En pøbel til besvær

Eddi EidsvågEddi Eidsvåg er blant de fleste kjent som mannen bak Pøbelprosjektet, sosialt entreprenørskap for å få skoletapere (“pøbler”) ut i arbeid og bli produktive deltakere i samfunnet. Han kaller seg selv for “radikal sosialdemokrat” men har nok fått mange fagforeningspamper til å sette kaffen i halsen da han nylig gikk til kraftig angrep på storstreiken og kalte den “en skam.”

Kritikken som er rettet mot fagforeningene er i seg selv ikke noe unik. Den er velkjent blant oss liberalister og har vært fremført blant liberalister (inkludert av meg, se herher, her og her.) i mange tiår.

Det unike med Eddi Eidsvågs kritikk er altså ikke argumentene hans (som er velkjente) men at de fremføres av en som er solid plantet på venstresiden.

Faktisk er ikke dette den eneste unike tingen med Eidsvåg. Venstresidens selverklærte prosjekt dreier seg om å ikke selv å gjøre noe for de som trenger hjelp, men å sende regningen over til noen andre for så å ta æren for det. (“Ta fra de rike, gi til de fattige.”) En sosialist vil så gjerne hjelpe, men ikke med sin egen tid eller egne penger. Eidsvåg brøt radikalt med denne tradisjonen ved å starte og drive egen bedrift for å hjelpe skoletapere tilbake inn i samfunnet.

Jeg tror at dette praktiske arbeidet til Eidsvåg er årsaken til at han er motstander av fagforeningenes krav om fast ansattelse. En gjennomsnittlig sosialist liker å sitte i sine akademiske, politiske eller byråkratiske elfenbeinstårn og gjennom en form for magisk empatisk åpenbaring få overlegen kunnskap om hvordan folk føler og hva de trenger. Ekte empati derimot bygges opp empirisk gjennom praktisk arbeid “i felten.”

Det er dette Eidsvåg har gjort. Han har selv opplevd å være bedriftsleder og selv føle på kroppen problemene rundt det å drive en bedrift og forholde seg til ansatte. Dette har trolig stimulert Eidsvågs empatiske utvikling uendelig mye mer enn en hvilken som helst sosialistisk skrivebordsprofet.

Selv om vi politisk står fjernt fra hverandre føler jeg likevel et visst slektskap med Eddi Eidsvåg, ettersom jeg selv også bedriver sosialt entreprenørskap på Filippinene. Jeg vet hva det vil si å arbeide med “pøbler.” Og jeg vet hva slags utfordringer det medfører.

Samtidig har jeg også gjort noe som 99% av alle sosialister aldri har gjort, nemlig å jobbe aktivt med fattige mennesker, og personlig bidra til å hjelpe å løfte dem ut av fattigdom gjennom sosialt entreprenørskap (=kapitalistisk uhjelp). Derfor er det også svært personlig for meg når jeg ser feite, griske, styrtrike norske fagforeningspamper sperre ute konkurrenter fra arbeidsmarkedet, enten de nå er norsk ungdom eller fattige filippinere, og attpåtil ha frekkhetens nådegave å kalle dette “solidaritet.” Jeg stiller meg fullt og helt bak Eidsvågs uttalelse om at dette er “en skam.”

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 1 Comment

Piketty tilbakevist

Jeg har tidligere kritisert Thomas Piketty på bloggen min, men har selv blitt kritisert for å ikke komme med konkrete referanser i boken. La meg derfor gjøre det klart: jeg har ikke lest selve boken, men jeg har lest det norske sammendraget «Piketty forklart» av Jesper Roine. Ut fra hva jeg har lest av kommentarer i både positive og negative artikler om Pikettys bok og Roines bok, virker det for meg som om Roines sammendrag er korrekt og trekker frem essensen av Pikettys argumenter.

La meg starte med det som var kjernen i kritikken min mot Piketty i min forrige artikkel, nemlig at han ikke på noe som helst tidspunkt definerer kapitalismen som han kritiserer kvantitativt. Til tross for dette dreier boken hans i vesentlig grad om kvantitativ statistikk, og kvantitative konklusjoner. Jeg mener at dette er ugyldig og hvis noe lignende hadde blitt gjort i fysikken eller andre kvantitative vitenskaper ville arbeidet ikke blitt tatt seriøst.

Til dette har jeg fått som svar at Piketty ikke snakker om kapitalismen i det hele tatt, men simpelthen analyserer enkeltland og trekker konklusjoner basert på dette. Dette er en grei teori, bortsett fra at han i bokens første del definerer det han kaller «kapitalismens første fundamentale lov,» og senere i del tre definerer og argumenterer han for «kapitalismens andre fundamentale lov.» Disse lovene utgjør grunnfundamentet for alle hans analyser i boken. Hvis han ikke analyserer og kritiserer kapitalismen, hvorfor bruker han da disse begrepene som klart refererer til kapitalismen?

Det kommer temmelig tydelig frem av hans bruk av disse «fundamentale lovene» at han mener at både Frankrike, USA og Storbritannia er eksempler på kapitalistiske økonomier. I hans begrepsverden tillater han altså både høye skatter, reguleringer, sentralstyring og en velferdsstat under paraplybegrepet kapitalisme. Det er gjerne slik begrepet kapitalisme brukes i dag på folkemunne, men for en seriøs økonom som skal bedrive en kvantitativ analyse kreves høyere presisjonsnivå. Rettere sagt, han burde ha gitt en kvantitativ definisjon av kapitalisme, og inkludert dette i sin analyse.

Men selv om vi ignorerer dette viktige poenget (som kun er relevant for hans anbefalinger om progressiv kapitalbeskatning i siste del av boken), er det likevel mye å kritisere i boken, på Pikettys egne premisser. Før jeg begynner med min mer detaljerte kritikk av Piketty skal jeg først si hva som er bra med boken. Pikettys store bidrag til økonomifaget er at han har analysert vanskelig tilgjengelig statistikk og aggregert dem til store og viktige størrelser slik som «nasjonal formue» (total mengde formue i en nasjon) og «nasjonalinntekt» (summen av inntekter i en nasjon), og brukt kilder til å beregne disse helt tilbake til begynnelsen 1800-tallet. I tillegg har han gjort et formidabelt arbeid i å kartlegge lønnsinntektene til de 10% og 1% rikeste i samfunnet over tid. Piketty er først og fremst en tallmassør. Han har laget verdifulle datasett som tilgjengeliggjør store mengder data gjennom enkle grafer. For dette arbeidet fortjener Piketty honør.

Men for hans analyser fortjener Piketty lite annet enn beinhard kritikk. La meg begynne med en viktig størrelse som han kaller Beta, som han definerer som K/Y, forholdet mellom «nasjonal formue» (K) og «nasjonal inntekt.» (Y) Dette forholdstallet sier noe om hvor stor kapitalmengden er i et land versus hvor store inntektene i landet er, men sier ingenting om hvem som eier kapitalen eller hvem som får inntektene i samfunnet. Mye av Pikettys arbeid går ut på å finne ut hvor stor andel av nasjonalinntektene kapitaleierne stikker av med.

Hans viktigste konklusjon, som også er blitt slått stort opp i media er at avkastningen på kapital (r) er større enn veksten i nasjonal inntekt (g), altså r>g gjennom det meste av historien, med unntak av perioder med krig. Han forventer derfor at Beta vil stige i fremtiden og at vi «er på vei inn i formuesamfunnet som vi hadde på 1800-tallet.» 1800-tallet er for Piketty en dystopisk tid med enorm fattigdom, enorme forskjeller og der hvor de rikeste ikke trenger å arbeide for å tjene penger men kan simpelthen leve på renter og gi ungene sine formuen i arv slik at livsstilen reproduserer seg.

