I dag skal jeg diskutere ordet “sivil,” dets opprinnelse og hvordan det bør brukes og defineres i dag. Ordet “sivil” stammer fra det latinske ordet “civilis” og ble brukt i betydningen “passende atferd for en borger*,” og særlig i betydningen høflig eller dannet. Det latinske ordet for borger er “civis.” Hver civis var del av en større sosial orden bundet sammen av lover og denne større sosiale orden ble kalt “civitas” som har gitt opphav til det engelske ordet “city.”
Det latinske ordet civilis ble brukt som kontrast til soldatenes atferd, som jo er voldelig og alt annet enn høflig og dannet. Romerne skilte altså svært sterkt mellom det sivile liv og det militære liv. Dette skillet finner vi igjen i måten vi bruker ordet på i dag. Vi snakker om at politiet går i sivile klær, og mener med dette at de ikke går i uniform. Romerske soldater brukte en standardisert klesdrakt — uniform — for å vise at de ikke tilhørte det sivile liv, men var representanter for voldsmakten. Vi finner også dette skillet i jus, hvor man snakker om kriminalsaker (som involverer overgrep, altså vold mot uskyldige mennesker) på den ene siden og sivilsaker (som involverer tvistemål og erstatningssaker) på den andre siden.
Ordet sivil har også gitt opphav til ordet sivilisasjon, og med dette menes en blanding av to ting. Sivilisasjon brukes ofte i betydningen by-dannelse. Med andre ord, når man snakker om sivilisasjonens opphav og de første sivilisasjoner slik som Ur, Egypt og Babylon er det byer og bystater det er snakk om. På den andre siden brukes ordet sivilisasjon i kontrast til barbari som kommer fra det greske ordet “barbaros” som betyr fremmed/utlending. Barbarene fikk av romerne i tillegg den utvidete betydningen udannet, uflidd, uhøflig. I dag brukes ordet barbarisk gjerne også i betydning voldelig. Tortur omtales ofte som barbarisk, i likhet med for eksempel dødsstraff og lemlestelse.
Og sist men ikke minst brukes også ordet sivil i begrepet “sivile rettigheter/friheter,” hovedsaklig i bruk på engelsk (“civil rights/liberties”). Her brukes ordet “sivil” nesten som synonym for individ. Sivile rettigheter er individets rettigheter til frihet fra statlige inngrep. Disse rettighetene inkluderer religionsfrihet, ytringsfrihet, rett til eiendom og rett til privatliv.
Dette bringer oss til et annet og nært beslektet ord, nemlig ordet “privat” som stammer fra det latinske ordet “privatus” som betyr “separert fra” eller “tilhørende en selv.” Ordet “privat” stod i kontrast til de latinske ordet “publicus” og “communis” som betyr “tilhører folket/staten/offentligheten.” “Privatus” er utledet fra “privare” som betyr “adskilt/separert” og “privus” som betyr “ens eget/individuelt.”
Ordene sivil og privat er altså omtrent synonymer, fordi “civis” betyr borger ” og “privus” betyr “ens eget/individuelt.” Det romerne la i begrepet sivil var at man måtte følge visse regler (vise respekt for andre borgere) men ut over dette kunne man bestemme over sitt eget liv og sin egen eiendom.
Ordene privat og sivil tilhører altså den liberalistiske tradisjonen, og selv om ordene er blitt tildelt mange konnotasjoner er det på tide å rydde litt opp i dem. I dagens Norge er privat et skjellsord. Når sosialister snakker om privatisering nærmest fråder de av sinne. Derimot er ordet sivil og sivilisasjon ikke like belastet, selv om de betyr omtrent det samme. Sivil og privat er som liberalismens svar på neger og nigger. “Privat” er skittenversjonen av sivil.
Jeg foreslår derfor at liberalister begynner å bruke ordet “sivil” i stedet for “privat” i større grad. Med andre ord, i stedet for å snakke om privat eiendomsrett bør man i større grad snakke om sivil eiendomsrett, og i stedet for å snakke om privatisering bør man snakke om sivilisering. I stedet for å si at vi ønsker et “privatisert helsevesen” bør vi altså si at vi ønsker et “sivilisert helsevesen.” Det betyr akkurat det samme, men har en langt bedre klang.
Ordet “sivilisasjon” er i så måte også et bedre ord enn laissez-faire kapitalisme, selv om de betyr nøyaktig det samme. Laissez-faire kapitalisme, er som kjent et system bygget på privat eiendomsrett, hvilket betyr at det er bygget på sivil eiendomsrett. En sivilisasjon er simpelthen en mengde sivile (borgere) som lever sammen på en sivilisert (fredelig, respektfull) måte.
Man bør sørge for å bruke disse ordene på en sånn måte at det kommer frem av konteksten hva man snakker om siden det er en måte å bruke ordene på som er uvant i dag. Det betyr ofte at man er nødt til å si ting litt smør på flesk, men der det passer bør man bruke ordet sivil i stedet for privat så ofte som praktisk mulig. Smak litt på setninger som “vi ønsker et sivilt helsevesen,” “vi ønsker å sivilisere eldreomsorgen,” “vi vil slippe til de sivile kreftene i skolen” og “sivilisasjonen må bygges opp av sivile institusjoner.” Dette er fraser som klinger irriterende godt, selv i et sosialistisk øre.
