Var det mulig å forutsi krisen i Venezuela?

I dag kom jeg over begynnelsen på et manuskript jeg begynte å arbeide med for 5 år siden, men som havnet i glemmeboken. I lys av det som nå skjer i Venezuela publiserer jeg åpningen på dette manuskriptet. Det kan være særlig nyttig å lese for alle de som tror at ingen visste hvordan det ville ende i Venezuela. Jeg har lagt til referanser i artikkelen fra hendelser som har skjedd siden jeg skrev artikkelen i 2011.

venezuela

Et sted i sør i et land med store klasseskiller er en herskerklasse blitt gitt statlige privilegier samtidig som det fattige flertallet av befolkningen er sperret ute fra deltakelse i maktelitens økonomiske spill. Flertallet er sperret ute ved lov og gjennom et fattigfiendtlig byråkrati. I dette landet vinner et sosialistisk parti stor oppslutning. Partiet er ledet an av en sterk og karismatisk leder. Store folkemengder samler seg i gatene for å protestere mot det rådende regimet som er svært korrupt. Folk er kledd i røde klær og bærer plakater med sosialistiske slagord og bilder av den karismatiske sosialistlederen. De kaster mursteiner og går til angrep på banker og andre viktige symboler på den økonomiske elitens makt. Regimet blir kastet gjennom frie valg eller kupp og det sosialistiske partiet kommer triumferende til makten. Venstresiden i Vesten støtter ivrig og helhjertet opp om revolusjonen. Prominente vestlige intellektuelle beskriver det som en seier for demokratiet eller som en viktig utvikling, et steg i riktig retning.

Den første tiden er preget av stor optimisme og en nærmest euforisk tro på at landet skal bli rikere og bedre. Folk jubler i gatene. Landets nye leder sier i sine taler på TV at de ikke skal la de rike slippe billig unna og at de vil iverksette politikk som kommer alle landets fattige til gode. Produksjonsmidlene som de har tilranet seg gjennom utbytting og privilegier skal tas tilbake og gis til de som skaper verdiene i samfunnet, arbeiderne. Viktige industrier nasjonaliseres og omgjøres til statsbedrifter, og skattene for de rike og næringslivet økes kraftig. Landet tar opp store lån fra verdensbanken eller andre internasjonale institusjoner for å ruste opp velferdsstaten.

Merkelig nok og fullstendig ut av det blå viser det seg at landets produktive elite ikke har sansen for de politiske endringene i landet, og begynner aktivt å bruke de kanalene som eksisterer for å motarbeide regimet. De benytter seg av de frie mediene — avisene og TV-stasjonene  som kontrolleres av den økonomiske eliten — til å fortelle hva konsekvensene av den sosialistiske politikken kommer til å bli. De spår kapitalflukt og hjerneflukt med påfølgende økonomisk ruin for landet.

Dette gjør sosialistene rasende og regimet svarer med å ty til stadig mer totalitære grep. De begynner å ta kontroll over mediene for å forhindre spredningen av “ondsinnete løgner om revolusjonen.” De skjerper skattekontrollene for å fakke unnasluntrerne. De innfører stadig flere reguleringer og begrensninger på næringslivet for å forhindre dem å “åle” seg vekk fra å “bidra til fellesskapet.”

Dette starter et våpenkappløp mellom det sosialistiske regimet og næringslivet. Den produktive eliten svarer på endringene med å sette sine beste advokater på å finne smutthull i loven og måter å omgå skatt og reguleringer. De gir pengestøtte til opposisjonen og intensiverer propagandaen mot regimet i mediene. Det som startet som en kald borgerkrig resulterer i stadig mer totalitære virkemidler. Opposisjonspolitikere blir kastet i fengsel og regimekritiske aviser og TV-stasjoner stenges ned eller nasjonaliseres. Mange av landets næringslivsledere streiker ved å slutte å bidra til regimet, andre flykter med pengene sine til utlandet. Samtidig lar de store forbedringene i folks levevilkår vente på seg.

