En ny politisk skala

Den politiske aksen som brukes i dag har to fløyer, høyre- og venstresiden. Det er notorisk vanskelig å få noenting som helst fornuftig ut av en slik akse fordi den er i stadig endring. Det er umulig å sammenligne såkalte høyre- og venstrepartier over tid og rom. Å få noenting som helst vettugt ut av disse begrepene er utenkelig så lenge man kun ser på holdninger i spesifikke saker.

Derimot tror jeg at det er mulig å få frem en brukelig definisjon av høyre- og venstresiden dersom man skreller bort all konkret politikk og kun ser på helt grunnleggende holdninger til virkeligheten, og igjen må vi tilbake til da aksen opprinnelig ble laget. Som kjent oppstod begrepene høyre og venstre som politiske kategorier fordi de som støttet kongemakten satt på høyresiden av ordstyrer i kongressen, mens de som ønsket radikale endringer satt på venstresiden.

Men hvis vi eliminerer alle de konkrete politiske omstendighetene fra den tiden (kongemakt, klassesamfunn etc.) sitter vi igjen med at de på høyresiden støttet det etablerte. (kongemakten ble kalt ancien regime: det gamle styret) De ønsket ingen grunnleggende endringer. På venstresiden satt de radikale, som ønsket å rykke opp det etablerte ved roten og erstatte det med noe nytt (fra latinsk radix = rot.) Eller sagt på en annen måte: opprør mot det etablerte.

Høyresiden dreier seg altså fundamentalt om å bevare det eksisterende, å argumentere for status quo, at tiden skal stå stille. Venstresiden er progressiv. Den vil at samfunnet skal endre seg, rykke opp gamle maktstrukturer ved roten og gjøre fundamentale endringer. Høyresidens holdning er altså “hvorfor gjøre endringer? Vi har det jo så bra. Det er slik verden er. La oss akseptere det.” Venstresidens holdning er “verden må ha noe mer å by på enn dette. Det må finnes noe bedre. Vi ønsker å endre verden til noe bedre.”

For å forstå høyre/venstreaksen fullt ut er det viktig å legge til en viktig ting med det etablerte i ancien regime: føydalsamfunnet bestod av svært asymmetriske maktforhold: jordeier-leilending, mester-slave, konge-undersått, herre-underdanig. Det var dette høyresiden opprinnelig forsvarte, og argumentene de brukte var at det var slik, det fungerte, hvorfor endre på noe som funker? Dessuten var det ikke mulig å endre på for kongen var innsatt av Gud. Det var Guds vilje at verden skulle være slik og hvem er vel vi små mennesker å gå hen og utfordre selveste Gud?

Venstresiden så det negative i disse maktforholdene, særlig for den parten som ble hersket over. De mente at veien til en bedre verden lå i retning maktsymmetri: likhet. Så venstresidens prosjekt dreide seg meget raskt om å eliminere maktrelasjoner og skape likhet.

Høyresiden forsvarte generelt asymmetriske forskjeller med at de var naturlige. Det var naturens egen orden, innsatt av Gud. Kongen var overlegen adelen, adelen var overlegen den gemene hop, menn var overlegne kvinner, hvite var overlegne svarte, troende var overlegne hedninger, rike, var overlegne fattige, heterofile var overlegne homofile. Slik var det bare, og det måtte man bare akseptere.

Venstresiden gikk derimot systematisk til krig mot alle former for maktasymmetri: anti-rasisme, sosial utjevning, kvinnefrigjøring, homofrigjøring. Venstresiden så makt over alt: i penger, språk, kjønn og seksualitet.

Men på ett tidspunkt bikket det over for store deler av venstresiden og de tok steget over i det absurde. Det som startet som et opprør mot den etablerte kongemakten utviklet seg etter hvert til et generelt opprør mot virkeligheten. De så på selve virkeligheten og på fornuft som undertrykkende maktstrukturer. Venstresiden begynte å bruke utopiske visjoner som målestokk for vurdering av det etablerte. De begynte å stille overnaturlige krav til det gode. Det gode liv skulle sprenge virkelighetens grenser og frigjøres fra all logikk og begrensninger i virkeligheten. Dermed ble altså venstresiden forkjempere for det irrasjonelle, det virkelighetsfjerne.

Liberalismen i sentrum

På denne politiske skalaen finner vi dogmatisme og ekstrem endringsvegring på den ytterste høyresiden mens vi finner et opprør mot virkeligheten på den ytterste venstresiden. Hvor befinner så liberalismen seg på denne aksen? Svaret er i sentrum.