Det er flere store problemer med denne analysen. For det første, dersom r>g impliserer dette at Beta stadig vil stige (slik den har gjort etter andre verdenskrig). Men se på følgende graf fra Pikettys bok (gjengitt fra et av hans offentlige foredrag):

Piketty1

Denne viser Beta for Storbritannia fra 1700 frem til i dag. Legg merke til at Beta ligger konstant på 700% frem til 1910, rett før første verdenskrig, depresjonen og andre verdenskrig. Piketty påstår at avkastningen på kapital gjennom 1800-tallet var større enn veksten i økonomien. Men hvorfor øker da ikke Beta i denne perioden? Med andre ord, hvorfor vokser ikke kapitalen i samfunnet raskere enn den økonomiske veksten? Det kan bare bety en av to ting: enten forbrukte kapitaleierne store deler av det de tjente og sparte kun akkurat nok til å opprettholde sine formuer, eller så tar Piketty feil.

Er det sannsynlig at de super-rike som satt på det meste av kapitalen i samfunnet, da som nå, forbrukte store deler av inntekten sin? Nei, vi vet fra dagens statistikk at jo rikere man er, jo større andel av ens inntekter reinvesterer man. De aller rikeste i dag sparer brorparten av det de tjener, og det er i grunnen derfor de er så rike.

Landbruksadelen

Men langt mer interessant enn den totale formuen er å se på de forskjellige sektorene. Det som slår en er at jordbrukskapital utgjorde over halvparten av all formue rundt år 1700. Som vi vet var det adelen som i all hovedsak eide jorda, og det var denne kapitalen som i all hovedsak gikk i arv. Det arvesamfunnet som Piketty skisserer eksisterte altså i år 1700, men se på utviklingen dens. Fra 1700 til 1910, og særlig de siste 30 årene fra 1880 til 1910, blir verdien av denne arvekapitalen regelrett utradert! Dette er jo intet mindre enn sensasjonelt gitt at dette skjedde i en tid som angivelig skal være en «formuebasert økonomi» som Piketty hevder.

Dette samsvarer med det økonomer slik som blant annet Ludwig von Mises skrev om allerede for 100 år siden. 1700-tallet og særlig 1800-tallet var preget av økonomisk liberalisering og undergraving av det formuebaserte samfunnet. Joda, nye formuer ble skapt men produktivitetsøkning grunnet ny teknologi og knallhard konkurranse drev ned verdien av jordbruksjord, til tross for eksplosiv befolkningsvekst (4-dobling i perioden 1700-1910).

Eiendomsformuen

En annen ting som forblir fullstendig ukommentert av Piketty er utviklingen av eiendomsformuene. (Eiendom + bygningsmasse) Fra 1700 til 1910 forblir verdien av eiendom konstant til tross for frenetisk byggeaktivitet og en 4-dobling i befolkningen. Vi mennesker er ikke som avlinger. Vi trenger en viss plass å leve på og det kan ikke uten videre effektiviseres så veldig mye, og derfor skulle en uten produktivitetsøkning av noe slag forvente at en 4-dobling i befolkningen skulle medført en 4-dobling i verdien av eiendom. Men takket være ekstrem produktivitetsvekst (bedre teknologi, bedre byggemetoder, bedre materialer, flere etasjer osv.) forble verdien av eiendom noenlunde konstant fra 1700 til 1910.

Men se på hva som skjer fra 1920 til 2010. Da 3-dobles verdien av eiendom, samtidig som befolkningsveksten kun er 50% i samme periode. Dette impliserer et fall i produktivitet på 50% fra 1920 til 2010.

Hvordan i alle dager er dette mulig? Hvordan har det seg at i det «formuesbaserte samfunnet» på 1800-tallet holder man eiendomsformuene i sjakk med produktivitet og konkurranse, mens man på 1900-tallet opplevde det stikk motsatte? Dette spørsmålet berøres overhode ikke av Piketty, men dette er jo helt sentralt! Hele tesen hans om at r>g hviler jo på det faktum at eiendomsverdiene har økt raskere enn befolkningsveksten siden 1920. I dag utgjør eiendom 300% av nasjonal inntekt og 60% av den totale formuen i England i dag. Hva er årsaken?

Svaret er forbausende enkelt: på 1800-tallet var det tilnærmet null reguleringer av eiendom. Ønsket du å bygge et hus på eiendommen din gjorde du det. Dersom du ønsket å rive et gammelt hus gjorde du det. I dag derimot er byggeindustrien gjennomregulert. Det er umulig å sette opp en bygning noe sted uten å søke kommunen om tillatelse. Norge er annerledes enn England, men har mye av samme utviklingen: her må vi nå bygge handicaptoalett som 99% av befolkningen aldri kommer til å bruke. Gamle rønner kan ikke rives fordi de er verneverdige. Det kan ikke bygges i høyden fordi det er «stygt.» Jordbruksjord og utmark er hellig. Alt dette er det motsatte av produktivitet. Det er aktiv sabotasje av produktivitet, som kun kan skje i en stor og svært aktiv stat.

I tillegg ble også på 1900-tallet keynesiansk pengetrykking og lav rente brukt som virkemiddel for å «stimulere» økonomien. Her spiser man aktivt opp av opparbeidet produktivitet og skaper kunstige boligbobler finansiert av fremtidspenger – gjeld som gjør oss alle fattigere og som til syvende og sist fører til kollaps.

Mye av den motsatte konklusjonen kan dermest trekkes ut fra Pikettys egne data. 1800-tallets forholdsvis frie økonomi var preget av erosjon og undergraving av etablerte formuer, mens 1900-tallets korporativistiske velferdsstater var preget av dramatisk reduksjon i produktivitet og dramatisk økning i formuenes betydning.

Andre formuer

Det er også meget uheldig at Piketty ikke deler opp den siste underkategorien «andre formuer» i industriell kapital og finanskapital. Da ville han trolig funnet ut at 1800-tallet var preget av en kraftig økning i industriell kapital, mens 1900-tallet var preget av stagnasjon og fall i industriell kapital. Finanskapital derimot opplevde eventyrvekst i siste halvdel av 1900-tallet, og særlig siden 1980-tallet, grunnet en kombinasjon av reduksjon i kapitalbeskatning og ytterligere monopolisering og sentralisering av bank og finans gjennom strenge reguleringer og høye murer som beskyttet store aktører mot konkurranse nedenfra.

Å starte bank og lånevirksomhet er noe alle og enhver burde kunne gjøre, men i dag er det tilnærmet umulig for mannen i gata. Å starte bank eller å lage et stort finansielt instrument er forbeholdt kun de store aktørene med mye kapital og et kobbel av advokater som kan håndtere de kompliserte offentlige søknadene og overholde det gigantiske regelverket.

En helt annen forklaring

Forklaringen på den enorme veksten i Beta i andre halvdel av 1900-tallet er altså en kombinasjon av sabotasje av produktiviteten innen eiendom og en gjeldsspiral, der hvor en finanselite har hatt tilgang til billige statlige Keynesianske gjeldspenger laget ut av ingenting og lånt ut til en ny generasjon leilendinger. Effekten har vært at stadig mer av nasjonal inntekt forskyves over til å betale på huslån og som dermed ender opp hos finanseliten som er beskyttet mot konkurranse nedenfra ved hjelp av strenge statlige reguleringer.

Hva kan gjøres?

Formuesamfunnet er uheldig dersom det vokser frem som følge av politiske privilegier fremfor meritokratisk. Derfor er det definitivt verdt å se på måter å forhindre at det vokser frem. Piketty velger venstresidens banale standardløsning, nemlig progressiv skatt: ta fra de rike og gi til de fattige. Liberalister derimot ønsker Robin Hoods opprinnelige løsning, nemlig å ta makt fra staten (Sheriffen) og gi denne makta tilbake til vanlige folk. I praksis betyr dette en kombinasjon av deregulering og skattelettelser, der hvor deregulering er det sentrale virkemiddelet for å redistribuere makt. Alle skal kunne starte en bank eller en butikk eller en bedrift eller bygge hus på egen eiendom uten å måtte spørre noen som helst om tillatelse for dette og uten å måtte oppfylle en pandemonisk liste av statlige krav. På den måten undergraves storkapitalens privilegier gjennom konkurranse nedenfra.