De vestlige sosialistene går nå inn i den stumme fasen. Den ivrige støtten de viste i den første tiden blir stadig svakere helt til det blir fullstendig stilt.

Betydelige deler av industrien er nå blitt nasjonalisert, og vanlige folk begynner å merke at prisene på vanlige varer øker kraftig og den voldelige kriminaliteten stiger dramatisk. På mange av byenes vegger, særlig butikkene, ser man tagging, gjerne med sosialistiske eller anti-kapitalistiske slagord. Det sosialistiske regimet legger skylden på kapitalister og vestlige land som “saboterer” revolusjonen og svarer med å innføre makspris for å forhindre “grådige” kapitalister å “utnytte folks desperate behov.” Landet går nå inn i fasen hvor strømstansene starter og butikkhyllene blir tomme. Regimet svarer på problemene med å starte strømrasjonering, vannrasjonering og matrasjonering, men problemene blir bare verre.

De første kritiske stemmene på venstresiden dukker nå så smått opp i vestlig presse. Det snakkes om den “tapte” revolusjonen, eller revolusjonen som “sporet av.” Det hele ender gjerne etter et par tiår med at det sosialistiske regimet blir kastet av et disillusjonert folk som er mye fattigere enn før revolusjonen startet. De rike selskapene som staten nasjonaliserte er nå nedslitte, vann- og kloakkrør er rustne, veiene smuldrer opp, bygningene er falleferdige og strømstans er blitt en del av det daglige liv. Det er stor mangel på de fleste varer, likevel er arbeidsledigheten enorm. Folk er forbløffende godt utdannet, men de som jobber er hovedsaklig i manuelle yrker som ikke krever mye utdanning. Det er knapphet på mat og folk er sultne, men store fruktbare jordbruksområder ligger brakk. Landet er nedsyltet i gjeld det ikke kan betale tilbake.

Etter sosialistregimets fall snakkes det i Vesten på venstresiden nå åpent om at lederen ikke var dyktig nok eller at det aldri hadde vært noen sosialistisk revolusjon, men tvert i mot fascisme eller populisme som bare utnyttet sosialitsisk retorikk.

 

Dette landet finnes ikke. Revolusjonen og hendelsesforløpet beskrevet over har aldri skjedd. Historien er fiktiv. Likevel vil de fleste leserne sitte igjen med en underlig følelse over å ha hørt denne historien før. Det er noe fryktelig kjent med den. Noen av detaljene er kanskje annerledes, men de fleste er sikker på at noe lignende har skjedd før. Og det har det. Mange, mange ganger.

At omtrent den samme historien gjentar seg om og om igjen med jevne mellomrom får en til å undre seg. Det er forståelig at et sosialt eksperiment slår feil grunnet manglende kompetanse, og det er tilgivelig at sympatisører i Vesten lar seg lure av en bevegelse som ikke klarer å levere det den lover. Men det glir over i det absurde når det skjer flere titalls ganger uten at vestlige sosialister ser ut til å ta vesentlig lærdom. De ble lurt, sier de, men hvorfor ignorerte de advarslene til alle de som ikke ble lurt og visste hvordan dette kom til å ende?

Share this:
This entry was posted in filosofi, økonomi, politikk. Bookmark the permalink.

13 Responses to Var det mulig å forutsi krisen i Venezuela?

  1. Gaudius says:

    Venezuela har utviklet seg svært mye likt det som beskrives i Ayn Rands roman “Atlas Shrugged”. Vi får håpe at det dukker opp en John Galt i dette landet.

  2. Jone Bjørheim says:

    For å snu på problemstillingen, kan man spørre seg selv om hvor mange ganger det samme skal skje som en direkte konsekvens, når man gjør akkurat det samme, før man sier at det finnes en sikker årsak-konsekvens sammenheng. Når det gjelder en autoritær sosialisme, der myndighetene nasjonaliserer næringslivet og innfører med hård hånd lønns og pris reguleringer, da har konsekvensen vært fattigdom og undertrykkelse så mange ganger i verdenshistorien, at det er ikke lenger noen tvil. Der finnes en udiskutabel årsak-konsekvens sammenheng når det gjelder sosialisme. Sosialisme har alltid ført til generell fattigdom i samfunnet og dette kommer, basert på empirisk erfaring, også alltid til å skje i fremtiden.