Liberalismen er hverken dogmatisk eller virkelighetsfjern. Den er opptatt av å respektere naturen (naturlige rettigheter) samtidig som den er progressiv (tror på fri vilje og fornuftens evne til å omorganisere virkeligheten til det bedre). Liberalismen er også opptatt av å eliminere visse typer maktforhold, nemlig voldsmakt, men begrunnelsen er ikke et opprør mot det etablerte, men fordi fred er naturtilstanden for mennesket. Andre typer forskjeller derimot er naturlige og disse bør man være tolerante overfor.

Fra liberalismens ståsted i sentrum fremstår både høyresiden og venstresiden som et avvik fra virkeligheten, et avvik fra fornuften. Høyresiden står for blind tro på det etablerte, mens venstresiden står for blind mistro, blindt opprør mot det etablerte.

En forklaring på sosialismens paradoks

Jeg tror denne måten å betrakte den politiske skalaen kan gi innsikt i et enormt paradoks. Fattige land eller individer starter gjerne med å være veldig liberale, men etter hvert som de blir rikere blir de stadig mer sosialistiske.

Vi ser dette blant industrialister. To av de største industrielle geniene i amerikanske historie, John D. Rockefeller og Henry Ford, ble begge veldig sosialistiske. Andrew Carnegie og Alfred Nobel var industrialister som ga bort alle pengene sine til veldedighet og sosiale foretak etter at de var blitt rike. I moderne tid er det trioen Bill Gates, Warren Buffet og George Soros som har plukket opp stafettpinnen. Buffet “trygler” om at rike skal få betale mer skatt, Gates har nylig vært med på å pushe frem en klimaskatt på finanstransaksjoner og George Soros argumenterer for sosialisme og strenge reguleringer av finanssektoren. Mønsteret er at alle sammen har benyttet seg av økonomisk frihet til å bli rike, og når de først har blitt rike argumenterer de for å fjerne denne friheten.

Vi ser det samme mønsteret blant vanlige folk. Det er ingen overdrivelse å si at dagens arbeidere er den moderne adel. Gjennomsnittet i Vesten er mildt sagt styrtrike. De har en levestandard som er bedre enn de fleste konger i historien og aldri før har de vært rikere og hatt mindre behov for en velferdsstat til å passe på dem. Aldri før har enkeltindivider vært bedre rustet til å ta vare på seg selv uten etstort sosialt sikkerhetsnett. Men likevel er det altså slik at jo rikere vi blir, jo mer populær blir sosialismen og velferdsstaten.

Vi ser dette i Singapore også. De som opplevde 50-, 60- og til dels 70-tallet er alle sammen ivrige tilhengere av økonomisk frihet og kunne ikke tenke seg å leve under et annet system. De som derimot er født inn i styrtrikdommen på 80-, 90- og 2000-tallet derimot er mer misfornøyde og ønsker mer sosialisme.

Hva er forklaringen på dette? Og hva har dette med den politiske skalaen å gjøre? Husk at på min skala er det å bevege seg til venstre å stille stadig større krav til hva som er det gode liv. Liberalister er sånn midt på treet. De ønsker endringer men respekterer at det må gjøres innenfor virkelighetens rammer. Sosialistene derimot stiller overnaturlige krav, altså virkelighetsfjerne, utopiske, overdrevne krav som er umulig å tilfredsstille.

Spørsmålet er egentlig da altså: hvordan blir et menneske så kravstort at ingenting virkeligheten har å by på ikke er godt nok? Svaret er: ved å bli bortskjemt. Ved å bli sydd puter under armene på, ved å få så mye rikdom dalende ned helt gratis og ufortjent at man utvikler seg til å bli en gjøkunge, en bortskjemt, kravstor skrikerunge som aldri kan få nok.

Min påstand er altså at sosialisme er en velstandssykdom, på lik linje med fedme. Det å bli rik er skikkelig vanskelig. Det er noe man må lære seg. Hvis man blir rik for fort og ikke lærer dette på en god måte risikerer man å bli skikkelig drittsekk. Se på lottomillionærer. Forbløffende mange av disse klarer å sose bort alle pengene sine omtrent like fort som de kom, og de ender gjerne opp miserable og dårligere stilt enn før de vant jackpot.

Det å bli født inn i et forholdsvis liberalistisk land er litt som å vinne i lotto. Kapitalismen genererer så mye velstand helt gratis til folk at det er en reell fare for å utvikle lottosyken. Det som kjennetegner absolutt alle sosialister er at de er ekstremt griske og urimelig kravstore. Uansett hvor mye makt de får og hvor bra det blir i samfunnet er det aldri nok. De er som rike adelsfolk som fråtser i feit mat med sine gullringer og lurer på hvorfor de ikke er lykkeligere.