I tillegg bør det statlige pengemonopolet oppheves slik at man får stoppet gjeldsspiralen inn i leilendighet. For lave renter og inflatoriske penger gjør at det lønner seg å låne og ikke å spare. Det omgjør forbruksvarer slik som hus om til spareobjekter og fjerner markedets normale incentiver til sparing. Under en inflatorisk pengepolitikk dreier formuebygging seg i vesentlig grad om å sitte nærmest pengetrykken og få tilgang på store mengder luftpenger før alle andre gjør det.

Skattelettelser er også viktig, men overraskende nok ikke like viktig som å fjerne reguleringer. Grunnen er at bedrifter med stor etterspørsel har en sterk tendens til å tjene like mye nesten uansett hvor stor skattesatsen er, fordi de simpelthen legger skatten på prisen og sender regningen videre til sluttbrukeren. Problemet med et høyt skattenivå (bortsett fra det moralsk tvilsomme med plyndring) er først og fremst at det går til et høyt offentlig forbruk, og det betyr i praksis en vanvittig sløsing av ressurser, fordi staten nesten alltid gjør en dårligere jobb enn det private. Et lavere skattenivå i kombinasjon med en mindre velferdsstat fører derfor til mindre sløsing, og dermed høyere økonomisk vekst. Færre reguleringer og statlige monopoler og privilegier fører til sterkere konkurranse nedenfra som undergraver store formuer og distribuerer kapitalen mer jevnt i samfunnet.

Konklusjon

Ikke bare tar Piketty grunnleggende feil, men hans egne data er verdifulle i å både undergrave hans egne konklusjoner og å underbygge det liberalistiske økonomer har hevdet i årtier.

Bookmark and Share

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Forbud mot bevis

De aller fleste har en forståelse av begrepet monopol som enerett til å utøve en aktivitet. Vinmonopolet har enerett på salg av vin i Norge, staten har enerett på bruk av vold, veivesenet har enerett på å bygge og drive veier, sentralbanken har enerett på å utstede penger osv. I tillegg til dette har vi også en del indirekte monopoler i form av forbud. Forbud mot homofili er å gi heterofile monopol på seksualitet. Forbud mot narkotika er å gi de rusfrie monopol på sosial atferd osv. Men en side ved slike monopoler er at de i de aller fleste tilfeller også medfører forbud mot forskning, forbud mot eksperimentering, forbud mot empiri, kort sagt forbud mot bevis på at monopolet er feil.

La oss ta det klassiske eksempelet, nemlig private veier. Hvis man er så frekk å hevde at det frie markedet klarer fint å lage bedre veier og infrastruktur enn staten blir man nærmest møtt med hånlatter. Da vil det ikke bli bygget veier! Veiene vil bare være for de rike! Det vil bli umulig å få laget veier når man ikke kan ekspoprioere eiendom! Alle disse argumentene har det til felles er at de er 100% uten empirisk belegg. De er simpelthen påstander. Tvert i mot finnes det hundrevis av historiske eksempler på at veier (og ikke minst jernbaner) har blitt bygget og drevet av private, uten subsidier og uten ekspropriasjon.

woman working on a microscope  Eine Anwenderin sitzt an dem MikroskopMen motstanderne av private veier sier alltid “bevis det!” De selv har fremlagt en påstand som i realiteten koker ned til en trosbekjennelse. Samtidig krever de full vitenskaplig dokumentasjon på at de tar feil. Problemet er bare at de samtidig har forbudt alle mulige måter å fremlegge slik dokumentasjon (utenom historiske eksempler som alltid avfeies som anakronismer eller som irrelevant for dagens komplekse samfunn). De som krever bevis har samtidig forbudt den ene tingen som kan fremskaffe beviset, nemlig retten til å bygge og eie private veier.

Minner litt om heksejakten ikke sant? Testen for om en kvinne var heks var om hun fløt eller sank. Fløt hun og overlevde var hun en heks og måtte brennes på bålet. Sank hun og druknet var hun uskyldig men da er han altså død. Det fantes ingen måte for heksene å bevise sin uskyld. Loven var et rigget spill for heksejegerne.

Det betyr i praksis altså at disse monopolene/forbudene/påbudene i realiteten er et forbud mot tanke- og forskningsfrihet. Hvordan kan man forske på noe som er forbudt? Kanskje finnes det måter å lage gode narkotiske stoffer som ikke er skadelige eller sterkt vanedannende? Det finner vi aldri ut på lovlig vis fordi forskning er forbudt. Kanskje legalisering av narkotika fører til færre overdosedødsfall og mindre narkomani? Det finner vi ikke ut så lenge det er forbudt å prøve dette alternativet. (Forbudsfolket lar seg ikke imponere av de positive resultatene legalisering har hatt i Portugal og avfeier dette som en anakronisme og noe som kanskje er riktig for akkurat Portugal, men ikke for andre land, og i hvert fall ikke for Norge.)

Kort sagt, dette er en temmelig råtten måte å “vinne” debatter på, og ofte bruker monopolistene slike argumenter nettopp fordi de vet at de har en svak sak, og at de ikke kan vinne i en ærlig kamp der hvor alternativet er tillatt. Faktisk hender det ikke rent sjeldent at monopolistene er snublende nær ved å innrømme helt åpenlyst at de har en dårlig sak og at dette brukes som argument mot legalisering!

Eksempel: venstresiden argumenterer ofte for at vi må ha et totalforbud mot private skoler fordi dersom de er lov vil dette “tappe de offentlige skolene for ressurser.” Men hvis dette stemmer er det jo fordi de private skolene er bedre enn de offentlige, og at dersom folk hadde hatt et valg ville de valgt det som var best for ungene sine, nemlig de private skolene. Så argumentet i dette tilfellet er at vi må forby private skoler for at ikke folk skal oppdage hvor dårlige de offentlige skolene er. Say no more.

Det finnes dog et merkelig fenomen der hvor motstanderne av et bestemt monopol ikke forstår at dette monopolet endrer folks atferd og kunnskap. Denne mangelen på kunnskap eller uansvarlig atferd brukes så som argument for å avskaffe monopolet, og gjerne innføre et tilsvarende forbud, som i realiteten er et monopol med motsatt fortegn.

Jeg skal avslutte med et slikt eksempel, nemlig sentralbanksystemet og fraksjonsreserve. Mange motstandere av sentralbanken ønsker ikke bare å avskaffe statens pengemonopol, men også i innføre et forbud mot fraksjonsreserve, altså innføre et monopol for fullreservebanker. Et av de flittigste argumentene som brukes er at vi må ha et slikt forbud mot fraksjonsreserve fordi folk er dumme og ikke vet nok om hvordan penger fungerer og at de alltid vil la seg lure av fraksjonsreservebankene som kan tilby høyere rente. De inngår da i realiteten en kontrakt hvor de ikke har forutsetning til å forstå hva de egentlig har begitt seg ut på og hvilken risiko de utsetter seg for.

Problemet med denne argumentasjonen er at den uvitenhet om pengesystemet og især om fraksjonsreserve som de påpeker eksisterer ene og alene fordi det har eksistert et århundrelangt forbud mot private valutaer. Dette igjen er et forbud mot konkurranse, som i praksis er et forbud mot opplysningskampanjer (reklame) om de skadelige virkningene av konkurrentenes praksis. Slike opplysningskampanjer skulle normalt vært finansiert av alternativene i markedet (feks. fullreservebankene), men siden alternativene er forbudt blir også det rådende monopolets argumenter og virkelighetsforståelse stående som den ubestridte sannhet. Dette er — for å si det forsiktig — et demokratisk problem.

