne artikkelen skal jeg ikke ta stilling til om hvorvidt det blir en handelskrig eller ikke, men jeg skal påpeke en selvmotsigelse hos mange av de som synes at tollmurer er helt fryktelig. De samme menneskene som mener dette er samtidig tilhengere av skatt på handel innenriks.

Skatt på handel består av mange ledd, og den mest opplagte er momsen (merverdiavgift), som kan betraktes som en form for innenrikstoll. Men dette er ikke den eneste skatten på handel. I tillegg kommer skatt på lønn. Lønn i privat sektor utbetales i dag nærmest utelukkende til personer som jobber i bedrifter som driver med handel av noe slag. Med andre ord, lønn er beskattet fordi produksjonen er en del av en verdikjede som ender i en handel. Selskapsskatten og utbytteskatten er på samme måte også skatt på handel.

Inkluderer vi alle ledd fra produksjon til handel utgjør den totale beskatningen på handel rundt 50%. Sett fra den gjennomsnittlige arbeiders synspunkt utgjør skatten mellom 60 og 70%.

Hva er så effekten av denne innenrikstollen? Folk handler mindre. I stedet for å ringe etter en rørlegger prøver man å fikse problemet selv. I stedet for å få en maler til å male huset gjør man det selv. I stedet for å få en baker til å bake et brød, gjør man det heller selv.

På alle disse områdene gjør sannsynligvis de profesjonelle en bedre og mer effektiv jobb. Likevel lønner det seg for folk å gjøre dette selv til eget forbruk fordi innenrikstollen på handel er så vanvittig høy.

De som kjefter på Donald Trump fordi han kanskje vil innføre en import-toll på 20% har ingenting vondt å si om toll på innenrikshandel. Hvis de virkelig mener alvor med at proteksjonisme er så skadelig, hva med da å fjerne tollen på innenrikshandel?

 

 

Posted in økonomi, politikk | 66 Comments

Generasjon Identitet

Mens folk har vært opptatt av klassiske politiske saker som skatt, skole og miljø har det oppstått en trend i Europa som nesten ingen har plukket opp på radaren. Inntil nylig var den heller ikke på min radar. Jeg ble for alvor bevisst på dette da jeg var i konfirmasjon litt tidligere i år. Jeg ble sjokkert. ALLE jentene gikk i bunad. Da jeg ble konfirmert på 1980-tallet gikk de fleste i hippe 80-tallskjoler, og kun en og annen særing gikk i bunad.

Jeg sjekket om dette bare var en tilfeldighet, men neida. Dette er en gjennomgående trend over hele landet. Nesten alle bruker bunad. Bare sammenlign disse to konfirmasjonsbildene fra henholdsvis midten av 1980-tallet og 2015.

Konfirmasjonsbilde fra 80-tallet

Konfirmasjonsbilde fra 80-tallet. Bunad var en sær ting.

Konfirmasjonsbilde fra 2015

Konfirmasjonsbilde fra 2015. ALLE har bunad.

Nå i julen fikk jeg en annen lignende opplevelse. Folk har lenge hatt julelys i vinduene sine, men nå i år så jeg plutselig en bestemt type julelys som det plutselig var blitt veldig mange av: julestjerner. Når skjedde dette?

For 30 år siden var pinnekjøtt et Vestlands-fenomen. Nå plutselig har pinnekjøtt spredt seg til hele landet. Og noen av de mest populære programmene på TV i nyere tid har vært «Monsen på tur», «Superbonden», «Farmen» og «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Og som ikke det er nok sitter plutselig kulturministeren i bunad og sender julehilsen på Facebook hvor hun hyller brunosten, Kvikk Lunsj, dugnad og grøt. Hun avslutter med å si:

«Vi må tro på våre verdier. Være stolte av de. Og med selvtillit vise frem den norske kulturarven som generasjoner før oss har bygd opp. Å opptre nøytralt er også et valg. Vær stolt av det norske. God jul!»

Dette sier hun som svar til at Nylund skole i Stavanger angivelig skulle nekte elevene å synge «Deilig er jorden» eller bruke ord som «nisse» og «jul» fordi det kunne virke støtende.

julestjerneHva i alle dager skjer? Min påstand er at alle disse fenomenene henger sammen. Julestjerner begynte først for alvor å poppe opp i folks vinduer da politikere erklærte at julestjernen var støtende fordi den var et kristent symbol og måtte fjernes. I takt med undertrykkende politisk korrekthet har det norske folk på en stillferdig, mild og jovial måte reagert med å omfavne og støtte opp om norske verdier, ting som vi forbinder med vår norske kulturarv og identitet som nordmenn.

Dette skjer ikke bare i Norge. Det skjer over hele Europa. I Norge har vi ikke merket så alt for mye til politisk korrekthet ennå, men i land som Tyskland, Østerrike og Frankrike hvor politisk korrekthet er langt mer kvelende har en patriotisk motreaksjon begynt å ta organiserte former. Den kaller seg for «Identitäre bewegung» eller Identitærbevegelsen på norsk.

Identitærbevegelsen består av unge mennesker som sier at de tilhører Generasjon Identitet. De er pan-europeisk og er opptatt av å bevare europeisk kulturarv og demografi. De er altså kommet et lite steg videre forbi bunad, pinnekjøt og julestjerner og har tatt et valg om å aktivt kjempe for europeiske verdier gjennom aktivisme. De vil stoppe masseinnvandringen fra ikke-europeiske kulturer, og forsøker å rive den politisk korrekte lydmuren.

Men i likhet med bunadsungdommen i Norge er disse ikke slemme rasister. De er hippe, hyggelige, ikke-voldelige ungdommer som er bekymret for fremtiden, og som har begynt å protestere på en fredelig måte mot at Angela Merkel spiller russisk rulett med deres kulturarv. Det er ikke det at de er fiendtlige mot fremmede mennesker, men de ønsker ikke at eliten skal gi bort det europeiske arvesølvet til folk som ikke har en naturlig tilknytning til den europeiske kulturarven.

Jeg tror at folk gjør lurt i følge med på denne og andre bevegelser for de er en del av en ny generasjon europeere som ikke aksepterer vestlig selvhat. Vi kommer trolig til å se mer til disse. Hvem vet, kanskje kommer de til og med til Norge? I mellomtiden er det bare å følge med på trender i tiden som peker i retning av en større bevissthet rundt egen kulturarv og tilhørighet.

 

 

 

 

 

 

Posted in filosofi, kultur, politikk | 21 Comments