Fokus på liberalismen

Nok om sosialismen. Jeg vil avslutte med å se litt kun på liberalismen, for dersom vi hadde blitt kvitt de konservative og sosialistene ville vi sett at selv innenfor liberalismen finnes det en høyreside og en venstreside.

Den høyreorienterte liberalismen fokuserer gjerne på at ting må være slik og slik på en bestemt måte og at man ikke kan endre på dette, mens den venstreorienterte liberalismen er mer åpen for at det er mulig å gjøre endringer, selv på slike ting som menneskets natur.

La oss derfor bruke menneskenaturen som et eksempel på høyresiden og venstresidens tilnærming til virkeligheten og dernest kikke på variasjonene innenfor liberalismen. De konservatives syn på menneskenaturen er typisk at vi er født slik vi er og det kan vi ikke gjøre noe med. Venstresidens syn er “natur? Hvilken natur? Mennesket er uendelig formbart som en deigklump.”

De høyreliberale sier gjerne at mennesket kun har én natur og slik er det, ferdig med den saken. De venstreliberale sier derimot at det finnes små variasjoner i menneskets natur. Vi er jo tross alt et produkt av evolusjon og en arts natur må derfor stadig være i endring. Dette er bare mulig dersom det er en viss variasjon i artens natur til en hver tid, ellers er evolusjon umulig.

Så menneskets natur kan utvikle seg. Vi kan modifisere oss selv. Vi må fremdeles respektere virkelighetens begrensninger, men over tid er det fullt ut mulig å styre menneskets natur i en bestemt retning gjennom kunstig seleksjon. Dette kan i dag gjøres med spermbanker og kunstig befruktning, men siden de aller fleste ønsker at ens avkom skal ligne på en selv vil trolig ikke kunstig avl ta fullstendig av før man kan kirurgisk velge ut enkelte gener/egenskaper som man ønsker at barnet skal ha eller ikke ha.

Interessant nok er både sosialistene og de konservative høyreekstreme på dette området. De er superkonservative og insisterer på at endringer i genene ikke skal forekomme da dette vil føre til et “utvelgelsessamfunn.” Derfor er det faktisk helt normalt og vanlig i dag at folk vil forhindre genetiske forbedringer til sine avkom (feks. ved eliminering av Downs syndrom og andre skumle genetiske sykdommer). På dette området ligger liberalistene som vanlig i sentrum, men langt til venstre for de konservative og sosialistene.

Transhumanismen er til dels et venstreliberalt prosjekt

Hvem vet, kanskje det en dag er mulig å endre menneskenaturen på en slik måte at man ikke trenger en rettsstat for å opprettholde fred og fordragelighet? Dette forutsetter i såfall at man har luket bort de genene for antisosialitet som finnes i befolkningen og styrket intelligens og empati. Vi kan gjerne si at man da har bakt inn maktfordelingsprinsippet i genene våre og i et slikt tilfelle kan anarkokapitalisme fungere.

Slik er selvfølgelig ikke virkeligheten i dag, men jeg har ikke lukket døren for at endringer i menneskenaturen en dag vil gjøre dette mulig. Det er et nokså esoterisk tema som ikke er ment å gjøres noe stort poeng ut av, men det illustrerer altså venstreliberalismen på en god måte. De venstreliberale er åpne for at menneskets natur kan endres slik at man kan klare seg uten en rettsstat, mens de høyreliberale er mer konservative.

Konklusjon

Francis Bacon: "Nature, to be commanded, must be obeyed."

Jeg tror denne måten å betrakte høyre/venstre-aksen på er nærmere opp til den opprinnelige ideen og den er også nyttigere fordi den gir en kontinuerlig skala hvor man helt ytterst til høyre har de dogmatiske og endringsvegrende og helt ytterst til venstre har man de kravstore, bortskjemte, virkelighetsfjerne som aldri blir fornøyd. I midten har man liberalismen som følger slagordet til Francis Bacon: “Nature, to be commanded, must be obeyed.” Banalt sagt kan vi si at høyresidens slagord er “nature must be obeyed” mens venstresidens slagord er “nature is to be commanded.”

Den politiske aksen som brukes i dag har to fløyer, høyre- og venstresiden. Det er notorisk vanskelig å få noenting som helst fornuftig ut av en slik akse fordi den er i stadig endring. Det er umulig å sammenligne såkalte høyre- og venstrepartier over tid og rom. Å få noenting som helst vettugt ut ...