Avsluttende ord

Venstresiden fremstiller ofte seg selv som de strukturelle skjevhetenes erkefiende, men merkelig nok er de overhode ikke opptatt av de strukturelle skjevhetene som oppstår som følge av monopoler og forbud/påbud. En ærlig samfunnsdebatt må nødvendigvis være basert på fakta og ikke følelser, og da det være lov til å forske på alternativer slik at man kan fremlegge empiriske beviser for eller mot. Dersom homofili ble forbudt med begrunnelsen av at det er psykologisk skadelig, hvordan kan dette da noensinne motbevises uten å bryte loven?

Til syvende og sist er forbud mot alle alternativer utenom ens eget et tegn på svakhet, og en erkjennelse av at man mangler gode argumenter. Den eneste ideologien som tør å legalisere andre ideologier enn sin egen er liberalismen. I et liberalistisk samfunn har man lov til å leve som sosialist, islamist, rasist eller feminist så lenge man er fredelig og respekterer andres rett til å velge andre alternativer. Sosialisme som politisk system derimot forbyr liberalister å leve som liberalister. Årsaken er temmelig enkel: det store flertallet av folk ville aldri kunne tenkt seg å leve som sosialister dersom de hadde valget å la være. Derfor kan sosialister ikke tillate folk å velge andre alternativer.

Min oppfordring til folk som mener at de selv er opptatt av fakta og gode argumenter er altså å starte med erkjennelsen av rasjonell debatt forutsetter at sakene som skal diskuteres i utgangspunktet må være lovlig. En atferd kan ikke forbys før det fremlegges massiv dokumentasjon på at denne faktisk er et universelt onde som ikke kan tillates i et sivilisert samfunn.

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 30 Comments

Arbeiderpartiets logiske brist

Jeg satte nærmest kaffen i halsen da jeg leste stortingsrepresentant Arild Grande (AP) sitt leserinnlegg i Dagbladet “Høyres logiske brist.” Han mener at Høyre er ulogisk når de sier at mindre penger til de fattige skaper incentiver til å arbeider mer, mens mindre penger til de rike reduserer incentivet til å arbeide.

Dette er mer et ordspill enn et argument. Det krever at man setter likhetstegn mellom subsidier og skatteletter. Ideen er noenlunde som følger: subsidier kan måles i penger, og skatteletter kan også måles i penger, ergo skatteletter = subsidier. Erasmus Montanus ville vært stolt.

Til tross for at normale mennesker vil finne en slik logikk … underlig, finnes det likevel en verden der hvor denne logikken gir mening. Det er nemlig en verden der hvor alt som kan måles i penger ER en og samme sak, nemlig en kollektivistisk verden der hvor absolutt alt er eid av fellesskapet, uansett hvem som produserer verdiene. I en slik verden betaler man ikke skatt, man “gir tilbake til fellesskapet.” I en slik verden er ikke skattelettelser å beholde mer av fruktene av eget arbeid men å få mer av fellesskapets frukter.

I en verden hvor alt er eid av fellesskapet er det ingen forskjell på en subsidie og en skattelette. Begge er gaver fra fellesskapet. Men dette er også essensielt et føydalsamfunn, der hvor alle er leilendinger i evig gjeld til samfunnet. Det er et samfunn der hvor man ikke eier sin egen kropp eller fruktene av sitt eget arbeid fordi man alltid står i gjeld til denne mystiske entiteten som kalles “samfunnet” eller “fellesskapet.”

Det bør kanskje ikke komme som noen bombe at en arbeiderparti-politiker er kollektivist. Derimot sier det en god del om maktarrogansen til kollektivistene at de kan finne på å si at en tenkning som ikke bygger på kollektivt eierskap er ulogisk, som om kollektivisme nærmest er en naturlov og individualisme er et frankensteinsk avvik fra det normale.

Men siden Arild Grande tydeligvis ikke forstår evolusjonær biologi skal jeg forklare han hvorfor 4 milliarder år med naturlig seleksjon har produsert en psyke der hvor man blir arbeids-demotivert når noe man selv har produsert blir tatt fra en mot ens vilje, mens man også blir arbeids-demotivert når noe andre har produsert kommer dalende helt gratis ned i hendene uten at en trenger å gjøre noe for det.

Lazy-CatI naturen finnes ingen velferdsstat. Det er ikke kollektivet som er den primære enheten som eksisterer men individet, og all ressursforvaltning i naturen er sentrert rundt individet. Og kampen for tilværelsen er tradisjonelt beinhard. Energi og ressurser er kronisk mangelvare og alle organismer har derfor utviklet en sterk tendens til å økonomisere. Det betyr i praksis at organismer forsøker å spare på kaloriene så mye som de overhode kan.

Som en konsekvens av dette har alle dyr utviklet latskap som overlevelsesstrategi. Latskap betyr simpelthen at dersom man ikke MÅ gjøre noe for å overleve, da lar man være og sparer på kaloriene. Neste gang du ser en katt ligge å late seg, legg merke til hvordan de har en tendens til å ligge i nærheten av en ovn, eller på et varmt panser eller i sola. På den måten suger den til seg helt gratis varme fra omgivelsene og sparer dermed på egne dyrebare kalorier.

Kort sagt, det er helt naturlig for et levende vesen at når ressurser kommer dalende helt gratis ned i fanget å bli lat. Gratis ressurser reduserer incentivet til å arbeide.

I den andre enden av skalaen har alle organismer også utviklet en tilsvarende mekanisme for å spare kalorier. Behavioristene kaller det kondisjonering, hvilket ikke er noe annet enn læring gjennom belønning og straff. En atferd som fører til noe godt, motiverer organismen til å gjenta denne atferden. En atferd som fører til noe dårlig (eller nytteløst) motiverer organismen til å slutte med atferden. På den måten har altså naturen bygget inn en incentivordning i organismene for å sørge for at man bruker ressursene på best mulig måte, altså på den måten som fremmer individets liv.

Eller sagt på en enkel måte: profitt motiverer folk til arbeid, skatt demotiverer fordi man får mindre igjen for innsatsen sin. Denne logikken ligger i genene til alle levende vesener. Når Grande sier at dette er ulogisk sier han altså at livet er ulogisk. Livet på jorden er organisert rundt individet, mens hans egen ideologi — kollektivisme — er sentrert rundt utslettelsen av individet og gjøre det til slave av kollektivet. Hans ideologi er anti-liv.

Arbeiderpartiet er heller ikke konsistent i sin tolkning av virkeligheten. På enkelte områder både anerkjenner og omfavner de varmt at skatter virker demotiverende på folks atferd. Dette gjelder på alle områdene der hvor politikerne ønsker å demotivere mennesker. Hensikten med tobakk-, alkohol, bil-, bensin- og miljøavgifter er nettopp å redusere visse typer atferd. Men når det altså kommer til skatt på arbeid skal dette liksom overhode ikke redusere denne type atferd, i følge Arbeiderpartiets forvridde logikk. Go figure.

 

 

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 53 Comments

Stemingsbilder fra Gaza

Jeg tenkte at midt i all krigingen kunne det være passende med noen stemningsbilder fra Gaza. Hvordan ser det egentlig ut der? Hvordan er det meste av dette området som vi i media kjenner som “et av verdens tettest befolkede regioner”? La oss se.

gaza6

gaza5

gaza4

gaza3

gaza2

gaza1

88543989

88543914

88543887

88543844

Oooookey, som vi kan se er det ganske folketomt i dette som vi har hørt skal være “et av verdens tettest befolkede regioner.” Faktisk ser ca 2/3 av Gaza-stripen slik som på bildene ovenfor, og det kan du enkelt sjekke ut selv på Google Earth. Men bare for å illustrere at dette ikke er bilder tatt fra uvanlige bilder legger jeg ved to satelittbilder av Gaza:

gaza overview2

gaza overview

To tredjedeler av Gaza-stripen er jordbruksområder, og fra disse områdene skytes det aldri opp noen raketter eller graves noen tunneler. Dette gjøres utelukkende fra bykjernene der hvor det bor veldig mange mennesker tett i tett. Årsaken til dette burde være helt innlysende for alle: det er ikke mange menneskelige skjold å skjule seg bak ute på en åker.