    Naturligvis kommer en meget autoritær og hardhendt sosialisme som Hugo Chavez har innført i Venezuela til å føre til enda mer lidelse og fattigdom, enn en mindre doktrinær blandingsøkonomi, med både sosialistiske og kapitalistiske innslag, som vi har i Norge. I Norge er resultatene ikke like prekært dårlige som i Venezuela, ikke fordi vi har blandingsøkonomi, men fordi vi har betydelige innslag av kapitalisme og frie transaksjoner mellom mennesker.

    Det som er noe mer gåtefullt er hvorfor de såkalte intellektuelle sosialistene aldri lærer av erfaring og innser en gang for alle at sosialisme fører til fattigdom. Man kommer til et punkt der man ikke lenger kan unnskylde seg med at de “feile folkene” kuppet revolusjonen, men at det kommer til å fungere neste gang, bare man får satt gode og kloke sosialister inn i ledelsen. Før eller siden må man innse at det er sosialismen som konsept som ikke fungerer, og at det ikke tilfeldigvis er såkalt dårlig gjennomføring som fører til fiaskoene.

  3. PeeWee says:

    Har du tenkt på at noen kan tolke dette motsatt? Nemlig at skal man forsøke å innføre sosialisme, så må man få henrettet alle de rike så fort som mulig slik at de ikke får sabotert innføringen av sosialisme? Ser man på dette fra den radikale venstresiden sitt ståsted, så er lærdommen at sosialisme ikke kan gjennomføres gradvis, men kun kan innføres ved voldelig og totalt maktovertakelse med en gang. Man kan jo sammenligne Venezuela idag og Chile under Allende med Nicaragua på åttitallet og Cuba. De to sistnevnte gikk jo bedre på mange måter.

  4. Ako says:

    Den mest radikale venstresiden er åpenbart ikke i kontakt med virkeligheten. Det har vært forsøkt mer autoritære og totalitære revolusjoner uten at det heller gikk strålende.

    Men, ja. Vi vet at marxister tolker enhver negativ hendelse på den måten at mer marxisme er løsningen.

  5. PeeWee says:

    Det spørs hvordan man definerer “strålende”. Alle samfunn er jo strålende for noen mens det er et helvete for andre. Det som varierer er hvem som havner i de to gruppene og hvor mange de er.

  6. Ako says:

    Jeg tror de fleste kan bli enige om 4-5 parametre. 1. Ikke hungersnød 2. Ikke tilfeldige arrestasjoner 3. Ikke arbeidsleirer for politiske dissidenter 4. Produktivt arbeid til de fleste 5. Ytrings- og organisasjonsfrihet

    Nå ville en slik utvikling for marxistiske prosjekter vært en helt fantastisk suksess, mens det for de fleste varianter av liberal-demokratier er det like vanlig som å ta på seg underbuksa.

    I venezuela vil det være strålende å få beholde toalettpapiret uten å bli anklaget for forbrytelser mot folket.

  7. PeeWee says:

    Det spørs, det var jo en ganske stor minoritet som var rimelig fornøyd i østblokken. Dette kunne være folk som enten fikk jobb i statsbyråkratiet eller kun får drittjobber eller annet relativt lavt kvalifisert arbeide uansett. Flere jeg har snakket med synes bare at folkene som krevde ytringsfrihet var “trouble makers”. På den annen side skulle det ikke så mye til før tyske liberale og konservative skiftet ideologi totalt og støttet nazistene på tredvetallet. For all del, jeg synes at hungersnød, tilfeldige arrestasjoner, arbeidsleire, masseledighet og fravær av ytringsfrihet suger, men jeg tror flere enn de som åpent innrømmer det er villige til å ofre en eller flere av dem om de kan tjene noe på det.