*) Ordet “borger” stammer selvfølgelig fra det faktum at byer ofte hadde en bymur. De som bodde innenfor bymuren/i borgen ble kalt for borgere. Borg er det germanske ordet som tilsvarer det latinske citivas, og man finner ordet “borg” i mange germanske byer: Hamburg, St. Petersburg, Ålborg, Göteborg, Edinborough, Strasbourg osv.
Jeg tror du her undervurderer hvor sentralt det offentlige liv sto i den hellenistiske kultur; å være en borger var å være en deltager — en del av det fellesskap som ble utgjort av bystaten eller av byen. Det innebar at man hadde et sett med plikter overfor felleskapet, samtidig som man ble gitt mulighet til å påvirke de politiske prosesser. I Hellas ble borgerskap satt som en kontrast til det å være slave eller kvinne, som i antikken gjerne åpnet for stor frihet, men fratok deg alle politiske rettigheter og plikter (polis – by). Et fellestrekk med det private kan være at denne kontrasten også kunne uttrykkes gjennom eierskap: Slavene eide ikke egen jord, men jeg tror vi etter Locke vektlegger dette punktet mer enn man gjorde i antikken; der var det sentrale tilgangen man hadde til politikken.
Når du setter borger og individ som synonymer, gjør du det med bakgrunn i nyere liberal tenkning. Det er ikke alle som vil akseptere et slikt skille, deriblant ikke jeg. I den antikke forståelse av borgerskap, ligger der ikke nødvendigvis en motsetning til publicus. Snarere ser det ut til å forutsette en viss grad av politisk, offentlig deltagelse. Man kan dermed like gjerne argumentere for at et sivilt helsevesen er et helsevesen underlagt politiske beslutningsprosesser.
Svar: Ja, selvfølgelig gjør jeg det med bakgrunn i nyere liberal tenkning. Verden går jo faktisk fremover og moderne liberalister har kvittet seg med alle elementer av føydalisme. Kjernen i føydalismen var at rettigheter var noe man byttet til seg med plikter. Hvis vi skal oppsummere føydalsamfunnet i en frase er det “gjør din plikt, krev din rett.” Liberalismen er en direkte reaksjon på denne tenkningen og John Locke formulerte noe så frekt som rettigheter uten plikter, det som ble kalt ukrenkelige (inalienable) rettigheter, fordi de var naturgitte. Disse naturgitte rettighetene er det vi i dag kaller sivile rettigheter (civil liberties/rights). Den moderne liberalismen som oppstod i opplysningstiden renser altså begrepet sivil for føydalistiske, barbariske elementer.
Hos Hobbes – som ellers deler mye av liberalisters menneskesyn – inntrer først civitas idet individene oppgir sin grenseløse frihet til en eller annen Suveren.
Et annet forslag til språkrøkt kunne være å erstatte det forslitte ordet “sosialisme” med “etatisme” [engelsk: statism], eller kansje “etateisme” av etatisme + ateisme – [engelsk: statheism]dvs. med staten som den nye far i himmelen.
For det er jo det “sosialismen” i dag har forfalt til. En reaksjonær ideologi som forsvarer staten og statens vekst og som forøvrig bygger sitt engasjement på reaksjonære fiendebilder av det den er imot.
Opprinnelig var den sosialismen som Ap og SV sprang ut av en ideologi som gikk ut på å siste hånd avvikle staten. Ja, staten var i marxismen definert som et undertrykkelsesapparat i den herskende klasses hender. Og det er jo det den har blitt. Men nå er staten blitt et mål i seg selv.
Opprinnelig var det fremskrittsvenner kjempet for, et menneskesyn som gikk ut på at ethvert menneske var av uvurderlig verdi, at det enkelte mennesket var et mål i seg selv. I den etatistiske menneskesyn er mennesket et middel for staten i og for seg edle formål som den enkelte da skal slutte opp om gjennom moralsk og politisk ensretting med statsmakt – som med angrepet på legenes samvittighetsfrihet nå, noe av det første liberalismen gikk ut på å forsvare (John Lockes Brev om toleranse).
God oppsummering av hva sosialismen har blitt til og alltid må ende i, fordi ingen politiker(annet enn liberalister) noensinne kan si: “Nei, nå er alt slik det skal være og dere får heller stemme på noen andre”. Politikk dreier seg om makt, selv om mange politikere sikkert starter maktkarrieren fordi de ønsker å hjelpe. Så lenge det eksisterer sosialisme er alle rundt fanget i dette stygge spillet.
Om Marx sin religiøse utopi skulle ende uten stat, så skulle den aldri tillate ekte fred. Marx fred var lik nazistisk, islamistisk og fascistisk fred = fravær av noe opposisjonelt. Skulle noen fiender av utopien stå opp, så skulle sterke, fornuftige menn gripe til våpen og drepe dem. Bare så vi er enige om at Marx var en voldstilhenger, akkurat som alle andre sosialister. Vold for å nå utopien og vold for å opprettholde den.
Sivilisering av samfunnet som synnonym til privatisering, er nok en god idé. Tvang er mangel på sivilisasjon.