At Hamas tyr til terror og geriljametoder som menneskelige skjold er helt logisk for en relativt svak gerilja. Det er også logisk at dette gjøres for å vinne en propagandakrig. Med en objektiv og nøytral presse ville en slik strategi vært umulig. Men pressen gjør faktisk noe så utrolig som å aktivt spille på lag med Hamas ved å rapportere åpenbare løgner slik som at “Hamas er et av verdens tettest befolkede områder” og at “folk har ingen sted å flykte.” Alt som trengs er en liten kikk på Google Earth så skjønner du at dette ikke bare er usant, men det er en grov løgn. Det aller meste av Gaza er relativt folketomt og det er mange plasser for sivilbefolkningen å flykte til i gåavstand fra byene.

Det i realiteten den venstrevridde norske presse gjør seg skyldig i er medvirkning til mord på sivile, fordi den eneste grunnen til at Hamas kan slippe unna med denne propagandateknikken er ved at norsk presse bevisst legger kritisk journalistikk til side og gjør seg selv til aktivister for Hamas. Norsk presse: skam dere.

Oppdatering: enkelte påpekte at kart over rakettutskytinger fra Gaza viser at Hamas ikke bare skyter fra tett befolkede områder men også fra landsbygda. Dette endrer dog ikke på det faktum at Hamas aktivt skyter opp og lagrer raketter i byene, og dermed bruker menneskelige skjold.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 41 Comments

En uvanlig situasjon i Midtøsten

Jeg hadde egentlig ingen planer om å kommentere krigen i Gaza/Israel, fordi det typisk ikke kommer noe fruktbart ut av dette, med dagens forholdsvis uopplyste presse. Derimot har det skjedd en utvikling i denne krigen i forhold til andre kriger som gjør at jeg for første gang på veldig lenge ser bittelitt lysere på fremtiden for palestinerne (og generelt for situasjonen i Midtøsten) enn jeg har gjort tidligere.

Bakgrunn

For å forstå denne nye situasjonen bedre er det nødvendig med litt bakgrunnsmateriale. Dessverrre lever de fleste i Vesten under den vrangforestillingen om at konflikten i Palestina/Israel er en konflikt mellom Israel og palestinerne. Dette er fullstendig feil. Det er en konflikt mellom Israel (og USA) på den ene siden og de Arabiske statene (og FN) på den andre siden. Palestinerne er simpelthen kanonføde, som har blitt brukt aktivt av de arabiske regimene som et såkalt “åpent sår” i en kald krig mot Israel.

Dette gjenspeiles både i de arabiske landenes svært dårlige og undertrykkende behandling av palestinerne og FNs palestinske flyktningorganisasjon UNWRA som kodifiserer og legitimerer denne behandlingen gjennom FN. For et lite innblikk i dette anbefaler jeg denne videoen. Joda, den er laget av en israelsk minister, men er like fullt en faktabasert fremstilling av flyktningsituasjonen og UNWRA.

Så situasjonen er altså at de arabiske regimene har forsøkt å holde palestinerne sinte, og har dermed lykkes med å radikalisere dem og skape sinte mennesker som går til angrep på Israel.

Den nye situasjonen

Det er ting som tyder på at denne dynamikken radikalt har endret seg nokså nylig. Norsk presse er som vanlig fullstendig på villspor og unnlater å rapportere om de aller viktigste tingene. Derfor er det svært få i Norge som har fått med seg følgende: de arabiske regimene støtter i overraskende grad Israel mot Hamas!

Hamas-ChildrenDet hele begynte med at Egypt fremla en våpenhvileplan som Israel og den arabiske ligaen godtok, men som Hamas avviste. Grunnen til at dette skjedde var at Egypt la seg temmelig nær opp til Israels posisjon og avviste kravene til Hamas.

Når så krigen gikk i gang for fullt kom svært klar tale fra Palestinernes president, Egypt og de arabiske landene: nærmest øredøvende stillhet. Meget begrenset kritikk av Israel, og i den grad det har blitt rettet kritikk for eksempel fra den Saudi-arabiske kongen har kritikken vært påfallende nøytral, og ikke rettet bestemt mot en av partene. Egypt på sin side har kritisert Hamas for å bruke sivile som menneskelige skjold.

Samtidig har det vært påfallende få demonstrasjoner mot Israel i gatene i Egypt eller for den saks skyld på Vestbredden. Faktisk er situasjonen så merkelig at europeiske land (og især Norge) har vært langt mer kritiske overfor Israel og med langt flere demonstrasjoner enn i Midtøsten. Dette er en utvikling som mer eller mindre har blitt forbigått i stillhet uten spesielt fokus.

Og for pressen som pushed Israel vs Palestinere-narrativen er det ingen grunn til å fokusere på det som skjer i Midtøsten forøvrig. Men for oss som er klar over at det egentlig er en kald krig mellom Israel og Araberstatene er reaksjonen til disse langt viktigere enn hva som rent fysisk skjer i Gaza. Det at araberstatene nå plutselig støtter Israel tyder i realiteten på at krigen mellom Israel og araberstatene er over! Selv om det ikke virker slik akkurat nå kan dette være første tegn til en reell løsning på Palestina-konflikten.

Hva har endret seg?

Hva i alle dager kan ha skjedd som har ført til en slik radikal endring i dynamikken mellom Israel og de arabiske statene? Svaret er trolig komplekst, og jeg skal ikke late som om jeg har alle løsningene, men jeg tror jeg ser noe av årsaken. Nøkkelkomponentene er 1) den arabiske vår, 2) radikaliseringen av deler av den arabiske befolkningen i Midtøsten, 3) Syria/ISIL.

De gamle regimene i Midtøsten brukte Israel som en hendig måte å trekke oppmerksomheten bort fra deres eget vanstyre. Ytre fiender fungerer alltid bra — en stund. Og radikaliseringen av det “åpne såret” i Vestbredden og Gaza gikk greit det så lenge de bare plagde Israel.

Men så kom den arabiske våren, og de gamle regimene falt. Til å begynne med fikk det muslimske brorskap makten i Egypt fordi de var bedre organiserte til å drive valgkamp. Egypt opplevde da at ting gikk fra vondt til verre og de liberale tok raskt affære i en ny revolusjon der hvor islamistene ble kastet og man fikk tilbake et mer sekulært styre, det vi har i dag. Dette nye regimet (og store deler av den egyptiske befolkningen) ser ikke på noen islamister med blide øyne, hverken det muslimske brorskap, Hamas, Hizbollah eller ISIL. Før var islamistene bare en trussel for Vesten og for Israel. Nå er de blitt en trussel for Midtøsten.

Og det var kanskje særlig ISIL som fikk folks øyne opp om hvor ille det står til. Selv i Vesten har man myknet litt i kritikken av Assad-regimet etter man i Irak fikk se hva slags barbarer han egentlig kjemper mot. Syria og Irak er nesten ikke nyhetsbildet lenger i Vesten fordi man nå fokuserer på Gaza, men i Midtøsten har mange fått med seg at det som foregår i Gaza bare er småtterier sammenlignet med det som skjer i Syria og Irak. Og i Midtøsten er de moderate folkene (samt regimene) redde for de religiøse galningene.

Dette tror jeg er grunnen til at Israel ikke lenger ser så ille ut lenger, sett fra arabisk ståsted. Midtøsten står overfor et valg der de må begynne å ta de radikale motstandsbevegelsene på alvor. Selv om alle sår langt fra er leget i forhold til Israel er det likevel den tunge realiteten om at deres hardt tilkjempede nye friheter kan voldtas i et islamistisk blodbad. Det frister lite. Det er dette sentimentet jeg tror gjenspeiler seg i den øredøvende stillheten fra arabiske land i forhold til kritikk av Israel.

Kanskje leser jeg for mye inn i dette, men jeg tror dette kan være begynnelsen på et nytt kapittel i Midtøsten-konflikten. Hva innholdet i dette kapittelet vil være tør jeg dog ikke spå noenting om.

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk, religion | 18 Comments

Hvordan håndtere ekstremisme?

I disse dager kan vi høre mye kritikk av Israel. Arbeiderpartiet og særlig AUF er svært høylytte i sin kritikk. Omkvedet går noenlunde som følger: Israel er en okkupasjonsstat, og deres maktutøvelse skaper frustrasjon, desperasjon og hat blant palestinere som føler seg undertrykket. I ren desperasjon tyr noen av disse til ekstreme handlinger slik som å detonere bomber i sivile områder og til og med å drepe uskyldige tenåringer, slik som skjedde i opptakten til den pågående Gaza-krigen.

hamasHvordan skal man så bli kvitt disse handlingene, i følge Arbeiderpartiet? Første steg er en anerkjennelse av at okkupsjonen er ulovlig, at bosetningene på Vestbredden må avvikles og Palestina må få bli en selvstendig stat og at de palestinske flyktningene får returnere. Neste steg er å innlede dialog. Hamas bør ikke først og fremst betraktes som kyniske mordere som bruker barn som menneskelige skjold i sin politiske kamp, men som vanlige palestinere som er blitt så sinte og frustrerte på det de opplever som en strøm av fremmede inn i deres hjemland som tar fra dem land, selvstyre og ødelegger deres kultur. Det gjelder altså å ha empati og ikke ty til ekstremismens språk slik Israel gjør og kalle dem for terrorister. Slikt hatsk språk fremmer ikke dialog og forsoning.

En god test på hvor realistisk og effektiv denne strategien er ville være å se hvordan Arbeiderpartiet og AUF oppførte seg dersom de selv var i en lignende situasjon som Israel. Da kunne de jo gitt en flott demonstrasjon på hvordan dette med dialog og forsoning skal gjøres.

Ved en gigantisk tilfeldighet viser det seg at de fikk en overraskende anledning til å sette sin egen filosofi ut i praksis for ganske nøyaktig 3 år siden. Anders Behring Breivik bombet da nemlig regjeringskvartalet og drepte mange uskyldige ungdommer på Utøya, med en ikke helt ulik motivasjon som Hamas. For Behring Breivik inntok Arbeiderpartiet rollen som Israel — okkupasjonsmakten — og han selv inntok rollen som Hamas.

Hvis da Arbeiderpartiet skulle fulgt sitt eget råd til Israel for å skape forsoning, sikkerhet og fred, burde da altså Arbeiderpartiet ikke snakket om Behring Breivik som en kynisk barnemorder og en gal mann, men som en mann som var så frustrert over Arbeiderpartiets totalitære politikk at han tydde til ekstreme virkemidler.

Det første de burde ha gjort var altså å erkjenne at norsk multikulturalisme og innvandringspolitikk måtte avvikles for å forhindre at slike sinte frustrerte menn føler seg tvunget til slike grufulle handlinger i fremtiden. Dernest burde de inngått dialog med Behring Breivik og snakket sammen om en måte de kunne komme frem til forsoning. Våpenhvile ville spilt en sentral rolle.

Og husk: Behring Breivik var jo mye, mye svakere enn Hamas. Han var bare en mann, mens Hamas er hundretusener. Behring Breivik hadde bare noen få våpen og en hjemmelaget bombe. Hamas har underjordiske tunneler, tusenvis av raketter og titusener av maskingevær. Behring Breivik brukte kun egne oppsparte midler, men Hamas har tilgang på pengestøtte fra fremmede makter som Iran og FN.

Kort sagt, hvis Hamas er den svake part i krigen med Israel, hva er vel da ikke Behring Breivik i kampen mot Arbeiderpartiet? Arbeiderpartiet og sosialister generelt har jo en lang tradisjon for å støtte opp om de svake i samfunnet. I dette tilfellet burde jo dialog være en selvfølge og vise seg fra sin aller, aller beste side.

Men er det slik Arbeiderpartiet og AUF har reagert? Hvordan har de selv oppført seg når de har hatt sjansen til å demonstrere dialogens fortreffelighet i møte mot ekstremisme og det kritiske røster (meg selv inkludert) gjerne vil kalle “terror”? Jeg har til gode å se så mye som en antydning til den selvransakelse som de krever av Israel. Dialog med Breivik har aldri en gang vært et tema. Arbeiderpartiet og AUF har selv brukt det “demagogiske” språket som de beskylder Israel for å bruke, ved å omtale han som “morder” og “terrorist.”

Konklusjonen er at politikken som Arbeiderpartiet foreslår ikke bare er svært lite realistisk men også har et sterkt anslag av dobbeltmoral. Én standard for Israel, en helt annen for seg selv.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 46 Comments

Et spøkelses gjenkomst

Jeg er så gammel at jeg husker murens fall og sovjetunionens kollaps. Og viktigere: jeg husker stemningen i kjølvannet av kollapsen. Da det ble mulig for vestlig presse å komme inn i de såkalte “østblokk-landene,” gjøre intervjuer og rapportere om tilstanden i imperiet ble forskjellen mellom kapitalismen og kommunismen temmelig åpenbar for alle som hadde øyne og øre i behold. Derfor er det med stor bekymring og overraskelse at vi ser at ideene bak Sovjetunionen for alvor har fått en renessanse de senere årene, særlig etter finanskrisen i 2008.

Et symptom på dette er at bøker slik som Thomas Pikettys “Kapital i det 21ste århundret” ikke bare blir tatt på alvor men blir hyllet som en stor og viktig bok av økonomer, og har sprøytet nytt liv inn i skap-kommunistene over hele verden. Og i ekte sosialist-tradisjon utviser de sin nye selvtillit ved å ha frekkhetens nådegave til å presentere virkeligheten stikk motsatt av sannheten.

Gudleiv Forr i Dagbladet skriver om “et spøkelses gjenkomst.” Siden han snakket om Piketty antok jeg umiddelbart at han mente kommunismens gjenkomst, men akk. Det viser seg at han mente sosial ulikhet, altså den marxistiske vrangforestillingen om at kapitalisme er ustabil og fører til økte forskjeller. Så la meg derfor skrive litt om den nye intellektuelle venstresiden og deres fremstøt mot kapitalismen. Jeg begynner med den mest kjente av dem, Thomas Piketty.

Thomas Piketty: Kapitalen i det 21ste århundret

Hammer_and_Sickle_on_Flag_of_Soviet_UnionDersom Piketty hadde vært en fysiker er det svært sannsynlig at hans bok ville lidd en helt annerledes skjebne enn å bli hyllet som et mesterverk. Da ville den sannsynligvis blitt betraktet som et makkverk, og et absurd eksempel på elendig forskning. Kanskje vil noen si at det er urettferdig å sammenligne økonomi med fysikk, men i og med at Piketty kommer med kvantitative påstander er det helt legitimt å sammenligne med standardene innen fysikk.

La oss begynne med å definere hva utgjør god kvantitativ vitenskap. Dersom du ønsker å demonstrere en kvantitativ sammenheng mellom to variabler A og B (“A fører til B” =  ”større grad av A fører til mer B”) må du gjøre to ting: 1) du må lage gode, koherente, kvantitative definisjoner av A og B, og 2) vise at det er en statistisk relasjon mellom disse som bare kan forklares med A som kausalfaktor, dvs. ekskludere andre potensielle årsakssammenhenger.

I Pikettys bok er variablene A = “kapitalisme” og B = “sosial ulikhet.” Problemet er bare at Piketty aldri definerer hva han mener med kapitalisme, og overlater det til leseren å gjette hva han mener! Gudleiv Forr skriver i sin artikkel at “alle som har lest Pikettys bok er enige om at det samfunnet han beskriver, først og fremst er USA.”

Men i hvor stor grad er USA kapitalistisk? Har det blitt mindre eller mer kapitalistisk i perioden Piketty studerer? Gudene vet, for Piketty sier ingen verdens ting om dette! Det overlates til leserens fantasi å fylle inn detaljene.

For å illustrere hvor absurd dette er, forestill deg at Galileo er veldig opptatt av å måle relasjonen mellom tid og bevegelse i rommet. Denne sammenhengen kaller han “hastighet.” Tenk deg videre at Galileo bruker svært mye av sin bok på å nitidig måle avstander som folk har beveget seg med millimeterpresisjon, men at ikke en eneste plass i boken definererer eller måler tid i sine eksperimenter. Galileo da ha fremstått som en heksedoktor, og ikke som en vitenskapsmann.

Men enda verre, Piketty gjør heller ikke noen god jobb med å kvantitativt og entydig definere sosial ulikhet. Det overveldende flertallet av de som leser Piketty tror at han med sosial ulikhet mener et statisk klassesamfunn, der hvor de som var på bunn i 1950 også var på bunn i 1980 og i 2010. Men dette er ikke sant. De aller fleste menneskene i et samfunn starter på bunn når de er unge og jobber seg gradvis oppover i lønn når de blir eldre. Pikettys variabel “sosial ulikhet” tar overhode ikke for seg denne problematikken.

For å illustrere hvor absurd dette er, forestill deg at noen i dag i Norge kom ut med en bok hvor de viste at forskjellene mellom toppidretten og junior/amatøridrett har økt fra 1990 til 2010. På hvilken måte er dette et problem? Og hva sier dette egentlig? Petter Northug tilhørte i 2000 blant de 30% dårligste skigåerne (fordi han var en juniorløper da), mens i dag har han forbedret seg kraftig og er blant de 1% beste. Eksakt hva er det med dette som er problematisk?

Kanskje problemet er at statistikken viser at Petter Northug hadde en større forbedering som skiløper fra han var junior til han var senior enn det for eksempel Vegard Ulvang hadde. Men igjen, hva i alle dager problematisk med dette?

Saken er at sosial ulikhet er en variabel som ikke enkelt lar seg sammenligne over tid fordi det ikke er de samme menneskene som er i de samme inntektsgruppene til en hver tid. Dette er ekstra problematisk i og med at dette aldri på noe som helst tidspunkt diskuteres eller problematiseres av Piketty (eller noen andre på venstresiden for den saks skyld). Tvert i mot overlates det til leseren å gi den feilaktige føydaltolkningen til statistikken, nemlig at sosial ulikhet måler klasseforskjeller, noe den altså ikke gjør.

En vitenskaplig tilnærming til problemet ville være å ta utgangspunkt i økonomisk frihet som et kvantitativt mål på kapitalisme, og GINI som et kvantitativt mål på økonomisk ulikhet på et bestemt tidspunkt og sammenligne disse to variablene i alle land og se om en finner noen korrelasjon. Jeg gjorde dette i 2009 i denne artikkelen, og fant at korrelasjonen var negativ, altså at mer kapitalisme fører til mindre forskjeller.

Denne måten å analysere sammenhengen på mellom sosial ulikhet og kapitalisme er uendelig mye mer robust enn Pikettys metode, fordi 1) jeg bruker en kvantitativ definisjon av kapitalisme, og 2) fordi jeg sammenligner epler med epler, altså ulikheten mellom mange land i et bestemt år. Denne metoden har visse svakheter (jeg tar opp noen av disse i min artikkel) men er likevel robust sammenlignet med metoden til Piketty.

David Graeber: Bullshit-jobber

David Graeber er en økonom og foreleser ved London School of Economics. Han har skrevet boken “Debt: the first five thousand years” og var en sentral figur i stiftelsen av Occupy Wall Street. Ingen smågutt altså. Han har fått mye oppmerksomhet på venstresiden for sitt fokus på relativt lange arbeidsdager til tross for stadig større grad av automatisering. Automatiseringen har ikke gitt opphav til vesentlig mer fritid og har i stedet blitt erstattet med det han diplomatisk kaller bullshit-jobber.

Det interessante er at disse bullshit-jobbene har økt ikke bare i det offentlige men også i det private næringslivet. Dette strider så til de grader med markedsøkonomisk teori. Forretningsfolk skal liksom være egoistiske aktører som forsøker å maksimalisere sin profitt, og økningen i bullshit-jobber er et kraftig avvik fra det en kunne forvente.

Hva er så denne anerkjente økonomens forklaring på dette? Tro det eller ei: en konspirasjonsteori!!! Han mener at arbeidere fikk smaken på det gode liv og mindre arbeid, noe som førte til at de krevde mer og streiket mer. For å stoppe denne utviklingen gikk samfunnstopper sammen om å promotere bullshit-jobber. En skulle trodd at Graeber hadde blitt tilbudt psykiatrisk behandling for sin “teori” men i stedet blir han tatt svært seriøst på venstresiden, som tydeligvis sluker alt som kan sverte kapitalismen, uansett hvor usannsynlig, ulogisk og sprøtt det måtte høres ut.

Hva er så en mer sannsynlig forklaring på det økende antallet bullshit-jobber i det private? Vel, standardsvaret til alle seriøse økonomer som finner avvik fra elementær markedsteori er at fenomenet trolig skyldes avvik fra et fritt marked. For eksempel: i et fritt arbeidsmarked forventer vi prisutjevning over hele verden for likt arbeid. En frisør i Norge bør tjene akkurat det samme som en frisør i Vietnam, men virkeligheten viser at den norske frisøren  tjener 20-50 ganger mer enn den vietnamesiske frisøren. Årsaken er innvandringsmurer, som forhindrer fri flyt av arbeidskraft over landegrensene. Dette inngrepet i det frie markedet forhindrer prisutjevning på arbeidskraft.

På tilsvarende vis bør vi lete etter statlige inngrep i det frie markedet som kan forårsake private bedrifter til å lage stadig flere Bullshit-jobber. Hva kan disse inngrepene være? Vel, hva med antall lover og reguleringer? Disse bare øker og øker og øker og øker i alle vestlige land. Og for hver ny lov eller regulering av næringslivet kreves det nye ansatte som skal sørge for at bedriften etterlever alle reguleringene. Kan dette ha noe med det økende antall bullshit-jobber? Det er i hvert fall uendelig mye mer logisk og sannsynlig enn en global konspirasjon.

Konklusjon

Det lover slett ikke bra for fremtiden at kommunistiske tanker og løsninger igjen er på fremmarsj. Men kanskje det aller mest bekymringsverdige er at den intellektuelle ammunisjonen som ser ut til å ha slik gjennomslagskraft på venstresiden er av svært lav kvalitet. Etter alle objektive standarder er det rødfis, som burde være fullstendig ufarlig for kapitalismen. Likevel lar altså svært mange seg imponere. Jeg håper jeg har bidratt litt til å avdekke hvor svake disse “kjempene” egentlig er, og at det intellektuelle forsvaret for kapitalismen står fjellstøtt — hvis du er rasjonell og opptatt av fakta.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk, økonomi | 10 Comments

The metaphysics of induction

Induction is the method by which we humans aquire general knowledge from observations. Therefore induction belongs to the branch of philosophy called epistomology — knowledge theory. Most of the debate around induction has been centered around the limitations of humans, and our inability to have full and complete knowledge of everything in the world. However, much less focus has been given to the metaphysical underpinnings of induction. In other words, what theories or assumptions about reality does induction build on? In this article I will outline an answer to this question.

When we self-observe our stream of consciousness we notice that we can categorize our observations into two very broad distinctions: that which we can control and that which we can’t control. All the phenomena we observe that we will into being is what we call free will, or in everyday speech just consciousness. However, in the exertion of free will we observe that there are limitations to our powers. There are things that we can’t do or control. Things that refuse to bend to our will. These phenomena we call nature or existence.

We quickly then learn that we are not the only ones in the universe who are limited. Everything in the universe is limited. Everything has a nature. In fact, this the most fundamental of all inductions, and it is upon this metaphysical axiom that induction as a method is founded.

To understand why this is so, we must first get an understanding of how we humans interact with the universe around us to discover limitations in things. We humans are temporal beings, we act through time and only through the unfolding of our stream of consciousness in time can the limitations of the stuff around us be revealed to us. In practice this means that we observe the same phenomenon many times, and every time we observe an identical or similar phenomenon we see that it generates the same or a very similar (and thereby limited) outcome.

This principle of limited outcome from identical initial conditions is at the center of natural philosophy. In its strong form, it can be stated as:

- Identical initial conditions lead to identical outcomes

This strong form is known as determinism because the future states of the universe is fully determined by past states. This strong form of the principle is a condradiction because it leaves no room for the causal factor that was used to formulate determinism: consciousness.

The weaker form of the principle can be stated as “identical initial conditions leads to limited, non-random outcomes” and in contrast to determinism we may call it naturalism. It means that everything in the universe consists of partially predictable components, but leaves the door open for non-mechanical causes such as free will.

Even though determinism is a contradiction, it represents a simplification of naturalism that makes it very easy to demonstrate how induction arises as a method from it. And for most phenomena the deterministic, clockwork universe represents an accurate approximation. Given that identical initial conditions give identical outcomes, what logical conclusion can we draw from this? It means that every time we observe a single physical phenomenon we can draw the conclusion that all other future repetitions of this phenomenon will give the same outcome. So for instance, if we observe a single piece of paper burning we can logically draw the general conclusion “paper burns.” That process of reasoning is precisely induction.

Categorical induction and concept formation

Domino effectBut critics of induction may ask how we can be sure that we have been able to replicate the exact initial conditions of an experiment. In fact, they will point out that it is impossible to replicate it exactly. There will always be some differences, and hence induction fails.

There is an answer to this, namely categorical induction, which is to make an induction on a category of similar phenomena, rather than a single instance. This is where things get really interesting because it brings us right up the alley of concept formation.

Concept formation is the process of identifying essential similarities and essential differences between objects and then using this information to place essentially similar objects under the same category. In practice this means ignoring differences that don’t make a difference. (Ayn Rand called this “measurement omission”)

And that’s basically it. Categorical induction is a special kind of induction where we focus on identifying and categorizing essentially similar causal factors by ignoring causal factors that don’t make a difference. So let us give a concrete example of this.

Suppose you observe for the first time a piece of paper burning. At the very outset you start with two categories: “paper” and “burning.” You have acquired these concepts from previous experiences. Let me give a couple of examples of the kind of measurements that have been omitted: paper comes in all sizes and colors, but it must be fairly thin. It can be made from many materials (originally papyrus, then wood and hemp), but it’s primary and defining feature is that it must be possible and practical to write on it, or make inscriptions with ink.

When you observe a piece of paper burn, then you know that if you are able to replicate the exact same scenario with identical paper, temperature, humidity etc. then the outcome will be the same: it burns. But you are making a bold claim that ALL kinds of paper (i.e. the entire category of paper) will burn. This needs to be tested. You need to check which differences make a difference.

So you start varying the parameters. Does size have any effect? Nope. How about color? Well, it turns out that colored paper burns less well, and glossy paper almost not at all, and so you reason that the ink component of paper does not burn, or very poorly.

Then you may add water to the paper and find that wet paper does not burn. You may also try to burn it in a vacuum and find that it doesn’t burn, so air is needed. And by continuing to experimenting and testing what differences make a difference, you end up identifying the essentially similar causal factors that enables paper to burn: dry paper made primarily from biomass with low ash content, burns in an oxygen rich gas enviroment.

This is a more narrow and specific categorical statement than simply “paper burns,” but since we now have removed all the differences that make a difference, we are left with only a category for which it is always true that paper burns. This is an example of categorical induction.

And in this simple example I have also outlined most of the basic elements of the scientific experimental method of  induction, as first identified by Francis Bacon.

Conclusion

The metaphysical worldview that underlies the method of induction is the axiom that similar phenomena will give similar/limited outcomes, which in itself is induced from basic observations of reality. Since concept formation is about placing essentially similar things in the same category, concept formation is ideally suited for performing induction, but needs to undergo a process of identifying the differences that make a difference, What we are left with after this weeding process is the category of similar causal factors that lead to similar outcomes.

 

Bookmark and Share

Posted in filosofi, vitenskap | 66 Comments

Fører fattigdom til kriminalitet?

Forårsaker fattigdom kriminalitet? Leser man aviser og ser på nyhetene får man inntrykket av at dette er en opplest og vedtatt sannhet. Men i virkeligheten er dette kun en påstand som representerer en tankefeil. Det blir lettere å se denne tankefeilen hvis vi spør et lignende spørsmål innen et helt annet område: forårsaker regn taklekkasjer?

leakyroofDe fleste som hører dette spørsmålet forstår intuitivt og umiddelbart at det er noe alvorlig med selve spørsmålet. Åpenbart har regn noe med at det lekker vann inn i et hus med taklekkasje, men er det regnet som er årsaken til at det er hull i taket? Nei. Likevel vil man åpenbart finne en sterk korrelasjon mellom nedbør og vannskader i hus med lekke tak. Vi vil i dette tilfellet si at regn er en nødvendig men ikke tilstrekkelig faktor for regnskader i hus.

La oss nå i lys av dette analysere påstanden “fattigdom forårsaker kriminalitet.” Vi begynner med å gi to mer presise definisjoner av fattigdom og kriminalitet: fattigdom i denne konteksten kan defineres som ressursmangel eller -begrensninger, mens kriminalitet i denne konteksten defineres som vinningskriminalitet i bred forstand, altså krenkende handlinger for å tilegne seg ressurser eller annen gevinst.

Når man definerer fattigdom og kriminalitet på denne måten blir det umiddelbart klart at det må være en korrelasjon mellom dem. Dersom folk hadde overflod av alle ressurser og kan få tak i alle ting de ønsket seg, hvorfor i alle dager skulle de finne på å krenke andre for å skaffe seg ressurser? Ressursbegrensninger (=”fattigdom”) er altså en nødvendig forutsetning for vinningskriminalitet, men er den tilstrekkelig?

Nei. På samme måte som at det finnes noe mellom oss og regnet som beskytter oss mot det våte element (taket), finnes det også et tilsvarende mellomledd i mennesket: moral. Alle mennesker har en moral, og dersom ens moral er å være rasjonell og leve i samsvar med sin fredelige natur vil man se etter fredelige løsninger på ressursbegrensninger og ikke ty til overgrep mot andre mennesker.

Det er et gammelt ordtak som sier at det er i krig og motgang man ser hva slags moral man har. Underforstått: i medgang, når man ikke trenger å gjøre vanskelige valg er det lett å handle godt, mens det er først når man står overfor vanskelige valg og demotivasjoner at en viser frem sin moral. Dette er helt analogt med at det er i regnvær du ser hvilke tak som lekker.

Når vi vet dette er det faktisk sjokkerende lav korrelasjon mellom fattigdom og kriminalitet. De aller fleste fattige mennesker begår ikke overgrep mot andre. De er noenlunde ærlige, og de stjeler som regel ikke. Det dette betyr er at de aller fleste har en noenlunde fredelig moral som gjør at selv når de har store ressursmangler respekterer de andres liv og eiendom.

Fattigdom forårsaker ikke kriminalitet. Fattigdom avslører dårlig moral. Akkurat som regn avslører taklekkasjer.

Bookmark and Share

Posted in filosofi, politikk | 7 Comments