    Så kan man spørre seg hvilken bås libertarianerne hører hjemme i. Deres syn på demokrati minner jo mer om prestestyret i Iran enn liberalt demokrati, bare at prestestyret i Iran vil tillate velgerne å avgjøre litt mer enn rettighetsliberalistene ønsker å la dem gjøre.

  8. Ako says:

    Det er ikke SÅ viktig for meg å forsvare libertarianere, men jeg tror du klarer å se noen forskjeller hvis du tenker litt mindre demagogisk/retorisk.

  9. PeeWee says:

    Jeg tenkte mer som en generell observasjon. Synes forøvrig av både eliten på høyresiden og den radikale venstresiden har gjort enorm skade på Sør Amerika, bare så det er sagt. Mitt poeng er bare at jeg misstenker at en ganske stor andel godt kan støtte en politikk som fører til elendighet for andre, så lenge de tjener på det selv, bare at de selv ikke innrømmer det offentlig.

    En annen sak er jo at hadde ikke eliten i Sør Amerika kjempet så iherdig mot enhver sosial reform, så hadde aldri folk som Chavez og Allende kommet til makten i utgangspunktet. Begge kom jo til makten etter en periode med polarisering.

  10. Ako says:

    Det har du sikkert rett i.

  11. Op says:

    Hva er ditt syn på NRx (neoreaksjonære) og alt-right bevegelsen i USA?

    Svar: den er en naturlig og til dels sunn reaksjon på 50 år med kulturmarxisme. Jeg tror den rette og mer stuerene betegnelsen på en motvekt til kulturmarxisme vil være kulturkonservatisme. Jeg er ikke udelt begeistret for alt-right, men dessverre er de omtrent de eneste som ser faren kulturmarxismen utgjør for Vesten i dag.

  12. Jeg tenker det er på tide med en hyggelig, kapitalistisk historie.

    Jeg leser mye for datteren min. En av favorittfortellingene hennes i disse dager er fortellingen om den lille, røde høna som sår hvete, høster, kverner mel og baker brød. Ved hver arbeidsøkt spør hun grisen, anda og katten om de ønsker å bidra. Som ekte sosialister avviser de selvsagt å jobbe, de ønsker bare å leve som parasitter på andre, så når brødet er ferdig vil de svært gjerne spise, men det får de jo heldigvis ikke. Og så det fantastiske: Uten at jeg har påvirket datteren min rundt historien synes hun det er helt riktig at de andre ikke skal få spise når de ikke gidder å jobbe/bidra. Hun er fire år og tenker allerede rasjonelt. Hurra!!!

    Slike historier som ikke involverer masse irrasjonalitet, politisk korrekthet og barn med hijab blir nok etterhvert sensurert vekk fra alle barnebøker av fascistene, men enn så lenge kan de få bekreftet rasjonalitet også der.

    Slik seg hør og bør lover sosialistene på heder og ære at de skal hjelpe til neste gang, bare de får litt brød denne gangen, men slik er nå engang sosialister. De lover og lyver så de tror det selv. Jeg har tillatt meg å gi slutten en rasjonell vending, fordi forfatteren har latt seg friste til å snike inn den irrasjonelle ideen at sosialister evner å lære og bidrar neste gang, fremfor å true med vold for å få viljen sin, slik de alltid gjør. Jeg har lagt ved originalen, med den originale, irrasjonelle avslutningen helt nederst.

    For andre som har lyst å lese dette flotte, etiske barneeventyret for sine barn, så legger jeg det ved. Hvis noen har andre forslag til etiske barneeventyr, så gi tips. Vaksinasjonsprogrammet er igang, for snart trår lærekreftene til med tungt forsøk på hjernevask av alle våre små og store. Ha en fin helg.

    «Eventyret om den lille røde høna
    Det var engang, for ikke så veldig lenge siden, en gris og en and og en katt og en liten rød høne som bodde sammen i et koselig lite hus. Hver dag og hele dagen lang ville grisen bare velte seg i den gjørmete sølepytten sin, anda ville bare svømme i andedammen, og katten ville bare sitte i sola og vaske seg med den lyserøde tunga si.

    Den lille røde høna måtte gjøre alt arbeidet i huset.
    En dag hun trippet og vippet omkring ute på tunet og lette etter en feit meitemark til middag, kom hun over et hvetekorn. Da fikk hun en idé. Hvem vil plante dette hvetekornet? ropte hun. Ikke jeg, gryntet grisen fra sølepytten sin. Ikke jeg, kvekket anda fra andedammen. Ikke jeg, malte katten, og kvalte en diger gjesp. Da gjør jeg det, sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.

    Hvetekornet begynte å spire, og vokste og vokste til det var høyt og gyllent og modent. Hvem vil skjære hveten? ropte den lille røde høna. Ikke jeg, gryntet grisen fra sølepytten sin. Ikke jeg, kvekket anda fra andedammen. Ikke jeg, malte katten, og vasket seg med tunga. Da gjør jeg det, sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.

    Snart var hveten ferdig til å males til mel. Hvem vil bære hveten til mølla? ropte den lille røde høna. Ikke jeg, gryntet grisen fra sølepytten sin. Ikke jeg, kvekket anda fra andedammen. Ikke jeg, malte katten og snudde dovent på hodet. Nei vel, da gjør jeg det, sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.

    Da hveten kom tilbake fra mølla, var det en liten sekk med fint hvetemel. Hvem vil bake brød av melet? ropte den lille røde høna. Ikke jeg, gryntet grisen fra sølepytten sin. Ikke jeg, kvekket anda fra andedammen. Ikke jeg, malte katten, og strøk seg over bartene. Da gjør jeg det, sa den lille røde høna. Og så gjorde hun det.

    Snart kunne den lille røde høna ta det herligste, sprøeste hvetebrød ut av ovnen. Og så ropte hun: Hvem vil spise hvetebrødet jeg har laget? Det vil jeg, gryntet grisen, og veltet seg opp av sølepytten. Det vil jeg, kvekket anda, og padlet ut av andedammen.
    Det vil jeg, malte katten, og tok en siste slikk på potene sine.

    Å nei, det vil dere ikke, sa den lille røde høna. Jeg fant hvetekornet. Jeg plantet det. Jeg høstet det modne kornet. Jeg bar det til mølla. Jeg bakte brødet. Og nå vil jeg jammen spise det også.

    Og en-to-tre, så gjorde hun det.

    Man da høna hadde spist seg god og mett, var det enda mye brød igjen. Da hørte hun plutselig noen triste lyder: «Mjauuuu, – Kvakk … gryynt…» Det var kattene, endene og grisen som satt utenfor og klagde sin nød. Nå var de sultne og alle skjønte at de burde ha hjulpet vennen sin med å lage brødet.

    Høna var stappmett, og sa til seg selv; Brød har jeg, men triste venner, det vil jeg ikke ha.
    Så høna tok brødet under vingen sin, gikk bort til vennene sine og sa: Jeg vil dele brødet med dere likevel, men neste gang jeg finnet et korn, må alle hjelpe til !!! J

    JAAAAAAAAAAAA! ropte alle dyrene i kor, «Vi lover!»
    Så spiste de brødet og alle ble gode og mette. Neste gang det dukket opp et korn på gården, allierte grisen, anda og katten seg med hverandre, truet den lille, røde høna med bank om de ikke fikk brødet og spiste seg gode og mette mens den lille, røde høna gråt og var sulten etter volden. De tre sosialistiske dyrene lot det være igjen noen smuler til høna, fordi hun hadde jo tross alt gjort noe. SNIPP SNAPP SNUTE – SÅ ER EVENTYRET UTE.»

    Originalen.

    Husk å sette inn https kolon strek strek www først på linken

    .google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=3&ved=0ahUKEwik3vC1mJHXAhWDCpoKHQwGAjwQFgg0MAI&url=http%3A%2F%2Fwww.minbarnehage.no%2FDynamicContent%2F%2FDocuments%2F43-93729df8-3b7d-4c65-84ca-8299018ccb36.docx&usg=AOvVaw3lBULQcXkQxhSNiVMniuHh

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *